Kryptisk om modernisering

BOKOMTALE: Hensikten med Gunnar Skirbekks siste bok er å begrepsfeste Norges utvikling til et moderne samfunn. Dette er altså ikke en historikers fortelling om hvordan Norge ble et egalitært samfunn med sosial velferd og økonomisk effektivitet, men en filosofs forsøk på å fange denne utviklingen i filosofiske kategorier. Boken kunne ha blitt både viktig og interessant. Men for denne leseren ble den dessverre en nedtur.

Av Jan-Erik Ebbestad Hansen, professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo

Nå er det ikke hele denne historien Skirbekk går løs på, men i hovedsak sentrale historiske prosesser på 1800-tallet og i norsk etterkrigstid. Skirbekks sentrale anliggende er å forstå modernitet og moderniseringsprosessene i lys av ulike former for rasjonalitet. Det dreier seg om den instrumentelle rasjonaliteten, altså mål-middel- tenkningen særlig knyttet til teknologien, den fortolkende rasjonaliteten, som vi særlig finner hos teologer, jurister og innen humaniora – og den argumentative rasjonaliteten, forstått som en selvkritisk og refleksiv fornuftsbruk i samhandling med andre.

Dette er ikke oppsiktsvekkende nytt. Habermas begynner å trekke på årene nå. Det utfordrende og spennende ved prosjektet er forsøket på å anvende disse kategoriene i en bestemmelse av moderniseringen av Norge.

Et annet mål med boken er å vise at det finnes noe slikt som en norsk identitet, dette i motsetning til dem som i en del år nå har insistert på at «det norske» bare er en konstruksjon. Her åpner Skirbekk for en fortolkning av norgeshistorien som har direkte betydning for diskusjonen om norsk mentalitet og tenkemåte i forhold til andre, særlig fremmedkulturelle, mentaliteter.

Det var altså med store forventninger denne anmelderen gikk til lesingen av verket. Det ble dessverre en nedtur.

Folkeopplysning?

Skirbekks bok er ment som folkeopplysning, særlig for våre nye landsmenn. Det kan nok tenkes at han mellom reisene sine til East China Normal University i Shanghai og Swedish Collegium for Advanced Study in the Social Sciences i Uppsala burde ta seg en tur ned i folkedypet. Der vil han kanskje oppdage at det kan være noen gamle og nye landsmenn som vil stusse over hva som menes med en rasjonalitet som er definert som «praksisbasert og dermed som situert i historiske aktørar og institusjonar».

Det kan også være enkelte som ikke helt forstår hva som menes med Luthers nominalisme og skillet mellom den empiriske verden og Gud – og som derfor forsøker å få litt hjelp i notene. Der får de følgende informasjon: «I så måte minner dette om tilsvarande differensieringar hos Kant: men Kant differensierer innanfor ein transcendentalfilosofi, ikkje med tanke på filosofisk nominalisme.» Vi som er fullt på nivå ønsker gamle og nye landsmenn lykke til!

Selektiv forfallshistorie

En ting er språket Skirbekk er fanget i. Et annet problem er den svake gjennomføringen av intensjonen om å begrepsfeste moderniseringen av Norge. Det blir gjerne med påstander om at det foreligger en rasjonell prosess. Særlig problematisk blir den overfladiske fremstillingen av etterkrigstidens Norge. Skurken er selvfølgelig den instrumentelle fornuften, den har tatt overhånd på bekostning av den argumentative, altså den rasjonaliteten Skirbekk er bærer av. Men alt har ikke vært like ille i denne perioden.

Særlig spennende var det på 50- og 60-tallet, altså da Skirbekk var ung. For da var Lars Roar Langslet og Hans Skjervheim aktive i den intellektuelle debatten. Og det er vel derfor han kanoniserer Langslet til en idealtypisk representant for den fortolkende og dannende rasjonaliteten. Det er den samme Langslet som i samme periode ville ha en kapitalistisk lausunge som Agnar Mykle sensurert og straffeforfulgt, som drømte om en revitalisering av middelalderfilosofien og som ble katolikk i 1963. Det var tider det.

Nå er det hele blitt så mye verre. Norge er riktignok et «greit» dag-til-dag-demokrati, men det er åpenbart ikke mange nok som er tilhengere av Skirbekks argumentative rasjonalitet. Det er her den store feilen ligger. Nå er det nok en del som etter lesingen av Skirbekks bok tviler på om løsningen ligger i et filosofisk seminar med Skirbekk. Men en «sjølv-refleksiv» orientering er sikkert nyttig for noen og enhver.

Enkle eksempler

Gjengivelsen av de historiske eksemplene Skirbekk har valgt å forholde seg til, er et kapittel for seg. Her er det for eksempel en svært enkel gjengivelse av norsk krigshistorie over flere sider. Den virker som om en elementær innføring i norsk historie for utenlandske studenter, for eksempel for studentene i Shanghai. Denne fortellingen blir det så hengt litt filosofi på.

De som ikke visste det fra før, vil i hvert fall få vite at grunnlaget for den norske motstanden under krigen var «visceralt».

Hva tjener boken til?

Boken kunne ha blitt viktig og interessant hvis Skirbekk hadde anstrengt seg noe og tenkt litt nøyere over hva han egentlig ville med utgivelsen. Slik den nå er blitt, er det litt folkeopplysning (ikke så veldig god), litt begrepsfesting av norgeshistorien (ikke så veldig god), litt modernitetskritikk (ikke så veldig god den heller) og litt avansert selvhevdende intellektualitet (den er veldig god) av typen:

Den sjølv-refleksive tilnærminga til argumentativ rasjonalitet (og kommunikasjon) indikerer, ut frå argument om sjølv-refererande inkonsistens, at det finst grunnleggjande handlingsimmanente («pragmatiske») føresetnader som er konstitutive (nødvendige) for denne typen refleksiv og argumentativ rasjonalitet, samtidig som desse føresetnadene fungerer normativt, nemleg som ei oppgåve for dei som diskuterer.

Det er mulig Skirbekk får akklamatorisk respons for boken i Shanghai og på Swedish Collegium for Advanced Study in the Social Sciences i Uppsala. Men det er vel mer tvilsomt om den er et bidrag til å heve Norge opp av den åndelige sumpen landet har havnet i etter at Skjervheim døde.