Implisitte antakelser og ubevisste praksiser

De siste årene har debatten om kvinner og filosofi rast i det norske filosofifagmiljøet. Blant utfordringene som har blitt diskutert, er den skjeve kjønnsbalansen i filosofifaget og mangelen på kvinnelige tenkere på pensum. Men hvordan bør vi gå frem for å bedre situasjonen og skape endring? I et forsøk på å svare på denne utfordringen, har en gruppe forskere ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier ved UiT Norges Arktiske Universitet satt i gang et prosjekt som skal bidra til å skape bevissthet rundt kjønnspartiskheter på sitt eget institutt. Prosjektet har tittelen «Implisitt: Avdekking av kjønnspartiskhet i akademia med fokus på filosofi» og er finansiert av Norges forskningsråd. En sentral del av prosjektet består i å tilby alle ansatte en frivillig test som avdekker implicit bias, eller ubevisst partiskhet. Slike tester, som det finnes ulike varianter av, prøver å vise hva slags fordommer og forutinntatte holdninger vi har når det gjelder faktorer som kjønn, hudfarge, utseende, nasjonalitet eller seksuell legning, for å gi noen eksempler. Målet er å bruke en slik test for å skape kulturendring gjennom å gjøre de ansatte bevisst på slike ubevisste praksiser og holdninger. Salongen har snakket med professor Kjersti Fjørtoft og førsteamanuensis Melina Duarte om prosjektet og deres tanker om hva som kan gjøres for å sikre likestilling og mangfold innenfor filosofifaget.

Hva var bakgrunnen for at dere ønsket å sette i gang dette prosjektet?

Melina: Bakgrunnen var en kombinasjon av faktorer som kapasitet, interesse, og behov på vårt institutt. Vi hadde allerede en etablert forskningsgruppe innen feministisk filosofi, FemPhil, og vi har også jobbet med tematikken gjennom Prestige-prosjektet [et tverrfaglig likestillingsprosjekt ved UiT, red.anm.]. Da FemPhil ble etablert i 2017 av Trine Antonsen, ble flere av oss med i gruppen bare for å lære mer om feministisk filosofi, men etter en stund ble det tydelig at vi hadde minst to felles mål. Det ene var akademisk: Vi ønsket å bidra til forskning i feministisk filosofi. Det andre målet var politisk: Vi ønsket å bidra til å forbedre kjønnsbalansen i filosofifaget. Vårt hovedmål har hele tiden vært å skape kunnskap som kan ha praktisk relevans og forbedre kjønnsbalansen. Vi så at det var på tide å starte et direkte og mer fokusert arbeid for kjønnsbalanse ved vårt eget institutt, og dette er gjorde at vi satte i gang Implisitt-prosjektet.

Den lave kvinneandelen i filosofifaget er en av utfordringene som ofte trekkes frem. Både blant studenter og ansatte er kvinner i mindretall. Kvinner utgjør fremdeles kun 28% av faste vitenskapelig ansatte på institutter på filosofi nasjonalt.¹ På bachelornivå er det mellom 24-32% kvinner på alle de fire store universitetene i Norge, mens tallet på masternivå varierer fra 17-42%.² Hva er deres tanker om hvorfor det er så få kvinner, og hvorfor kvinnene som finnes gjerne faller fra?

Melina: Det du snakker om er faktisk et globalt fenomen som kalles the leaky pipeline og gjelder for mange disipliner. I Norge har man klart å redusere lekkasjen innenfor flere fagfelt helt opp til doktorgrad og innenfor mange av dem helt opp til postdoc-nivå. Det betyr at det tar litt lenger tid i Norge før kvinner faller fra, og flere og flere kvinner når toppnivået i dag. I dag er 32% av professorstillingene i Norge besatt av kvinner. UiT er nå det universitetet som har flest kvinner i toppstillinger i Norge og er det breddeuniversitetet med høyeste kvinneandelen i disse stillingene på 40%. Hos oss har særlig to hovedtiltak spilt en viktig rolle. For det første ble det gjort endringer i rekrutteringsstrategien, der førsteamanuensisstillinger ble utlyst istedenfor professorstillinger, noe som gjorde det mulig for mange kvinner å få faste stillinger i akademia. For det andre ble det for et tiår siden satt i gang opprykksprosjekter, noe som bidro til at flere kvinner fikk mulighet til å kvalifisere seg til professor. Periodiske handlingsplaner utgitt av Likestillingsutvalget ved universitetet spilte også en rolle i å vise hvor engasjert universitetet er i å oppnå kjønnsbalanse og bekjempe seksuell trakassering ved UiT.

Samtidig har noen fag ikke en gang nok vann i røret til å begynne med. I STEM-fagene og til en viss grad også innenfor filosofifaget er man ikke en gang i stand til å rekruttere nok kvinner fra starten av. Flere faktorer spiller en viktig rolle her, for eksempel usikkerheten i arbeidsmarkedet (lang vei til fastjobb) og utfordringen med å kombinere en akademisk karriere med familieliv (høye krav for å bygge opp en kompetitiv CV som inkluderer mobilitet). Dette bidrar til å gjøre at kvinner forsvinner fra universitetet. Selv om det akademiske markedet er tøft for både menn og kvinner, er sjansene for å lykkes ganske ulike for en mann og en kvinne som er likt kvalifiserte. Det er ikke alle som er «wired» til å spille et spill der de har flere sjanser til å tape enn til å vinne uansett hvor mye innsats de legger i det. Konsekvensene av å tape er også drastiske både i egne liv og i livene til folk man bryr seg om. Hvis jeg plutselig ble flyttet tilbake i tid og visste det jeg vet nå, tror jeg at jeg ville fått kalde føtter med å studere filosofi og følge den akademiske karriereveien.

Kjersti: For å si noe mer spesifikt om hvorfor kvinneandelen er så lav på filosofi, har filosofi alltid vært et «guttefag». Mulige forklaringer er at noe handler om fagets natur, hvordan faget formidles og hvor mange kvinner som er representert på pensum, og mangelen på kvinnelige rollemodeller.

En av de forklaringene som har vært mye diskutert innen feministisk teori er at filosofien ikke har inkludert det som tradisjonelt sett har vært kvinners erfaringer. Et eksempel på forsøk på å gjøre dette fra nyere tid er omsorgsetikken, som ble utviklet på 80-tallet. Disse teoriene bygger på argumenter for den moralske relevansen av omsorgsarbeidet og at følelser også kan være relevant når man gjør moralske vurderinger.

Noe av forklaringen kan også ligge i at det er mangel på kvinner på pensumlistene. Det er jo en kjensgjerning at det er færre kvinnelige bidragsytere historisk sett, men det var også vanskelig for kvinner å publisere og skrive før. Det er også slik at de kvinnene som har bidratt til å utvikle faget ofte ikke blir presentert og diskutert. Det kan jeg godt si har vært tilfellet for min egen undervisning. Når jeg underviser i etikk går vi gjennom de tradisjonelle teoriene, som dydsetikk, utilitarisme og deontologisk etikk, og hvis vi får tid, så ser vi på feministisk etikk og omsorgsetikk, som kommer som et vedheng i undervisningen. Og det har jeg gjort selv fordi jeg ikke har tenkt nok over det og fordi jeg vet at disse teoriene tradisjonelt sett blir betraktet som ganske marginale og at det sjeldent blir gitt eksamensoppgaver om det for eksempel.

Når du snakker om hvilke temaer man er opptatt av i filosofien, tenkte jeg på et sitat fra den kanadiske forfatteren Sheila Heti, som skriver at hvis menn kunne føde, ville det vært et av de store temaene i eksistensfilosofien.

Kjersti: Jeg synes det er et godt eksempel, og jeg tror veldig på det. Uansett hvor abstrakt og logisk vi skal være i argumentasjonen vår, så kommer jo tingene vi skriver om fra et sted, fra erfaringen vår og det kommer fra interessene våre.

Jeg tror ikke at vi bare trenger bedre kjønnsbalanse, men også mer mangfold. Filosofi er ikke bare et «guttefag», men det er også et veldig europeisk og vestlig fag. Filosofi og alle fag og alle miljøer bør ha mer mangfold. Det åpner mer opp og viser at det er alternative måter å jobbe, skrive, argumentere og undervise på. Når man underviser i filosofihistorie fremstiller man ofte heltene, som Kant og Hume. Diskusjonene vi har sett om rasistiske statuer for eksempel har fått meg til å begynne å diskutere det rasistiske og det sexistiske i teoriene til de kanoniserte tenkerne. Det har jeg ikke alltid gjort. For standard-fortellingen er at Kant riktignok var rasist, men vi skal fokusere på de gode ideene hans om universell verdighet og at alle er like verdt. Samtidig har han en helt klar rangordning på raser som har mer eller mindre autonomi.

Jeg tror at mer mangfold og bedre kjønnsbalanse åpner opp og vil gjøre faget mer attraktivt for flere, og jeg tror faget har godt av det. Og jeg har lært veldig mye av de diskusjonene som har pågått nå i mange år i forbindelse med både NTNU-ansettelsene og den diskusjonen som studentene har tatt opp rundt dekolonialisering av pensum. Det har fått meg til å tenke mye på min egen undervisningspraksis og hva jeg presenterer for studentene. Jeg syns det er veldig fint at studentene deltar i denne diskusjonen.

Da jeg begynte på filosofistudiet i 87, var vi også en gjeng med studenter som ville ha flere kvinner på pensum – vi diskuterte disse tingene da også. Men da var det mye mer uhørt, men nå er det et bedre klima for å diskutere det.

Ubevisst partiskhet er et sentralt begrep i prosjektet, og dere skal blant annet ta i bruk en psykologisk test for å avdekke ubevisst partiskhet hos de ansatte på instituttet. Hva er egentlig ubevisst partiskhet, og hvordan kan en test bidra til å avdekke det?

Melina: For det første er ubevisst partiskhet veldig spennende for filosofer, faglig sett. Ubevisst partiskhet er en mental prosess som er utenfor vår kontroll og som påvirker vår oppførsel overfor andre og forårsaker mange typer diskriminering, og mange vet ikke en gang hvor partiske de er selv. Vi vet ikke at vi bruker fornuft for å begrunne våre partiskheter, istedenfor å eliminere dem. Jeg har tatt en slik test selv og ble veldig overrasket over resultatene. Jeg er kvinne i filosofi, jeg er nestleder i forskningsgruppen i feministisk filosofi, koordinator for Prestige-prosjektet – jeg jobber for kjønnsbalanse daglig. Resultatene viste allikevel at også jeg har bias i mine vurderinger, noe som opplagt er pinlig.

Poenget er å vise at ubevisst partiskhet er et mye mer omfattende problem enn vi tror. Bevissthet om at ubevisst partiskhet finnes er ikke i seg selv nok til å forandre våre holdninger og fremme endring. Vi må trene individuelt for å bli bedre kjent med oss selv og endre våre holdninger. Etter at jeg selv tok testen, så har jeg forsøkt å kontrollere meg selv i hver eneste beslutning jeg har måttet ta. Hvis beslutningen gjelder for en kvinne eller en transperson så forestiller jeg meg i hodet mitt at det er en mann som vi snakker om, eller omvendt. Jeg prøver å dobbeltsjekke om resultatene ville være akkurat de samme. Men dette i seg selv er ikke nok, vi trenger også strukturer som er solide og gjennomsiktige nok til å fange opp alt som slipper unna våre individuelle dommer. For eksempel må begrunnelser av ansettelser og forfremmelser forbedres.

Hvordan skal dere bruke testen og resultatene av den?

Melina: Vi vil gjøre testen tilgjengelig for alle ansatte ved instituttet, men det er frivillig om man vil dele resultatene. Det viktigste for oss er å skape rom hvor de kan lære seg selv bedre og øke bevisstheten sin om egne partiskheter. 

Deretter ønsker vi å etablere strukturelle mekanismer, som retningslinjer for å evaluere og vurdere, og gode rutiner som kan forhindre diskriminering. Vi ønsker å skape en slags kollektiv bevissthet om erfaringer og oppfatninger av diskriminering på arbeidsplassen. Data kan hjelpe oss her (f.eks klimaundersøkelser, fokusgrupper, intervjuer), men til syvende og sist må vi bruke denne bevisstheten til å lære oss og være empatiske med andre: det som ikke er et problem for meg, kan være et problem for min kollega. Vi har også planlagt noen tiltak for å innlemme feministiske praksiser i arbeidsmiljøet. Det vil si at vi vil gjøre arbeidsmiljøet mer inkluderende, gjøre debatter i filosofi mindre personfokuserte og mer konstruktive, noe vi tenker vil gjøre arbeidsmiljøet mer attraktivt for unge karriereforskere og spesielt kvinner i denne fasen. Vi har også støttegrupper og mentorordninger for å gjøre nettopp det.

Tror dere at deres prosjekt kan bidra til å belyse lignende utfordringer i andre filosofifagmiljøer?

Kjersti: Jeg tror at bevisstheten om disse utfordringene er der, det handler bare om å holde den oppe og prøve å gjøre ting som fører til at vi faktisk skaper endring. Det har pågått en diskusjon i over ett år, mye takket være det som skjedde på NTNU [da 10 utlyste exphil-stillinger ble besatt av menn, red. anm]. Etter det har det kommet en revidert lærebok i Oslo som har hatt som mål å trekke frem kvinnelige tenkere. Vi har planlagt å ha en nasjonal konferanse om filosofi og kjønn. Vi har veldig lyst til at den skal skje fysisk, så vi må nesten se hva som skjer med korona. Jeg tror også det å ha en nasjonal konferanse og å skape fora der vi kan diskutere den type ting blir veldig viktig. Det er jo et av målene – selv om dette prosjektet handler om filosofi i Tromsø, er jo dette en debatt som har vært i hele Norge og ved en rekke engelske og amerikanske universiteter. Det blir mer og mer legitimt å være opptatt av dette, og det begynner å synke inn at det er et alvorlig problem og ikke bare noe som noen feministiske aktivister mener. Jeg tror at mangfold og inkludering blir tatt mer på alvor i alle sektorer. Ikke bare fordi det er bra for de individene som blir inkludert, men også fordi det er bra for fagutviklingen, bra for arbeidsmiljøet, og bra fordi man trenger ulike typer ekspertise og ulike erfaringer innen de ulike miljøene. 

Noter

1. NIFU, Forskerpersonalregisteret, «Filosofi: Utdanningsbakgrunn og fagruppe 1999-2019».
2. Amanda Schei, «Filosof Melsom: ‘Min karriere hadde nok sett annerledes ut om jeg hadde hatt flere kvinnelige professorer’,» Khrono 26.05.2019, https://khrono.no/filosofi-jesse-tomalty-kaja-melsom/filosof-melsom-min-karriere-hadde-nok-sett-annerledes-ut-om-jeg-hadde-hatt-flere-kvinnelige-professorer/279167.