KUNSTEN Å LEVE INDERLIG

Innholdet er organisert rundt Kierkegaards tre stadier; det estetiske, det etiske og det religiøse. Spørsmålet jeg sitter igjen med etter denne tretrinnsraketten av en av en indre reise, er hvor mye av Kierkegaard som er gått tapt underveis.

Ett av forfatternes poenger er i alle fall lett å dra kjensel på: Guds eksistens ikke kan bevises med logikk. På sokratisk vis tillegger Kierkegaard spørsmålene større betydning enn svarene, for sannheten kan ikke lokaliseres utenfor subjektet. Også hos Harris og Lagerström må mennesket kare seg gjennom det sanselige, det stofflige og det timelige for å nå det inderlige – og til slutt det åndelige.

Lagerström klarer, etter mange spørsmål og en dose tilgjort skepsis til egne svar, å legge fingrene på den etterlengtede åndeligheten. Men aner vi ikke konturene av et paradoks? Først blir vi bedt om å være åpne for nye måter å forholde oss til livet på. (Vi må ikke snakke med utropstegn, men leve med spørsmålstegnene. Vi må «lytte til ånden», noe som i dag er det samme som å «lytte til magefølelsen».) Men all denne påtatte åpenheten til tross; boken serverer naturligvis en helt bestemt oppskrift på hvordan vi skal leve, bli bevisst hvem vi er og forstå våre omgivelser.

Helst skal du utslette grensene mellom ditt eget jeg og kosmos, samtidig uten å fornekte din kroppslige forankring. Når Kierkegaard her skal «tilpasses» vår tid, er det én side ved ham som ikke er dysset ned: den kristen-dualistiske fordelingen av mennesket som sjelbunden og (dessverre også) jordbunden. Hadde det kanskje vært mer tidsriktig – siden det først er lov å stille store, eksistensielle spørsmål – å spørre seg om mennesket er mer enn sin kropp?

Alt i alt gjør Kierkegaard best figur i original drakt. Sammenlignet med Kierkegaards – eller Sørens, som han heter nå – språkmektige originalverk, er Lagerströms barnevennlige eksistensialisme mildt sagt skamklipt. Hvor er det blitt av Kierkegaards assosiasjonsrikdom, bekmørke romantikk, ironi og humoristiske tilsnitt?

Én årsak til mangfoldstapet er bokens innhold, en annen språket. Jeg er grunnleggende uenig i filosof Anders Holt, som bemerker i forordet at begrepene «må byttes ut med våre moderne ord (for at vi skal forstå dem)». Nettopp slik går både språk og meningsinnhold tapt. Og er ikke grunnen til at vi ikke forstår de originale begrepene, at vi aktivt skjermes for dem?

At boken kan ha verdi for enkelte skal ikke utelukkes. Her er det rom for å finne seg selv. Og det må være lov. Men Harris og Lagerström sørger like fullt for at avstanden mellom denne påtrengende selvhjelpsreligiøsiteten og den energiske selgeren bak Elixias signalgule stand ikke blir veldig stor. Først gir de deg dårlig samvittighet for å ha forsynt deg av materiens gleder, så vil de erobre hver eneste sjel.

Det er nok best å si som Hamlet: Hold forstanden åpen, munnen lukket!