TINDEBESTIGEREN

Den nordnorske Peter Wessel Zapffe (1899–1990) begynte karrieren som jurist. Etter å ha avlagt sin etter hvert så kjente juridiske embedseksamen på rim i 1923, arbeidet han fem år i Tromsø før han bestemte seg for å forlate hjembyen til fordel for litteraturstudier i Oslo. Det var her han etterhvert skulle komme i kontakt med filosofien.

Utenfor akademia har Zapffe også gjort seg bemerket som fjellklatrer. I løpet av livet besteg han over tjue fjelltinder i Troms som første klatrer,¹ og hans betraktninger om verdien av opplevelsene til fjells er én av flere røde tråder i hans forfatterskap.

Størst terreng har Zapffe likevel vunnet som filosof. Først og fremst gjennom sitt filosofiske hovedverk, Om det tragiske, men også gjennom sine skjønnlitterære essays, dikt, skuespill og epistler.

Ifjor vår ble hele hans filosofiske og litterære produksjon utgitt på nytt av Pax Forlag. Selv om bøkene strengt tatt har blitt publisert tidligere, skjer ikke utgivelsen uten grunn. Å få tak i et fysisk eksemplar av Zapffes verker de siste årene har ikke nødvendigvis vært en enkel affære, all den tid tidligere opplag har vært begrenset og delvis underlagt Bokklubben. At bøkene nå er gjort fullt tilgjengelige, er et etterlenget tiltak.

I alt omfatter Zapffes samlede verker ti bøker.² I den følgende omtalen ligger fokuset på den første og den siste av utgivelsene i serien: Om det tragiske (1941) og Kulturelt nødverge (1997).

Litterær filosofi

Om det tragiske (1941) er Zapffes filosofiske hovedverk. Opprinnelig forfattet han boken med en magistergrad i litteraturvitenskap som siktemål. Etter råd fra litteraturprofessor Fredrik Paasche, endte arbeidet i stedet med å bli levert til bedømmelse for en doktorgrad i filosofi. I avhandlingen argumenterer Zapffe fra et biologisk perspektiv for at menneskets natur dypest sett er tragisk fordi det som utgjør menneskets storhet, intellektet, avdekker livets meningsløshet og fratar mennesket lysten til å leve. Avslutningvis inneholder boken dessuten flere lesninger av tragiske klassiskere fra litteratur- og teaterhistorien, samt en gjennomgang av et utvalg tidligere litteraturvitenskapelige og filosofiske blikk på tragediesjangeren. Det litterære er også til stede i boken på et mer overordnet nivå: Zapffes skrivestil heller såpass ofte mot det litterære at Om det tragiske til tider kan leses som litteratur, uten at dette går på bekostning av det filosofiske.

Boken åpner med en beskrivelse av verkets mål og metode. Det blir raskt klart at Zapffe er ute etter å bestemme «det tragiske fenomenets struktur» og ikke hvordan det tragiske virker inn på den enkelte. Metoden er på sin side biologisk – ikke estetisk eller metafysisk.³

For Zapffe er det avgjørende at det tragiske oppstår når en evne som bringer storhet og fremgang samtidig fører til nederlag. Der hvor vi i utgangspunktet ville forvente seier, men i stedet møter katastrofen, finner vi det objektivt tragiske. Definert på sitt knappeste er det objektivt tragiske «ødeleggelse av den prinsipielle kampmulighet» (s. 310, §75).⁴ En slik ødeleggelse kan kun finne sted når individet selv bærer i seg årsaken til undergangen. Naturligvis er det flere ting som kan ødelegge et individs kampmuligheter; men den prinsipielle kampmuligheten går først tapt når det som realiserer livsformen i lengden også bryter troen på livet ned.

Ser vi på det større bildet Zapffe tegner opp, kan vi finne tre betingelser som må til for at det objektivt tragiske skal oppstå: (1) subjektet må ha en kulturell relevant storhet; (2) rammes av en katastrofe; og (3) det må foreligge en kausal forbindelse mellom storheten og katastrofen. Ved å definere det tragiske på grunnlag av disse tre særtrekkene, mener Zapffe å ha nådd sitt mål om å karakterisere det tragiske på en måte som er tilstrekkelig utvetydig og ikke kan overføres til andre begreper, og som samtidig er i harmoni med beskrivelsene av det tragiske i estetisk og litteraturvitenskapelig tradisjon.

Mennesket, en tragisk slekt?

Tragedie må altså finne sitt utgangspunkt i noe kulturelt fremragende. Selv om det er skrøpelig fysiologisk utrustet, klarer mennesket å kjempe seg opp og frem i naturen ved hjelp av sine åndsevner. Det er intellektet som bringer menneskeslekten dets storhet. Samtidig er det nettopp denne evnen som legger til rette for de tragiske aspektene av menneskelivet.

Forstanden sikrer oss overlevelse i naturen, samtidig som den får oss til å vende oss mot metafysikken når våre grunnleggende kår er sikret. Mennesket sitter med en naturlig forventning om at det skal være en mening bak det hele. Problemet er, ifølge Zapffe, at metafysiske spørsmål umulig kan besvares. Vi kan ikke resonnere oss frem til hva som dypest sett er meningen med tilværelsen, hvorvidt det finnes en Gud som styrer alt, eller hva det faktisk betyr at vi er i posisjon til å stille metafysiske spørsmål. Svarene vi søker, insisterer Zapffe, ligger utenfor vårt erkjennelsesfelt. Mennesket har fått en intellektuell begavelse og søker stadig etter nye utfordringer å bryne seg på, men er ikke i stand til å finne spørsmål i naturen som faktisk lar seg besvare. Arten ender med sitt bevissthetsoverskudd derfor opp som overutrustet i forhold til sitt miljø, noe som blir en uunngåelig kilde til frustrasjon og angst.

Katastrofen er ikke til å unngå for et menneske etter en slik oppvåkning, og det tragiske slår ut i blomst. Den eneste utveien for å slippe fri fra byrden, konkluderer Zapffe, er å la menneskeheten dø ut – enten gjennom selvmord eller forplantningsopphør.

Den falske veien ut

Ser vi rundt oss, vier ikke mennesker flest så mye tid til å tenke over metafysiske problemer som de egentlig har kapasitet til – og hvis de gir seg i kast med metafysiske spørsmål, så er det de færreste som virkelig plages når de ikke får svar og ender opp i en eksistensiell meningsløshet. Det er med andre ord svært få som lever opp til definisjonen av det tragiske som presenteres i Om det tragiske. Dette erkjenner naturligvis Zapffe.

Hans forklaring er at mennesket har en sterk tendens til å unngå sitt eget bevissthetsoverskudd. Vi tar i bruk bestemte unnvikelsesmanøvre for å slippe å forholde oss til alle de metafysiske spørsmålene intellektet trekkes mot, og den påfølgende frustrasjonen som de manglende svarene vil akkompagneres av. Disse manøvrene går under navnet «fortrengningsmekanismer».

I det tidlige essayet «Den sidste Messias» (1933) nevner Zapffe fire former for fortrengning – som ikke nødvendigvis opptrer isolert og enkeltvis, men som karakteriserer hovedmåtene mennesket forsøker å unngå det metafysiske aspektet av livet på. De fire fortreningsmekanismene er isolasjon, forankring, distraksjon, og sublimasjon. Isolasjon er en fullstendig bortvisning av forstyrrende og destruerende tanker og følelser fra bevisstheten, og opptrer i det daglige som en gjensidig fortielse av problemet. Forankring beskriver Zapffe blant annet som å «sette seg et mål» (s. 55), og innebærer en oppslukthet i en bestemt aktivitet – det være seg ens egen karriere eller gjennom en hobby. Distraksjon avleder oppmerksomheten ved å stadig rette den mot nye inntrykk utenfra. Sublimasjon kan snarere betraktes som en forvandling heller enn en fortrengning: Gjennom estetiske grep kan livssmerten i enkelte tilfeller omsettes til en opplevelsesverdi (s. 59). Spesielt merkverdig er det at Zapffes eget forfatterskap kan sees på som et typisk forsøk på nettopp sublimasjon, noe han åpent innrømmer i essayet: «Forfatteren lider ikke, han fylder ark og skal i tidsskrift» (s. 60).

I Om det tragiske karakteriserer imidlertid Zapffe slike unnvikelsesmanøvrer som «surrogatløsninger», og går tilsynelatende bort fra de fire kategoriene. Essensen i surrogatløsningene og de fire fortreningsmekanismene er likevel påfallende like. De viser til den falske veien ut for å unnslippe det meningsløse, og kommer gjerne til uttrykk gjennom hverdagslige sysler som går overens med allmenn takt og tone.

Rent konkret betyr dette at familieliv, iherdig innsats på arbeidsplassen eller lidenskapelige fritidsinteresser alle er aktiviteter som peker mot det samme: en flukt fra menneskets fornuftige trang etter å finne svar på meningen med tilværelsen. Ved å rette oppmerksomheten mot helt andre prosjekter enn metafysikk, blir man i stand til å holde meningsløsheten på avstand.

Aktiviteter som retter seg mot annet enn livets store spørsmål kan riktignok bidra til å dempe våre eksistensielle problemer, vedgår Zapffe. Men et ensidig fokus på slike aktiviteter er likevel ikke den riktige måten å takle problemet på. Zapffes poeng er at mennesket burde møte sin tragiske skjebne med den storheten det allerede har utviklet. Jo visst kan vi avlede tankene med isolasjon, forankring, distraksjon og sublimasjon, men det er ingen verdig løsning. Fremfor å rette blikket til siden, burde vi stille oss ansikt til ansikt med virkeligheten på intellektuelt redelig vis. En tragisk utgang er uunngåelig for et menneske som ikke vil slå seg til ro med en «skinnløsning». I Zapffes filosofi er det ingen annen vei ut enn å erkjenne problemet og ta i mot nederlaget med åpne armer.

Kulturelle faner

Allsidigheten i Zapffes litterære produksjon trer klarere frem i Kulturelt nødverge (1997). Boken er et utvalg skrifter som har blitt samlet i regi av Jørgen Haave, og er den eneste av verkene i serien som er utgitt posthumt. Samlingen gir et nyansert bilde av skribenten Zapffe, og inneholder ellers en instruktiv innledning ved Haave og tre avsluttende tekster av henholdsvis Jens Bjørneboe, Sigmund Kvaløy Sætreng og Per Buvik.

Tekstsamlingen begynner med drikkevisen «Til øllet» (1918), fortsetter med et rikt utvalg sakprosatekster, dikt og flammende debattinnlegg, og avslutter med kronikken «Kirkebrand og teologi» (1975). Flere av tekstene er dessuten skrevet under pseudonym og signert med navn som Per Fjeld, Per Bymand og Stein Sture.

Selv om sjanger og tema varierer stort, kan vi stadig vekk ane utviklingen av Zapffes filosofiske tankegods mellom linjene. Når forfatteren undres over hvorfor hans litterære forbilde Henrik Ibsen har valgt å sette barn til verden og bemerker at «livsglæde er illusion, naar sandheten kommer slaar den over i fortvilelse» allerede i 1928 (i essayet «Henrik Ibsen», s. 32), er det vanskelig ikke å tenke på forplantningsopphøret som Zapffe senere tar sterkt til orde for i sine filosofiske tekster.

Forestillingen om det tragiske er også å spore i historien «Liljer og syrener» (1933), hvor jeg-personen skjenkes en bukett med hvite liljer av sin utkårede. Når han uventet får tilsendt røde syrener langveis fra, er det likevel den intense og herlige duften fra disse blomstene som forhekser ham – og etterlater mannen gråtende når buketten har visnet dagen derpå. Liljene er like vakre, men holder seg bare så godt fordi de «hadde ingenting git». På samme måte som det tragiske mennesket i Zapffes univers møter nederlag når det realiserer sin storhet, er det syrenene som gir alt, brenner ut og etterlater det sterkeste savnet.

I utvalget finner vi også det allerede nevnte essayet «Den sidste Messias» (1933), som kan sees på som en tidlig kortform av tankerekkene Zapffe legger frem i doktoravhandlingen. Her forklarer Zapffe hvorfor mennesket aldri kan realisere sin natur som fornuftvesen i et språk som nærmest flyter over av litterære bilder:

Naturen svarer ikke mer, den gjorde et under med mennesket, men siden kjendte den ham ikke. Han har mistet sin hjemstavnsret i universet, han har spist av kunnskapens træ og er utstødt av paradiset. («Den sidste Messias», s. 52)

Mennesket er med andre ord intelligent nok til å finne frem til de store spørsmålene om livet, men møter ingen rettferdighet i naturen og finner ikke svar. Resultatet er at man må gå tomhendt hjem fra jakten på livets mening. Zapffes avsluttende ord er ikke til å ta feil av: «Kjend eder selv – vær ufrugtbare og la jorden bli stille efter Eder. –» (forfatterens kursivering, s. 62).

De filosofiske linjene i tekstsamlingen til tross: Det er på sin plass å understreke hvordan Kulturelt nødverge ikke bare viser glimt av Zapffe som en gryende (og etterhvert aldrende) filosof, men i det hele tatt som en kulturbærer.

Spennet i tekstsamlingen er vidt, og omfatter for eksempel hans krasse kritikk av vedtaket om å skilte i naturen for å trekke et større publikum («Fjeldet i fare», 1934), hans problematisering av publikums uvane med å applaudere i teateret («Teaterkrise», 1946), samt et brennende forsvar for riksmålet i en tid hvor samnorsken var på fremmarsj («Samnorsken og dialektene», 1955).

Arven etter Zapffe

I tråd med sine egne filosofiske konklusjoner, fikk Zapffe aldri barn. Denne beslutningen stod han ved til siste slutt. På sine eldre dager ble Zapffe intervjuet av skoleeleven Geir Harald Samuelsen, som den gang skrev særoppgave om ham og kom opp med følgende spørsmål: «Men ved ikke å sette et barn til verden, kan det jo tenkes at man sparer det for store opplevelser og praktfulle gleder?»

«Jada, det er sikkert nok, men døden sparer man det ikke for», repliserte Zapffe. «Er nødvendigvis en ubebodd ø en tragedie, bare fordi 20 ufødte mennesker ikke får feire Sankthans der?»

Med andre ord skortet det verken på den gjenkjennelig humoren eller pessimismen hos den aldrende Zapffe. Etter at han og ektefellen Berit Riis Zapffe døde i henholdsvis 1990 og 2008, ble det opprettet en stiftelse i deres navn i regi av Universitetet i Oslo. Berit og Peter Wessel Zapffes fond ble grunnlagt som en følge av at ekteparet testamenterte alt de eide til universitetet, og skal gjennom en fast priskonkurranse bidra til økt etisk diskusjon om menneskets forplantning.

Dette tiltaket vil, sammen med nyutgivelsen av de samlede verkene, forhåpentligvis bidra til et løft av utfordringene som den pessimistiske arven fra Zapffe har etterlatt seg – og kanskje kan vi håpe på at hans filosofi igjen når nye, tragiske høyder.

Noter

¹Bruland, Ø.S. og Fauske, L. 2008, «Fjellpionerer med skisseblokk», i Fjellet i norsk kunst, Labyrinth Press, s. 148. Tilgjengelig her.

² Foruten Kulturelt nødverge og Om det tragiske, omfatter serien: Spøk og alvor; Vett og uvett; Indføring i litterær dramaturgi; Hvordan jeg blev så flink. Essays. Rikets hemmelighet. En kortfattet Jesus-biografi; Skuespill: «Den fortapte sønn» og «Hos doktor Wangel», Lyksalig pinsefest; Den logiske sandkasse og Barske glæder.

³ I andre verker bruker Zapffe også ordet «biosofisk» for å beskrive sin metode. I stedet for å dvele ved betydningen av dette ordet, tillater jeg meg å sitere begrunnelsen Zapffe selv gir for ikke å bruke «biosofisk» i Om det tragiske: «det har en biklang av mystik som ikke hører hjemme her» (s. 18).

⁴ Merk at sidetallene i den nye utgaven (beklageligvis!) ikke samsvarer med de tidligere opptrykkene fra 1941, 1983 og 1996. Sitter du med en referanse skrevet med utgangspunkt i de eldre eksemplarene av Om det tragiske, kommer du med andre ord ikke langt med den nye utgaven.