HEGELS NATURFILOSOFI

«Det den moderne naturvitenskapen skapte, var et verdensbilde der vi vet mer og mer, men samtidig kan være sikre på at nye kunnskaper vil kunne kullkaste det vi mener å vite. [Hegel] mente at en analyse av vitenskapens begreper ikke kunne gi oss noe fast punkt. Men det kunne klargjøre for oss hva det er vi forstår», skriver i Dag Johnsen i innledningen til Naturfilosofien, som nå foreligger på norsk.

Naturen i begreper

Naturfilosofien, utgjør andre del av Hegels Encyklopedi over de filosofiske vitenskapene som ble skrevet i perioden mellom 1817 og 1830, og fremviser en filosof som var genuint opptatt av naturen og naturvitenskapene i sin samtid. Hegel mente at filosofens behandling av naturen, måtte ha utgangspunkt i empirisk naturvitenskap. Filosofen kunne ikke lenger se på seg selv som en kilde til nye sannheter eller som en tilrettelegger for andres sannhetserkjennelse, men snarere være en aktiv tilskuer til en vitenskapelig utvikling som hadde en helt egen iboende logikk, primært styrt av den industrielle og samfunnsmessige utviklingen.

Naturfilosofien er strukturert over tre hoveddeler omhandlende mekanikk, fysikk og organisk fysikk. Disse delene er igjen delt opp i relativt korte paragrafer, ofte med påfølgende anmerkninger hvor paragrafene problematiseres og utdypes. Ut i fra denne formen spør Hegel etter innholdet i de begrepene den naturvitenskapelige forskeren benytter seg av når han beskriver de fenomenene han observerer. Deretter danner han seg teorier om hvordan begrepene henger sammen, hvordan de skal forstås, og hva slags forståelse forskeren utviser.

Forskningens aktive tilskuer

Enkelte hevder at Hegel med sine undersøkelser ville etablere den begrepsmessige strukturen som formet naturen som helhet – at han med Naturfilosofien formet et metafysisk grunnlag for strukturen i naturen, med utgangspunkt i hva natur som sådan i bunn og grunn er. Dette perspektivet på Hegels tenkning om naturen er omstridt.

Uansett hvordan man forstår dette sentrale punktet, viser verket en filosof som var godt orientert om hvor forskningsfronten stod, og som visste å plassere utviklingen innenfor naturvitenskapene i sin egen tenkning.

I en anmerkning skriver han blant annet at «Jordskjelv, vulkaner og vulkanutbrudd kan ses på som noe som tilhører ildens prosess, prosesser der stivheten i den negativiteten som er til for seg, blir frigjort. Noe liknende skal også kunne ses på månen. Skyer kan derimot ses på som begynnelsen på dannelsen av en komet. Men i tordenen kommer denne prosessen fullstendigst til syne, og de andre meteorologiske fenomenene knytter seg til den som begynnelse eller momenter eller umodne utførelser av den» (80). Når Hegel, som her, kan beskyldes for å innta en rekke feilaktige standpunkter, dreier det seg for det meste om standpunkter han delte med sine samtidige naturforskere.

Stor idéhistorisk verdi

Dette bidrar, i tillegg til at Hegel forutsetter en hel del kunnskap om den logiske fremgangsmåten, til at Naturfilosofien må kunne sies å være relativt vanskelig tilgjengelig for nåtidens lesere. I det hele tatt er det mye ved dette verket som får Hegel til å fremstå som langt mindre moderne enn han innimellom er.

På den andre siden forekommer det en hel del henvisninger og sidesprang som gjør Naturfilosofien til et verk av stor idéhistorisk verdi og som også har skapt kontroverser i forskningen. For eksempel når Hegel hisser seg opp over Newtons «urimelige, uriktige, platte og uredelige observasjoner og eksperimenter» til fordel for Goethes «grundige og lærde» belysninger av problemene, beskyldes han for å misforstå forskningsstatusen i sin samtid.

Andre hevder at Hegels fremstillinger av fysikken foregriper funn som først ble gjort hundre år senere. I tillegg kan enkeltpassasjer fungere som fine statusrapporter fra 1820-tallets naturvitenskap, som for eksempel fremstillingen av artsbegrepet før Darwin. I sammenheng med dette kan anbefalingen som sier at leseren bør vie mest oppmerksomhet til anmerkningene i Hegels tekst, trygt understøttes. Det er her Hegels filosofiske standpunkter kommer klarest til syne.

Med denne oversettelsen fortsetter Dag Johnsen det store arbeidet med å gjøre Hegels verker tilgjengelig på norsk. Hegel er neppe en enkel mann å ikle norsk språkdrakt, men få er nok like egnet for oppgaven. Etter å ha levert den første magisteravhandlingen om Hegel på norsk, ga Johnsen, sammen med Thomas Krogh, ut Sannhet og System i 1971, bestående av utvalgte tekster fra Hegels hovedverker Åndens fenomenologi og Logikkens vitenskap. Siden den gang er Åndens fenomenologi utkommet i sin helhet, og i 2006 utkom Rettsfilosofien i Johnsens oversettelse. Nå var turen altså kommet til Naturfilosofien, og også dette oversetterarbeidet er gjennomført på en svært god og instruerende måte.