Prins Vogelfrei den fotrappe

Friedrich Nietzsche: Den muntre vitenskapen (Spartacus 2010)

BOKOMTALE: For trubaduren Friedrich Nietzsche er sannheten en gift adelskvinne. Hans bok Den muntre vitenskapen foreligger nå for første gang på norsk.

Av Kenneth Wangen

I det man sitter med avslutningen av historien om Don Quijote og får forespørsel om å anmelde den norske oversettelsen av Nietzsches bok fra 1882, er det først lett å tenke hvordan tilfeldighetene av og til skaper slike sammentreff, deretter at man har fått en takknemlig oppgave.

«For det kan ikke finnes munterhet der det ikke finnes klokskap», lærer den gale Don Quijote til sin væpner Sancho Panza. I sin motvilje mot å oppgi troen på høviskhetens ikke-eksistens, slutter Nietzsche seg til brorskapet av forsentkommende (prenatale?) riddere som utkjemper den åndelige holmgang.

Bøkene, som egentlig var tenkt som fire nye bøker til Morgenrøde, ble først publisert sammen med diktsamlingen Idyllen fra Messina etterfulgt av et forspill på 63 firelinjede rim etter gammeltysk mønster. Først med andreopplaget i 1887 ble Messina-diktene tatt bort, fortalen og undertittelen La gaya scienza lagt til, sammen med vedlegget på 14 sanger av Nietzsches trubadur-alter-ego, Prins Vogelfrei. Da ble også femte bok, Vi fryktløse, lagt til slik at munterheten endelig fikk den klassiske komediens, og tragediens, oppbygning i fem akter.

Arkitektur for erkjennende

Tematikken i Den muntre vitenskapen er som i alle andre aforismesamlinger av Nietzsche: imponerende bred. Vi blir tatt med på det Don Quijote nok hadde kalt et «langt og underfundig eventyr». I et språk som ikke bare er skrevet med hånden, («foten vil òg ha eit skrivar-liv», 26), og som gjør leseren til en rytter i tekst og tanke, dukker det opp overraskelser bak enhver bakketopp.

Er leseren tilfeldigvis arkitekt eller byplanlegger, vil han kanskje feste seg ved Nietzsches program for en arkitektur for erkjennende. Arkitektur for en tid da ikke kirken lenger har monopol på det kontemplative liv når det skal bygges bygg som får en til «å spasere i seg selv» (281). Ernæringsfysiologer vil sikkert bite seg spesielt merke i Nietzsches diettlære. Også for musikere og diktere er det mange hypoteser å reflektere over.

Vi nylig avgåtte akademikere med vikarjobber i staten (ikke glem at Nietzsche ønsker seg personlige lesere), vi fester oss lidende ved Nietzsches dom over at høviskheten har veket for den moderne idéen om lønnsarbeid. Nå tenker man «med klokken i hånden, slik man spiser middag, idet oppmerksomheten er rettet mot siste nytt fra børsen» (229). Arbeid er bare en av de mange truslene mot idealet om åndelig frihet som gjennomgås, og som altså får gjennomgå.

Lidelsens og lidenskapens vitenskap

Provençalsk parodi: – Det evig-varande er berre di likning!, skriver Prins Vogelfrei, Friedrich Nietzsches dikteriske alter ego (Kilde: Wikimedia commons)

Ordspråket Lo gay saber eller «den muntre vitenskapen» er hentet fra Langue d’oc, språket som 1100–1200-tallets provençalske trubadurdiktere muntlig fremførte sine cantos på og slik uttrykte den høviske kjærlighetslære. Den ytret seg som en høystemt hyllest av de svermeriske følelsene ovenfor den utilnærmelige (gifte) kvinnen av høy rang, men også til livet, gleden og diktningen selv. Dette var en diktning der det, som i en typisk Nietzsche-passasje, ikke var uvanlig med raske tempo- og perspektivforflytninger pakket i et lekent og løst formspråk.

Slik kunne dikteren sette en kraftigere personlig signatur på diktningen enn i den latinske tradisjonen. Ironi, parodi, burlesk og særlig humor var vanlige virkemidler for å forføre den kvinne som flere trubadurer gjerne konkurrerte om å vinne hjertet til. Hun var som oftest oppdiktet. Trobador betyr angivelig «den som finner» og, skal man tolke en av de første trubadurer, Cercamon: «den som finner mellom sannheten og løgnen».

Er det kanskje her mellom dikotomiene, Nietzsche den omvandrende i tanke og tekst leter og ønsker å bli forført? Og er dette den eneste utveien for en som hadde så store problemer med den kjønnslige forførelsen? Den muntre vitenskapen skal uansett vise vei i livet og være en vitenskap der lidelsen og liden-skapen har sin rettmessige plass.

God livsførsel

Forsidebladet til førsteutgaven av Die fröhliche Wissenschaft fra 1882. (Kilde: Wikimedia commons)

De av oss som har vært opptatt av Nietzsches livsbegrep, blir her presentert for en Nietzsche som kanskje i større grad enn i senere verker kommer med placitum: rettledning for god livsførsel. Aforisme 165 og 185 er gode eksempler på quijotisk livsvisdom og oppdagerånd, den Freigeist som ved siden av ridder og sang utgjør enheten gaya scienza for Nietzsche.

En friånd synes, for eksempel, det er bedre å «la seg bestjele enn å ha fugleskremsler rundt seg» (174). Særlig råd om vitenskapsmannens selvforhold kommer med jevne mellomrom. Sentralt står naturligvis viktigheten av å alltid være i kamp med sitt vitebegjær, fordi «erkjennelsens lidenskap» avkrever den redelighet at man alltid utfordrer seg selv. Av og til kan det nettopp synes som boka er en «lidenskapens fenomenologi», der kjærligheten til melodi, rytme, diktning og ikke minst sannhet undersøkes. Sannheten (Die Wahrheit_) og livet (_Vita femina!) er kvinner man må gjøre kur til og kjempe for å beholde.

Kloke væpnere

På eventyret (man kunne sagt «under kurtisen») har Nietzsche som vanlig med seg mange og usedvanlig kloke væpnere for å bære ordene frem til sannhetens kampplass. Dikteren Fontenelle blir trukket frem med positivt fortegn. Den italienske dikteren Giacomo Leopardi, franske Prosper Mérimé og Ralph Waldo Emerson (også han en høystemt dikter) blir omtalt som mestre i prosa (92). Et metadikt av Emerson ble også brukt på tittelsiden til førsteutgaven av boka: «For dikteren og den vise er alle ting vennlige og innviede, alle opplevelser nyttige, alle dager hellige, alle mennesker gudelige.» Trubadurer som greve Guilhem, Marcabru og Bernart de Ventadorn må man anta står i bakgrunnen.

Viktigst er kanskje allikevel Goethe. Den nest siste trubadursangen til prins Vogelfrei bærer tittelen Til Goethe og er på provençalsk vis en parodi på Chorus Mysticus som avslutter Faust II: «Alt forgjengelig ligner bare seg selv», blir hos Nietzsche til «Det evig-varande er berre di likning!» (292). Om ikke dette åpner skylaget og blotter en ren himmelhvelving, ser man kanskje i hvilken retning værhanen peker: Den fenomenologiske vitenskapen i (dikteren) Goethes ånd.

Det er den interesserte, snarerere enn illusjonen om den desinteresserte tilnærmingen, som må være en del av den fremtidige vitenskapen, etter at eksperimenteringen med den umulige oppgaven med å bortfortrylle subjektet, er over. «De frie ånder tar seg friheter også overfor vitenskapen» (180).

Lette dikt i tung oversettelse

Jeg tolker det slik at poenget med å oversette trubadurdiktene til noe som for meg høres svært «lomsk» ut, skal være å henvise til det provençalske koiné. Diktene kler Johannes Gjerdåkers grep, men det er litt synd at en med 50–60 studiepoeng i tysk sannsynligvis lettere vil forstå de tyske originalene enn de nynorske oversettelsene. Med mindre man da allerede har betydningen av lokale begreper som lykelhol, klart for seg. Keyhole? Det tyske Schlüsselloch bekrefter at det er snakk om nøkkelhull i dikt nummer 42. Det er virkelig ikke like lett å slå opp ordene hugen (sinn), sæl (glad) og loge (flamme?) i en hvilken som helst ordbok.

Konsekvensen blir at man ikke leser oversettelsen av prins Vogelfreis dikt med fotens rytme. Kunne man hatt med et par enkle fotnoter til forklaring?

Det kunne også vært fint å beholde Nietzsches tittel på forspillet, «Spøk, list og hevn» og tittelen Anhang – Lieder des Prinzen Vogelfrei til avslutningsdiktene. De er hint i typisk Nietzsche-stil som er borte i den norske utgaven («Spøk, list og hevn» skal være hentet fra Goethes sangspill med samme navn). I den norske utgaven kommer det dermed heller ikke frem at det er Vogelfrei som har liret av seg avslutningsdiktene.

Øystein Skars oversettelse av hovedteksten synes å være bra, og man er nødt til å bli smålig for å henge seg opp i skrivefeilene, selv om det kanskje er litt mange av dem. Ganske mange tyske ord på an- er blitt direkte overført til norsk, stor sett med hell, kanskje unntatt de litt uhåndterlige ordene «anstand» og «anstøt» fremfor «redelighet» (eventuelt anstendighet) og «tilstøt».

Man kan òg spørre om det strengt tatt er nødvendig å løse opp Führer til «an-fører» når Nietzsche ikke i det minste skammer seg over å bruke krigsmetaforer.

Latteren allierer seg med sannheten

Lesere av den Nietzsche-boka som kom på norsk for knappe to år siden, Avgudenes Ragnarok, vet fra forordet at «å bevare sin munterhet midt i en dyster og overmåte ansvarsfull sak er intet lite kunststykke». Slik sett er det passende å få Den muntre vitenskapen nå. Vi skal naturligvis avslutte med aforisme nummer 195, som bærer den passende tittelen, Til å le av:

Se der! Se der! Han løper vekk fra menneskene, men disse følger etter ham fordi han løper bort foran dem – snakk om flokkmentalitet!