ER DØDEN ET ONDE FORDI VI MISTER LIVET?

Er døden et onde? De flestes intuisjon tilsier at vi svarer ja på dette spørsmålet. Ved ettertanke kan noen svare at det kommer an på omstendighetene. Hvis livet nærmer seg slutten, på grunn av alder eller sykdom eller skader, og er preget av sterke smerter, vil nok mange mene at døden da ikke er et onde. 

Jeg mener imidlertid at døden aldri er et onde for den som dør.

Døden innebærer ikke-eksistens, det vil si at man slutter å eksistere når man dør. Det er derfor ikke noe liv etter døden som kan være bra eller dårlig. Jeg forutsetter her at det er den som dør vi tenker på – ikke familie, venner og andre som kan være berørt av at en person dør. 

For å gjøre dette enklere, la oss lage et eksempel: Per, som er en frisk, suksessrik advokat på 25 år, er på vei til jobben en dag i januar. I et veikryss ringer telefonen, han blir uoppmerksom, går ut i gaten foran en buss og blir drept momentant. Vi må kunne anta at hvis han ikke hadde blitt drept i januar, kunne han ha hatt et langt lykkelig liv foran seg. Døden må jo da ha vært et onde for ham? Han mistet jo resten av sitt, sannsynligvis, lykkelige liv? 

Eller?

Et argument av Epikur

Epikur (341-270 fvt.) var opptatt av å undervise sine disipler i å leve så lykkelige liv som mulig. Han så at frykten for døden var et problem for mange, og utviklet derfor argumenter for å vise at døden ikke var noe å frykte.

Den gangen var det særlig frykten for hva som måtte vente i dødsriket som var problemet. Epikur, som var materialist, argumenterte for at kroppen går i oppløsning når man er død, og at derfor er et liv i dødsriket ikke mulig. Og han argumenterte videre for at for at noe skal være et onde for deg, må du erfare det. Hans argumentasjon er, i konsentrert form, gjengitt i et brev han skrev til sin venn Menoikeus:

«Venn deg til den tanke at døden ikke angår oss, siden alt godt og ondt beror på sansning, mens døden består i at sansningen berøves fra oss. […] For intet i livet er forferdelig for den som virkelig har forstått at det ikke er noe forferdelig i det å ikke leve. […] Det frykteligste av alle onder, døden, angår oss altså ikke. For når vi er, er døden ikke; når døden er, er ikke vi. Altså har den betydning hverken for de levende eller for de døde, siden den ikke er til for de første og de andre ikke lenger er til.»¹

Det mest kjente argumentet fra dette sitatet er kanskje det at når døden er, er ikke vi, og når vi er, er ikke døden. Det er altså ikke noen overlappende tid hvor vi kan erfare døden. Dette argumentet synes nokså overbevisende. At erfaring av et onde er en nødvendig betingelse for at noe skal være et onde, vil nok mange være enig i.

Men som med det meste i filosofien er det noen, i dette tilfellet kanskje en majoritet, om er av en annen oppfatning, muligens inspirert av Thomas Nagels artikkel, «Death».² Mange av disse som mener deprivasjonisme gir en forklaring på hvordan døden kan være et onde, er for eksempel representert i boken til Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg, Saving People from the Harm of Death³. 

De mener at erfaring ikke er en nødvendig betingelse for et onde. Argumentene er for eksempel at det er et onde hvis man blir bedratt eller svindlet eller lurt, også uten at man oppdager det. Hvis man blir frastjålet et vinnerlodd man har glemt at man hadde, er det et onde at man ikke får gevinsten, selv om man aldri erfarer noe om dette. Her er det nok meningsforskjeller som skyldes ulike intuisjoner, og kanskje noe ulik forståelse av ordet «onde». Det er jo ikke ulik forståelse av situasjonen, men ulik forståelse av betydningen/den manglende betydningen for den det gjelder.

Epikurs argumentasjon går videre ut på at erfaring forutsetter eksistens. Og dette er kanskje et enda sterkere argument, siden det er vanskelig å tenke seg et onde, erfart eller ikke, som ikke kan knyttes til et subjekt på en eller annen måte. Et frittsvevende onde høres ut som en pussig idé. Onder er noe som berører noen, ikke noe som har en egen selvstendig eksistens i verden. Hvis universet var tomt for sansende vesener, er det vanskelig å forestille seg at det kunne eksistere onder. Og siden Per ikke lenger eksisterer, kan det ikke knyttes et onde til ham.

Deprivasjonisme-tesen

Det har i den senere tid blitt utviklet en filosofisk posisjon som kalles deprivasjonisme og som søker å vise at døden er et onde. Ikke et onde i seg selv, ikke et iboende, men et instrumentelt onde fordi døden frarøver den døde resten av hans liv. Dette har blitt den dominerende teorien i den filosofiske debatten om døden. 

Per ble, i ulykken som skjedde i januar, frarøvet mange lykkelige år. Og flere lykkelige år er bedre enn færre lykkelige år, og derfor, og på denne måten, er døden et onde. Denne argumentasjonen hviler blant annet på følgende forutsetninger:

•  Per tapte i januar sitt fremtidige liv, eller de opplevelser hans fremtidige liv ville ha gitt ham
• Det er mulig å sammenligne Pers aktuelle liv, som endte i januar, med et kontrafaktisk lengre liv, som ville ha endt på et senere tidspunkt
• Sammenligningen mellom Pers aktuelle og kontrafaktiske liv har betydning for Per
• Per hadde et mulig lengre liv før han døde i januar

Hva er problemet med deprivasjonismen?

Vi kan ta dette punkt for punkt.

Tap av fremtidig liv forutsetter, rent semantisk, at det fremtidige livet er noe man har og som man kan tape. Men å tape noe forutsetter vanligvis at man har noe på ett tidspunkt, og så har man det ikke på et senere tidspunkt. Per sluttet å eksistere i januar, så etter at han døde eksisterte det ingen taper, og derfor heller ikke noe tap.

Man taper altså ikke sitt liv når man dør, fordi den døde – den mulige taper – ikke eksisterer lenger. For at tapet skal være et onde for taperen, må taperen også eksistere for å kunne erfare tapet. Et tap, som andre onder, forutsetter at det kan knyttes til et subjekt.

Dette kan kanskje høres litt ut som ordkløveri. Det er imidlertid et annet moment som er viktig. Det er intuisjonen at Pers liv egentlig var lengre. Det er som om man bare har lest begynnelsen på boken om Pers liv, og så blir man forhindret fra å lese resten. Men dessverre var ikke boken om Per lengre. Det er ikke/var ikke flere kapitler i hans bok.

Livet leves og skapes i det det leves. Det er ikke et liv man skal komme igjennom og som kan bli avbrutt underveis før det er ferdig levet. Uansett hvor lenge man lever så har man levd hele sitt liv når man dør. Det er ingen som har opplevd å ha levd et for kort liv.

Kan man sammenligne Pers aktuelle liv med et mulig lengre liv? Det er jo det vi gjør når vi i begravelser beklager at den avdøde døde for tidlig og for eksempel ikke fikk oppleve den planlagte ferieturen til Roma.

Men hva er sammenligningsgrunnlaget?

Vi har Pers aktuelle liv, som er kjent. Dette sammenlignes med et mulig lengre liv, hvis lengde og kvalitet er ukjent. Hvis vi ønsker å vise at Pers død var et onde for ham, kan vi legge inn forutsetninger om et kontrafaktisk langt og lykkelig liv. Hvis vi vil vise at Pers død ikke var et onde for ham, kan vi forutsette en kort og smertefull fremtid for ham. Det finnes ikke noen måte å teste sannhetsverdien i dette, fordi det kontrafaktiske livet ikke er en del av virkeligheten. Det er en mental konstruksjon, som kan variere fra person til person, og som ikke har noen sannhetsverdi.

Dessuten er det også et annet problem når deprivasjonister sammenligner livets innhold i disse to livene. Det ser ut som om man forutsetter at lykke og ulykke i Pers to liv kan aggregeres for så å se hvilken sum som er størst. Hva er det da man aggregerer? Følelser? Kan følelser aggregeres? Er jeg dobbelt så lykkelig i dag fordi jeg også var lykkelig i går? Og tenk hvor lykkelig jeg da blir i morgen! (Hvis tanken er at det kontrafaktiske livet bare er lengre, blir sammenligningen triviell. At et lengre liv er lengre enn et kortere liv, er uinteressant hvis det er det eneste vi kan konstatere.)

Epikur så muligens dette problemet når han argumenterte for at man kan nå et visst lykkenivå, som han kalte ataraxia og aponia, som var en tilstand uten psykiske eller fysiske forstyrrelser. Når man har nådd dit, ved å leve og tenke riktig, kan man ikke oppnå mer lykke i livet.

Hvis vi forutsetter at vi har en plausibel forklaring på at vi kan sammenligne Pers to liv, og vi har kommet til at Pers lengre, kontrafaktiske liv inneholder mer lykke for Per, så trenger vi i tillegg en forklaring på hvordan dette kan bety noe for Per. Det er jo ikke for vår egen del vi gjør denne sammenligningen, men for å vise at døden var et onde for Per.

Problemet er at Per ikke lenger eksisterer. Vi som fortsatt lever, gjør denne sammenligningen på vegne av en ikke-eksisterende Per. Per bryr seg ikke lenger om hva han kunne ha opplevd hvis han ikke var blitt drept i januar. Deprivasjonistene mangler en nødvendig begrunnelse for hvordan deres sammenligning har betydning for Per.

Den siste forutsetningen, nemlig at Per faktisk hadde et mulig lengre liv før han døde i januar, er et interessant filosofisk spørsmål som jeg ikke har plass til å gå i dybden på her. Når deprivasjonistene sier at Per tapte sitt liv, er det nok heller at han tapte muligheten til å leve et lengre liv de mener, se argumentasjonen mot tapet av liv ovenfor. Men er muligheten til et lengre liv noe Per hadde før han døde? Hva er egentlig muligheter?

Rent semantisk kan man snakke om muligheter i forskjellige sammenhenger og med ulik betydning. Når jeg sier at «det er mulig jeg har den boken, men jeg husker ikke sikkert. Jeg må sjekke.», snakker jeg om en usikkerhet om hvordan verden er nå, fordi jeg ikke husker. Jeg snakker ikke om at verden er usikker. Enten har jeg boken eller jeg har den ikke. Verden er som den er.

Det samme gjelder hvis jeg sier «du påstår at jeg sa det i går, men det kan jeg ikke huske.» Da gjelder det usikkerhet om fortiden på grunn av min dårlige hukommelse, ikke om fortiden i seg selv. Vi er enige om at fortiden enten inneholdt mitt utsagn, eller ikke. Saken blir imidlertid mer komplisert når vi snakker om fremtiden. Vi kan si at Pers kontrafaktiske lengre liv forutsatte et mulig lengre liv.⁴ Men denne muligheten ble til et kontrafaktisk, og ikke et virkelig, lengre liv.

Dette kontrafaktiske livet, som er det ene relatum i sammenligningen deprivasjonistene gjør, baserer seg på at det fantes et tilsvarende mulig liv. Det er forskjellige måter å se på et mulig fremtidig liv. Dette avhenger av om man mener verden er deterministisk eller indeterministisk.

I den deterministiske verden er Pers fremtid allerede bestemt, mens han i den indeterministiske verden har flere mulige fremtider foran seg, for eksempel illustrert ved et tre med grener, hvor en av grenene blir Pers aktuelle liv etter hvert som livet leves. Noen snakker om «den tynne røde linjen» som betegnelse på den grenen som representerer Pers aktuelle liv. Dette forutsetter naturligvis at verden er indeterministisk, med flere grener på treet. I en deterministisk verden er det jo ingen grener på stammen, siden fremtiden ikke har noen alternative livsløp for Per. Men altså, selv i den indeterministiske verden er det bare ett aktuelt liv som leves. Per kan ikke leve flere forskjellige liv. Hans aktuelle liv er «den tynne røde linjen» man kan se for seg at Pers liv beveger seg fremover gjennom treet på, mens alle de andre grenene representerer kontrafaktiske liv, nemlig de mulighetene som aldri aktualiserte seg.

De fleste er enige om at fortiden ligger fast og er entydig bestemt. Det er fremtiden, fra et «nå» tidspunkt, som er ubestemt. Men da er også perspektivet viktig. Fra «nå» ser vi fremover mot flere mulige livsløp. Hvis vi beveger oss fremover, vil imidlertid fremtid bli til nåtid og så til fortid, og det aktuelle livet avtegner seg som den «tynne røde linjen». Tilbake til Pers død i januar: Da Per sammen med sine venner diskuterte fremtiden i desember, var de enige om at Per hadde et langt og lykkelig liv foran seg. Hvis vi tenker at verden er indeterministisk, kan vi se for oss Pers «tre» med mange grener som leder inn i fremtiden, men også en kort gren som slutter i januar. Og det er den grenen som blir Pers aktuelle liv, som vi vet.

Etter januar vet vi hva som ble Pers tynne røde linje. Nå kjenner vi hans aktuelle liv. Det blir pussig nå å si at Per hadde et mulig lengre liv når vi vet at han ikke hadde det. Selv i en indeterministisk verden er det bare ett liv Per kunne leve, og nå vet vi hvilket liv det ble. Dette er forenlig med å si at Per i desember hadde flere mulige liv, hvorav ett sluttet i januar.

Hva betyr dette for deprivasjonismen?

Deprivasjonismen argumenterer med at døden var et onde for Per. Perspektivet er altså rettet mot fortiden, og fortiden er gitt. Fra dette perspektivet har ikke Per et langt, lykkelig liv foran seg i desember. Hvis perspektivet er fra desember, vil noen, indeterministene, kunne hevde at han har muligheten til å leve et langt liv. Dette er en omdiskutert påstand, men egentlig ikke så viktig for oss i denne sammenheng. Vi diskuterer om Pers død var et onde for Per, og da er den eventuelle muligheten Per hadde i desember uten betydning. Ikke fordi vi forutsetter at muligheten lukket seg i januar, selv om dette også er viktig, men fordi Pers kontrafaktiske liv ikke er noe som vedrører ham, fordi han ikke lenger eksisterer.

Ifølge argumentasjonen ovenfor forutsetter Pers kontrafaktiske liv et mulig lengre liv. Men nå, i ettertid, vet vi at han ikke hadde et mulig lengre liv. Selv om man aksepterer at et fremtidig liv er noe man i prinsippet kan tape, vet vi jo nå at det er noe Per ikke hadde, derfor har han heller ikke lidd noe tap.

Fotnoter

1. Øivind Andersen, Antikkens materialistiske filosofi (no: Pax, 1998), 143. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008081504055.
2. Nagel T. Mortal questions. 14. print. Cambridge: Cambridge Univ. Press; 2009. 213 p. (Canto)
3. McMahan J. Saving People from the Harm of Death [Internet]. 1st ed. Gamlund E, Solberg CT, editors. Oxford University Press; 2019 [cited 2023 Apr 21]. Available from: https://academic.oup.com/book/2706
4. Jeg kommer ikke her inn på modal realisme, særlig knyttet til David Lewis’ teori om mulige verdener siden «vår» Per ikke vil være del av en slik mulig annen verden.