Kierkegaard, Ibsen og det moderne

BOKOMTALE: Hva har Kierkegaard og Ibsen til felles? En hel del, insiterer artikkelforfatterne av den nye antologien Kierkegaard Ibsen og det moderne i kor. Men hvorfor overser de en av Ibsens mest kierkegaardske figurer?

Av Frida Skatvik

Den første til å påpeke likheten mellom Kierkegaard og Ibsen var Georg Brandes, en høyt ansett litteraturkritiker som var først ute med det meste. Brandes kunne avsløre at vers og rim i Kjærlighedens Komedie og i Brand allerede var omsatte tanker hos Kierkegaard. Etter flere slike sammenligninger, som ikke ble gjort i Ibsens favør, ville Ibsen nødig vedkjenne seg Kierkegaard som intellektuell mentor. Han skriver til sin danske forlegger at han har lest meget lite av Kierkegaard; og forstått enda mindre.

Ibsens alvor

Siden den gang har både Kierkegaard og Ibsen tatt plass i verdenslitteraturen, og begge kan plasseres i rekken av store tenkere som Goethe, Shiller, Shakespeare og Shopenhauer. Men de har altså noen fellestrekk ut over dét. Hva er det som binder de to sammen? Med dette spørsmålet in mente har Ibsen-forsker Vigdis Ystad samlet en pen bukett forskere og teologer – og Dag Solstad. Det er på tide å ta opp forbindelsen igjen, uten å ta Ibsens uvitenhet så alvorlig.

Noe som bør tas alvorlig, derimot, er alvoret. Det er alvoret som binder Kierkegaard og Ibsen sammen, mener Solstad, som selv har titulert det 19. århundret som «alvorets tidsalder». Akkurat hva som skal tas så alvorlig, bortsett fra livet generelt, er mer utydelig – hos Solstad så vel som hos Kierkegaard. Solstad leverer et lekent, levende og kunnskapsrikt essay om en 24 år gammel Henrik, som i 1852 var nytilsatt teaterinstruktør ved Bergens Theater. På studiereisen til Kjøbenhavn, der han har fått oppgaven som reiseleder, gjestet han de viktigste teateroppsetningene og traff de mest betydelige personlighetene i dansk åndsliv. Vel, bortsett fra den 15 år eldre Søren Kierkegaard. Eller kan de to ha streifet forbi hverandre?

En filosofisk tilnærming

Noe urettferdig er plasseringen av Solstads essay overfor Ystad, hvis andre artikkel fortoner seg noe prosaisk i forhold. Ystad forventer til gjengjeld mye av leseren, intellektuelt og språklig (de tyske sitatene gikk denne leseren forbi). Hun legger vekt på en felles filosofisk tilnærming til teateret, til tross for at den ene skrev for teateret og den andre gjentatte ganger om det. Men Kirkegaard skapte også et eksistensielt teater, med ulike individualiteter som representanter for ulike livsanskuelser. I et drama er fortelleren fraværende. Er ikke da også Kierkegaards bruk av pseudonymer nært beslektet med teaterets uttrykksformer?

I likhet med Ibsen uttrykker Kierkegaard forakt for samtidens tilnærming til teateret. Scenerommet misbrukes til virklighetsflukt og underholdning, mens det egentlige teateret er dannende og ikke «blot til Lyst». Overbevisningen om at teatets og kunstens etablerte normer ikke er natulover, er felles for dem begge.

Fra Kierkegaard til Brand

Flere artikkelforfattere trekker paralleller fra Kierkegaard til Ibsens pastor Brand, et stykke som opprinnelig ikke ble skrevet for teateret. Kompromissløse Brand strekker seg mot inderligheten og helligheten, helt til sammensmeltingen mellom liv og idealer viser seg å være umulig. Som Niels Jørgen Cappelørns gode penn påpeker: Mennesket kan ikke virkeliggjøre idealiteten i realiteten. Brand unngår ikke bare kompromisser selv, han forakter dem også hos andre. Slik slekter Brand på Kierkegaard og hans forakt for vanekristendommen.

Cappelørn gjør godt rede for hvordan både Kierkegaards Anti-Climacus og Ibsens Brand kan tolkes som et korrektiv til den humanistiske kristendommen, hvis mildhet er overbetont og selvtukten har forsvunnet. Her er det verdt å merke seg at et av Kierkegaards pseudonymer, Anti-Climacus, nettopp er en negativ allusjon til det ortodokse verket Climax, eller The ladder to Perfection, skrevet av en asketisk munk ved navn John Climacus i det 7. århundret. Climacus’ dogmatikk innebærer store porsjoner askese og selvfornektelse, som vil føre deg et trinn nærmere Gud.

Et lidelsesfelleskap

Helt til topps kommer man riktignok aldri. «Det finnes bare én kristen,» sier Kierkegaard, «og han døde på korset». Brand vet heller ikke om han kan kalle seg kristen eller ikke («knappt ved jeg, om jeg er Kristen; men visst jeg ved, jeg er en Mand»). Siden det nærmeste et menneske kan komme Kristus forblir en blek etterligning (imitatio Kristi), er det beste Brand kan skape med sin inderlighet og lidenskap et lidelsesfelleskap med Kristus. Men Brands krav om helhjertedhet – det strenge kravet: alt eller intet! – blir et mislykket prosjekt i livet. «Fullt og helt» kan det aldri bli når synderfallet har gjort mennesket til et begrenset vesen. Selv for et karakterfast viljesmenneske som Brand kan imitasjonen aldri realiseres. Som Ibsen formulerte det:

Aldrig, aldrig blir du lig ham;

thi i kjødet er du skabt

Gjør hans gjerning eller svig ham,

Like fullt er du fortabt –

Likevel gir Brand livet som innsats. Cappelørn presiserer: Brand vinner ingen æreskrans, men en martyrkrone. Hvem har sagt at Brand ikke er like aktuelt som Ibsens senere bidrag til det moderne gjennombrudd?

Om vi hopper over et par teologer som gjør sitt for å snauklippe Kierkegaards forfatterskap, avslutter Eivind Tjønneland med en resepsjonstolkning av Kierkegaard og Ibsen, igjen med Brand som bindemiddel. Det pekes på filosofiske og psykologiske familielikheter, men Tjønneland mener også at Brand kan tolkes som Kierkegaard-kritikk. I flere av Ibsens stykker er ikke idealer annet enn en tynn ferniss over irrasjonaliteten, og Brand kan i så måte tolkes som en forlengelse – eller begynnelse – av et idealkritisk prosjekt. Som Tjønneland skriver: Brand må hele tiden demonstrere at verden ikke betyr noe for ham, nettopp fordi han er bundet av den. Hans prosjekt er umulig.

Overser Terje Vigen

Det overrasker meg imidlertid at ingen av de lærde artikkelforfatterne nevner Ibsens Terje Vigen (1862). Det er, slik jeg ser det, vanskelig å lese Terje Vigen uten å få assosiasjoner Kierkegaards hegelianske stadieinndeling av det estetiske, det etiske og det religiøse.

Det estetiske finner vi i Terje Vigens ungdom; han beskrives som en «vild krabat» som levde livets glade dager i Amsterdam. Deretter velger Terje bort livets lykkekilder til fordel for familielivet – altså det etiske liv. Han tar livets alvor inn over seg, som seg hør og bør ikke av plikt, men av lyst: Den indre metamorfosen skjer når han kjenner større lyst til å vugge datteren sin i søvn enn å dra på naboens fest. Terje skal fullbyrde sine etiske plikter overfor den lille familien og ro over til Danmark for å skaffe korn, men lasten blir som kjent sunket av engelskmenn. Etter fem år i engelsk fengsel er både kona og datteren død.

Flere år senere får han sjansen til å ta hevn på Lorden som holdt ham i fangenskap. Men han velger istedet å redde Lorden, hans Lady og lille datter fra uværet. Terje ber dem til og med hjem til seg og takker Gud for at det gikk som det gikk. Ingen tvil om at han med dette har nådd det øverste, religiøse stadiet. Her kan det storme så mye det vil i den ytre verden, så lenge man besitter sannheten og idealiteten i det indre. Det er, som Kierkegaard sier, i det innvortes at de virkelig store slagene skjer.