FORHISTORIE (UTEN SKYLAPPER PÅ)

Teksten er oversatt til norsk av Kamilla Østerberg.

«Vi lever i det som grekerne kalte Kairos – den rette tiden – for en ‘gudenes metamorfose’; det vil si av de grunnleggende prinsipper og symboler.» Det skrev Carl Jung i boken som har den engelske tittelen The Undiscovered Self fra 1958. Sytti år senere står ikke Jungs rennommé som vitenskapsmann seg like godt. Likevel, når min nå avdøde kollega David Graeber og jeg lette etter en passende ingress til vår nye versjon av menneskets historie – som vi har kalt Begynnelsen til alt – fremstod Jungs ord som sanne, på samme måte som tittelen på boken de stammer fra: det uoppdagede selvet.

I boken er det vår påstand at de grunnleggende prinsippene som vi (gjennom århundrer) har organisert vår forståelse av menneskets fortid rundt – og dermed også oss selv – er feilaktig. Eller som David en gang skrev spøkefullt på twitter: «Forhistorie: Alt du vet er feil.» Anledningen for denne tweeten var publikasjonen av vårt første essay i 2018, på det nettbaserte tidsskriftet Eurozine; et essay med den noe ubeskjedne tittelen: How to change the course of human history: at least the part that’s already happened. Her hevder vi at ansamlingen av ny informasjon innenfor våre fagfelt har utfordret ankerpunktet for menneskets historie – referansepunktet for struktureringen av vår dype fortid – til bristepunktet, og at noe som skal ligne en vitenskap om menneskets historie må bygges på ny.

Vi påstår selvsagt ikke å ha gjort det alene (noe som ville ha vært en meget arrogant påstand), men vi mener å ha påbegynt en syntese mellom disiplinene vi er trent innenfor; jeg, en arkeolog, og David, en antropolog. Arkeologi som er det direkte studiet av menneskets fortid gjennom materielle etterlevninger, og antropologi, det komparative studiet av menneskers samfunn og kulturer. En gang i tiden var disse nært beslektede fagfelt. I dag har disse vokst fra hverandre. Vi ville se hva som skjedde dersom vi forente dem igjen, etter en periode med gjensidig fremmedhet for hverandre. Resultatet forbløffet oss fordi det fort ble tydelig at da fremtrer et helt nytt bilde av vår art (dets fortid, og dets fremtidige muligheter).

To fortellinger om mennesket

La oss kort gjenfortelle den kjente historien om mennesket i sine brede strøk og slik den har vært med oss lenge. Den ble faktisk utarbeidet – først og fremst av filosofer som Jean-Jacques Rousseau – lenge før det fantes noen direkte bevis på hvordan livet utfoldet seg i vår dype fortid. Dette er omtrentlig slik den blir fortalt:

«Det var en gang, sies det, da mennesket var sankere og jegere som levde i små grupper og i en vedvarende tilstand av barnlig uskyld. Disse gruppene var egalitære ettersom størrelsen på gruppen tillot det. Det var først etter jordbruksrevolusjonen, og etter hvert med fremveksten av byer, som gjorde at denne behagelige tilstanden møtte sin ende og ledet frem til sivilisasjon og Staten. Dette betød også fremvekst av skriftlig litteratur, vitenskap og filosofi, men også nesten alt det fæle som hefter ved menneskets liv: patriarkatet, stående hærer, massehenrettelser og irriterende byråkrater som tvinger store deler av livene våre til å fylle ut skjema.»

Dette er selvfølgelig en overforenkling, men det synes å være den grunnleggende historien som kommer til overflaten så snart noen – fra arbeidspsykologen til revolusjonsteoretikeren – sier noe slikt som «men så klart, mennesker tilbrakte for det meste sin tidlige evolusjonære historie i små grupper på omtrent tjue individer», eller «jordbruk var kanskje menneskets største feiltrinn». Mange av dagens populære forfattere av bøker om den såkalte «Store historien» gjør disse poengene helt eksplisitte. Det eneste reelle alternativet til dette ganske deprimerende historiesynet – eller i det minste det eneste som har blitt tilbudt til nå – er enda dystrere.

Ifølge det alternative narrativet startet samfunn med brutal konkurranse; ikke med uskyld og likhet. Den eneste veien mot fremskritt – spesielt når befolkningen begynte å vokse – ble da å temme våre basale instinkter og omfavne opprettelsen av myndigheter, rettsaler, byråkratier og politi. Ifølge dette synet, som tilskrives Thomas Hobbes snarere enn Rousseau, har egeninteresse og vår trang til å akkumulere makt alltid vært roten til menneskers sosiale adferd. Men kollektivt har vi erfart at det er fordelaktig å prioritere langsiktige interesser over kortsiktige instinkter, og skape lover som tvinger våre hensynsløse impulser under kontroll, eller begrense den til mer dugelige formål, som «økonomien».

Som man vil se, hviler begge disse forståelsene av menneskets historie på grunnleggende antagelser om menneskets natur. Er vi født gode og samarbeidsvillige? Eller selviske og konkurrerende? Og selv om de begge kan synes å starte fra motsatte ytterpunkter, har begge forståelsene nærliggende implikasjoner. Det de i korte trekk forteller oss er at livet i små grupper bød på en tilstand av frihet og enkelhet (om det så var fælt og kaotisk eller bare fryd og gammen, avhenger stort sett av hva du selv tror), mens livet i store samfunn brakte med seg noe komplekst og sofistikert – men alltid til en pris: prisen av dyp ulikhet i menneskelig velferd, og tapet av den opprinnelige menneskelige frihet.

Med åtte milliarder mennesker på planeten i dag er vi tvunget til å trekke den åpenbare og dystre konklusjonen: at fremtidsprospektet for å rekonstruere samfunnet for å eliminere de mest hensynsløse formene for strukturell ulikhet – hjemløshet, fattigdom, slaveri, rasisme og sexisme – for lengst har blitt lagt i en skuff. Effekten av å fortelle slike historier, igjen og igjen, er at den vemodige pessimismen om menneskets natur blir tatt for gitt. Joda, det kan kanskje være mulig å leve i virkelig egalitære samfunn hvis du er en steinalderjeger eller sanker. Men den som vil skape et virkelig egalitært samfunn i dag, er nødt til å finne en måte å vende tilbake til et liv i smågrupper av jegere og sankere uten personlige eiendeler av betydning. Siden jeger- sankersamfunn trenger et ganske stort område å sanke på, vil det betyr at vi måtte ha redusert verdens befolkning med noe sånt som 99,9 prosent. Eventuelt er det beste vi kan håpe på å redusere størrelsen på støvelen som alltid kommer til å tråkke oss i trynet.

Men heldigvis er det et problem med disse velkjente fremstillingene av menneskets historie og sivilisasjon. De er ikke sanne. I løpet av få tiår har informasjon kommet strømmende inn fra alle verdens hjørner og trekker nesten alle sider ved disse velkjente historiene i tvil. Men, som vi oppdaget, er de mest bemerkelsesverdige funnene forbeholdt spesialistene, eller må leses mellom linjene i vitenskapelige publikasjoner. Selv ikke spesialistene synes å kommunisere særlig godt med hverandre om deres funn. Derfor er min rolle her i dag, slik jeg ser det, å forsøke å gi et inntrykk av hvor annerledes det nye bildet som kommer til syne av menneskets historie virkelig er – for dem som ikke har tid, tilbøyelighet, eller de institusjonelle fordelene for å trenge gjennom betalingsmurene til de helligholdte korridorene for akademisk publisering.

La oss starte med byer.

Livet i byene

Det var tidligere trodd at på alle verdens kontinenter vokste byer fram sammen med systemer for sentralisert styre og kontroll ovenfra og ned. Tenk på oldtidens Egypt (med sine pyramidetempler), Chang-dynastiet (med sine overdådige kongegraver), det klassiske Maya-riket (med sine krigerske herskere og dødelige ballspill), eller Inka-riket (med sine fjellpalass og mumifiserte konger og dronninger). Men vi vet i dag at dette ikke var tilfelle. For eksempel fantes det byer i de nedre delene av Guleelven (Huang He) over tusen år før Kinas første kjente kongedynasti. Og på andre siden av Stillehavet, langs Rio Supe i Peru, oppstod det byer mer enn fire årtusener før Inka-riket. Vi kan foreløpig si svært lite om hvordan disse byene fungerte, men deres eksistens er hevet over enhver tvil.

Om andre forhold kan vi si mer. I oldtidens Mesopotamia – dagens Irak og Syria – har arkeologer funnet spor etter rundt tusen år med urbant liv, før oppkomsten av konger og krigende stater. Og selv etter deres oppkomst er det helt tydelig at den avgjørende beslutningsmakten i byer lå hos urbane råd og folkelige forsamlinger. For rundt fire og et halvt tusen år siden oppstod det byer i Indusdalen, på steder som Mohenjo-daro og Harappa, i dagens Pakistan. Men de har ikke etterlatt oss noen tydelige tegn på konger eller dronninger. Ingen store monumenter eller kongelige graver. Store deler av befolkningen i disse første sørasiatiske byene bodde i boliger av høy kvalitet.

Fra enda tidligere, i det som i dag er Ukraina, har arkeologer avdekket omfattende rester av byer fra rundt 6000 år tilbake i tid. Spor av slike gigantiske byer lurer mindre enn en meter nede i den fruktbare, svarte jorden på de ukrainske steppene (lokalt kalt tsjernoziom), nord for Svartehavet i nærheten av den moderne byen Uman. De er like gamle og store som de første Mesopotamiske byene (for å sammenligne er det på størrelse med London i middelalderen). Men ikke på noe tidspunkt i deres lange historie finner vi spor etter autoritære herskere. Faktisk så presenteres det ingen tegn på sentralisert styre eller sosiale stratifiseringer i det hele tatt: man har hverken funnet palasser, templer eller sentralt oppsamlet rikdom – ikke engang noen indikasjon på byråkratisk kontroll. Derimot finner vi noen tusen bolighus av lik størrelse, nøye organisert i et system av nabolag, der hvert hadde et eget forsamlingshus: et slående egalitært mønster for urbant liv som bestod i nesten tusen år.

Det blir mer og mer tydelig at lenge før det vi tenker på som demokratiets fødsel i det antikke Hellas, fantes det velorganiserte byer på mesteparten av verdens kontinenter som ikke viser noen som helst tegn på herskende dynastier, og som også noen ganger ser ut til å ha klart seg fint uten både byråkrater, prester og kriger-politikere. Selvsagt var ikke alle de tidlige byene slik, og ingen av de beskrevne byene var helt egalitære. Mange etterlot ingen urban arv som kunne vedvare inn i nåtiden. Noen utviklet seg riktig nok til å bli kongedømmer og imperier. Men det er viktig å merke seg at andre gjorde det stikk motsatte.

For å ta et veldokumentert eksempel: Rundt år 200 e.v.t. gjennomgikk byen Teotihuacan i Mexicodalen, med en befolkning på minst 100,000 mennesker, en dyptgripende transformasjon. Brått snudde de ryggen til pyramidetempler og menneskeofringer, og gjenetablerte seg selv som en stor samling av komfortable villaer – med drenering i undergulv og romslige boligkvarter – som huset nesten hele byens befolkning. Når arkeologer først kom over disse store boligene antok de at disse måtte være palass, helt til det ble tydelig at nesten hele befolkningen i Teotihuacan bodde i slike høykvalitetsboliger.

Igjen, ikke noe av dette er ment å antyde at disse samfunnene var fullstendig fredelige og egalitære. Men vi må holde ting i perspektiv. Husk at Athen rundt 400 f.v.t – som vi i dag tenker på som demokratiets vugge – selv var et militærsamfunn tuftet på slaveri og systematisk undertrykkelse av kvinner.

Her kunne man ha kommet med en åpenbar innvending: hvis byer uten herskere eller dype strukturelle ulikheter har vært så vanlig i menneskets historie må vel europeere ha møtt på noen slike samfunn når de startet sine erobringer av Amerika. På 1500-tallet var Mexico, eller det som i dag kalles Mexico, nettopp et slikt land som yrte med urbefolkningsbyer – dominert av den spektakulære aztekerhovedstaden Tenochtitlan. Så hvorfor fant Cortés og de andre conquistadorene bare kongeriker og imperier? Bortsett fra at heller ikke dette var tilfellet.

Da Hernán Cortés nærmet seg Mexicodalen i 1519, rapporterte han tilbake til Kongen av Spania at de hadde funnet en by hvor «organiseringen av styret minnet mye om republikken Venezia, Genova eller Paris, for der fantes ikke noen øverste hersker». Byen het Tlaxcala.

Det viser seg at byen Tlaxcala var styrt av et valgt råd som tok beslutninger basert på debatt og konsensus, i en tid hvor dette fremdeles var nærmest fremmed i Europa. Vår kunnskap om hvordan dette urbane parlamentet fungerte er langt fra fullstendig, men vi vet noe om hvordan individer ble valgt inn i slike embeter. De som hadde ambisjoner om en plass i Tlaxcala-rådet, var ikke forventet å fremvise personlig karisma eller evne til å overvinne rivaler. Kandidatene måtte underkaste seg folket i byen. For å sikre at denne underkastelsen ikke bare var et spill for galleriet, måtte alle gjennomgå prøvelser, først ved å pålegges å utsette seg for offentlig spott, som var betraktet som rett belønning for ambisjon, og deretter – med filleristet ego – en lang periode i isolasjon der den aspirerende politikeren måtte lide seg gjennom fasting, søvnberøvelse, årelating og et strengt regime for moralsk fostring.

I tillegg kunne politikere bli utsatt for pisking av sine medborgere for å minne dem på hvem som virkelig bestemte. Med andre ord krevde det helt andre personlige egenskaper å innta et embete i et slikt demokrati enn dem vi tar for gitt i moderne politiske valg. Faktisk var det nettopp i Tlaxacla at Cortés fant militære allierte som hjalp ham å lede et vellykket angrep mot aztekerhovedstaden Tenochtitlan. Dette var et vendepunkt i den globale fremveksten av Vestlig imperialisme, og en hendelse som vi vanligvis tenker på som triumfen av «våpen, pest og stål» (og som tildekker at det også delvis var et utfall av drøftelser gjort i en folkeforsamling av urinnvånere). Arkeologer har jobbet med å grave ut byen Tlaxcala før den ble erobret. De har avdekket at deres mest imponerende strukturer ikke var palasser eller pyramide-templer, men velutstyrte boliger for vanlige borgere, bygd rundt avgrensede torg med jevnt over høy standard.

Og det er ikke bare forståelsen av byer som blir snudd på hodet av arkeologene.

Sosial og politisk eksperimentering

Nå vet vi også at historien om menneskets sosiale liv før byene, også før jordbruket, ikke var i nærheten av slik vi trodde. Langt fra å leve livet i små grupper av jegere og sankere, peker funnene på slående store variasjoner i sosial og politisk eksperimentering – før fremveksten av jordbruket. La meg nevne et par eksempler for å gi en smakebit på dette mangfoldet som arkeologene nå har fått frem i lyset de siste tiår.

I det sørlige Sahara i Afrika, kan vi vise til at jeger-sankere som levde for 50,000 år siden opprettholdt sosiale nettverk av imponerende størrelser som strakte seg over de sørlige og østlige delene av kontinentet. Og i Europa, gjennom den siste istiden – rundt 25,000 år siden – har vi funn fra hele kontinentet, fra Russland til Middelhavet, på at enkeltmennesker ble gitt storstilte begravelser, med kroppen dekt i forseggjorte kostymer, våpen og regalier. Arkeologer har spøkefullt kalt slike graver for «prinser» og «prinsesser», uten egentlig å ha stoppet opp for å spørre seg hvorfor vi finner så få spor etter konge- og fyrstedømmer, foruten gravene selv (jeg skal komme kort tilbake til dette). I det sentrale og østlige Europa, som da var dekket av stepper og tundra, finner vi også rester av enorme og storslåtte offentlige bygninger, bygget av bein og støttenner av langhåret mammut, som tydelig skiller seg fra ordinære boliger.

Enda mer slående er eksempler fra Midtøsten. Rundt 11,000 år siden var det jeger-sankere som bygget enorme steintempler på steder som Göbekli Tepe, øst i Tyrkia, århundrer før domestiseringen av hvete og bygg. I Japan vet vi at lagerbyggene i Sannai Maruyama kunne romme et massivt overskudd av viltvoksende matplanter, lenge før dyrking av ris ble innført fra den koreanske halvøya. Og før man startet med kultivering av mais i Nord-Amerika, bygget urinnvånerne allerede massive byggverk av jord, slik som i Poverty Point i dagens Louisiana, med amfiteatre som var store nok til å romme jeger-sankere i tusenvis.

Tar vi skylappene av, får vi øye på en før-agrikulturell verden som ikke ligner noe vi kunne ha forestilt oss. Ikke bare en verden av omstreifende jeger-sankergrupper, selv om disse nok også fantes. Men også en verden av byer og landsbyer, monumentale helligdommer, og opphopning av rikdom. Det ser ut til at jeger-sankersamfunn vekslet jevnlig mellom hierarkiske og egalitære samfunnsformer, og snudde om på gruppestørrelse og politisk struktur i takt med årstidenes ulike vilkår. De inntok en radikalt annerledes form i tider med overflod i motsetning til tider med knapphet. Dette er viktig av en rekke grunner, ikke minst fordi det betyr at tidlige menneskelige folkegrupper langt ifra levde i en tilstand av primitiv, naiv uskyld, men allerede var bevisst en rekke muligheter og måter å organisere seg på som samfunn.

Det ville kanskje høres tiltalende ut med en radikal endring av sosial identitet, økonomiske vaner eller politisk system etter årstider. Men det er nok utfordrende for de fleste av oss å skulle forestille seg det i disse dager – kanskje også i nordiske land. Men vi kan få et klarere bilde av hvordan slike ordninger kan ha fungert i praksis utfra nyligere historier om folkegrupper som inuitter i polare strøk, nambikwara-folket i Amazonas regnskoger, eller urbefolkningene på den amerikanske prærien. For mer enn et århundre siden brukte antropologer å beskrive slike samfunn som å besitte en «dobbel morfologi». Marcel Mauss, som skrev sine bøker tidlig på 1900-tallet, bemerket at de polare inuittene «i likhet med mange andre samfunn … har to sosiale strukturer, en om sommeren og en annen om vinteren, og parallelt har de to systemer for lover og religion.»

I sommermånedene spredte inuittene seg i små patriarkalske grupper som jaktet på ferskvannsfisk og karibu, som hver ble ledet av en eldre mann. Eiendeler var nøye markert og patriarkatene hadde tvangsmakt, ofte tyrannisk, over sine slektninger. Men i de lange vintermånedene, når sel og hvalross flokket seg til den arktiske kysten, tok en annen sosial struktur over når inuittene samlet seg og bygget store forsamlingshus av tre, stein og ribbein fra hval. I disse forsamlingshusene hersket likhet, altruisme, og livet i fellesskap. Rikdom ble delt og menn og koner byttet partnere under havgudinnen Sednas beskyttelse.

Et annet eksempel er jeger-sankerurinnvånerne på nordvestkysten av Canada. For disse var vinteren – ikke sommeren – den korte tiden da samfunnet utkrystalliserte seg i sin minst egalitære form. Palass av tre ble reist langs kysten av Britisk Columbia, hvor en adel med arvede titler hersket over ikke-adelige så vel som slaver, og holdt storstilte fester de kalte potlatch. Likevel delte dette aristokratiet seg opp til sommerfisket, da de slo seg sammen i mindre grupper – fortsatt med en rangorden – men med en helt annen og mindre formell struktur. I dette tilfellet tok flere av medlemmene et annet navn og ble bokstavelig til en annen person – alt avhengig av årstiden.

Kanskje det mest slående eksempelet på politiske reverseringer er de sesongavhengige praksisene til stammeføderasjonene på de amerikanske slettene på 1800-tallet – tidligere jordbrukere som hadde gått over til et nomadisk jegerliv. På sensommeren slo nomadegruppene cheyenne og lakota seg sammen i store bosetninger for å planlegge bøffeljakt. På denne særdeles sårbare tiden av året utnevnte de en politistyrke med makt til å fengsle, piske og bøtelegge enhver lovbryter som kunne sette forberedelsen på spill. Men, som antropolog Robert Lowie har beskrevet, var dette utvetydig autoritære regimet sesongbasert og midlertidig, og ga rom til mer «anarkistiske» former for organisering så snart jaktsesongen – og de kollektive ritualene som fulgte med – var overstått. (Medlemmene av politistyrken roterte også årlig slik at den utøvende makten kunne ende i helt motsatt ende året etter)

Forskning går ikke alltid fremover. Noen ganger gjøres det tilbakeskritt. For hundre år siden innså de fleste arkeologer at folk som primært lever av ville ressurser normalt ikke er begrenset til små grupper. Denne ideen var stort sett et produkt av 1960-tallet, når urfolk i Kalahari-ørkenen og mbuti-pygmeer ble det foretrukne bildet på menneskehetens opprinnelse for TV-publikum så vel som forskere. Som resultat har vi sett en tilbakevending til evolusjonære trinn, ikke så forskjellig fra den skotske opplysningstidstradisjonen: Dette er hva samtidsforfattere mener når de fortsetter å skrive om samfunn som sakte, men sikkert, har utviklet seg fra «grupper» til «stammer» til «høvdingdømmer», og til slutt, til de komplekse og stratifiserte «statene» vi lever i i dag.

Helt uavhengig av hverandre tyder arkeologiske funn på at våre fjerne forfedre som levde på steder med de sesongvarierende miljøene rundt siste istid, oppførte seg ganske likt: De skiftet frem og tilbake mellom alternative sosiale ordninger. De tillot autoritære strukturer i en gitt tid på året, med forbehold om at de ikke kunne vare og med forståelsen for at ingen sosiale ordninger er stabile eller uforanderlige. Innenfor den samme befolkningen kunne man leve i det som noen ganger tok form som grupper, andre ganger som stammer, og andre ganger i samfunn som deler funksjoner med det vi i dag identifiserer som stater.

Med en slik institusjonell fleksibilitet følger også en mulighet til å tre ut av enhver begrensende sosial orden og reflektere, for å skape og gjenskape den politiske verden vi lever i. Om ikke annet forklarer det hvorfor «prinsene» og «prinsessene» fra siste istid, som synes å dukke opp så påfallende isolerte – som karakterer i et eventyr eller kostymedrama. Var det virkelig slik at oppblomstringen av jordbruk ledet med seg fremtidsutsikten for ulikhet, oppkomsten av privat eiendom, og avskjed med en slags egalitær Edens hage? Slike funn har i alle fall satt slike spørsmål i et helt nytt lys.

Dette burde egentlig ikke komme som noen overraskelse. Tenk bare på fortellingen om Calusa, et av de første nord-amerikanske samfunn beskrevet av europeiske oppdagere på 1500-tallet. Calusaene var et folk som bebodde den vestlige kysten av Florida, fra Tampa Bay til Kays, og som ikke drev jordbruk. De hadde etablert et lite kongedømme, styrt fra et hovedsete kalt Calos, som i dag er markert av et stort kompleks av skjellhauger som utgjorde tretti hektar, kjent som Mound Key. Fisk, skalldyr og store havdyr utgjorde mesteparten av kostholdet deres, i tillegg til hjort, vaskebjørn og ulike fugler.

Calusa opprettholdt også en flåte av krigskanoer som de brukte under militære tokt mot nærliggende bosetninger hvor de tok med seg bearbeidet mat, skinn, våpen, rav, metaller og slaver som krigsbytte. Når Juan Ponce de Léon ankom Charlotte Harbour den 4. juni 1513 ble han møtt av en velorganisert flotilje av slike kanoer, bemannet av tungt bevæpnede jeger-sankere. Noen historikere vegrer seg for å kalle Calusas leder en «konge». De foretrekker å bruke betegnelser som «øverste høvding», men førstehåndskilder etterlater ingen tvil om hans opphøyde status. Ved tidspunktet for første kontakt med europeere lignet herskeren av Calos, mannen som ble kalt Carlos, på en europeisk konge: Han bar et gulldiadem og benbånd med perler, og satt på en trone av tre – og viktigst, han var den eneste calusaen som hadde tillatelse til det.

Konfrontert med slike tilfeller, får tilhengerne av synet på jordbruk som nødvendig betingelse for vedvarende ulikhet to valg: ignorere dem, eller hevde at de representerer en form for anomali. Visst, ville de si, jeger-sankere som gjør slike ting – utfører tokt mot sine naboer, samler opp rikdom, avholder storslåtte seremonier, forsvarer sine territorier også videre – er ikke jeger-sankere i det hele tatt, i alle fall ikke virkelige jeger-sankere. De må sikkert ha vært bønder som praktiserte jordbruk (bare med ville planter og kystressurser), eller kanskje de befant seg i en overgangsfase, «på vei» til å bli bønder, uten at det helt hadde funnet sin form?

Disse er alle gode eksempler på en argumentasjonsform som Antony Flew kalte «No True Scotsman» (også kjent av logikere som en «ad hoc»-prosedyre). For de som ikke kjenner til eksemplet går det slik:

Se for deg Hamish McDonald, en skotte, som sitter og leser avisen Glasgow Morning Herald, og ser en artikkel om at «Brightons sex-galning slår til igjen». Hamish er sjokkert og hevder at «ingen skotte ville ha gjort noe slikt.» Dagen etter setter han seg nok en gang ned med sin Glasgow Morning Herald. Denne gangen kommer han over en artikkel om en mann fra Aberdeen som fikk Brightons sex-galning til å fremstå nærmest dannet. Dette beviser at Hamish sin mening var feil, men vil han innrømme det? Tvilsomt. Denne gangen sier han heller: «Ingen ekte skotte ville ha gjort noe slikt.»

Filosofer rynker pannen over slike argumentasjonsformer og betrakter de som eksempler på en klassisk feilslutning eller sirkulær logikk. Du bare fremsetter en påstand (for eksempel, «jeger-sankere hadde ikke aristokratier»), så forsvarer du den mot alle motforestillinger ved å stadig endre definisjonen. Men selv om vi forsøker å overse alle de oppsamlede bevisene for det motsatte, ville det fortsatt være vanskelig – om ikke umulig – å fortsette å støtte myten om jordbruksrevolusjonen, og avskrive folk som calusaene som evolusjonære særheter eller anomalier.

For det finnes en annen grunn til at vi ikke kan snakke om en jordbruksrevolusjon. Den går enkelt ut på at vi fra mesteparten av verden – fra Kina til Midtøsten, til Meso-Aamerika – har detaljerte funn av plante- og dyrelevninger fra flere hundre arkeologiske utgravinger som forteller oss noe annet: at overgangen fra et liv basert på ville ressurser, til et liv basert på matproduksjon, typisk gikk veldig sakte. Det tok noe slikt som tre tusen år. Det er en langtrukken revolusjon. Og i noen tilfeller, som i tilfellet med «Den fruktbare halvmåne» i Midtøsten, fremstår de resulterende samfunn som slående egalitære når de sammenlignes med sine jeger-sanker-naboer.

Det er på tide å samle noen av disse trådene og gi et overblikk.

En ny fortelling om mennesket

I historiens lange løp er det ikke lenger noen grunn til å tro at samfunn som er små i størrelse har stor sannsynlighet for å være egalitære, eller at større samfunn nødvendigvis må ha hatt konger, presidenter, eller andre ovenfra-ned strukturer som styreform. Dette viser seg å være fordommer utkledd som fakta, eller til og med som historiske lovmessigheter. Ettersom historiens dom blir viden kjent, ser vi at egalitære byer, selv regionale føderasjoner, er ganske vanlig i historien, mens egalitære familier eller husholdninger er mer uvanlig. Dette faktum alene får omfattende følger. For eksempel insisterer nesten alle i dag på at direkte demokrati utelukkende kan fungere for små samfunn eller grupper av aktivister, og kan umulig skaleres opp til noe som ligner en by, region, eller nasjon. Men hvis vi velger å se på bevisene foran oss peker de mot det motsatte.

I dag blir våre vitenskapelige redskap for å forstå fortiden, både vår art og planet, bedre og bedre med svimlende fart. Forskere i 2022 vil kanskje ikke møte utenomjordiske sivilisasjoner i fjerne solsystem, men vi finner radikalt fremmede former for samfunn der vi står og går: glemte måter å være menneske og leve sammen på i store grupper. Vi vet nå at det aldri var noen enkel, opprinnelig form for menneskelig samfunn. Heller ingen enkel bane som leder fra vår opprinnelse til den typen radikale forskjellssamfunn vi i dag tar for gitt. Det arkeologi og antropologi i stedet viser oss, er et mangfold av retninger vi ikke tok.

Dette synes enda viktigere ettersom vi, som art, nærmer oss det grekerne kalte kairos, et vindu i tiden, hvor vår evne til å endre oss blir satt på prøve. Hvis vi feiler, er det ikke på grunn av historie eller evolusjon. Våre fjerne forfedre var ikke platte strekfigurer slik det fremstilles i sosial evolusjonsteori eller filosofiske spekulasjoner. Snarere ser vi ut til å være en leken, oppfinnsom art, men en art som nå ser ut til å være fastlåst i en dødelig lek med utnyttelse og ekspansjon. «Vekst, vekst, vekst» – som vår avtroppende britiske regjering liker å si det, mens vi kollektivt går mot den hardeste årstiden uten en synlig utvei.

Kanskje er det som kommer til syne, i det store bildet, at det spørsmålet som må stilles ikke er «hvordan får vi tilbake likheten?», men heller «har vi, homo sapiens – angivelig den klokeste av apene – virkelig glemt hvordan vi endrer spillereglene?»

En stor takk til Henrik Wathne og Hege Mehren for gode kommentarer og innspill til arbeidet med oversettelsen.