En vitenskapsteori for det som var

BOKOMTALE: I boka Å forstå historie viser Paul Knutsen hvorfor historikere må ta vitenskapsfilosofiens innsikter på alvor og hvorfor samfunnsviterne må ta historikerens vitenskapsfilosofiske innsikter på alvor. Med unntak av Knutsens oppgjør med Michel Foucault er boka svært nyttig lesning.

Av Øyvind Svendsen

Paul Knutsens nye bok sammenfatter flere av de vitenskapsteoretiske og filosofiske publikasjonene han har gitt ut i ulike tidsskrifter i de seneste årene.¹ Det er derfor vanskelig å argumentere for at denne boka presenterer noe koherent og nytt argument fra perm til perm, men for den vitenskapsfilosofisk orienterte historiker, filosof eller statsviter evner sluttproduktet å inspirere til debatt om grunnlagene for rådende vitenskapelige praksiser innen alle disse fagene.

Boka åpner med fire tidligere utgitte bokomtaler som Knutsen anvender til å posisjonere seg i feltet. Dette virker i utgangspunktet som en kronglete fremgangsmåte, men det fungerer godt. Noe av det kan nok krediteres Knutsens meget engasjerende diskusjonsform i en gjennomgående kritikk av ulike vitenskapsteorietiske posisjoner. Blant dem Knutsen trykker til sitt bryst, grunnet hans forpliktelse til faktisitet og induktiv metode, er den franske superstjerne-økonomen Thomas Piketty. Bestselgeren Why Nations Fail som handler om grunnlaget for at stater «feiler», gis også varm omtale, og forfatterene Daron Acemoglu og James A. Robinson plasseres følgelig på Knutsens venneliste, grunnet deres nokså induktive og narrative tilnærming.

På den andre siden gis en heller lunken omtale av Erling Sandmos Tid for historie. En bok om historiske spørsmål. Her kritiseres forfatterens omfavnelse av postmodernister som Michel Foucault og fraværet av bredde i Sandmos studier, spesielt i spørsmålet om sannhet i historien. Vi treffer også Dag Østerberg i Knutsens posisjonering og måten Knutsen samtaler med alle disse ulike tenkerene på er befriende. Samtidig gjør det lesningen krevende for en som treffer vitenskapsteori for første gang. Denne boken bør derfor helt klart leses aktivt på en måte Knutsen selv oppfordrer til, nemlig ved å følge fotnotene.

Den posisjonen som kommer frem gjennom Knutsens bokomtaler leder frem til en hoveddel der det tydelig og godt argumenteres for en metodologisk hermeneutikk, for den induktive metode og for viktigheten av en narrativ tilnærming til historien.

Analytisk narrasjon

Disse Knutsens ‘samlede verker’ setter opp en dikotomi, der vitenskapen i den ene enden er plaget av en scientisme der naturvitenskapelige forklaringer etterstrebes og i den andre av en postmoderne ordlek der sannheten er relativ og der alt flyter. Med begrepet analytisk narrasjon plasserer Knutsen seg et sted i mellom de to. Knutsen henter stødig ryggdekning fra hermeneutikere som Emilio Betti, Hans-Georg Gadamer og særlig Paul Ricoeur. Knutsen presenterer analytisk narrasjon som en metodisk tilnærming basert på seks kjennetegn: fortellingen må handle om identifiserbare mennesker, den må utspille seg over en tidsakse, den må kommunisere med andre historiske arbeider, den må ha en narrativ forklaringsmodell, den må behandle de historiske grunnspørsmålene om kontinuitet og brudd og, som over, den må ha en ambisjon om å fortelle sannheten.

Her kommer nok en styrke ved Knutsens diskusjoner tydelig frem. Boka tegner ikke noe kunstig skille mellom vitenskapsteori på den ene siden og vitenskapelig metode på den andre. I stedet byr Å forstå historie på en metodologisk diskusjon der de vitenskapsteoretiske refleksjonene anvendes som argumenter for en spesifikk metode, nemlig analytisk narrasjon. Dette utgjør etter mitt skjønn en befriende øvelse fra Knutsens side.

EU-studienes modelltvang

For undertegnede, som er samfunnsviter og som forsker på EU, er kapitlet om europeisk integrasjon tankevekkende og inspirerende. Knutsen løfter frem teoretiseringen som har drevet utviklingen av EU-studier mer eller mindre som et eget fagfelt. Feltet er fremdeles preget av problemet Knutsen peker på. Enten analyseres europeisk integrasjon som et mellomstatlig fenomen der statene anses å være kost-nyttetenkende vesener som kun er villige til å integrere når de opplever at gevinsten er større enn ved å ikke gjøre det, eller så forstås fenomenet som en selvforsterkende prosess kjent som spill-over, basert på en forståelse av at prosjektet har en overnasjonal karakter og at det beveger seg stadig mot tettere integrasjon. Knutsen spør seg hvorfor forskere må tvinge seg inn i disse tvangstrøyene når det beste svaret kanskje finnes ved å kombinere innsiktene fra de to teoriretningene? Her ligger det altså et ønske om å gå induktivt til verks for å forstå EU som et sui generis i internasjonal politikk fremfor å dedusere fra abstrakte, snevre og særs ufullstendige modeller. Forskeren bør ta i bruk analytisk narrasjon, og det er det godt argumentert for i Knutsens refleksjoner.

De to hovedposisjonene nevnt ovenfor, liberal intergovernmentalisme og nyfunksjonalisme, er fortsatt utgangspunktet for de fleste innføringer i europeisk integrasjon.² I tillegg til dette utgangspunktet for EU-studiene ser en i dag en tendens til at statistiske studier som måler for eksempel sammenhengen mellom personlighet og holdninger til europeisk integrasjon,³ eller hva som driver EUs utvidelse mot sine naboland,⁴ blir mer anvendt. Den andre populære tilnærmingen til å forsøke å forstå den europeiske integrasjonens «natur», er som en rasjonell form for politisk prosess der modellene predikerer og forklarer, og der en studerer EU som et governance-system, det være seg et uformelt sådan,⁵ eller som andre former for styringssystemer.⁶

EU-studiene i dag – nye trender

Boka er dessverre ikke skrevet for et internasjonalt publikum, men akkurat innenfor integrasjonsstudier som Knutsen har jobbet med og som jeg vektlegger her, er det verdt å nevne at utviklingen muligens går i den retningen Paul Knutsen tilsynelatende ønsker. En av de lovende utviklingene skjer i form av en praksisretning der det stadfestes at «new generations of EU researchers are fascinated by the prospect of leaving the armchair and studying the people and artefacts that make the EU on an everyday level».⁷ Denne fremvoksende retningen er idiografisk, metodene som anvendes er induktive og forskere søker å fortelle historier, eller narrativer, noe Knutsen fremstiller som krav til analytisk narrasjon. I så måte kunne Paul Knutsens metode analytisk narrasjon vært med på å drive debatten internasjonalt, hadde han publisert på engelsk.

Min hovedinnvending mot boka er at Knutsen feller en hardtslående dom over de han uten særlig entusiasme eller nyanse, kaller «postmodernister». Flere av disse «postmodernistene» har nettopp inspirert mye av den tenkningen som har ledet til den grunnleggende sosialkonstruktivistiske praksisvendingen, som er det nærmeste statsvitenskapelige integrasjonsstudier etter mitt skjønn kommer analytisk narrasjon.

Progressivt i sin helhet, men konservativt om Foucault

Fra mitt ståsted i feltet internasjonal politikk, opplever jeg boka som både progressiv og konservativ om hverandre. I et statsvitenskapelig perspektiv er den progressiv fordi den ber forskeren om å vende blikket mot den induktive metode, mot forståelse fremfor eksplisitt forklaring fra «ingensteds» og mot narrativene – historiene som fremkommer som reproduksjon av fortiden gjennom forskerens re-konstruksjon av den. Dette er omdiskutert innenfor enkelte av samfunnsvitenskapene og i så måte er Knutsens bidrag interessant.

På den andre siden tar boka en slags konservativ vending når den konkluderer med en nekrolog over Michel Foucault. Knutsen virker ikke å ha brukt nevneverdig tid på å forstå Foucault og alle de som har latt seg inspirere av ham. Dette er noe som muligens bringer til overflaten det faktum at Knutsen har slurvet i timen ved å ikke anvende sin egen metode i sine studier av Foucault. I stedet henter han inspirasjon fra andre Foucault-kritikere og gjengir deres argumenter. Knutsen har lenge støttet seg til Jon Elsters kritikk av postmodernismen og i denne boka trekker han også inn en ukjent tysker, Hans-Ulrich Wehler, som støtte for sin hardtslående Foucault-kritikk. Hvor er Knutsens hermeneutiske forsøk på å forstå hva Foucault ville og hva slags historisk kontekst disse franske «sjarlatanene» skrev ut ifra?

De av oss som innenfor studiet av internasjonal politikk avviser behovet for lab-frakker, som tror på det spesifikke og som erkjenner viktigheten av tid og rom i historiske prosesser, er inspirert av blant annet Foucault. Det er nettopp fordi han, og andre, banet vei for anerkjennelsen av at visse praksiser former og reproduserer dominerende strukturer i samfunnet. Dette gjelder i høyeste grad også innenfor det vitenskapsproduserende univers.

De EU-forskerne som lider av den modelltvangen Knutsen selv kritiserer, hadde hatt godt av en analyse der Foucaults begrepsapparat kunne fungere avdekkende for deres ekskluderende, nyliberale og politisk ladede forskningspraksis.

Paul Knutsens tilnærming til viten og til historien, samt hans kritikk av enkelte samfunnsvitenskapelige forskningspraksiser har vært formende for min egen tenkning som student og nå som samfunnsviter med en spesiell interesse for internasjonal politikk. Så får det så være med nekrologen over Michel Foucault.

Noter

¹ Denne anmeldelsen baserer seg til dels på kommentarer fra en paneldebatt under bokas lansering ved Høgskolen i Lillehammer, der undertegnede deltok sammen med Professor Stefan Snævarr, Professor Harald Thuen og Johanne Kielland Servoll. Enkelte av poengene i teksten er inspirert av deres kommentarer.

² F.eks. Hix, S & B. Høyland (2011) The Political System of the European Union. 3. utg. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

³ Nielsen, Julie Hassing (2016) Personality and Europsceptisism: The impact of personality on attitudes towards the EU. Journal of Common Market Studies 54(5): 1175-1198.

⁴ Schwartz, Oliver (2016) Two steps forward one step back: what shapes the process of EU enlargement in South-Eastern Europe? Journal of European Integration. Online first. DOI: 10.1080/07036337.2016.1203309.

⁵ Kleine, Mareike (2013) Informal Governance in the European Union. Cornell: Cornell University Press.

⁶ Wallace, Helen, M.A. Pollack & A.R. Young (2014) Policy-Making in the European Union. 7. utg. Oxford: Oxford University Press.

⁷ Adler-Nissen, Rebecca (2016) Towards a Practice Turn in EU Studies: The Everyday of European Integration. Journal of Common Market Studies, 54 (1): 87-103.