KLASSISK TALEKUNST

Forordet tar utgangspunkt i følgende observasjon: «Av disse forfatterne er det lite som tidligere har vært oversatt til norsk, på tross av at det dreier seg om sentrale forfatterskap med en lang og omfattende virkningshistorie.» Vi kan illustrere med Cicero forskyvningen som har skjedd.

Omsider på norsk

Fra Ciceros allsidige forfatterskap er det en forholdsvis stor del av brevene og traktatene som er oversatt (diktningen har vi heldigvis unnsluppet), men heller lite av hans taler. Det har blitt med Henning Mørlands samling Taler fra 1971. Grunnen til dette kan nok være at de som har interessert seg for talene, stort sett har vært de som bruker dem til øvelser i god latinitas: mønstertekster for latin.

Følgelig har heller ikke norske oversettelser vært ettertraktet, mens for det mer generelle, dannelsesmotiverte sjikt kunne veien om en oversettelse lette adgangen til de tekstene man har vært interessert i, men det gjaldt først og fremst de filosofiske (Om pliktene og så videre). At en tekstsamling som dette er mulig i dag, forteller oss at dette sjiktet nå også har innlemmet retorikken blant kunstene (artes) (en del av en forsinket nordisk renessanse?).

Variert utvalg

Når det gjelder utvalget, har man eksplisitt bestrebet seg på å innlemme de forskjellige typene taler. Man regner med tre hovedsjangere: a) politisk tale (rådstale), b) rettstale, som vel er de mest kjente, og c) epideiktisk tale. Sistnevnte er den tale som gir en fremstilling av spørsmål som: «Er Cato pen?», «Er Norge godt?» (G. Johannesen, Rhetorica Norvegica, s.179). Talene de har valgt ut her er Perikles’ gravtale hos Thukydid og Lovprisning av Helena av sofisten Gorgias; de er korte, men har åpenbart historisk betydning.

Tekstsamlingen fungerer slik at man får en prøve på de forskjellige sjangere, men også helt forskjellige personlige stiler. Virkningen er kontrastfull: Man går fra «den ejendommelige op-hakning av talen i korte sætningsdele» hos Gorgias (T. Hastrup, Græsk og Romersk talekunst, s.22), videre til den strenge kulden hos Thukydid i beretningen til Perikles og så til den klare Lysias med sine ord lagt i munnen på gjennomsnittsmennesker. Talene er sidestilte som eksempler på den klassiske talekunst, og de målbærer kan hende også den samme innsikt som hos Cicero: Man må kunne beherske alle nivåer.

Dokumentasjon

Tekstene er utstyrt med noter som i all hovedsak tar sikte på å forklare historiske omstendigheter og forutsetninger. Derfor bærer samlingen også preg av å være en historisk dokumentasjon. Noen vil her kanskje spørre hvorfor det ikke er en sterkere kobling til retorisk teori (komposisjon, virkemidler, og så videre), men slikt må gjerne forbeholdes kommentarer til originalteksten, der man kommer tettere på det språklige uttrykket. Det forblir derfor med enkelte anvisninger i de enkelte talenes innledninger. Det er lett å forestille seg at retoriske analyser ville ha sprengt alle rammer for utgaven, og samlingen må for den dannelsesmotiverte utfylles med retoriske håndbøker. (Som man har vært vel så godt forsynt med på norsk som talene selv. Og kanskje er det lov å håpe at Quintilian en dag foreligger i sin helhet.)

Trofaste oversettelser

Hva gjelder oversettelsene, er de utført med overbevisende trohet mot talestilen, de holdes i et moderat bokmål og fremsetter en rekke gode norske kompensasjoner for det svinn en må regne med i en oversettelse. For den som har lest en del av dette tidligere i greske og latinske utgaver, er det tilfredsstillende å få en slags gjenkjennelseseffekt ved lesningen av de norske oversettelsene, og kanskje også en og annen fornemmelse av klarhet ved visse passasjer.

En har kanskje også tidligere lest Henning Mørlands riksmålsoversettelser, og det er vanskelig å la være å gjøre noen gløtt mot hans Cicero og den første talen mot Catilina. Allerede i tredje setning sperrer en opp øynene når en i stedet for Mørlands «Hvor langt skal din tøylesløse frekkhet få tumle seg?» får «Når møter galningen veggen?» i Ciceros appell til senatet, med henvisning til kuppmakeren Catilina. Formuleringen er djerv og slett ikke gal. Likevel kan ikke friheten i dette uttrykket sies å være noen indikasjon på det som skal komme, hvor oversettelsen i det store og hele, som i samlingen for øvrig, holder seg til heller moderate mål.

De to fineste talerne, i manges overbevisning, er de to siste i samlingen, nemlig Demosthenes og nettopp Cicero. Deres omfangsrike prosa byr på en særlig utfordring for oversetteren i periodisiteten; men se for eksempel åpningen av talen for Caelius for en bekreftelse på at den har fått gode uttrykk.

En innvending

Til slutt må vi må la følgende innvending få slippe til: «Dette vil sikkert bli en nyttig bok for flere, og det er jo som Quintilian sier, at Demosthenes må læres utenat. En slik oversettelse til norsk språk vil helt sikkert lette adgangen til et videre publikum, som kan finne boken tilgjengelig på det åpne varemarkedet. Men dette frislippet betyr samtidig at vi ikke har noen garanti for at boken ikke vil komme i hendene på onde retorikere/demagoger: nye elever av Gorgias som vil betale for å misbruke kunsten!» Denne muligheten er alltid til stede. Vi må derfor råde denne leseren i sin egen inventio-fase (inventio er den første av retorikkens fem bestanddeler og innebærer “finningen av stoffet”) å utstyre seg med øvrig anbefalt dannelseslitteratur.

Klassisk talekunst: Greske og romerske taler fra Gorgias til Cicero

Gjert Vestrheim og Tor Ivar Østmoe (red.)

Vidarforlaget: Oslo 2009.