Historiens historie

BOKOMTALE: Leidulf Melve har gjennomført et ambisiøst prosjekt, nemlig å skrive den vestlige historieskrivningens historie fra antikken og like opp til våre dager, og dét på litt under 250 sider. Det vitner om en viss chutzpah når en historiker forsøker seg på en slik formidabel oppgave før fylte førti.

Av Johannes Due Enstad, doktorgradsstipendiat i historie, Universitetet i Oslo

Den unge historieprofessoren har da også begått en bok som riktignok vitner om et imponerende overblikk, men som ikke desto mindre lider av en viss mangel på dybde i møte med de ruvende filosofiske spørsmål som nødvendigvis reiser seg.

Instruktiv og nyttig

Boken er ordnet kronologisk i tre hoveddeler: 500 f.Kr.-1800 e.Kr. («Historieskrivingas mange ansikt»), 1800–1914 («Institusjonalisering og vitenskapeleggjering») og 1914–2000 («Nye strøymningar og tverrfaglege utfordringar»). Innenfor andre og tredje del, som omhandler perioder der historieskrivningens tematikk antok nye former og søkte ut i nye landskap, får fremstillingen et mer sammenliknende preg der enkelte historikere og historiografiske retninger eller skoler stilles opp for gjensidig belysning og kontrastering.

Melves stil er distansert beskrivende, hans nynorsk er prosaisk tørr og lite iøynefallende; flyten er god bortsett fra en og annen haltende passasje.

Generelt formidles med hell bred kunnskap om vestlige historikeres verk siden Herodot og like opp til globalhistorienestor William McNeill. Slik er boken en meget nyttig oversikt. En spesiell fortjeneste, kanskje særlig når det gjelder de tidligere perioder, er å synliggjøre båndene som strekker seg gjennom århundrer og årtusener av menneskelig tenkning.

Hvordan formes historieskrivingen?

Melve skriver at utgangspunktet for å forstå alle former for historieskrivning er å se dem som reaksjoner på og utviklinger av tidligere historieskrivning. Dette perspektivet er åpenbart nyttig, men det bør ikke forstås dit hen at historieskrivningen generelt bærer i seg årsakene til sin egen endring. Melve kunne vært mer eksplisitt på at årsakene snarere finnes i samtidens hendelser og samfunnsutvikling. Nye tider og fenomener gir opphav til nye spørsmål om fortiden. Dette demonstrerer da også Melve gjennomgående i sin bok.

For å ta ett fundamentalt eksempel: I middelalderen kom kristendommen til å utgjøre intet mindre enn «eit nytt ordningsprinsipp for historieskrivinga». «Dei tradisjonelle formene for historieskrivning appellerte ikkje til kristne, med det resultat at dei fann opp nye.» Resultatet var at historien ble anskuet som «ei utvikling med ei unik byrjing (skapinga) og eit endeleg mål (Kristi attendevending)», og den sykliske tidsoppfatningen ble forlatt.

Dette eksempelet er videre egnet til å illustrere et kritisk poeng ved Melves bok, nemlig en mangel på dybde og refleksjon i møte med store spørsmål.

Omgår vanskelige spørsmål

Kristendommens gjennomslag, og tidsoppfatningen som fulgte med, hadde dype implikasjoner, og bringer tankene hen på det moderne historiefagets vestlighet – noe Leidulf Melve ikke egentlig diskuterer.

I nyere tid har noen historikere spurt seg om for eksempel indiske og afrikanske samfunn med syklisk tidsforståelse i det hele tatt lar seg studere ut fra de tradisjonelle, vestlige, ikke-sykliske historiografiske prinsipper. Historikeren Finn Fuglestad har satt dette spørsmålet på spissen slik:

Selve historiefaget utgjør en i sin essens vesterlandsk diskurs […], historiefagets begrepsmessige rammeverk, inklusive alle de teoriene vi har, er vesterlandsk i sin essens, det vil si utviklet på bakgrunn av det vi vet om vesterlandenes fortid. Problemet er i tillegg at historie som sådan kanskje kan sies å ha mening kun i en viss type samfunn, nemlig det vesterlandske.

Boken mangler en selvstendig diskusjon av slike grunnlagsproblemer. Nå er kanskje ikke dette bokens uttalte intensjon, men jeg vil likevel påstå at en historie om historieskrivningen gjennom tidene ikke bør søke å gå utenom de vanskelige historiefilosofiske spørsmålene.

Uklart om objektivitet

Et annet vanskelig spørsmål er det uunngåelige objektivitetsspørsmålet. Her erklærer forlagsbeskrivelsen bryskt: “Det finnes ikke en objektiv sannhet, bare ulike fortolkninger”. I selve teksten er imidlertid Melve uklar på dette punktet.

På den ene siden nøler han ikke med å skrive slikt som at «Histoire de France [av Etienne Pasquier, 1581] blei beundra og kopiert, særleg fordi det inneheld ein sjeldan objektiv og nøyaktig framstilling av religionskrigane tidlegare i hundreåret». Men samtidig heter det i bokens avslutningskapittel at «det er få i dag som talar om historisk sanning – i tydinga av ein korrespondanse mellom ei fortid og historikarens formidling av denne fortida.»

Få vil vel tale om «korrespondanse» forstått som et strikt 1:1-forhold mellom formidling og faktisk fortid – i den forstand er dette en slags stråmann. Jeg tror uansett ikke det er sant at dagens historikere har sluttet å snakke om historisk sannhet. Om ikke annet så opererer de implisitt med en kombinasjon av ontologisk realisme og overbevisning om muligheten for sann erkjennelse uavhengig av politisk eller annen situering. Fortidens hendelser og sammenhenger fantes, og de kan i prinsippet gripes. Flere grep er mulig, men ikke alle grep.

Revisjonisme vs. postmodernisme

Kroneksempelet på et umulig grep er historieskrivningen til David Irving og andre Holocaust-”revisjonister”. Når Leidulf Melve diskuterer Hayden White og Irving-saken synes han å slutte seg til nettopp den historiske sannheten som han hevder få historikere taler om. Da White, som hadde hevdet at innholdet i historiske fremstillinger var like mye oppfunnet som funnet, ble konfrontert med ”revisjonisme”-problematikken, svarte han at når man ikke kan skille mellom ulike fortolkninger på epistemologisk nivå, ja så kan man fordømme dem på moralsk nivå.

Melve er åpenbart utilfreds med White sitt svar, og spør tilbake: ”Kva moralske imperativ er gjeldande – og korleis skal eit gjeve imperativ kunne etablere seg på kostnad av andre?”

Her kunne Melve imidlertid gått inn i en dypere diskusjon. Han kunne med fordel knyttet an til den hjemlige «sannhetsdebatten» som verserte i Historisk Tidsskrift på slutten av 90-tallet. I et av innleggene skrev nemlig historiker Erling Sandmo følgende, som i et ekko av Hayden White: «For meg er revisjonistenes politiske situering av en art som gjør at deres faktaopplysninger ikke inngår i noe som vil være sannhet for meg.»

Men Melve knytter ikke an, og det er synd, for her ligger det mye historisk og filosofisk tankeføde som kunne løftet fremstillingen.

Historiens begrunnelser

Historikere har til ulike tider, eksplisitt eller gjennom sin praksis, gitt forskjellige svar på spørsmålet om hva historie egentlig skal være godt for: som moralsk og praktisk læremester; rettferdiggjøring av nye eller gamle regimer; tilfredsstillelse av menneskenes nysgjerrighet; vitnemål om Guds makt; og som en vitenskap i sin egen rett.

Dypest sett handler det kanskje, slik Ernst Breisach sier i sin bok om historieskrivningens historie, om at refleksjon om fortiden er en essensiell del av menneskelivet. Vår egen natur tvinger oss til historieskrivning.

Melves bok demonstrerer i alle fall historiens vedvarende kraft på kompetent og opplysende vis, tross en mangel på dybde og prinsipiell refleksjon. Kanskje en utvidet utgave i fremtiden kan ta høyde for dette? I mellomtiden vil jeg anbefale tidsskriftet Arr – idéhistorisk tidsskrift nr. 3-4/2009 om «historiens nytte», som gir en masse å tygge på.

Litteratur
Arr – idéhistorisk tidsskrift 3-4/2009.

Breisach, Ernst: Historography. Ancient, Medieval, and Modern, 3. utg., University of Chicago Press 1997.

Fuglestad, Finn: ”Globalhistorie, en ny form for imperialisme”, i Fortid 3/2006.

Sandmo, Erling: ”Mer og mindre sannhet”, i Historisk Tidsskrift 3/1999.