IDEOLOGIENES ÅRHUNDRE

Boken kjennetegnes av Hagtvets gode formidlingsevne. På en eksemplarisk måte gir han kortfattede portretter av sentrale politiske tenkere, teoretikere og aktører som på ulikt vis har satt sitt preg på det tjuende århundrets politiske strømninger. Boken er således både informativ, lærerik og oversiktsskapende. Et vellykket forsøk på – som Hagtvet selv kaller det i forordet – voksenopplæring.

Velskrevet, men immun mot kritikk

Formatet på portrettene er riktig nok begrenset til omkring syv korte radiominutter og tekstene fremstår dermed som lette, upretensiøse og muntlige, om enn noe knappe når de kommer i bokform. Bokens løse form rettferdiggjør å kalle vandringen personlig.

Samtidig gjør nettopp den karakteristikken boken noe immun mot kritikk. For hvordan skal man stille seg til en personlig fremstilling av det tjuende århundrets politiske forgrunnsskikkelser som verken tar mål av seg å være vitenskapelig eller original? Ikke minst når boken både er velskrevet, saklig og underholdende?

Mangfoldig og ansporende

Det er ingenting å si på utvalget. Her finnes både berømtheter som Hitler, Gandhi og Che Guevara, og mindre kjente skikkelser som Filippo Tommaso Marinetti, Antonio Gramsci og Isaiah Berlin. Forfatteren redegjør dessuten godt for hvilke skikkelser som like gjerne kunne vært representert, men som dessverre måtte utelates. Alle de ledende politiske ideologiene er representert, det være seg sosialisme, kommunisme, anarkisme, feminisme, liberalisme, fascisme, konservatisme og anarko-syndikalisme.

Hagtvet gjør flid i å ikke legge moralske vurderinger til grunn for skildringene av de ulike ideologene og bretter således ut et politisk verdimangfold. Her er noe å plukke opp for enhver, og portrettene vekker lysten til videre lesning.

Hektisk mingleparty

Om boken portretterer en rekke skikkelser som på ulikt vis representer ulike ideologier fra det tjuende århundre, presenterer den ikke noen overbyggende ideer som forklarer hva ideologi er, hvordan den nedfeller seg i politiske praksiser, teorier og posisjoner – og hvorfor det tjuende århundre er mer preget av ideologier enn tidligere århundrer.

Lesningen oppleves derfor i mindre grad som en reflekterende vandring mellom ulike ideologiske manifestasjoner, enn som et hektisk mingleparty der man blir introdusert for 51 ideologisk fargede storheter på en gang. I så måte fungerte nok tekstene bedre som ukentlige portretter på radio.

Ideologienes århundre er en skål med godbiter uten klare favoritter. Men all den tid en fjerdedel av utvalget ikke er smakt fra før, er den vel verdt en kveld i sofaen.