Intellektuell motstand mot naturfornektelsen

BOKOMTALE: Arne Johan Vetlesens The Denial of Nature: Environmental Philosophy in the Era of Global Capitalism er et av de viktigste bidragene på lenge i den filosofiske miljødiskursen.

Av Petter Næss, professor i planlegging i byregioner, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Innenfor fagområdet miljøfilosofi har det meste av oppmerksomheten de senere årene konsentrert seg nokså snevert om hvorvidt, og i hvilken utstrekning, menneskene har et etisk ansvar for naturen ut over vår egen art. Sammenliknet med denne «miljøetikk»-tradisjonen, bidro det vi kan kalle den nordiske økofilosofiske tradisjonen med et mye mer holistisk perspektiv og gikk dypere inn på ontologiske spørsmål. Bidragsyterne her var særlig aktive fra slutten av 1960-tallet og et par tiår framover. I Norge var Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setreng de mest kjente representantene, men også Georg Henrik von Wright fra Finland og Torsten Hägerstrand fra Sverige publiserte tekster med klart økofilosofisk innhold. De nordiske økofilosofene bygde på forgjengere som filosofene Peter Wessel Zapffe, Hans Jonas, og Aldo Leopold, men også fagfolk som økonomen Nicholas Georgescu-Roegen og biologen Rachel Carson.

En av dem som klarest har markert seg som viderefører av denne tradisjonen, er filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen ved Universitetet i Oslo. Vetlesens filosofiske bakgrunn er innenfor moralfilosofi, og arbeidet hans konsentrerte seg lenge om mellommenneskelige forhold, med særlig fokus på hvordan man kan forstå grusomme handlinger som for eksempel folkemord. I det siste tiåret har han dreid oppmerksomheten mot menneskenes forhold til den øvrige naturen, og de etiske implikasjonene, ikke minst samfunnsmessig og politisk, av dette forholdet. Det er disse temaene han forfølger i boka The Denial of Nature: Environmental Philosophy in the Era of Global Capitalism, nylig utgitt på det engelske forlaget Routledge. Dette er en bok alle med interesse for filosofi, natur, miljø, klima og friluftsliv bør merke seg.

Vetlesen har i en årrekke utmerket seg som en skarp kritiker av forbrukersamfunnet, som han anser som kriseframbringende både i forholdet mellom mennesker og naturen, menneskene imellom og i forhold til vår indre psykologi. Han er en av forholdsvis få deltakere i dagens norske miljødebatt som tar K-ordet i sin munn: Både i undertittelen på The Denial of Nature og i boka Nytt klima, som Vetlesen redigerte og var hovedbidragsyter til i 2008, synliggjør han forbindelsen mellom miljøkrisen og kapitalismen som økonomisk og politisk system.

Boka er utgitt i en serie med «ontologiske utforskninger» i tilknytning til den vitenskapsfilosofiske retningen kritisk realisme. Denne tradisjonen har klare berøringspunkter til den nordiske økofilosofien, noe som blant annet er vist i en utgivelse i samme bokserie for noen få år siden, der Vetlesen også var bidragsyter.¹ I The Denial of Nature får Vetlesen utfoldet og utdypet sin økofilosofiske posisjon i større bredde og dybde. Dette er et av de viktigste bidragene på lenge i den filosofiske miljødiskursen.

Formålet er ifølge forfatteren å berike miljøfilosofien ved å forbinde den med empirisk informert litteratur om livsbetingelsene for mennesker og naturen i den globale kapitalismens tidsalder. Dette er et bidrag tiden lenge har vært moden for. Det samme gjelder Vetlesens fokus på sammenhengen mellom det han kaller utbyttingen av den «indre» og «ytre» naturen, og ønsket hans om å overskride dualismen mellom antroposentriske og ikke-antroposentriske perspektiver. Og ikke minst gjelder det Vetlesens kritikk, fra et økofilosofisk standpunkt, av standard økonomisk teori og radikal sosialkonstruktivisme, og hans observasjon av hvordan disse ved første øyekast svært ulike teoretiske posisjonene i stor grad supplerer hverandre. Forfatteren fortjener ros for å utfordre og utvide de tradisjonelle rammene omkring den miljøfilosofiske diskursen – selv om jeg personlig gjerne hadde sett at han gikk et skritt lengre (se nedenfor).

Oppgjør med Frankfurterskolen

I et av bokas innledende kapitler kritiserer Vetlesen mangelen på interesse for naturen og dens betydning for menneskene som i stor grad preger Frankfurterskolens «kritiske teori», her representert ved Adorno, Horkheimer og Habermas. Han gir deretter en gjennomgang og kritikk av standpunktene til et knippe av internasjonalt toneangivende miljøfilosofer, blant annet Paul Taylor, J. Baird Callicott, Holmes Rolston og Hans Jonas. Dessuten gis posisjonene til filosofene Teresa Brennan og særlig Freya Mathews omfattende omtale. Vetlesens egen posisjon, som han utvikler i siste del av boka, bygger i stor grad videre på de to sistnevntes arbeid. Freya Mathews’ ideer om panpsykisme, det vil si en «besjelet» natur, finner gjenklang hos forfatteren.

I likhet med den forrige generasjonen av norske økofilosofer holder Vetlesen fram naturopplevelse gjennom friluftsliv som viktig for å fremme en kultur basert på samhørighet med og respekt for naturen. En slik kulturell transformasjon anser han som avgjørende for å komme ut av den øko-ødeleggende konsumerismen som kjennetegner dagens samfunn. I motsetning til abstrakt naturvitenskapelig kunnskap og teknologisk formidlet naturopplevelse (for eksempel gjennom naturprogrammer på TV eller via internett), gir tilstedeværelse i naturen gjennom friluftsliv førstehånds sansemessig erfaring av naturen og et helt annet grunnlag for å utvikle empati og ansvarlighet overfor den.

Vetlesens kritikk av Frankfurterskolen (og Habermas spesielt) er original og skarp. Han bruker barnets umiddelbare forståelse av naturen som noe som er verdt å hilse på, som eksempel på en ikke-fremmedgjort naturforståelse. Vår moderne, naturfremmedgjorte kultur lærer barnet at det å hilse på trærne og tjernet er barnslig. Vetlesen mener at vi må gjenskape en holdning til naturen der den respekten det å hilse på trær og vann uttrykker og reproduserer, gjennomsyrer måten vi omgås naturen på. Frankfurterskolens filosofer befinner seg langt fra en slik respekt og gjensidighet overfor naturen.

Panpsykisme

Forfatterens egen filosofiske posisjon utfolder seg først og fremst i konklusjonskapitlet. Med stor inspirasjon fra og sympati for Freya Mathews panpsykisme, utvikler Vetlesen sin egen argumentasjon for en panpsykistisk posisjon. Å tillegge naturen ikke bare en egenverdi, men også status som mentalt subjekt, kan ifølge Vetlesen motvirke dagens dominerende naturødeleggende praksiser. Naturen blir ikke lenger noe «eksternt»: Vi er selv oppmerksomme [mindful] deler av naturen, og naturen er en oppmerksom del av oss. Dette står i motsetning til det rådende natursynet, som ifølge Vetlesen henger sammen med eller direkte legitimerer praksiser som er helt og holdent naturødeleggende.²

Jeg har stor sympati for Vetlesens opprør mot det rådende natursynet og hans argumenter for at vi trenger å utvikle en kultur preget av respekt for og empati med naturen. Jeg savner imidlertid av og til en mer kritisk diskusjon av hvordan sentrale ord og begreper hos blant annet Teresa Brennan og Freya Mathews egentlig skal forstås. Er termene poetiske/metaforiske formuleringer, eller skal de forstås bokstavelig? Hvis det siste, hva blir så implikasjonene i en større sammenheng? For eksempel skriver Vetlesen: «Brennans tanke om overføring av følelse [affect] og om energetikk … må omfatte den kommunikative utvekslingen som skjer mellom mennesker og ikke-mennesker i tillegg til den mellommenneskelige og samfunnsmessige kommunikasjonen.»³ Med andre ord: naturen «taler til oss». Det er imidlertid uklart om Vetlesen her sikter til vår representasjon av hva naturen er og betyr (i vid forstand), eller om utsagnet skal tas bokstavelig til å bety at naturen er en mental energi som er i stand til å sende ut kommunikative budskap uavhengig av om det er noen mottaker eller fortolker til stede. Hvis betydningen er den siste, gjelder dette i så fall bare for dyr, eller også for planter, steiner, luft, vann og så videre?

En kultur der panpsykisme inngår som en sentral metafor eller poetisk myte vil trolig være formålstjenlig for å fremme mer naturvennlige og natur-empatiske holdninger og handlinger blant menneskene. Men ville panpsykismen være en del av den reelle naturverdenen eller bare en del av menneskenes bevissthet? Ville den – i kritisk realistisk terminologi – tilhøre den intransitive eller den transitive delen av den ikke-menneskelige virkeligheten?⁴ Forfatteren kunne med fordel diskutert dette spørsmålet eksplisitt.

Vetlesen gjengir et utsagn fra Mathews om at enhver forståelse av materien som ikke-besjelet gjør realisme med henblikk på den virkelige verden uholdbar. Han påpeker at dette ikke skal forstås som at det bare er mulig å argumentere for selve eksistensen av den fysiske verden ut fra en forståelse av naturen som besjelet. I stedet er Mathews’ hovedbudskap at vår måte å forholde oss til denne verdenen på, er basert på en rekke, stort sett uuttalte og uproblematiserte, epistemiske og ontologiske antakelser som har ekstremt ødeleggende økologiske konsekvenser. Det siste er jeg enig med Vetlesen i, men den tvetydige begrepsbruken hos Mathews på dette punktet (skal den forstås metaforisk eller bokstavelig?), som Vetlesen ellers i boka stort sett gjør til sin egen, skaper uklarhet heller enn klarhet og inviterer til innbyrdes motstridende tolkninger. Den konflateringen av materie og bevissthet som Mathews og Vetlesen synes å gå inn for (for eksempel på side 194), risikerer dessuten uforvarende å legitimere en radikal sosialkonstruktivisme der ikke bare våre oppfatninger om naturen, men også naturen selv blir et mentalt produkt. Ironisk nok kan det dermed åpnes for nettopp den fornektelsen av naturen som Vetlesen har som sitt hovedanliggende å bekjempe.

Kapitalismekritikk

Bokas undertittel er «miljøfilosofi i den globale kapitalismens æra». Ut fra Vetlesens skarpe kritikk i tidligere publikasjoner av kapitalismens iboende naturødeleggende tendenser (blant annet i Nytt klima fra 2008), hadde jeg ventet en noe mer omfattende diskusjon av sammenhengene mellom kapitalisme, natur og menneskers livsvilkår. Hvis en kultur basert på respekt og empati overfor naturen ble utbredt, ville dette sannsynligvis føre til et markant brudd med dagens forbruksvekst-samfunn. Hvilke konsekvenser ville dette ha for det vekstavhengige kapitalistiske systemet? Og hvilke konsekvenser ville det få for de økonomisk dårligst stilte i samfunnet hvis veksten opphørte eller ble negativ i et fortsatt kapitalistisk samfunn? Hvis det ikke er vekst, kan de rike og mektige ikke bli rikere uten at resten av befolkningen blir fattigere.

I mainstream miljøfilosofi er det et besynderlig fravær av fokus på de fordelings-etiske implikasjonene av en eventuell overgang til en utvikling som respekterer naturens tålegrenser og naturens egenverdi – en utvikling som innebærer null vekst eller negativ vekst. Denne tausheten gjør disse posisjonene sårbare for kritikk om at de er sosialt blinde eller skader de fattiges interesser. Vetlesen, med sin bevissthet om kapitalismens miljøfiendtlighet, er en av de få miljøfilosofene som ikke er taus om kapitalismen. Men nettopp derfor hadde jeg ventet at han også ville drøfte implikasjonene med henblikk på sosial rettferdighet av den endringen i naturforståelse han går inn for.

Jeg savner også en drøfting av hvorfor forestillingene om at vi vil være i stand til å øke forbruk og produksjon uten å støte mot økologiske grenser, og at økt forbruk vil gi høyere livskvalitet, står så sterkt i samfunnet vårt. Bhaskars ideologibegrep⁵ kunne danne et godt utgangspunkt for en slik kritisk drøfting. Ideologi blir her forstått som et sett av forestillinger som er falske, men samtidig mer eller mindre nødvendige for å opprettholde eksisterende strukturer. Den massive sosialiseringen gjennom media og reklame for å fremme forbruksfiksering, naturfremmedgjøring og tro på tekniske miljøløsninger spiller, så vidt jeg kan se, en viktig rolle i å sikre politisk oppslutning om fortsatt økonomisk vekst.

Innvendingene ovenfor må likevel ikke overskygge det klart positive hovedinntrykket mitt av boka. The Denial of Nature behandler en svært viktig tematikk i skjæringsfeltet mellom ontologisk realisme, moralsk realisme og politisk filosofi. Boka innfrir i all hovedsak de forventningene forfatterens tidligere bidrag som akademisk forfatter og samfunnsdebattant har skapt. Den er velskrevet, interessant og spennende å lese, og fortjener en bred leserkrets blant forskere og studenter innenfor filosofi, miljøstudier, planlegging, sosiologi og politisk økonomi. Jeg tror også mange medlemmer av miljøorganisasjoner, og miljøinteresserte personer generelt, vil finne boka viktig og relevant. Språket er tilgjengelig også for ikke-filosofer og ikke preget av unødig fagsjargong. Boka har potensial til å skape debatt og forme dagsordenen for miljødiskursen slik Arne Næss’ klassiske bok Økologi, samfunn og livsstil gjorde midt på 1970-tallet.

Anmelderen har vært en av forlagets fagkonsulenter for den omtalte boken.

Noter

¹ Bhaskar, R.; Høyer, K. G. & Næss, P. (eds) (2011). Ecophilosophy in a World of Crisis: Critical realism and the Nordic Contributions. London/New York: Routledge.

² Vetlesen, A. J. (2015). The Denial of Nature: Environmental philosophy in the era of global capitalism. London/New York: Routledge. Side 200.

³ Vetlesen, A. J. (2015). The Denial of Nature: Environmental philosophy in the era of global capitalism. London/New York: Routledge. Side 197.

⁴ Bhaskar, R. (2008). A Realist Theory of Science – With a New Introduction. London/New York Routledge.

⁵ Bhaskar, R. (2008). A Realist Theory of Science – With a New Introduction. London/New York Routledge.