DET ABSURDE OG SELVMORDET

Salongen feirer Albert Camus (1913-1960) og vil i sommer dele noen utdrag fra hans mest berømte filosofiske verk, Myten om Sisyfos. Essay om det absurde. Utdragene er hentet fra Bernt Vestres oversettelse, utgitt som bok nummer 18 i Cappelens upopulære skrifter.

Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: det er selvmordet. Å avgjøre om livet er verdt å leve, det er å svare på filosofiens fundamentale spørsmål. Resten, om verden har tre dimensjoner, om forstanden har ni eller tolv kategorier, kommer i annen rekke. Det er lek: først må man svare. Og hvis det er sant, som Nietzsche sier, at en filosof for å være aktverdig bør foregå med et godt eksempel, forstår man hvor viktig dette svar er, da det går forut for den avgjørende handling. Dette er innlysende sannheter som hjertet kan føle, men som må utdypes for at de skal bli tydelige for forstanden.

Hvis jeg spør meg selv på hvilket grunnlag jeg skal avgjøre om et spørsmål er viktigere enn et annet, svarer jeg at det er på grunnlag av de handlinger det fører til. Jeg har aldri sett noen gå i døden for det ontologiske gudsbevis. Galilei som hadde funnet en betydelig vitenskapelig sannhet, avsverget den med den største letthet i verden straks den satte hans liv i fare. I en viss forstand gjorde han rett, Denne sannhet var ikke verd bålet, Om jorden går rundt solen eller omvendt, det er i høy grad likegyldig. Kort sagt er det et overflødig spørsmål. På den annen side ser jeg mange mennesker dø fordi de mener at livet ikke er verdt å leve. Jeg ser andre som paradoksalt nok lar seg drepe for ideene eller illusjonene som gir dem en grunn til å leve (det man kaller en grunn til å leve, er samtidig en utmerket grunn til å dø). Jeg mener derfor at livets mening er det mest presserende av alle spørsmål. Hvorledes skal man besvare det? Når det gjelder alle vesentlige problemer, og ved det forstår jeg de som kan føre til døden eller som tidobler livslysten, er det sannsynligvis bare to måter å tenke på, La Palisses ¹ og Don Quijotes. Det er bare balansen mellom det selvfølgelige og begeistringen som kan gi oss anledning til å føle sterkt og tenke klart samtidig. Når det gjelder et emne som på én gang er så enkelt og så ladet av patos, så innser man vel at den vitenskapelige og klassiske dialektikk bør vike plassen for en mer beskjeden åndsholdning, som på én gang utgår fra sunn fornuft og medfølelse.

Man har aldri behandlet selvmordet som annet enn et sosialt fenomen. Her, derimot, vil det innledningsvis være spørsmål om forholdet mellom den individuelle tanke og selvmordet. En handling av en slik art forberedes i hjertets stille dyp på samme måte som et stort verk. Mennesket vet ikke selv om det. En kveld skyter det seg eller kaster seg ut av et vindu. Om en bestyrer som hadde tatt livet av seg, fortalte man meg en dag at han hadde mistet sin datter fem år tidligere, at han hadde forandret seg meget etter dette, og at hendelsen hadde «undergravet» ham. Man kan ikke ønske seg et mer treffende ord. Å begynne å tenke, det er å begynne å bli undergravet. Samfunnet har ikke særlig meget å gjøre med begynnelsen. Ormen befinner seg i menneskets hjerte. Det er der man må lete etter den. Den dødelige bevegelse som fører fra klarsyn når det gjelder eksistensen, til flukt bort fra lyset, den må vi følge og forstå.

Det finnes mange årsaker til et selvmord, og de mest iøynefallende har vanligvis ikke vært de mest utslagsgivende. Men begår sjelden selvmord (hypotesen utelukkes likevel ikke) med fullt overlegg. Det som utløser krisen, er nesten alltid kontrollert. Avisene skriver ofte om «personlig sorg» eller om «uhelbredelig sykdom». Disse forklaringene har noe for seg. Men man skulle ha visst om en venn av den fortvilte samme hadde snakket til ham på en likegyldig måte. Han er den skyldige. For det kan være nok til å utløse all den bitterhet og all den lede som inntil da har vært holdt i tømme ².

Men om det er vanskelig å bestemme det nøyaktige øyeblikk, det uhåndgripelige skritt da bevisstheten valgte døden, er det lettere å slutte fra selve handlingen til dens forutsetninger. Å ta sitt liv er i én forstand, likesom melodramaet, å gjøre en innrømmelse. Det er å innrømme at man er forbigått av livet eller at man ikke forstår det. La oss imidlertid ikke gå for langt i disse analogier, og la oss vende tilbake til det vanlige ord, Det er rett og slett å innrømme at «det ikke er verdt det». Det er naturligvis aldri lett å leve. Man fortsetter av mange grunner, hvorav den primære er vanen, å utføre de handlinger som eksistensen krever. Å dø frivillig forutsetter at man har forstått, til og med instinktivt, det latterlige ved denne vanen, fraværet av enhver dyp grunn til å leve, det vanvittige i dette daglige jag og det unyttige i lidelsen.

Hvilken uberegnelig følelse er det da som berøver bevisstheten for den søvn som den trenger for å leve? En verden som man kan forklare, endog med dårlige grunner, er en verden man føler seg hjemme i. Men i en verden som plutselig er berøvet for illusjoner og klarhet, føler derimot mennesket seg som en fremmed. Fra en slik utlendighet går det ingen vei tilbake, ettersom den er berøvet for minner om et tapt fedreland eller for håp om et lovet land. Denne kløft mellom mennesket og dets liv, skuespilleren og hans kulisser, det er nettopp følelsen av absurditet. Da alle sunne mennesker har overveiet å ta sitt eget, vil man uten flere forklaringer kunne forstå at det finnes en direkte forbindelse mellom denne følelse og en higen mot intetheten.

Emnet for dette essay er nettopp forholdet mellom det absurde og selvmordet, i nøyaktig hvilken grad selvmordet er en løsning på det absurde. Man kan stille opp som prinsipp at for en mann som ikke fusker, bør det han tror er sant, styre hans handlinger. Troen på eksistensen som absurditet bør derfor bestemmes av hans oppførsel. Det er berettiget nysgjerrighet å spørre seg selv, klart og uten falsk patos, om en konklusjon av denne art krever at man snarest mulig forlater en uforståelig skjebne. Jeg taler selvfølgelig her om mennesker som ønsker å handle i overensstemmelse med seg selv.

Når dette problem stilles klart, kan det på én gang synes enkelt og uløselig. Men man tar feil når man tror at enkle spørsmål medfører svar som ikke er mindre enkle, og at det innlysende impliserer det innlysende. A priori, og når man snur om på problemets ledd, virker det som om det bare finnes to filosofiske løsninger, enten ja eller nei, akkurat som man dreper seg eller ikke dreper seg. Det ville være for godt. Men man må ta hensyn til dem som ikke har tatt noen avgjørelser og fremdeles spør. Jeg ironiserer nesten ikke her: det dreier seg om de fleste. Jeg ser også at de som svarer nei, handler som om de tenkte ja. Hvis jeg godtar Nietzsches kriterium, tenker de i virkeligheten ja på en eller annen måte. Det hender derimot ofte at de som tar livet av seg, er overbevist om livets mening. Disse motsigelser er alltid til stede. Man kan til og med si at de aldri er så levende som i det øyeblikk da logikk synes så ønskelig. Det er trivielt å sammenligne filosofiske teorier og oppførselen hos dem som forkynner dem. Men man kommer ikke utenom at blant tenkere som benekter at livet har en mening, var det ingen, unntatt Kirilov som tilhører litteraturen, Peregrinos som er skapt av legenden, ³ og Jules Lequier ⁴ som man bare har en hypotese om, som gjennomførte sin logikk så langt som til å avvise dette liv. Som et komisk eksempel nevner man ofte Schopenhauer, som priste selvmordet ved et overdådig bord. Dette er ikke stoff til å spøke med. Denne måten ikke å ta det tragiske alvorlig på, er ikke så farlig, men den ender med å dømme sin mann.

Må man tro, når man stiller overfor disse motsigelser og uklarheter, at det ikke finnes noen forbindelse mellom den mening man kan ha om livet, og den handling man begår for å forlate det? La oss ikke overdrive i den retning. I et menneskes trofasthet mot sitt liv er der noe sterkere enn all verdens elendighet. Kroppens dom oppveier lett bevissthetens, og kroppen rygger tilbake for tilintetgjørelsen. Vi venner oss til å leve før vi tilegner oss vanen å tenke. I kappløpet som hver dag fører oss litt nærmere døden, beholder kroppen dette uoverkommelige forsprang. Kort og godt, det vesentlige i denne motsigelse ligger i det jeg skal kalle flukt, for det er på én gang mindre og mer enn adspredelsen i Pascals betydning. Håpet om et annet liv som man må «fortjene», eller fusk hos dem som ikke lever livet for livet selv, men for en eller annen stor idé som overgår det, sublimerer det, gir det mening og forråder det.

Alt bidrar således til å bringe rot i kortene. Det er ikke uten grunn at man hittil har benyttet seg av tvetydigheter og foregitt å tro at hvis man benekter at livet har en mening, så medfører det nødvendigvis at man sier at det ikke er verdt å leve. I virkeligheten er der intet nødvendig forhold mellom disse to utsagn. Man må bare avvise å la seg villede av de uklarheter, uenigheter og inkonsekvenser som vi foreløpig har pekt på. Det gjelder om å skyve alt dette til side og gå rett til det virkelige problem. Man dreper seg fordi livet ikke er verdt å leve, det er utvilsomt en sannhet – men den er ufruktbar, fordi den er en truisme. Men skyldes denne forhånelse av eksistensen, den fornektelse som man styrter ned i, at den ikke har noen mening? Krever dens absurditet at man rømmer fra den, gjennom håpet eller selvmordet – det er det vi må bringe klarhet, forfølge og illustrere, idet vi skyver alt annet til side. Krever det absurde døden – det problemet må gis forrang for de andre, utenfor den desinteresserte ånds mange tenkemåter og lek med begreper. Nyansene, motsigelsene, psykologien som en «objektiv» ånd alltid vet å innføre i alle problemer, har ingen plass i denne undersøkelse og denne lidenskap. Her trengs bare en urettferdig tanke, det vil si en logisk tanke. Det er ikke lett. Det er alltid lett å være logisk. Det er nesten umulig å være logisk til den ytterste konsekvens. Menneskene som dør for egen hånd, følger altså sin følelsesmessige tilbøyelighet til siste slutt. Refleksjonen over selvmordet gir meg dermed anledning til å stille det eneste problem som interesserer meg: finnes det en logikk inntil døden? Jeg kan bare få vite det ved å forfølge, uten voldsomme følelser, bare i lys av det selvfølgelige, det resonnement som jeg her antyder begynnelsen på. Det er det jeg kaller et absurd resonnement. Mange har begynt på det. Jeg vet ennå ikke om de har gjennomført det.

Når Karl Jaspers, etter å ha avslørt at det er umulig å konstituere verden som en enhet, utbryter: «Denne begrensning fører meg til meg selv, der hvor jeg ikke lenger trekker meg tilbake bak et objektivt synspunkt som bare jeg representerer, der hvor verken jeg eller den annens eksistens kan bli objekt for meg lenger», maner han frem, som mange før ham, disse øde og golde strøk hvor tanken når sine grenser. Som mange før ham, ja utvilsomt, men hvor mange har ikke hatt det travelt med å komme seg bort derfra igjen! Mange mennesker har nådd til dette siste vendepunkt hvor tanken vakler, deriblant de mest ydmyke. De forsaket da det de hadde kjærest, sitt liv. Andre, åndens fyrster, forsaket også, men det de gjorde, var å begå selvmord på sin tank, i dens reneste opprør. Den virkelige anstrengelse er derimot å holde seg fast der, så lenge det er mulig, og å undersøke på nært hold den underlige vegetasjon i disse fjerne egne.

Utholdenheten og klarsynet er privilegerte tilskuere til dette umenneskelige skuespill hvor det absurde, håpet og døden utveksler replikker. Tanken kan da analysere figurene i denne på én gang elementære og subtile dans, før den selv illustrerer og gjenopplever dem.

Noter

¹ Jacques de Chabannes la Palice (Palisse), f. ca. 1470. Etter hans død i slaget ved Palavia i 1525, skrev hans soldater et vers om ham: «Et kvarter før sin død, var han ennå i live.» Hans navn brukes derfor ofte for å beskrive naivitet og innlysende sannheter. O.a.

² La oss ikke forsømme anledningen til å understreke den relative karakter ved dette essay. Selvmordet kan godt være forbundet med adskillig mer ærefulle overveielser. Eksempel: de politiske selvmord som under den kinesiske revolusjon ble kalt protestselvmord.

³ Jeg har hørt om en rival av Peregrinos, en skribent fra etterkrigstiden, som etter å ha fullført sin første bok, begikk selvmord for å få rettet oppmerksomhet mot verket. Oppmerksomheten ble virkelig rettet mot det, men boken bedømt som dårlig.

⁴ Kirilov er den sentrale person i Dostojevskijs De besatte, Peregrinos en filosof fra antikken som truet med å kaste seg på bålet. Da ingen hindret ham i det, omkom han; Jules Lequier er en fransk filosof fra forrige århundre. Han døde i 1862 under en svømmetur, og hypotesen er at han valgte drukning som selvmordsmetode. O.a.