Dag Solstad foreslo for en del år siden å skrive en biografi etter en «kronologisk metode». Ved å ordne det biografiske materialet strengt kronologisk kunne man få fram hvordan biografiobjektet (det var den gang snakk om industrigründeren Sam Eyde) gjorde «tusen ting på en gang».1 Espen Søbyes En mann fra forgangne århundrer er langt på vei skrevet etter disse retningslinjene. Søbye har satt opp mylderet av arkivstykker i en strengt kronologisk rekkefølge, og oppnår nettopp det Solstad så for seg, at noen og enhver mister pusten over bredden i Scharffenbergs aktiviteter.
Av Svein Atle Skålevåg i Prosa 06/10
Preget debatter
Johan Scharffenberg (1869–1965) hadde en sjelden appetitt på å delta i offentligheten. Gjennom en lang yrkeskarriere som fengselslege, psykiater, rettspsykiater og ikke minst som produktiv medarbeider i flere aviser, ble han en «arkivskaper av rang». Han satte sitt preg på debattene om avholdssak, nasjonal selvstendighet og parlamentarisme, i tillegg til at han var innblandet i en lang rekke injuriesaker (den første i 1899, den siste i 1955), førte en privat kampanje mot korrupsjon i politiet på 1920-tallet og spilte en rolle i første rekke i Købersaken, en av mellomkrigstidens mest omtalte kriminalsaker, så vel som i debatten om Wilhelm Reichs virksomhet i Norge.
Johan Scharffenberg fotografert i 1901. (Foto: MUV)
På 1930-tallet kom han også til å stå i fremste rekke blant dem som advarte mot Hitler og nazismens farer, før han under okkupasjonen viste seg å være en «mann for de store anledninger». Han var den siste som talte i Studentersamfunnet før det ble stengt (pga hans tale) i 1940, og han talte på vegne av folket på Slottsplassen ved kong Haakons hjemkomst i 1945. Søbye omtaler Scharffenberg på 1920-tallet som en «tropisk orkan» – han publiserte om lag 7200 boksider bare i form av aviskronikker, i tillegg til 6500 sider med sykejournaler over 2000 fanger i botsfengselet etc. På denne tiden produserte Scharffenberg, etter Søbyes anslag, i snitt seks tekstsider pr dag, 365 dager i året.
Fra arkivene
Scharffenberg var ingen ordinær skikkelse, og En mann fra forgangne århundrer er ingen ordinær biografi. Boka presenteres som «en arkivstudie», noe som her ikke bare skal forstås som en arkivbasert studie, men i like stor grad som en studie av arkivene, av deres «tilblivelse, tilstand, oppbevaring og tilgjengelighet». Dette poenget understrekes i teksten ved at arkivene på en sjelden måte løftes inn i teksten. Leserne tas med ned i de mørke kjellere og inn på rotete bakrom. Stadig får vi høre om arkivbokser, kataloger og protokoller. Én protokoll har vannskade. I ett brev har skriften blitt utydelig av at en dråpe (tåre?) har falt ned på papiret. I en arkivboks ligger kjolen Ingeborg Køber hadde på seg den gang hun vasset ut i vannet etter sin druknende far (kanskje for å drukne ham?). Beskrivelsene av arkivets materialitet blir et effektivt grep for å synliggjøre biografien som arkivstudie.
Forfatter Espen Søbye. (Foto: Oktober)
Et annet utslag av Søbyes «arkivmetode» er at kontekstuell informasjon som ikke er direkte indikert i det arkivmaterialet som er brukt, holdes til et absolutt minimum. Den strenge kronologien gjør dessuten at sammenhengen mellom Scharffenbergs utallige skriftpraksiser framheves. Mannen som om morgenene fører sykejournal der han anbefaler sterilisering av en innsatt, skriver om kvelden et flammende innlegg mot Hitler for Arbeideravisa. Organiseringen av stoffet blir slik et analytisk poeng i det den understreker hvor vanskelig det er å skille mellom det private og det offentlige, det psykiatriske og det politiske hos Johan Scharffenberg.
Om dette høres tørt og empiristisk ut, så er det det motsatte som er tilfellet. En mann fra forgangne århundrer framstår i høyeste grad som en litterær biografi, og originaliteten ligger nettopp i at det i dette tilfellet ikke blir en motsetning mellom det empiristiske og det litterære. Søbye er en dikter i kjensgjerninger. Det poetiske elementet ligger i de valgene han har tatt mellom hva som skal med og hva som skal utelates.
