Jakten på Lukrets – og det moderne

BOKOMTALE: Da bokjegeren Poggio Bracciolini vandret kald og sliten inn i et kloster i den tyske byen Fulda for snart 500 år siden, fant han noe som skulle forandre verden. I The Swerve: How the World Became Modern, forteller Stephen Greenblatt historien om et usedvanlig verk som ble gjenfunnet etter 1450 år.

Av Kenneth Wangen

Av Sofokles’ 120 tragedier er 7 bevart for ettertiden, det samme er tilfellet med Aiskhylos’ opprinnelige 80–90 dramaer. For Euripides og Aristofanes er tallene litt bedre. Førstnevnte skrev 92 stykker hvorav vi kan lese 18 og Aristofanes står igjen med 11 av 43 komedier. Disse fire er eksempler på lykketreffene. Da litteraten Stobaios satte sammen en antologi over verdens beste forfattere, inneholdt den 1430 sitater. Ironisk nok finnes boka i dag og bekrefter at hele 1115 av dem er fra verker som har gått tapt.

Dårlige odds

Når oddsene er så dårlige, da kan man lure på hva som har ført til at vi sitter igjen med akkurat De rerum natura (Om tingenes natur), universaldiktet skrevet av Titus Lucretius Carus (ca. 95 f.Kr. til 55 f.Kr.), på norsk kjent som Lukrets. Dette er et spørsmål litteraturviteren Stephen Greenblatt i sin siste bok The Swerve: How the World Became Modern, indirekte svarer på. Og det er, ganske forenklet: En lærd florentisk humanist og bokelsker ved navn Poggio Bracciolini (1380-1459).

Poggio var opprinnelig en scriptor, rett og slett en skriftlærd, som, da hans arbeidsgiver pave Johannes 23. ble strippet for tittelen sin og kastet i fengsel, satset på en mer eventyrlig karriere. Han ville, som Petrarca hadde gjort om lag 100 år tidligere, dra ut å gjenoppdage antikke manuskripter.

En bokjegers liv

Stedet å dra til for den lutfattige Poggio, var ikke et hvilket som helst bibliotek, men klosterbibliotekene som enda ikke var utforsket i Tyskland og Sveits. Klostrene i Italia og Frankrike hadde allerede fått besøk av mange jegere, og det av en veldig god grunn. Som Greenblatt konkretiserer: Klostrene var den eneste institusjonen som hadde brydd seg om bøker mange århundrer tilbake i tid. Det var en betingelse at man kunne lese og skrive for i det hele tatt å bli munk. Og her var det også bøker av hedninger og gudløse. Altså av antikke mestere.

Poggio var ingen munk, men han kunne så absolutt lese og skrive og hadde tolkning av svært gammel håndskrift som speziale. Greenblatt skaper en fin kontrast i beskrivelsen av munkene på den ene siden og Poggio på den andre. Tankene blir henledet til det nye som var i ferd med å skje i Europa med renessansens inntog. Dette er de innestengte, eremittiske munkene som kunne bli straffet for nysgjerrigheten sin – satt opp mot den nysgjerrige, dannede og åpne Poggio.

For det er humanisten og renessansemannen Poggio som møter de middelalderske munkene som kopierte bøker av asketiske grunner. Poggio kopierte også av estetiske årsaker. Tilsiktet av Greenblatt, eller ikke: Denne subtile kontrasten gir lesningen en morsom spenning i lange partier av bokas andre kapittel.

At det heter bokjeger og ikke bokfinner er ikke tilfeldig når man er på jakt etter hedenske bøker. Det krevdes mot for å dra frem døde ateisters verker. I verste fall kunne man blir straffet med døden. Dessuten konkurrerte bokjegerne seg imellom. Om enn så naturlig for oss å lese i dag, Lukrets var radikal på Poggios tid. Det kan ha vært i klosteret i byen Fulda midt i Tyskland at Poggio i januar 1417 dro frem de esoteriske ordene som ble skrevet 1450 år tidligere. Kanskje handlet han slik som Greenblatt dikter:

(..) he would have seen immediately that Lucretius’ latin verses were astonishingly beautiful. Ordering his scribe to make a copy, he hurried to liberate it from the monastery. What is not clear, is whether he had any intimation at all that he was releasing a book that would help in time to dismantle his entire world (s. 50).

Den farlige Lukrets

På hvilken måte var Lukrets med på å oppløse den verden Poggio var født inn i? Her er vi ved bokas undertittel: How the World Became Modern. Så hvordan ble verden moderne, ifølge Greenblatt? Ved enkeltpersoners mot. Det vet vi også fra historiene om Galileo Galilei og Leonardo Da Vinci. Ved at munkene oppbevarte og reparerte hedenske tekster. Og, skal man tro Greenblatt, ved at Lukrets ble vekket til live med Poggios oppdagelse.

Men hvem var egentlig denne skikkelsen som skal ha vært så moderne, og det mer enn 1400 år før det gir mening å snakke om det moderne i det hele tatt?

Vi vet ingenting sikkert om Lukrets som person. Men fra filosofihistorien vet man at han anså «hagefilosofen» og hedonisten Epikur (ca. 324 f.Kr. til ca. 270 f.Kr.) som sin store læremester. Epikur mente at alt i kosmos bestod av usynlige og udelelige partikler med tomrom imellom dem, sjelen medregnet. Og dersom man klarte å overbevise seg selv om dette, ville man få et mye bedre liv. Et liv der lystprinsippet var det viktigste og selv døden ikke ville bety noen ting, for ved døden opphører man å eksistere uansett.

Lukrets mente dermed at det ikke finnes noe etterliv der sjelen lever videre. Faktisk er ikke verden skapt for mennesket i det hele tatt, mennesket er ikke dets sentrum og jorda er ikke sentrum i universet. Han var, som Epikur, hardbarka materialist, men i en tid med gryende kristendom og mange angrep på Epikurs lære. Nå trodde flere og flere at sjelen overskred det materielle og var skapt av en opphøyet skaper. Dette er kun noe av det ved Lukrets’ filosofi som utgjorde en stor utfordring for de klerikale på Poggios tid.

Det moderne

Selv om Greenblatt nevner mye interessant om hvilke utfordringer Lukrets bød på, kunne presentasjonsformen vært noe bedre. Det blir litt for oppramsende og det kommer litt for sent. Det er først og fremst sirkelen rundt Poggio og jakten på Lukrets dikt han bruker spalteplass på. Det er alltid interessant å høre om alle slags jegere, også en bokjeger, men nok ikke like interessant å høre om alle klostrene han besøkte, hva faren og bestefaren drev med og alle konene han hadde. Så det er og blir en bok om jakten på Lukrets, der koblingen mellom Lukrets’ dikt og hva som gjør den så viktig for fremveksten av det moderne, nettopp havner i en parentes. Forventer Greenblatt at man skal ta det for gitt hva han legger i begrepet modernitet?

Akkurat når man sitter og lurer på om Galilei og Newtons forhold til Lukrets’ tekst kommer til å forbli, som munkene i Fulda, i mørket, dukker heldigvis begge opp i bokas siste kapittel. Det gjør også Michel de Montaigne, Thomas More og Giordano Bruno. Men det er etter 243 sider og utgjør et kapittel på bare 20 sider. Koblingen mellom Lukrets stil og Montaignes essayer er interessant, det er også spekulasjonene om hvor bevisst Newton refererer til Lukrets i The Optics. Kunne ikke de perifere diskusjonene om kirkepolitikk og kranglene til Poggio ha veket til fordel for lengre og bedre koblinger mellom Lukrets’ verk og disse skikkelsene?

Boka har dermed tre lag der det siste blir akkurat litt for tynt: Først har vi den fine personlige historien, der studenten og bokjegeren Stephen Greenblatt var på jakt etter noe å bruke sine siste 10 cent på da sommerferien ved Yale University var igang. Så er det den personlige historien til Poggio. Til slutt kommer det man kan kalle det ”paradigmatiske” laget der gjenoppdagelseshistorien skal sees i sin ytterste konsekvens: Noe som førte til et skifte av verdensbilde til det moderne.

Men det Greenblatt først og fremst beskriver er en overgang fra en religiøs til en sekulær tidsalder. Det gjør han bra, men det er ikke det samme som å beskrive hvordan verden ble moderne. Og hvorfor er det akkurat Lukrets som er så viktig for det fysiske verdensbildet, og ikke Demokrits atomistiske skole?

Morsomme digresjoner

Greenblatt blir ofte mest interessant i det som skjer på siden av hovedfortellingen. Eksempelvis det veldig arkaiske ved at vi foran dataskjermen scroller nedover en nettside og som språkbrukere dermed tilhører antikken. Scroll betyr rull, og var den første typen manuskript som eksisterte før den ble avvekslet av codex, forløperen til vår utbrettbare bok. Det er også interessant hvordan han beskriver munkenes arbeidsetikk som årsak til at man først begynte å lese inni seg: Latskap er som kjent djevelens verktøy, og ifølge St. Benedicts klosterregler, måtte man gjerne være flittig og lese utenom de obligatoriske fellestimene med høytlesning. Bare man ikke forstyrret de andre.

Det er underholdende å høre noen av kommentarene som har dukket opp i margene på kopier som munkene i timevis satt og skrev så lenge det var dagslys. Best humor hadde nok han som skrev at han nå hadde «skrevet hele greia» og tilføyde: «For guds skyld, gi meg en drink!» (s. 40).

Beskrivelsene av munkenes tegnspråk, som de brukte i biblioteket, er veldig morsom lesning. Særlig tegnet for å få låne en «forbudt» bok: To fingre i halsen som om man brekker seg. Det gir også et perspektiv å få vite at det var 28 offentlige biblioteker i Roma på 300-tallet, hvis man setter antallet opp mot 18 i dagens Oslo. Når man leser at de til og med hadde mulighet til å låne bøker på de offentlige badene, kan man sette et enda større spørsmålstegn ved norske politikeres holdning til lesekultur. Noe som kan kaste lys over forslaget om å legge ned flere av Deichmanske biblioteks filialer?

Spennende og lettlest

Ellers har boka sin store styrke i leservennligheten. Et par ganger blir han nesten for pedagogisk. Det er en veldig litterær lørdagsbok for historieinteresserte, med noe som minner om et plot. Stemningen er en mildere utgave av Ecos Rosens navn og Da Vinci-koden. Det kan også hende det ikke er så lenge siden Greenblatt har sett Polanskis The Ninth Gate.

I midten er det bilder, som riktignok kunne vært koblet opp til teksten. Fotnoteløsningen er behagelig. Det er ikke noter i selve teksten, men man kan se i samlingen bakerst for utfyllende informasjon til en del av sidene i boka. Det gjør lesningen passende for både for «postmoderne skriftlærde» og lekfolk. Det er riktignok litt synd at det ikke står forklart i innledningen at det finnes kommentarer til en del av sidene i boka, faren er at man snubler over dem etter at man har lest igjennom hele.

The Swerve er en lettlest, morsom bok som egner seg spesielt godt til helge- og ferielesning. Kanskje på et offentlig bad?