SAKLIGHETSLÆREN FORTSATT AKTUELL?

I forbindelse med utgivelsen av antologien Dannelse i kontekst? har Salongen invitert redaktør Trygve Lavik til å skrive om tradisjonen etter Arne Næss’ bok En del elementære logiske emner.

Siden andre verdenskrig har ex.phil.-studenter måttet forholde seg til slike spørsmål gjennom Arne Næss sin bok En del elementære logiske emner eller tilsvarende lærebøker. Denne tradisjonen, er regnet som et viktig dannelsesprosjekt. En del elementære logiske emner er både dannelse til eget fagfelt samt en allmenndannelse, som former studenten til borger, kapabel til å delta i det offentlige rom. Etter kvalitetsreformen i 2003 kuttet de fleste læresteder ut denne delen av ex.phil. Ved Universitetet i Bergen har man valgt å beholde tradisjonen – og revitalisere emnet.

Saklighetslæren

Mange har framhevet En del elementære logiske emner som en viktig bok for dannelsen av den norske offentligheten. Når boken omtales på en slik måte, er det særlig saklighetslæren det legges vekt på. Saklighetslæren er tema i bokens siste kapittel og inneholder i alt seks normer for meningsutvekslinger i det offentlige rom:

• a) Unngå tendensiøst utenomsnakk
• b) Unngå tendensiøse gjengivelser
• c) Unngå tendensiøse, flertydige formuleringer
• d) Unngå tendensiøse framstillinger av stråmenn
• e) Unngå tendensiøse originalframstillinger
• f) Unngå tendensiøse tilberedelser av innlegg

Næss mener at argumenter som framsettes i en offentlig debatt må være både holdbare og relevante. Å innføre argumenter som kun er holdbare, men ikke relevante eller vice versa, er det samme som å framsette tendensiøst utenomsnakk.

Tendensiøst utenomsnakk

Eksempel: Mannen sier til kona: «Det regner ute». Hun svarer: «Det sier du bare fordi du ikke vil lufte bikkja!» Det kan godt tenkes at hun har rett i at det er hans motiv. Problemet men hennes argument er altså ikke holdbarheten, men relevansen. Hadde hun for eksempel i stedet sagt: «Hvis det hadde regnet ute, ville vi begge hørt at det trommet på taket», ville hun ha framført et argument som både var holdbart og relevant for å anta riktigheten for at det ikke regner ute. Det å forveksle motiver med grunner er et eksempel på å framsette argumenter som nok kan være holdbare, uten at de er relevante av den grunn.

Et ferskt eksempel på å bryte norm a) om å unngå tendensiøst utenomsnakk, er fra kronikken «De nye dommedagsprofetene» (Dagbladet 31.08.2010) av Aslak Sira Myhre. Myhre hevder at «Miljøbevegelsen bruker klima til å grunnlegge en ny religion for den vestlige middelklassen.» Et sentralt poeng i Sira Myhres kronikk er at miljøbevegelsens egentlige motiv er å få gjennomslag for sine egne ikkematerialistiske verdier. Sira Myhre gjør seg her skyldig i et brudd på Næss sin første saklighetsnorm – om å unngå tendensiøst utenomsnakk. For vi kan spørre Sira Myhre: Sett at det er sant, hva så? Hvis miljøbevegelsen likevel har rett i at klimaforandringene er menneskeskapte, og at de vil føre til konsekvenser som de fleste mennesker – det være seg materialister eller idealister – ikke vil trives under, så er det irrelevant hvilket motiv de eventuelt måtte ha for å hevde det.

Tendensiøse gjengivelser

Norm b), om å unngå tendensiøse gjengivelser, dreier seg ikke om hvilke argumenter man framsetter selv, men om hvordan man i den offentlige debatten framsetter andre sine argumenter. Rett før valgkampen i 1997 kritiserte daværende statsminister Torbjørn Jagland opposisjonen for å komme med et overbud til minstepensjonistene som opposisjonen ikke hadde gått inn for før. En slik overbudspolitikk syntes Jagland var kvalmende. Resten av valgkampen fikk Jagland og det norske folk høre av opposisjonen at han, Torbjørn Jagland, ble kvalm av tanken på at pensjonistene skulle få det bedre her i landet.

Tendensiøse, flertydige formuleringer

Norm c) er å unngå flertydige formuleringer. I den allerede nevnte kronikken av Sira Myhre står det at «Miljøbevegelsen bruker klima til å grunnlegge en ny religion for den vestlige middelkassen». Denne uttalelsen – som nok også kan sies å trosse saklighetsnorm a) og b) – benytter tendensiøse flertydigheter. Ordene «miljøbevegelsen», «ny religion», «vestlige middelklassen» er formuleringer som kan gis ulike tolkinger. Miljøbevegelsen kan være alt fra Bellonas teknooptimisme til Steinar Lem og Arne Johan Vetlesens moralisme. At termen «ny religion» kan tolkes ulikt, kan illustreres ved måten betegnelsen brukes på. «Religion» betyr vanligvis troen på en transcendent makt som bestemmer skjebnene til våre liv etter døden. Men «religion» kan også bety noe som gir livet mening, uten at det innebærer en transcendent makt som styrer over livet etter døden. Det er nok den sistnevnte betydningen Sira Myhre har i tankene. Problemet med en slik bruk av ordet religion, er at det kan bety alt – og ingenting. Materialistisk konsummentalitet, den moralistiske miljøbevegelsens motsetning, har Erling Dokk Holm kalt for en ny religion i boken Fra Gud til Gucci. Når ordet religion brukes på en slik måte av Sira Myhre og Dokk Holm, har det en annen betydning enn ordet har når den betegner en trosretning som også innebefatter en transcendent makt som styrer livet etter døden.

Tendensiøse framstillinger av stråmenn

Saklighetsnormen om å unngå tendensiøs bruk av stråmenn er tilsynelatende ganske lik normen om å unngå tendensiøse gjengivelser, men det er en avgjørende forskjell. Det å innføre en stråmann innebærer også at man tillater seg å resonnere på vegne av sine motstandere. La oss si at en filosof A sier: «Bevissthetsfenomener kan ikke utelukkende reduseres til biologi.» B sier: «A er klart kreasjonist. Hvis bevisstheten ikke utelukkende kan reduseres til biologi, så følger det at bevisstheten må være skapt av Gud. Kreasjonisme er åpenbart uholdbart og en merkelapp ingen fornuftige mennesker på denne siden av Atlanteren vil ha på seg, ergo påstår A noe som egentlig er vås.» Tendensiøs bruk av stråmenn er altså å dikte opp en fortelling om hva A egentlig mener, uten å ha gode grunner for å hevde det.

Tendensiøse originalframstillinger

Normen om å unngå tendensiøse originalframstillinger dreier seg om å produsere opplysninger som mangler holdbarhet. Hvis noen sier at «klimaendringene er ikke menneskeskapte, fordi over 3000 av verdens ledende klimaforskere har underskrevet et opprop som benekter CO₂ påvirker klimaet», kan vi spørre vedkommende: «Sett at det er sant, hva så?» vil han kunne svare at det å henvise til autoriteter i slike spørsmål er i aller høyeste grad relevant. Spørsmålet blir derfor om det stemmer, det vil si om argumentet er holdbart. Det stemmer nok at det finnes slike opprop, men ikke at underskriverne er blant verdens ledende klimaforskere, det vil si at de er forskere som har publisert mange fagfellevurderte artikler. Et annet eksempel på slike tendensiøse originalframstillinger, er meningsmålingene i det nå nedlagte TV-programmet Holmgang («95 % mener at staten plyndrer bilistene»).

Tendensiøse tilberedelser av innlegg

Næss sin siste saklighetsnorm er å unngå tendensiøs tilberedelse av innlegg. Denne normen dreier seg om utenforliggende omstendigheter til selve ytringen(e). Bruk av heroisk bakgrunnsmusikk i en politisk reklamefilm, kan være et vulgært eksempel. Næss mener også at det å hindre minoriteten å framsette sine syn på en sak er eksempel på tendensiøs tilberedelse av innlegg. I våre dager kan vi si at et eksempel på en slik tendensiøs tilberedelse av innlegg er den plassen klimaskeptikere gis i media. Klimaskeptikernes utbredelse i det offentlige rom, svarer på ingen måte til situasjonen i forskersamfunnet.

I mitt neste innlegg vil jeg ta for mer andre sider ved Arne Næss-tradisjonen, og spesielt hans lære om tolkning og presisering.

LES OGSÅ: DANNELSE I KONTEKST