NYE HISTORIER FRA FORTIDEN

Les også oversettelsen av David Wengrow sitt foredrag under årets "Agenda i Aulaen" på våre sider.

Hvis jeg for et års tiden siden ble bedt om å skissere utviklingen av menneskelige samfunn, så ville jeg kanskje oppsummert det slik: I vår eldste forhistorie levde vi i små grupper av nomader, som gjennom årstidene fulgte byttedyr og sanket det vi kunne. Idet siste istid endte og klimaet endret seg, startet en jordbruksrevolusjon som gjorde oss fastboende, men produserte også et større overskudd av mat. Det gjorde det mulig for tusenvis av mennesker å samle seg i nye urbane bosetninger, med spesialiserte håndverkere, templer og nye maktsentrum.

Jordbruk og byer skapte et større, mer komplekst samfunn, som trengte en sentral myndighet som kunne ivareta orden og beskytte innbyggerne mot ytre trusler, organisere store byggeprosjekt og administrere skattene som holdt dette i gang. Jordbruksrevolusjonen ga oss ikke bare korn til både brød og øl, men også håndverkere, handelsfolk, soldater, prester, adel og konger. Derfra spredte jordbruket seg uunngåelig til alle verdenshjørner, hvor andre levesett måtte gi tapt, og med stadig nye teknologiske gjennombrudd ble disse nye samfunnene stadig mer overlegne.

Selvfølgelig er dette en historisk overforenkling, men like fullt en forholdsvis allmenn forståelse av de lange linjene i menneskehetens utvikling. En fortelling om hvorfor våre forfedre oppga et nomadisk liv som ga stor frihet og likhet fordi det ikke bød på den sikkerhet, velstand og utvikling som det hierarkiske jordbrukssamfunnet brakte med seg.

Ber du meg om å fortelle menneskehetens historie i dag, må jeg begi meg ut på en svært annerledes fortelling. Og årsaken er enkel – for i november i fjor begynte jeg på The Dawn of Everything av David Graeber og David Wengrow som nylig ble gitt ut på norsk under tittelen Begynnelsen til alt, av forlaget Cappelen Damm.

Forfatterne bak denne mursteinen av en bok – som allerede kan kalles en klassiker – er ingen lettvektere innen sitt fagfelt. David Graeber, som gikk bort i 2020 rett før boken ble gitt ut, var professor i antropologi ved London School of Economics. Han var anarkistisk aktivist og som forfatter kjent for bøker som Bullshit Jobs og Debt: The First 5000 years. David Wengrow er professor i komparativ arkeologi ved Institute of Archeology, University College London, og har blant annet skrevet boken What Makes Civilization, og utfører arkeologisk feltarbeid i ulike deler av Afrika og Midtøsten.

To myter om begynnelsen

Graeber og Wengrow skriver at bokprosjektet startet som en søken etter bedre spørsmål, fordi svaret på det lenge stilte spørsmålet «hvor kommer ulikhet fra?» har resultert i noen historiske myter. Enten har vi lidd et syndefall, og i så fall er vårt beste håp å begrense problemene som sivilisasjon og samfunn utsetter oss for. Alternativt har mennesker alltid vært bøller og kommer fra et elendig og voldelig opphav i naturen, hvor det er samfunnet som har tøylet våre verste instinkter.¹Begge myter forteller oss at ulikhet er en nødvendig del av det siviliserte livet, hvor vår beste mulighet er å fremme teknologisk og moralsk utvikling innenfor de rammene vi ikke kan unngå i et komplekst samfunnsliv.

Men hva om dette ikke stemmer? Hva om historien om opprinnelsen til våre samfunn er svært annerledes enn vi har antatt, og at våre myter om samfunnets opprinnelse er grunnløse? Det er disse spørsmålene som Graeber og Wengrow forfølger i boken, og i søken på svar tar de oss med inn i samfunn som historien glemte, men som i senere år er brakt frem i lyset blant annet av nye arkeologiske funn og kilder som tidligere ikke har vært tilgjengelig.

Formålet deres er å se nærmere på mytene jeg nevnte ovenfor, om hvor ulikhet kommer fra. Men fremfor å skrive en ny fortelling om ulikhetens opphav, spør Graeber og Wengrow seg om hvor spørsmålet om ulikhetens opphav kom fra.

Det er således et monumentalt arbeid de har eslet med denne boken, og ambisjonen medfører nødvendigvis noen begrensninger. Som de selv innrømmer ville boken vært både to og tre ganger så tykk om de skulle redegjort for alle mulige tolkninger av det arkeologiske og antropologiske materialet de tar for seg, i tråd med tradisjonene for deres respektive felt.² Som verken arkeolog eller antropolog, men kun en stakkars filosof, opplever jeg at de har funnet en god balansegang som ivaretar både materialet og leseren.

For boken tar for seg et omfattende materiale og tar oss med inn i samfunn over hele kloden, også samfunn som er hinsides skriftlige kilder eller som befant seg i periferien av europeisk historie. Like fullt opplever jeg at de gir en nøktern og ydmyk tolkning av de samfunn som blir redegjort for, er klare på hvorfor de tolker dem slik de gjør, og hvilke begrensninger disse tolkningene har. Jeg opplever derfor ikke å bli tatt med på ville spekulasjoner, selv om boken nærmest kontinuerlig utfordrer allmenne antagelser. Ikke at boken trår forsiktig. Andre kapittel åpner med eksplisitt kritikk av Rousseaus fortelling om menneskets opprinnelige uskyld, som i hans beretning går tapt i og med vår søken etter utvikling og fanger oss i mer komplekse samfunn.³

Hvorfor Rousseau skrev sitt berømte essay er velkjent, nemlig som et bidrag til en konkurranse annonsert av Académie de Dijon som tok utgangspunkt i spørsmålet: «Hva er opprinnelsen til ulikhet blant mennesker, og har det dekning i naturlovene?»⁴ Men Graeber og Wengrow undrer seg over hvorfor dette ble opplevd som et relevant og viktig spørsmål for et fransk akademi i 1754.

Fremfor å lete etter svar i Europas salonger, vender Graeber og Wengrow blikket til Nord-Amerika og møtene mellom europeiske kolonister og amerikanske urinnvånere. Dette er et valg som må kunne betraktes som en revolusjonær tilnærming til opplysningstiden, men som også er slagkraftig. For i motsetning til senere kapittel, som bygger på tolkninger av arkeologiske funn og således begrenser sine spekulasjoner om hva som egentlig foregikk, tar de her utgangspunkt i et rikholdig skriftlig materiale, ofte fra førstehåndserfaring.

De redegjør godt for hvordan det kulturelle møtet mellom europeere og nord-amerikanere forløp seg i begynnelsen. Og det beskrives et langt mer gjensidig og tidvis respektfullt forhold mellom disse gruppene enn hva vi gjerne har antatt, ettersom vi vet hvordan det hele endte i blod og undertrykkelse. Det påstås på ingen måte at alt var fryd og gammen til å begynne med, men at det over tid foregikk seriøse diskusjoner mellom intellektuelle fra begge sider, over tema som politikk, religion og filosofi.

Den europeiske ulikheten

Kildene etterlater liten tvil om at møtet med og observasjonen av Europeiske samfunn sjokkerte nordamerikanerne, særlig for de som hadde besøkt Europa – enten frivillig som ambassadører for sine samfunn, eller ufrivillig som galeislaver. Særlig er beskrivelsene av Kandiaronk, en fremstående statsmann fra Wendat-konføderasjonen og som muligens besøkte det franske hoffet i 1691,⁵ en engasjerende historie som formidles på en måte som tar oss ned på det menneskelige plan.

Det som er bevart av hans kritikk er hardtslående, men også så utrolig gjenkjennelig med dagens øyne, som her, når han avviser argumenter for å adoptere det europeiske levesett:

Ser du virkelig for deg, sier han, at jeg ville vært glad for å leve som en Paris-borger, og bruke to timer hver morgen bare for å få på meg skjorte og sminke, og bukke og skrape for enhver motbydelig knøl jeg møter på gaten, som tilfeldigvis er født med en farsarv? Ser du virkelig for deg at jeg kunne bære på en pung full av mynter uten straks å gi dem til folk som går sultne? At jeg ville båret sverd, uten øyeblikkelig å trekke det mot den første banden med bøller jeg ser hanke inn nødstilte for å tvinge dem til å ta hyre på et skip?⁶

Hvorpå Kandiaronk avslutter med at hans samtalepartner Lahontan⁷ burde adoptere det amerikanske levesettet, selv om det skulle ta ham tid å tilpasse seg, for til slutt ville det gjøre ham lykkeligere.

For Kandiaronk var det utenkelig å leve i et samfunn hvor noen medlemmer manglet mat, klær eller bolig, mens andre levde i overflod. Og disse betraktningene nådde Europa, ikke minst takket være at Lahontan utga flere bøker som skulle være basert på samtaler med Kandiaronk. Disse bøkene hadde en enorm suksess i Europa, med oversettelser til flere språk, og med nye opplag og utgaver i århundret som fulgte. De var altså mye lest og inspirerte en bølge av imitasjoner, hvor manglene i det europeiske samfunnet ble kritisert gjennom fremmede øyne.⁸

Til spørsmålet om hvorfor ulikhetens opphav ble et intellektuelt spørsmål i 1700-tallets Europa, er svaret Graeber og Wengrow foreslår enkelt: Når Académie de Dijon syntes det var på sin plass å diskutere ulikhet i 1754, var det fordi det allerede var en levende debatt om ulikhet i Europas salonger – en debatt inspirert av perspektivene og kritikken fra utenforstående som Kandiaronk, som reiste spørsmål om hvor ulikheten i Europas samfunn kom fra. Spørsmål som måtte besvares hvis det Europeiske levesettet skulle kunne forklares – og ikke minst forsvares.

Derfra er det ikke vanskelig å kjenne igjen fortellingen om tapt uskyld som vi finner hos Rousseau, hvor ulikheten som preget Europa var den beklagelige prisen vi måtte betale for å være et mer komplekst samfunn. Om likhet og frihet var mulig for Nord-Amerikas urinnvånere, skyldes det at de levde i et enklere samfunn enn europeerne, altså at de befant seg i et tidligere stadium av samfunnsutviklingen. Og derfra oppstår de store fortellingene om samfunnets utvikling som er så gjenkjennelige fra opplysningstidens tenkere, hvor mennesket utvikler seg fra naturtilstandens frihet gjennom stadig mer komplekse samfunnsformer.

Å finne et nytt språk

Slik legger de innledende kapitlene grunnlaget for å forstå hvor Graeber og Wengrow vil ta oss med i resten av boken. I bunn og grunn er boken et oppgjør med mytene vi forteller om hvordan samfunnet har utviklet seg. Myter som ofte bygger på spekulasjoner fra opplysningstiden – enten disse legger til grunn et positivt eller negativt menneskesyn. Men ikke for å ta gamle tenkere for gårsdagens feilsteg, men heller å utvide horisonten for hva morgendagen kan bringe.

Fremgangsmåten er pedagogisk. Gjennom det ene kapittelet etter det andre tas vi med inn i arkeologiske funn og antropologiske studier som viser oss samfunn som ofte er slående i sin fremmedhet, samtidig som de er menneskelige og kompliserte, og hvor etablerte antagelser viser seg å ikke stemme. Deres gjennomgang av nyere arkeologiske funn viser oss en forhistorisk verden full av eksperimentering med samfunnsformer, med et forhold til teknologisk utvikling som ikke er så teleologisk som mange har antatt.

Som de poengterer i konklusjonen møter vitenskapsfolk i dag fremmede sivilisasjoner, ikke i fjerne solsystem slik forfattere av science fiction drømte om i forrige århundre. I stedet oppdager de radikalt fremmede samfunn under våre føtter. Selv en kort oppsummering av et utvalg av disse ville tatt for mye plass her, og jeg ønsker heller ikke å frata den nye leseren gleden av oppdagelse som boken gir underveis.

Men en utfordring som Graeber og Wengrow står overfor gjennom hele boken, og som man selv kan føle på når man prøver å videreformidle disse oppdagelsene, er hvordan man snakker om disse fremmede sosiale virkelighetene. For i boken er dette oftest samfunn som har fungert på måter som er fundamentalt ulikt det vi kjenner, og som følgelig er dårlig tjent med å bli forstått med begreper som stammer fra en særegen europeisk samfunnstradisjon.⁹

Dette blir mer eksplisitt adressert i bokens konklusjon, hvor de skisserer sine forslag til hvordan vi kan forstå den sosiale praksisen som danner og omvelter samfunn, samt en grov kategorisering av de ulike samfunnsformene vi har sett. Her skal vi kun gi disse en kort oppsummering.

Former for sosial makt

Gjennom boken finner de at tre former for sosiale friheter trer frem i materialet: Friheten til å flytte på seg, friheten til å ikke adlyde og friheten til å danne nye sosiale virkeligheter. I noen samfunn opptrer de to første som selvfølgeligheter, og selv i de tilfeller hvor disse samfunnene har overhoder er disse kun symbolske roller. Sammen legger de to første grunnlaget for den mer kreative tredje friheten, hvor sosiale virkeligheter blir forlatt og nye skapt.¹⁰

Disse frihetene inngår nødvendigvis i et samspill med former for dominans. Graeber og Wengrow påpeker at vi kjenner de tre formene av dominans som en samlet pakke i vår moderne stat: Suverenitet, byråkrati og politisk konkurranse. Men de forsøker å vise at de springer ut fra tre grunnleggende former for sosial makt som opererer på alle nivåer av menneskelig samhandling, fra familien til imperium: vold, kunnskap og karisma.¹¹

Men hvor vårt samfunn har utviklet seg til å bygge på alle tre og dette former våre begreper om samfunnet, viser gjennomgangen i boken at mange samfunn har gjort svært forskjellige valg, hvor man kun har videreutviklet to, eller endog kun én, av formene for dominans. Da står vi plutselig overfor samfunn som på grunnleggende vis er fremmed for oss, og gjennom boken møter vi alle tenkelige kombinasjoner av disse tre formene av dominans.

Både for disse frihetene og formene for dominans er deres tilnærming basert på praktiske observasjoner, fremfor prinsipielle drøftelser, og dette fører oss til konsepter som er spennende ikke kun for sitt perspektiv på mennesker, men også som anvendelige begreper for nytenkning om samfunnet i dag – og ikke minst om morgendagen. Om vi i de siste tiårene har strevd med å sette ord på samfunnsendringer som unnslipper våre tradisjonelle konsepter om makt, for eksempel innflytelsen av sosiale medier og ikke-statlig overvåkning, så kan dette muligens vise seg å være begynnelsen på en fruktbar tilnærming.

Samtidig er det en bok som oppfordrer oss til å tenke mer fundamentalt rundt motmakt i form av disse frihetene som Graeber og Wengrow har observert. For disse viser seg ikke først og fremst som motreaksjoner på maktbruk, det vil si for eksempel som opprør og revolusjon, selv om det naturligvis er eksempler på dette. Frihetene er kanskje mest påfallende når de opptrer som tradisjoner og systemer som tilsynelatende har blitt etablert for å unngå visse former for dominans i et samfunn.

På en side burde dette være gjenkjennelig for oss, da våre moderne demokratier setter sin lit til at visse friheter i samfunnet skal forebygge uønskede samfunnsformer. Men i boken møter vi samfunn som velger å unngå elementer som vi tar for gitt som nødvendigheter, og mest slående er kanskje unngåelse av privat eiendom. Noe som i europeisk samfunnstenkning ikke kun omfatter gjenstander eller land, men også legges til grunn for ideer om menneskelige rettigheter og friheter, basert på at vi eier vår egen kropp.¹²

Men for samfunn som verdsetter personlig autonomi høyest, det Graeber og Wengrow omtaler som «frie samfunn», er det stort sett utenkelig å legge krav på noe som privat eiendom. Men det skyldes ikke at de mangler forestillinger om privat eierskap, men heller at de begrenser privat eierskap til svært spesifikke områder, som rituelle gjenstander og kunnskap.¹³ For de «frie samfunn» fremstår det som et bevisst valg å unngå privat eiendom og de former for dominans som bygger på slike prinsipp. Hvordan privat eiendom former vårt eget samfunn kan man knapt unngå å reflektere over.

Avsluttende betraktninger

Boken anbefaler jeg på det varmeste for enhver som interesserer seg for historie, samfunn og politikk, for det virker uunngåelig at man lærer noe nytt av den. Som et akademisk arbeid er den sikkert ikke feilfri, og som nevnt tidligere er forfatterne åpne om dette; men de påpeker også at boken ble til etter hvert som de oppdaget at ingen hadde forsøkt å samle og se nyere forskning innenfor disse feltene i sammenheng.¹⁴ Den oppleves like fullt som en viktig syntese av moderne forskningsfunn, og på samme tid er boken et stykke fremragende formidlingsarbeid.

Den som er kjent med Graebers tidligere arbeid vil gjenkjenne hans perspektiver også i denne boken, for dette er en bok som er samfunnskritisk, og forfatterne forsøker ikke å skjule et håp om at vår fremtid kan ha rom for samfunn hvor ulikhet og ufrihet ikke tas for gitt; samfunn hvor makt ikke sentraliseres på få hender. Men deres argumentasjon er ikke påtrengende eller insisterende, boken er en leken og nysgjerrig utforskning av hva samfunn har vært i vår fortid, i et forsøk på å åpne våre horisonter for fremtiden. Det er en ny historie om menneskeheten som forteller oss at samfunnsutviklingen verken er lineær eller sirkulær, men kreativ.

Noter

1.Graeber & Wengrow (2022), 519.

2.Graeber & Wengrow (2022), 541.

3.Graeber & Wengrow (2022), 42.

4.Graeber & Wengrow (2022), 43.

5.Graeber & Wengrow (2022), 67.

6.Graeber & Wengrow (2022), 71.

7. Lahontan var en fattig fransk adelsmann som opprinnelig het Louis-Armand de Lom d'Arce, Baron de la Hontan, som reiste til de franske koloniene i Nord-Amerika som ung og tilbragte mye tid med de innfødte.

8.Graeber & Wengrow (2022), 74.

9.Graeber & Wengrow (2022), 534.

10.Graeber & Wengrow (2022), 529.

11.Graeber & Wengrow (2022), 533-534.

12.Graeber & Wengrow (2022), 179.

13.Graeber & Wengrow (2022), 178.

14.Graeber & Wengrow (2022), 548.