Populærmetafysisk om tid

BOKOMTALE: «Hva er tid?», funderte Augustin. «Hvis ingen spør meg, vet jeg det. Men hvis noen spør meg, vet jeg det ikke.» Filosofen Adrian Bardon tør angripe spørsmålet igjen og kommer fram til et nokså konkret svar i A Brief History of the Philosophy of Time.

Av Borys Jagielski, realfagslektor

I sin tynne bok redegjør Adrian Bardon for en av de største, om ikke den største metafysiske problemstillingen: tid. Overraskende nok antyder ikke konklusjonene at tidsgåten er uløselig. Tvert imot. Innviklete spørsmål som «Hva gir tiden retning?», «Er tidsreiser mulige?», «Er framtiden uskrevet, og har våre valg noe å si?» og «Begynte tiden, og hvis ja, hvordan?» blir besvart nokså entydig i de påfølgende kapitlene. Dersom du ønsker å tro at tidsflyten er en konseptuell enigma som vi aldri vil trenge gjennom med vårt skrøpelige intellekt, vil A Brief History of the Philosophy of Time (Oxford University Press, 2013) skuffe deg meget.

Tittelen er noe misvisende. Adrian Bardon begrenser seg ikke til den filosofiske metoden slik den er tradisjonelt forstått. Tilnærmingen er eklektisk og energisk, og Bardon kombinerer metafysiske resonnementer med resultater fra fysikk og kognitiv vitenskap. Forfatterens rosverdige strategi tillater ham å drøfte flere spennende delemner på knapt 180 sider. Bardons verk hører delvis inn under sjangeren populærfilosofi, og er uten tvil populærvitenskapelig. En mer passende tittel for boka ville derfor kanskje vært A Brief History of the Concept of Time (A Brief History of Time er som kjent allerede skrevet).

Raske hopp i historien

Bardons fortelling begynner på det sedvanlige stedet: i gamle Hellas, med de eleatiske bevegelses- og forandringsparadoksene, og med Aristoteles’ svar til Parmenides og Zenon. Vi hopper fort over til den moderne perioden med Locke og Kant, og allerede i det tredje kapitlet er vi på 1900-tallet. Resten av boka tar for seg relativitetsteoriene til Einstein, McTaggarts beryktede argumenter mot tidsflyten, tidspiler, muligheten for tidsreiser og spørsmålet om hvorvidt fri vilje er forenlig med en fastsatt fremtid og den mulige begynnelsen (og slutten) på universet.

Det er ingen tvil om at Bardon har samlet en rekke spennende biter, men manglene er også påfallende. Middelalderfilosofien utgår – til tross for at skolastiske tenkere hadde mye interessant å fortelle om tidens natur. Thomas Aquinas videreutviklet som kjent Aristoteles’ påstand om at tiden kun var et mål for forandringer, men ble til dels motsagt av Duns Scotus som mente at tiden var uavhengig av bevegelse. Augustin og Boëthius diskuterte ivrig hvorvidt fremtiden kunne være kjent, og i så fall hva dette hadde å si for vår handleevne og frie vilje. Arabiske og jødiske filosofer deltok også i debatten med høyst aktuelle spørsmål vedrørende skapelsen av tid. Den middelalderske tidsfilosofien var selvfølgelig sterkt farget av teologi som på sett og vis begrenset den, men som også pekte mot nye løsninger. Dessverre velger Bardon å overse denne tusen år lange epoken, og Augustin nevnes bare i forbifarten.

I tillegg er den kontinentale tankegangen fullstendig fraværende. Jeg savner særlig Henri Bergson, hvis syn på varighet er både inspirerende og sammensatt. Ifølge den franske filosofen er ikke tid en kontinuerlig rekkefølge av hendelser, men en tilblivelse der nye forestillinger folder seg ut fra de gamle. Dette subjektive synet skulle blant annet hjelpe oss i å forstå bevisstheten.

Selvsagt beskylder jeg ikke forfatteren for å presentere temaet på sin måte, men det er likevel verdt å merke seg at Bardons bok ikke inneholder alle vesentlige bidrag til den filosofiske debatten om tidens egenart.

Væren og tid

Vi kan stille oss tre store spørsmål om tiden. For det første: Er tiden noe som faktisk finnes i verden? Platon, Spinoza og Hegel mente ikke det. De forklarte tiden som et rent subjektivt fenomen, i tråd med sine idealistiske oppfatninger av virkeligheten. Men besvarer vi spørsmålet positivt, blir vi med ett konfrontert med neste problem: Eksisterer tiden som et absolutt? Igjen mente store tenkere, deriblant Aristoteles og Leibniz, at svaret er nei. Tiden er bare en relasjon mellom hendelser, og tiden er forandringer underlegen. Men om vi vedgår at tiden er en uavhengig substans, gjenstår siste dilemma: Flyter tiden?

A Brief History of the Philosophy of Time konsentrerer seg hovedsakelig om den siste problemstillingen, og gjør rede for to uforenlige syn på tidsflyten. Det dynamiske synet springer ut fra våre intuisjoner der nuet synes å bevege seg fra fortiden mot fremtiden (eller: der fremtiden kommer stadig nærmere nuet, passerer det, og blir til fortiden). I starten av 1900-tallet fikk imidlertid det dynamiske synet to kraftige motsvar. Einsteins spesielle relativitetsteori viste at samtidighet er relativ, altså at to observatører som beveger seg i forhold til hverandre har begge sitt eget nu. Tre år senere oppdaget den mindre kjente filosofen John McTaggart at hvis vi tar tidsflyten på alvor, ender vi fort opp i et logisk paradoks.

Konklusjonen blir at selv om tiden gjerne kan være reell, til og med absolutt, flyter den ikke. Vi må betrakte tiden på en statisk måte, som den fjerde dimensjonen i virkelighetens «tidsromsblokk». Bardon bruker mange sider på å gi oss en forståelse av det statiske synet. En harmonisk forklaring er imidlertid en svært utfordrende oppgave, fordi en må utlegge tidsflyten som en illusjon uten å gå i sirkel ved å bruke temporale begreper. Når leseren blir servert setninger som «Mangelen på et absolutt nu er fullstendig konsistent med å ha til ethvert øyeblikk oppfatninger om hva som skjer ‘akkurat nå’, og om hva som ligger i fortiden og fremtiden», skjønner vi kanskje hva Bardons poeng er, men samtidig blir det tydelig at han kunne ha håndtert de semantiske spissfindighetene bedre. Fordi hva betyr egentlig «øyeblikk», «fortiden» og «framtiden» innenfor det statiske synet? Forfatteren kunne til fordel ha brukt metaforen om tid som en ekstra romlig dimensjon, djervere og hyppigere.

Konkurrerende tidsoppfattelser

Bardon sympatiserer med det statiske synet og presenter mange gode argumenter for dette. Dessverre blir han partisk i sin vurdering, og konkurrerende argumenter utelates. Det finnes nemlig flere varianter av den dynamiske teorien, og det er ikke opplagt at alle kan bli avvist like fort som den mest intuitive. For eksempel kan «tidsflyten» – istedet for å bli tolket som en bokstavelig flyt av hendelser fra fortiden til fremtiden – også anses som en prosess der mulige hendelser blir aktualisert, så å si filtrert gjennom «nuet». Dette åpner for et forsvar mot både Einstein og McTaggart. Sammen med vitenskapsfilosofen John Norton kan vi dessuten hevde at det er urimelig å benekte tidsflyten bare fordi dagens beste relevante fysiske teori (relativitetsteorien) ikke klarer å fange den opp. Men hos Bardon er det dynamiske synet lite nyansert, og Norton blir ikke nevnt.

Forfatteren setter heller ikke det statiske synet i ærlig tvil. Riktignok nevner han noen tilsynelatende sterke motargumenter: Den statiske teorien må forklare forandringer som illusjon, men igjen er det vanskelig å lykkes hvis en ikke har lov å bruke tidsflytbaserte forestillinger. Det statiske synet undegraver også vår vanlige forståelse av årsak-virkningssammenhengen, fordi vi ikke lenger kan forbinde årsaker og virkninger på en dynamisk måte. I denne sammenhengen står også vitenskapelige forklaringer for fall. Til slutt nevner Bardon problemet med tidsreiser. Selv om det statiske synet likestiller fortiden og fremtiden – og selv om reiser til fremtiden er tillatt av den spesielle relativitetsteorien – synes reiser til fortiden å være umulige av en ukjent metafysisk grunn.

Det er synd at Bardon ikke går egne motargumenter i sømmene, men istedet avviser dem som psykologisk vanetro. Han prøver å fortolke «den temporale gang som en adaptiv psykologisk projeksjon», men det er uklart for undertegnede hvordan hans teori kan svare på de ovennevnte utfordringene, og hvordan den er forskjellig fra Kants idealisme. Ironisk nok klarer forfatteren å forklare Kants syn på tiden mer oversiktlig enn sitt eget.

Populærmetafysikk på sitt beste

Noen deler av boka er utmerket skrevet. Særlig godt likte jeg særlig Bardons presentasjon av den kantianske epistemologi i kapittel 2. Forfatteren er også flink til å rydde opp i begreper, og forklarer utførlig forskjellen mellom fatalisme og determinisme i kapittel 6.

Imidlertid bruker Bardon litt for mange ord. Han forklarer noe, og deretter forklarer han det igjen på en annen måte, men disse tilleggsavsnittene øker ikke nødvendigvis leserens forståelse. Så, ja, denne korte boka kunne være enda kortere. Mange setninger er dessuten noe klossete formulert med genitivoverskudd, til eksempel: «Metaphysical fatalism’s embrace of the principle of bivalence derives from the static theory’s metaphysical position on the status of events in time.»

Bardons tilnærming til temaet er en eksemplarisk syntese av populærmetafysikk og populærvitenskap. Sammen leter vi etter svar på metafysiske spørsmål i vitenskapelige modeller og teorier. Vi må forholde oss til empiriske fakta, men filosofiske spekulasjoner er hele tiden velkomne. Denne tilnærmingen alene veier tyngre enn bokas ulemper, men fjerner dem neppe.

Hvis du vil lese en kort bok om tidsfilosofi er A Brief History of the Philosophy of Time et godt valg. Men hvis du bare vil lese én bok om emnet, finnes det andre, mer utfyllende alternativer.

Enkelte sitater er oversatt til norsk av artikkelforfatter.