Paulus’ brev

BOKOMTALE: Når den saftigste og største delen av Det nye testamente nå er samlet og oversatt, ønskes alle lesere velkommen. Fanden har uansett forspist seg på Paulus.

Av

På 1970-tallet ble brystholderen – og Bibelen – brent. Man skulle ikke lenger skrive f.Kr og e.Kr., men fvt. og evt. – før og etter vår tidsregning, i håp om at virkeligheten skulle justere seg etter språket. Men etter at min generasjon hadde tegnet seg gjennom livssynstimene, var ikke resultatet annet enn en kollektiv kunnskapsløshet om bibelhistorien. Ingen hadde fortalt oss at Bibelen er et enestående historisk dokument, et grunnlag for samtidens språk og kultur eller en kilde til filosofisk refleksjon.

Det ser mørkt ut, ja, men ikke fortvil. Med en delikat innbundet nyutgave av Paulus’ brev er det duket for å ta igjen det forsømte.

Før Paulus selv kommer til orde gjør professor Jorunn Økland den sjongleringskunsten å veilede de historisk blinde – uten å fornærme de allerede klarsynte. Denne utgaven av Paulus’ brev er nemlig utstyrt med det Bibelen alltid før har manglet: Innledning – også før hvert av brevene – og noteapparat. I egen drakt er Paulus uten tvil den beste forfatteren i Bibelen, etterfulgt av en svimlende rik resepsjons- og idéhistorie.

Indre konflikter i det første århundre

Spesielt fascinerende er det å lese om Paulus’ indre konflikter og motstridende begjær – en litterær tendens som ikke ble vanlig i Norge før Hamsun innledet 1890-tallet med jegform.

Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg. […] Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg finner altså at denne loven gjelder: Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde. Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov, men jeg merker en annen lov i lemmene. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene.

Mens loven er av Ånden, er mennesket av kjøtt og blod et syndig vesen. Paulus legger opp til selvfornektelse og en fornektelse av det dennesidige, men også for tilgivelse. Hvor mange ganger har man ikke hørt unnskyldningen: Vi er da bare mennesker? Altså ingen grunn til å bli overrasket neste gang seksualdriften fører oss på ville veier, eventuelt brolegger veien til helvete.

Selvfølgelig er det godt å lese at også Paulus var i besittelse av høyst menneskelige kvaliteter, som trangen til selvskryt. Skryting er ingen gudgitt kvalitet, det er han klar over, men «når så mange skryter av sine menneskelige fortrinn, vil jeg også gjøre det».

Berettiget selvskryt

Etter at Paulus først har gjort et nummer ut av at han ikke er typen til å skryte av seg selv, ramser han opp en knippe hindringer han har overkommet. Fem ganger er han blitt pisket av jødene, én gang steinet, tre ganger lidd sjøbrudd; ja, en gang drev han til og med et helt døgn ute på havet. Da landshøvdingen i Damaskus hadde satt ut vakter for å gripe ham, ble han firt ut av en luke i bymuren. «I tillegg til alt det andre», skriver Paulus, og sikter til alle gangene han har unnsluppet den visse død, «har jeg det som ligger daglig på meg, omsorgen for alle menighetene».

I motsetning til mange andre, hadde Paulus faktisk all grunn til å skryte. For i tillegg til å bli jaget rundt, fengslet og pisket, drev han samlende misjonsarbeid og hadde ansvar for en rekke menigheter. Til disse skrev han brev – eller mer korrekt: Paulus dikterte og slaven skrev brevevene, som snart skulle bli svært så populære. Begrepet kristendom var ennå ikke i omløp (de kristne var først en liten, jødisk sekt), og først etter Paulus’ død, da tempelet i Jerusalem ble styrtet i år 70, oppsto det for alvor et religiøst vakuum og behov for omfortolkning av Guds nærvær. Paulus ble ikke bare den første forfatteren av en ny verdensreligion, men også, mener mange, universalismens grunnlegger. Gud er én. Sannheten er én. Og alle kan slutte seg til den.

Alle skal med

I Paulus’ ånd ønsker Jorunn Økland alle velkommen til bibeleksegese, også ateister og jøder. Mens Luther benyttet seg av Paulus for å bli kvitt jødene og pavekirken – to ting han næret et brennende hat mot – ville Heidegger ha Paulus med på laget for å argumentere seg ut av den samme kristendommen denne hadde grunnlagt. I dag tar radikale filosofer som Alain Badiou, Simon Critchley og Slavoj Žižek Paulus til inntekt for nymarxismen. Fortolkningen av brevene har mildt sagt vært sprikende. Én ting er likevel sikkert: Hver gang Paulus blir gjenopplivet, kommer han ikke sjeldent i selskap med oppfordringen om å endre det bestående.

At Paulus også ba oss om å være lydige mot autoriteter, bære hodeplagg og være gode kristne, er for lengst glemt.

Les også Jorunn Øklands artikkel «Paulus – universialismens tenker» her på Salongen.