Anstrengelsens kulturfilosof

Av Henrik Keyser Pedersen, Universitetsbiblioteket i Oslo

Sloterdijks karriere fikk i 1983 en kometaktig start med tobindsverket Kritik der zynischen Vernunft, som fremdeles er en av filosofihistoriens store bestselgere. Sloterdijk er beryktet for sin uhyre produktivitet, og titlene har opp gjennom årene blitt mange. I tillegg til debutboken er det fremfor alt Sphären-trilogien (1999–2004), Zorn und Zeit (2006) og sist men ikke minst Du mußt dein Leben ändern (2009) som utgjør hovedverkene og ryggraden i et filosofisk og idéhistorisk forfatterskap som det blir stadig vanskeligere å overse. Det er etter hvert også en utbredt oppfatning at Sloterdijk blir bedre og bedre med årene, og samtidig har han, etter min mening, blitt enklere å lese. For leseren må det vel kunne kalles en vinn-vinn-situasjon.

Første antologi om Sloterdijk

Noen av tekstene er skrevet som hyllester, andre har bare blitt det. Det er et viktig poeng hos Sloterdijk at beundring må gjøres eksplisitt, hvis den ikke skal degenerere til ressentiment. Slik sett er det kanskje naturlig at hans beste lesere uttrykker sin begeistring.

At beundringen for Sloterdijk er så overstrømmende, kommer likevel litt overraskende på meg.

Det gjør inntrykk når en kapasitet som Norbert Bolz skriver at Peter Sloterdijk er den eneste nålevende tyske akademiker som man med rette kan kalle «filosof» (s. 347). Bruken av ordet filosof som en hedersbetegnelse har selvsagt brodd mot fagdisiplinen som har ekskludert Sloterdijk, og er man – tilfeldigvis – på utkikk etter polemiske morsomheter på bekostning av fag- og karrieredisiplinen filosofi, er det ikke mangel på leveringsdyktige skriveføre i denne boken. Følgende er skrevet av Sloterdijk selv:

Filosofiprofessoren er tilpasset universitetet som pingvinen er tilpasset Antarktis. Fra et evolusjonært synspunkt er den filosofiske akademisme et resultat av en kronisk overproduksjon av doktorander. Det fører til en konkurranse om falske fortrinn, der utvekster belønnes og feildannelser trives. (s. 30)

Mediefilosofen Sloterdijk

Det er heller ikke galt å kalle Sloterdijk en mediefilosof. I tillegg til å være professor har han i en årrekke ledet et populært Skavlan-lignende talkshow om filosofiske emner. Han deltar stadig oftere i den offentlige debatten i Tyskland og har gitt navn til ikke mindre enn to store «Sloterdijk- debatter» på bare ti år. Den første ble i 1999 utløst av Jürgen Habermas, som reagerte kraftig på Sloterdijks foredrag «Regeln für den Menschenpark».² Den andre Sloterdijk-debatten ble utløst av Axel Honneths ikke mindre krasse reaksjon på et skattepolitisk utspill som Sloterdijk lanserte våren 2009.³

Motsetningsforholdet til restene av Frankfurterskolen, representert ved Jürgen Habermas og Axel Honneth, har utviklet seg til en av konstantene i Sloterdijks forfatterskap.

Det er betegnende for den manglende intellektuelle osmosen mellom de to leirene at bidragene i Die Vermessung des Ungeheuren knapt ofrer en bisetning på Jürgen Habermas og Axel Honneth. Friedrich Nietzsche, derimot, nevnes i nesten alle bidrag. I likhet med Nietzsche har den encyklopediske Sloterdijk vist seg å være en stor inspirator for kultur-, idé- og religionshistorikere. Sloterdijks oppfinnsomt etymologiserende terminologi kan til tider virke hermetisk, men som antologien demonstrerer, har han i årenes løp utviklet en serie begrepslige erkjennelsesverktøy som også fungerer i hendene på andre enn ham selv. De beste bidragene i antologien bryter således med den vanlige forestillingen om sekundærlitteratur, som tradisjonelt vil se det som sin oppgave å forklare Sloterdijk for leseren. I stedet finner vi inspirerte og selvstendige elaboreringer på tankefigurer som Sloterdijk har satt i omløp.

Vredesbanken

Et godt eksempel på dette er artikkelen til Koenraad Hemelshoet. Han peker på hvordan Sloterdijks genealogibegrep skiller seg fra Nietzsches. Det er ikke ressentimentet – av Nietzsche beskrevet som de svakes flukt inn i en moraliserende forakt for styrken⁵ – men vreden (Zorn) som er den sentrale kategori i Sloterdijks kulturdiagnose. Vreden er et produkt av menneskets streben etter suksess, anseelse og selvaktelse og de tilbakeslag en slik kamp nødvendigvis medfører. Akkurat som Nietzsche har Sloterdijk en forkjærlighet for økonomisk metaforikk når han skal beskrive det dynamiske samspillet mellom fysiologi, psykologi og politikk. Sloterdijks Zornbank-figur fremheves av Hemelshoet som en særlig fruktbar metafor, når verdenshistoriens revolusjoner og deres partilignende institusjonaliseringer skal settes på en formel. Det dreier seg altså om vredesbanken, ikke Verdensbanken. Hemelshoet foreslår at vi betrakter de østeuropeiske revolusjoner i 1989 som sammenstøt mellom en svak og en sterk vredesbank: Det Kommunistiske Parti versus Folket.

Slavoj Žižek er i sin artikkel inne på noe lignende, når han anvender vredesbankbildet på den jugoslaviske revolusjonen og dens angst for kontrarevolusjon. Žižek er likevel kritisk til det han kaller Sloterdijks ressentiment mot ressentimentet. Han mener at Sloterdijks ensidige blikk på venstresidens vredesforvaltning må kompletteres med historien om høyresidens revolusjoner. Våren 2011 er det fristende å føre Hemelsoets og Žižeks oppdateringer videre, når man i Libya kan iaktta en lignende, men nå voldelig kollisjon mellom to vredesbanker: Muammar Gaddafis personifiserte islamisk-sosialistiske revolusjon versus opprørernes over flere tiårs oppsparte hat mot Gaddafi.

Kroppen og rommet

I Sloterdijks tenkning har kroppen siden kynismeboken fra 1983 vært den sentrale referansen. Ved hjelp av en dristig analogi forutser Bolz at dette også blir fremtidens filosofiske tema. Da mennesket første gang reiste ut i verdensrommet, viste månen seg å være en skuffelse, den egentlige oppdagelsen var den blå planet, vår skrøpelige og unike Moder Jord. På samme måte ser Bolz tegn på at ekspedisjonen til cyberspace avføder en fornyet interesse for kroppen. Og da kan Sloterdijk sies å ha et filosofisk forsprang. Sphären-trilogien på til sammen 2700 sider er et monumentalt forsøk på å tenke menneskets eksistens som en sameksistens i rommet, fra det ufødte barn i mors liv til atmosfæren som omgir alt levende, fra det mest intime til det mest globale.

Ikke siden Heideggers In-der-Welt-Sein har man i tysk filosofi sett et lignende originalt forsøk på å overvinne subjekt-objekt-tenkningen.

Rüdiger Safranski nøler i sin artikkel ikke med å omtale verket som filosofihistoriens mest betydningsfulle artikulering av den grunnerfaring at mennesket ikke står over for en verden, men alltid allerede er innleiret i den (s. 75).

Slike punktnedslag yter kun begrenset rettferdighet til en antologi bestående av 40 artikler fordelt på 500 sider. Som gjennomsnittslengden antyder, er det ikke en samling dyptpløyende analyser, snarere en rekke intellektuelle appetittvekkere. Det avgjørende er at boken som helhet innfrir ambisjonen om å eksponere den umåtelige rikdommen i Sloterdijks verk. De som forsøker å si noe om hele Sloterdijks filosofiske prosjekt kommer som regel til kort.

Du må forandre ditt liv

For Sloterdijk er Rilkes estetiske opplevelse en idéhistorisk hendelse med universell rekkevidde. Øvelse gjør mester, sier man. Sloterdijk går langt videre. I menneskets vilje til stadig selvforbedring, i øvelsen som prinsipp, mener Sloterdijk å ha funnet selve sivilisasjonen og subjektets drivkraft. Hva er et menneske? En bærer av en serie øvelser, skriver Sloterdijk. Hva er en kultur? Et regionalt øvelses- og dressursystem som skal overføre livsviktig kognitiv og moralsk innhold til kommende generasjoner.

Boken er på ca. 700 sider. Undertittelen «Über Anthropotechnik» knytter an til den ti år gamle «menneskepark»-debatten, som Sloterdijk ikke akkurat fremsto som vinner av. Selv om Sloterdijk i 1999 feilaktig ble tilskrevet kryptofascistiske holdninger og inhumane seleksjonsfantasier, var den ingen tvil om at han med antropoteknikk-begrepet ville starte en debatt om genteknologi og humanistisk menneskesyn. I Du mußt dein Leben ändern er perspektivet på menneskets autoplastisitet imidlertid radikalt utvidet i historiserende retning. Det handler i liten grad om nye teknikker, men snarere om alle typer kulturelle øvelser som mennesket har underkastet seg opp gjennom historien.⁷ Begreper som disiplin, øvelse, gjentagelse, askese, artisteri, eksersis, trening og «mesterskap» blir viktige i Sloterdijks refleksjon over menneskets selvperfeksjonering.

Sloterdijk definerer sin egen posisjon som «opplysningkonservativ» (s. 17). Han bekjenner seg til opplysning som et «kontinuum av kumulativ læring». Sloterdijk gjør seg ingen illusjoner om at en filosofisk antropologi kan være nøytral eller ikke-normativ. Hans øvelsesteori er et forsvar for menneskets evne til forandring gjennom selvdisiplin, og et innlegg mot «barbaren» og «ytelsesforakteren» (s. 27) som nekter å forbedre seg. Insisteringen på fastlåste identiteter betrakter Sloterdijk følgelig som en lite aktverdig form for intellektuell dovenskap.

Vertikal Spenning

Sloterdijks intellektuelle sympati er hos de som foretrekker anstrengelse. Etikk definerer han med Platon som menneskets duell med seg selv. Mennesket er et vesen som «potensielt er seg selv overlegen» (s. 260). Det finnes med andre ord en vertikal spenning i mennesket. Tilsvarende ser Sloterdijk i alle kulturer en styrende forskjell (Leitdifferenz), som deler feltet av menneskelige handlingsmuligheter opp i polariserte klasser (s. 28). De asketiske kulturer opererer med «fullkommen» versus «ufullkommen»; de religiøse kulturer snakker om «hellig» versus «profan»; de kognitive kulturer om «viten» versus «uvitenhet»; de militære kulturer om «modig» versus «feig»; de politiske kulturer om «mektig» versus «avmektig», de aristokratiske kulturer om «fornem» versus «gemen». Felles for disse er at den første verdien er attraktiv, det vil si retningsgivende for menneskets vertikale spenning, og dermed noe å strebe etter.

Øvelsens kulturhistoriske røtter finner Sloterdijk i den elitistiske askese, i det religiøse (over)menneske som vender verden ryggen. Etter middelalderen blir menneskets selvrealisering i høyere grad en verdslig affære, og det asketiske kravet om radikal forandring kommer nå til uttrykk i kunst, utdanning og politikk. I løpet av det 20. århundre er det sporten og fitnesskulturen som i avspiritualisert form forvalter imperativet: «Du skal forandre ditt liv».

«Trening er metode uten religiøst innhold», som Sloterdijk spissformulerer det (s. 526). I dagens egalitære, det vil si antivertikale samfunn kan vi som publikum hylle idrettsfolkene, fordi disse «øyeblikksgudene» (s. 144) er så lite forpliktende for vårt eget liv. Bokens analyse av det liksomreligiøse elementet i den moderne olympiske bevegelsen og Sloterdijks kritikk av scientologiens insistering på en status som religion er polemisk idéhistorie med høy underholdningsverdi.

Det er en smakssak, men jeg merker at jeg deler humor med Peter Sloterdijk og har det til tider ganske morsomt når jeg leser bøkene hans.

Nær-døden-filosofi

Øvelsen er et conditio humana, og for Sloterdijk er den et produktivt perspektiv på idéhistorien. Det viser også hans seneste utgivelse Scheintod im Denken. Von Philosophie und Wissenschaft als Übung fra 2010. Det er ikke tale om en sentral publikasjon i forfatterskapet. Men i likhet med Masseforakt, den eneste teksten av Sloterdijk som er ovesatt til norsk, bygger Scheintod im Denken på et foredrag. Tematisk er teksten derfor mer fokusert, og språklig sett er den også lettere tilgjengelig enn det vi ellers er vant til. Ikke alle Sloterdijks bøker er på over 700 sider. Denne er på 147 sider og kan anbefales som en introduksjon for nye lesere.

Som menneskelig aktivitet kan vitenskap og filosofi selvsagt også betraktes som en øvelsesform, en spesifikk teoretisk antropoteknikk, som har den «skinndødes» nøytralitet som et slags ekstremt erkjennelsesideal. Scheintod im Denken er en liten genealogisk undersøkelse av den filosofiske innstillingen til verden, der Edmund Husserl og Sokrates/Platon er Sloterdijks skoleeksempler.

I første del av boken utgjør Husserls epoché-begrep en sentral nøkkel til forståelse av den (moderne) vitenskapelige impuls, ønsket om å spalte seg fra den empiriske verden med henblikk på å kunne betrakte den mest mulig presist. Men koplingen mellom fravær og tenkning starter med Platon og anekdotene om Sokrates som kunne falle i timelange transer, der han hengav seg til en indre aktivitet som omtales som tenkning. Sokrates er en indre reisende eller – som Sloterdijk formulerer det – «oppfinneren av den sublime emigrasjonen» (s. 51).

Sokrates’ ekstase var offentlig, senere kommer det akademier, skoler og klostre som er det arkitektoniske uttrykk for institusjonaliseringen av tenkningens motkultur og dens åndelige opphør. Akademiet er et hus, hvor man kan lukke verden ute, «et herberge for fravær» (s. 56). Sloterdijk forteller en velkjent filosofihistorie, men dramatiserer den på en forfriskende måte med sin personlige begrepslighet. Bokens avsluttende kapittel handler om modernitetens brudd med den desinteresserte fornuften. Teksten bygger som sagt på et foredrag, og Sloterdijk er beundringsverdig ex. phil.-pedagogisk når han til slutt med en stor dose germanosentrisme lister opp de 10 «attentatpersonene» som tok livet av den nøytrale observatør: Karl Marx, Friedrich Nietzsche, Georg Lukács, Martin Heidegger, Carl Friedrich von Weizsäcker, Jean-Paul Sartre, Thomas S. Kuhn, Judith Butler, Antonio R. Damásio og Bruno Latour. Til sammen beskriver de en «kritikk av den nøytrale fornuft» (s. 134), en moderne sekularisering av erkjennelsen i form av politisering, kulturalisering og naturalisering.

Noter

¹ Søker man etter Sloterdijk i Philosophers Index, den autoritative bibliografien som indekserer ikke mindre enn 680 filosofiske tidsskrifter, oppdager man at interessen for ham har vært påfallende liten blant fagfilosofer. Den er kvantitativt større blant nederlandske og spanskspråklige filosofer enn hos de tysk- og engelskspråklige.

² For en introduksjon til debatten, se Eivind Tjønnelands forord til Peter Sloterdijk, Masseforakt, Cappelen Damm 2005.

³ For en oppsummering av debatten, se Henrik Keyser Pedersen, «Statskleptokratiet», Minerva 15.02.10 (oppsøkt 14.03.2011).

⁴ Dette synet på Nietzsche kommer tydelig til uttrykk i Honneths to sider lange angrep på Peter Sloterdijk i avisen Die Zeit. Se Axel Honneth, «Fataler Tiefsinn aus Karlsruhe», Die Zeit, 25.09.2009.

⁵ Jf. Peter Sloterdijk, Masseforakt, s. 68.

⁶ Norbert Bolz har skrevet mer enn 20 bøker. En av dem er oversatt til norsk. Norbert Bolz, Kaos og simulasjon, Spartacus 2003.

⁷ I overnevnte antologi peker Konrad Paul Liessmann – med rette – på at ti års genteknologisk forskning ikke har gjort Sloterdijks foredrag om menneskeparken mindre aktuell. Ifølge Liessmann oppfatter mennesket seg i stigende grad som et hybridvesen. Menneskeparken, dyreparken og maskinparken er ikke lenger klart adskilte. Jf. Konrad Paul Liessmann, «Der Riss im Zaun: Neues aus dem Menschenpark», i Die Vermessung des Ungeheuren. Philosophie nach Peter Sloterdijk, Wilhelm Fink 2009, s. 442.

⁸ Peter Sloterdijk, Masseforakt, s. 45–46.