Jakten på mor og barn

AKTUELT: Dyreetikkonferansen 2015 finner sted på Litteraturhuset i Oslo fredag 4. desember, med temaet «Mor og barn i dyreriket». Filosof Morten Tønnessen introduserer konferansens tema.

Av Morten Tønnessen, førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger og leder av Minding Animals Norge.

Dyrenes moralske status

Med noen få hederlige unntak har dyr inntil nylig i liten grad blitt ansett som vesener med moralsk status. Blant unntakene er de klassiske utilitaristene Jeremy Bentham og John Stuart Mill. Mens Bentham er kjent for sitt utsagn om at «spørsmålet er ikke om de har fornuft, eller språk, men om de kan lide», er Mill kjent for sitt utsagn om at «det er bedre å være en ulykkelig Sokrates enn en lykkelig gris». Tilsynelatende en nedvurdering av det dyriske livet – men Mill understreker likevel, i sitt etiske hovedverk Utilitarianism (1859), at våre moralske vurderinger i den grad det er mulig bør omfatte «hele det følende skaperverket», dyr med føleevne inkludert. I denne betydningen var begge de to klassiske utilitaristene talspersoner for at også dyrs smerte og glede skal omfattes av vår moral.

Som Peter Singer, en samtidig utilitarist kjent for boken Animal Liberation (1975), påpeker, er spørsmålet om påføring av lidelse og spørsmålet om å ta livet av dyr vidt forskjellige problemstillinger (Singer sto forresten for videohilsenen til åpningen av Dyreetikkonferansen 2012). Vår matproduksjon av kjøtt og animalske produkter omhandler begge disse to spørsmålene. Kort sagt kan man si at mens en del «animal rights»-tenkere er såkalte abolisjonister, som vil avskaffe alt hold av dyr i fangenskap, vil mer dyrevelferds-orienterte tenkere bidra til at dyr i fangenskap får best mulige liv. Et viktig spørsmål blir uansett: Hva slags liv er verd å leve? Om et husdyr i matproduksjon har hatt et rimelig godt liv, med utetid i dagslys og muligheter for å oppsøke et naturlig miljø og leve ut naturlig atferd, vil mange tenkere som er orientert mot dyrevelferd mene at denne matproduksjonen kan forsvares. Abolisjonister vil derimot ha en tendens til å mene at det gode liv for dyr overhodet ikke lar seg realisere innenfor rammene av fangenskap.

Hva med norsk landbruk?

Selv har jeg, sammen med biologen Dag Hessen, tatt til orde for at «– Et godt liv kan ikke realiseres i pelsdyrindustrien». Det er fordi levevilkårene i pelsdyrbransjen er slik at reven og minken som vi lager pels av ikke har noen særlig sjanse til å leve ut naturlig atferd, ikke minst fordi de holdes i bur med kunstige omgivelser. Det blir dårlig med både løping, graving og svømming av sånne forhold. Pelsdyrindustrien bør derfor nedlegges. På dette punktet er jeg altså abolisjonist.

Forholdene er ganske annerledes for norske kyr, i hvert fall i den grad de får godt med tid utendørs, på beite. Et godt liv lar seg da til en viss grad realisere. Det samme gjelder sau med godt med tid i utmarka – selv om mangelen på gjeting fører med seg titusenvis av dødsfall og skader hver sommer. I verdens rikeste land, som det heter, burde vi ha tatt oss råd til å passe på sauene våre.

Slaktekyllinger og verpehøns er det verre med. Her er også såkalt «frittgående» høner en trist affære, med tusenvis av høner i samme lukkede rom, uten tilgang på dagslys eller naturlige omgivelser. Høns og kylling har ikke særlig gode liv, slik som det industrielle husdyrholdet har blitt, også her til lands. Noe bedre livsvilkår har verpehøns og slaktekylling i økologisk produksjon – og aller best har kylling og høns det som holdes i små antall av privatpersoner. Tidligere landbruksminister Lars Sponheim hadde for en gangs skyld et skikkelig godt poeng, da han fra Stortingets talerstol lanserte slagordet «hver mann sin høne!»

Mor og barn i matproduksjon

Det er ikke så ofte man tenker på i hvilken enorm utstrekning vi deler inn husdyr etter kjønn og familieforhold. Ta kyr – damevarianten av kveg – som vi bruker som melkekyr og ammekyr. Okser derimot, bruker vi bare til kjøttproduksjon – og befruktning. Tusentalls dyr møter slakterkniven før de har rukket å vokse opp. Og dermed er det ikke bare spørsmålet om det gode liv vi må diskutere i denne sammenhengen – vi må også ha en mening om forkortede liv, avbrutte liv – alt for å tilfredsstille våre ganer. Er det virkelig riktig av oss å tilpasse husdyrenes stramt tilmålte livslengde til våre sesongmessige tradisjoner, behov og ønsker? Hundretusener av dyr klekkes eller insemineres etter stramme tidsskjema, for å tilfredsstille markedets etterspørsel, som altså dels er kulturelt bestemt og sesongbetont.

Spesielt sterke bånd finnes mellom mor og barn – og ikke bare for mennesket. Vi mennesker er jo, i likhet med griser og kyr, pattedyr, det vil si dyr hvor de nyfødte en tid livnæres av morsmelk. Men morsmelka til kua bruker vi til menneskeføde. Og derfor adskilles, i konvensjonell produksjon, kalven fra mora like etter fødsel. Mor og barn skal ikke få knytte bånd, og tilbringe tid sammen. I økologisk produksjon derimot får kua og kalven noen uker sammen, før de adskilles, så vi kan ta melken. Et godt liv?

Om du nå satte melken i halsen, så er det tid for å gå videre til egg og geitost. I «vanlig drift» får ikke høner oppleve å ta vare på sine kyllinger, og kyllingene får ikke vokse opp sammen med mor, eller med andre voksne fjørfe for den saks skyld. Ingen voksenkontakt – bare tusenvis av jevnaldrende, på ett og samme gulv. Geiter på sin side får gjerne en del tid utendørs – hvis de får leve opp, da. Bukkekillingene avlives gjerne rett etter fødsel – de gir jo ikke melk.

..og i det fri

Men ville dyr da, de lever vel gode og sunne liv? Frihet, litt luft under vingene, skal man ikke undervurdere, til tross for alle farene som lurer ute i naturen. Men det er slett ikke slik at relasjonen mellom mor og barn alltid respekteres blant ville dyr heller. For flere dyreslag sin del jaktes det uten at det tas hensyn til om noen dyreunger blir foreldreløse. Jaktsesongen på bevere er slik bestemt at det er fritt fram for å jakte på drektige bevere. Heller ikke de store rovpattedyrene slipper fri. Både blant ulv og bjørn er det i stor grad unge hanner på vandring som forårsaker problemer for mennesker og husdyrene deres. Disse risikerer da veldig lett å bli skutt, enten det skjer lovlig eller ulovlig. Ulv på vandring er gjerne på leting etter en partner – men så stanser jakten på mor og barn med et smell. For jervens del er gjeldende praksis slik at om det gjenstår endel dyr før jaktkvoten er fylt opp, så løser man det gjennom såkalte hiuttak, hvor et helt kull av unger drepes samtidig. Ufint?

Det er nok å ta tak i, i jakten på mor og barn i ulike varianter. Det gode liv er det vi burde sikte mot å realisere, ikke bare for oss selv, men også for alle dyrene som er i vår varetekt på den ene eller andre måten. Mens abolisjonisters visjon er en verden hvor alle dyr er frie, er dyrevelferds-orienterte tenkere sin visjon en mer pragmatisk tilnærming i retning av best mulig livsvilkår for dyr i vår varetekt. Vi befinner oss i dag i en økologisk situasjon hvor mennesket har blitt en så dominerende kraft, og en så sentral årsak til miljøendringer, at stadig flere forskere kaller vår nåværende geologiske epoke «Antropocen» (menneskets epoke). Da er det et ubetvilelig faktum at livsvilkårene til svært mange dyr, også viltlevende dyr, påvirkes av hvordan vi mennesker velger å handle. Dette gir oss et enormt moralsk ansvar.

På Dyreetikkonferansen 2015 skal ved siden av en etolog (ekspert på dyrs atferd) og en kriminolog filosofen Espen Gamlund (Universitetet i Bergen) holde foredrag. Han skal snakke om temaet «Hvilken verdi har dyrenes liv, for dem og for oss?» Det blir også paneldebatter hvor bl.a. næringsinteresser og dyrevernaktivister er representert. Gamlunds tittel spiller på et kjent dilemma knyttet til husdyrholdets moral: For husdyr er nettopp vesener som har nytteverdi for oss mennesker, og samtidig skapninger som har verdi i seg selv. Å balansere mellom disse hensynene er nødvendigvis utfordrende. Selv for abolisjonister finnes det i grunn ingen problemfri løsning – for om alle hadde blitt veganere i morgen, ville millioner av husdyr miste sin eksistensberettigelse over natten. Og da blir spørsmålet: Er virkelig livet som husdyr så ille at det er bedre å ikke finnes, enn å leve et liv som husdyr?