Antropocen i Vagant

TIDSSKRIFT: Har menneskehetens utvinning av naturressurser, vår omforming av landskap, temming av dyr, produksjon av plast og utslipp av karbondioksid brakt oss inn i en ny geologisk epoke? Antropocentesen er viet en stor temadel i årets tredje nummer av Vagant som også inneholder en fyldig temadel om Walter Benjamin og mye mer.

Fra Audun Lindholms leder:

«Får vi et norsk Mosel eller Chablis om 50–100 år?» Spørsmålet blir stilt i årets sommernummer av Vinbladet. Druedyrkere legger ikke bare femårsplaner, men tenker flere generasjoner frem i tid, stadfester Vinmonopolets kundemagasin, før de bedyrer: «Slår analysene til klimaforskerne til, vil vi kunne dyrke vin i Norge i fremtiden.» Rasmus Benestad fra Meteorologisk institutt kommenterer utsiktene slik: «Temaet er veldig spennende, selv om bakteppet er dystert.»

Bakteppet er vitenskapens scenarier for klimaendringenes konsekvenser.

Når disse anskueliggjøres, skjer det gjerne i et menneskesentrert nytteperspektiv: Mer aktivitet i byggesektoren om vinteren, nye transportmuligheter i den isfrie nordvestpassasjen, Chardonnay­ranker i skråningene rundt indre Oslofjord. Men skal vi virkelig ta scenariene innover oss, fordrer det at vi makter å se våre egne liv i sammenheng med tidsrom mye lengre enn et menneskelig livsløp. Vi kan ikke virkelig fatte de voldsomme følgene som venter. Tanken om endringer av planetært omfang med århundrene som rekkevidde er sublim: Noen må gi den form slik at andre kan gripes og rykkes av disse overveldende forestillingene.

Til unnsetning kommer antropocen­tesen, som hevder at menneskehetens voksende befolkninger, med tilhørende utvinning av naturressurser, omforming av landskap, domestisering av dyr, produksjon av radioaktivt avfall, opphopning av plast og utslipp av karbondioksid, har bragt oss inn i en ny geologisk epoke, til avløsning for holocen.

Allerede for 10 000 år siden hadde mennesket utbredt seg over hele verden, og ryddet stadig mer mark for landbruk. Den industrielle revolusjonen førte til at innvirkningen vår på omgivelsene eskalerte; etterkrigstidens teknologidrevne forbrukersamfunn gjorde oss til planetens dominerende kraft. Begrepet «antropocen» stiller oss overfor den utfordringen det er både å forestille seg en ny klodevid tilstand og å mobilisere for å gjøre det beste ut av den.

I dag er verden «en science fiction­roman vi alle er sammen om å skrive», har forfatteren Kim Stanley robinson hevdet. Klodens fremtid avhenger av menneskelige avgjørelser – av kløkt, samvirke og økt viten.

Skapelsesberetningens lovprisning av frø, planter, dyr, fugler og «alt som har livsånde i seg» krones av Guds befaling til menneskene: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere.» Blir vi ydmyke i møte med følgene av menneskenes yngling på jorden, eller opphøyer vi oss selv til herrer over alt under himmelen?

Forskere, politikere, ingeniører, forretningsfolk, arkitekter, kunstnere, forfattere og andre engasjerte borgere kjemper nå om forståelsen av hva det innebærer, dette bildet av oss selv – som verdensgartnere.

WB: Et virksomt eksempel

Vagant 3–2014 inneholder også en større temadel viet Walter Benjamin. Et utdrag fra dossierens innledning:

Det fortelles at Benjamin (1892–1940) pleide å henge opp helgenbilder i rommene han bodde i. Et av særtrekkene til den tysk-jødiske kritikeren er fordypningen i mystikkens tradisjoner og den hengivne oppmerksomheten om selv de mest unnselige ting. Men Benjamin kunne mer enn å meditere; tekstene hans er vitnemål fra historiske omveltninger, fra en eksplosjon av urban modernitet, fra møter med omseggripende massemedier og avantgardens kunstuttrykk. Hans bevegelige tenkning fant mer og mer en pendant i en omvandrende levemåte, ikke minst etter nazistenes maktovertakelse i 1933. «Bare en mann hos hvem det nye, om enn i stillhet, gir seg så tydelig til kjenne, kan ha et så originalt, et så tidlig blikk for dette nettopp først gamle,» skrev Benjamin om forfatteren og oversetteren Franz Hessel i «Flanørens gjenkomst» (1929). Ordene kunne ha vært skrevet til Benjamin selv.

For hvert tiår har forfatterskapets innflytelse økt. I Tyskland er en ny kritisk utgave av Benjamins samlede verker under utgivelse, og ventes ferdigstilt i 2018 (Suhrkamp). Howard Eiland og Michael W. Jennings store engelskspråklige biografi ble publisert i vår (Belknap Press), og denne høsten utkommer Skrifter i utvalg i to bind på norsk, redigert av Arild Linneberg (Vidarforlaget). Det gir en anledning til å betrakte forfatterskapet på nytt.