HVA ER DANNELSE?

Salongen har gleden av å publisere Per Ariansens essay «Hva er dannelse? En idé- og begrepshistorisk vandring» fra boken Dannelse. tenkning, modning, refleksjon (Red. Bernt Hagtvet, Gorana Ognjenovic). 

Et konnotasjonsproblem

Betegnelsen «dannelse» har et konnotasjonsproblem. Når jeg forteller at jeg arbeider med begrepet, får jeg av og til reaksjoner som varierer fra «Huffda» til varianter av «Når jeg hører ordet ‘dannelse’, griper jeg etter min pistol». Årsaken er åpenbar. Uttrykket vekker forestillingen om «den dannede klasse» som fremfor alt viser forakt for alle som ikke kan fremvise de synlige tegn på medlemskap i klassen. Inga Bostad har effektivt torpedert slike uheldige assosiasjoner ved å henvise til Jens Bjørneboe, som skiller mellom dannelse med og uten piano, og så understreke at det her dreier seg om varianten uten piano. Et ønske om å fremme dannelse er altså ikke et ønske om etterlikne en høyborgerlig duperende snobbekultur. Det står likevel ikke til å nekte at ordet «dannelse» er blitt heftende ved en forestilling om en ekskluderende opphøyethet. Vi skal her se at det er grunn til å frigjøre begrepet fra et slikt babylonsk fangenskap, slik ordet «høflighet» er blitt frakoblet assosiasjoner til omgangsformer ved hoffet. Om vi bygger ut terminologien noe og taler om «ferdighetsdannelse» og «hjertets dannelse» mm., skal vi se at begrepet er høyst fruktbart, ikke minst i en akademisk sammenheng

Dannelse som forming

Jesper Eckhardt Larsen¹ forteller at ordet «dannelse» ikke forekommer i dansk språk på 1600-tallet, men dukker opp i forbindelse med drøftingen av pedagogikk på 1700-tallet.

Oprinnelsen kan findes i ordet «dan,» der betød «gjort,» eller «gjøre» og var beslæktet med «Daad,» «Dom,» og «Dont.» Denne betydning forkommer endnu i forbindelserne «sådan,» «hvordan,» osv.

Det tilsvarende substantiv var «danlighet» med tilsvarende verb «danne» som betød «at ordne, at fremstille eller at forme».

«Oprinnelsen» eller den før-pedagogiske betydningen var altså høyst bokstavelig. Man kunne forme et materiale til «danlighet» med originalen; sedimenter kan dannes på havbunnen, en gruppe mennesker kan danne en ring etc. Vi kan assosiere til en slik betydning av dannelse når vi anlegger et smalt² perspektiv på hva yrkesutdannelse er. En bakersvenn skal formes til å bli en bakermester gjennom instruks og øvelse. Man er ut-dannet på denne måten når man behersker the tools of the trade og kan produsere de produkter yrket krever. Slik sett er smeden dannet annerledes enn bakeren.

Ferdighetsdannelse – håndens dannelse

Det kan være fruktbart å gi denne formen form dannelse en egen betegnelse. Jeg vil foreslå ferdighetsdannelse. Og det er neppe noen uenighet om at baker og smed har forskjellig ferdighetsdannelse. Dannelse, som å kunne beherske et fags verktøy og forme fagets materiale med det, gir rimelige assosiasjoner til noe håndfast. Ferdighetsdannelse kan vi derfor se som derfor en «håndens dannelse». «Hånd» må likevel forstås vidt: å lære et språks vokabular er også på et vis manuelt arbeid. Ferdighetsdannelse, eller håndens dannelse, omfatter alt vi knytter til flinkhet hos en yrkesutøver, til alt hva vedkommende «kan».

På universitetsnivå vil ferdighetsdannelse omfatte akademisk fagkunnskap. Denne dannelsen rommer forskerens store volum av «kunnen» som blir løpende vedlikeholdt og supplert. Det kan dreie seg om å huske store stoffmengder, å kunne et komplekst klassifikasjonssystem, å ha stor fagkompetanse i statistikk osv. Slik «kunnen» er både et sine qua non for hver enkelt akademiker, og er helt sentralt for at institusjonene kan oppfylle sine formål.

Dannelse og høflighet – torgets dannelse

Nå kan en baker og en akademiker godt være blant de beste i sitt fag og samtidig i én forstand sies å mangle dannelse. Det er derfor klart at det finnes et begrep dannelse som har et annet omfang enn begrepet om ferdighetsdannelse. Når det snakkes om at en person mangler dannelse, tenkes det oftest på at vedkommende i sin væremåte bryter en allment kjent kodeks for omgang med andre. Det dreier seg om en kodeks, oftest i form av taus kunnskap, som er slik at brudd på den vil, etter normal bedømmelse, være sårende. En operativ kodeks for dannelse tematiserer sjelden seg selv, men gir i det stille en «liturgi»³ for samkvem mellom mennesker. Hva det dreier seg om ser vi ved tilfeller av uhøflighet: den udannede lar være å si takk, hilser ikke når man møtes, forsyner seg med det største og beste stykket når mat serveres, kler seg respektløst i alvorlige sammenhenger, snakker nedlatende til andre, kaster sigarettsneipen i tiggerens kopp, osv.

Selv om høflighetsregler ofte ses som overfladiske, har de klare og nære forbindelser til det eksistensielle rom vi befinner oss i, både som individer og som del av et fellesskap. Dette er rommet for fortvilelse og fryd, skam og stolthet. Det er her hver enkelt, ofte underbevisst, vurderer om han eller hun kan være rimelig fornøyd med seg selv som person i fellesskapet med andre. På dette nivået er det også klart at høflighetsreglene på langt nær uttømmer det som skal til for å gi et godt eksistensielt fotfeste. En Eichmann som velger ut mennesker til gasskammeret, kan utføre sin gjerning i overensstemmelse med en høflighetskodeks, men fremdeles være ond. Det er, som vi skal se, langt mer i et begrep dannelse enn konformitet med høflighetsregler.

Når dette er sagt er det likevel viktig å ikke underkjenne den vanemessige høfligheten. «Ha en god dag», sier vi, uten å legge så alt for mye i det. Vi har omtalt slikt som liturgiske handlinger, fordi de bekrefter en underforstått tilslutning til skikkelighet i relasjonene til andre. Skulle vi ønske en egen term for dette, kunne vi tale om «torgets dannelse». Og torgets rituelle fraser innbyr til og suppleres lett med «et vennlig ord» som ikke er en tom frase men en intendert velment leveranse inn i den andres – og ens eget – liv.

Dannelse og profesjonsetiske regler

I mange institusjoner er det smått med torgets dannelse. Dette omtales gjerne som at institusjonene sliter med det psykososiale miljøet. Medarbeidere kan oppleve at de blir marginalisert eller direkte trakassert. I faglige konflikter møter de motstand ad hominem heller enn, eller i tillegg til, ad causa. Mange har problemer med å tematisere dette overfor foresatte fordi de frykter mer av det samme, mer udannet respons, mer mangel på skikkelighet i mellommenneskelige relasjoner.

Dersom en institusjonskultur ikke har internalisert en akseptable dannelseskodeks, blir mangelen på dannelse ikke bare et mellommenneskelig, men en institusjonelt problem ved at det svekker institusjonens yteevne. Vi kan derfor se på kodifiseringen av dannelse i form av eksplisitte profesjonsetiske regler både som tiltak for å gjøre medarbeidernes liv bedre og som tiltak for å styrke institusjonen i seg selv. Også arbeidsmiljølovens bestemmelser om trakassering og utilbørlig oppførsel er kodifisering av dannelsesidealer. Utfrysing fra det sosiale nettverket, latterliggjørelse og overdreven fleiping og erting er ikke en del av akseptabel, dannet, omgangsform. Etter lovverket er slik oppførsel også ulovlig i en arbeidslivssammenheng.

Når det er nødvendig å legge moralske normer (f.eks. mot løftebrudd/kontraktsbrudd) og dannelsesnormer (f.eks. mot latterliggjørelse) inn i lovverket, signalerer dette at man ikke har tilstrekkelig tillit til individenes moralske vilje og/eller viljesstyrke. Slik juridifisering kan nok være effektiv, men den har en tvilsom side. At et handlingssett er forbudt og forbundet med straff kan, for en aktør, være en tilstrekkelig grunn til å «holde seg». Dette kan svekke forståelsen av den utilbørlige handlingen som et moralsk eller medmenneskelig svik. Aktøren dannes da ikke, men disiplineres.

Hjertets dannelse

Internalisert alminnelig høflighet og bedside manners uttømmer ikke begrepet dannelse, Dannelse må strekke seg forbi innlæringen av en kodeks for samkvem. Vi snakker av og til om «hjertets dannelse», ofte til og med i kontrast til torgets konvensjoner. Å ha hjertets dannelse innebærer å ha eksistensiell sensitivitet og eksistensiell modenhet. Kjærlighet er blitt omtalt som et cruce et delicia del cor⁴, en hjertets fortvilelse og fryd. Dette er også en treffende kjernebeskrivelse av menneskelivet. Livet er et eksistensielt rom der de viktigste dimensjonene nettopp involverer fortvilelse og fryd. Hjertets dannelse gjør oss i stand til å se andres potensielle sårbarhet og ta hensyn til den. Yrkesetiske regler og lovparagrafer kan i noen grad regulere adferd, men kan ikke sikre en hjertets dannelse. Regler vil heller aldri være uttømmende. Dertil er menneskelivet for komplekst. Å utfolde en hjertets dannelse krever et skjønn som ikke kan fanges i formler eller lister over påbud.

Dannelse og allmennkunnskap

Skjønn, på sin side, krever oversikt – som nødvendig, om enn ikke tilstrekkelig betingelse. Da jeg som tenåring bodde i USA – dette var under borgerrettighetskampene – stusset jeg over at mine venner sjelden eller aldri benyttet ordet intolerance, som jo var en nærliggende term i situasjonen. I stedet ble ignorance brukt i synonym betydning. Var dette en språkfeil fra amerikanernes side, der ordet for årsaken ble anvendt som ord for virkingen? Om så er, gir «feilen» likevel god mening: En vid kunnskapsbase, kunnskap om den store verden, er en nødvendig bakgrunn for å hindre at hjertets dannelse blir provinsialistisk og intolerant. Man er ikke i mål hvis man bare er sin families, klasses eller sitt folkeslags venn og ser på andre som ubetydelige, ja, som i Luk. 18,11 bruker deres antatte ubetydelighet til å styrke egen betydning: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som [dem]». Den som tenker slik, har behov for ut-dannelse, behov for kunnskap som kan drive en ut av ens begrensede perspektiv. Og heldigvis er det slik, som Tom Paine sier, at den uvitenhet som kunnskapen fordriver, ikke kan hentes tilbake.

Noter

¹ Eckhardt Larsen 2002

² Jon Hellesnes skiller i en skjellsettende artikkel (i Dale 1992) mellom «eit dana» og «eit utdana» menneske. I hovedsak setter han de to idealtypene opp mot hverandre. Jeg ser ingen motsetning mellom dannelse og utdannelse og ser, som vi skal se, tilegnelse av ferdigheter som en form for dannelse – ferdighetsdannelse.

³ Liturgier er selvfølgelig relative til kulturer. I vår sammenheng dreier det seg om kulturer der de påfølgende eksemplene vil bli sett på som udannede. Siden termen «dannelse» har den uheldige overklassekonnotasjonen, snakker vi vanligvis om folkeskikk.

⁴ Alfredos arie i Verdis opera La traviata.

Kilder

• Ambrosini, V, og C Bowman. 2001 «Tacit Knowledge: Some Suggestions for Operationalization», i Journal of Management Studies 38.
• Applebaum, Wilbur. 2005. i The Scientific Revolution and the Foundations of Modern Science. Westport, Conn.
• Bernal, John Desmond. 1971. Science in History. (3. utgave), Cambridge, Mass.
• ———. 1967, The Social Function of Science. Cambridge, Mass.
• Dale, Erling Lars. 1992, Pedagogisk Filosofi / Elektronisk Ressurs. Oslo.
• Eckhardt Larsen, Jesper: 2002. J.N. Madvigs Dannelsestanker: En Kritisk Humanist i Den Danske Romantik. Museum Tusculanum. København.
• Gadamer, Hans-Georg. 1975, Wahrheit und Methode : Grundzüge Einer Philosophischen Hermeneutik 4. opplag. Tübingen.
• Gittleman, Saul. 2007. «The Lowell Lecture: Does Liberal Education Have a Future in the Twenty-First Century?» I Continuing Higher Education Review 7.
• Gustafsson, Sverker. 1971. Debatten om forskningen och samhället. Stockholm.
• Hellesnes, Jon. 1992. «Ein Utdana Mann Og Eit Dana Menneske» i Dale, (red), Pedagogisk Filosofi / Elektronisk Ressurs. Oslo.
• Hogben, Lancelot, og Edgar B. Schieldrop. 1937. Matematikk for millioner. Oslo.
• ———: 1939. Vitenskap for Hvermann. Oslo.
• Holmes, Colin: 1972. «Bukharin in England» i Soviet Studies, 24: 86–90.
• Kronman, Anthony T. 2007. Education’s End : Why Our Colleges and Universities Have Given up on the Meaning of Life. New Haven, Conn.
• Latour, Bruno. 1993, We Have Never Been Modern. New York.
• Matheswari, P. 1952. «Lysenko’s Latest Discovery – the Conversion of Wheat into Rye, Barley and Oats», Nature 170: 66.
• Næss, Arne: 1975. En Del Elementære Logiske Emner 11. utgave. Oslo.
• Pink, Daniel. 2009. Dan Pink on the Surprising Science of Motivation.
• Popper, Karl. 1971. «The Moral Responsibility of the Scientist». Security Dialogue: 279 ff.
• Swami, Viren. 2007 «Professor Jekyll and Comrade Hyde», i International Socialism.
• Thorndike, Lynn. 1916. «The True Roger Bacon» i The American Historical Review, 21: 474.