EN ENSOM VANDRER

Salongen har gleden av å presentere en tekstserie om brevene Wollstonecraft skrev under sitt Norgesopphold i 1795. Første del er skrevet av Anka Ryall, og er et utdrag fra hennes innledning til den norske utgaven av verket, Min nordiske reise, utgitt på Pax forlag.

Sommeren 1795 var den kjente britiske forfatteren og kvinneforkjemperen Mary Wollstonecraft i Skandinavia. Hun skildret reisen i to serier med brev. Den ene består av private brev hun skrev underveis til sin tidligere elsker Gilbert Imlay og ble først utgitt etter hennes død sammen med resten av brevene til ham; den andre er en reisebeskrivelse komponert i form av brev til en venn. De private brevene formidler en så rå og ubearbeidet smerte over tapet av Imlays kjærlighet at det er vanskelig å skjønne hvordan Wollstonecraft hadde krefter til å gjennomføre reisen. 

De sier lite om reiseforløpet, omgivelsene eller forholdene i landene hun besøker, men kretser med stigende bitterhet omkring forfatterens ensomhet, sorg og fortvilelse. I reisebeskrivelsen, som på norsk har fått tittelten Min nordiske reise, er smerten et gjennomgangsmotiv som gir mening til fortellerens møte med skandinavisk natur og kultur. Fra en litterær synsvinkel er denne boken Mary Wollstonecrafts mesterverk. Her har brevskriveren ikke bare én men mange roller. Hun definerer seg både som en privat og offentlig person, og skiller ikke mellom rollen som enslig kvinne og mor og rollen som oppdagelsesreisende, samfunnskritiker og filosof. Reisen gir henne frihet til å stille spørsmål «som en mann ville ha stillet», men hennes erfaringer som kvinne innebærer samtidig en type kritisk innsikt som gjør henne i stand til å forholde seg annerledes enn en mann til det hun opplever.

Et litterært liv

Etter utgivelsen av Et forsvar for kvinnens rettigheter i 1792 begynte en ny fase i Mary Wollstonecrafts liv, først og fremst fordi hun dro til Frankrike. Godwin skriver at reisen var et forsøk på å komme seg etter en ulykkelig forelskelse i maleren Henry Fuseli, men sannsynligvis har hun også vært interessert i å observere revolusjonen på nært hold. I Paris møtte hun den amerikanske eventyreren og spekulanten Gilbert Imlay, som hun innledet et forhold til. Etter girondistenes fall i mai 1793, var det ikke lenger trygt å være britisk i Paris. Derfor ble Wollstonecraft registrert på den amerikanske ambassaden som Imlays kone. 

Neste vår ble datteren Frances (Fanny) født, og seks måneder senere utga Wollstonecraft sin lengste bok, An Historical and Moral View of the Origin and Progress of the French Revolution. Denne var tenkt som første bind av et større verk om den franske revolusjon, men fortsettelsen ble aldri skrevet, kanskje fordi problemer i forholdet til Imlay etterhvert tok overhånd. Etter Fannys fødsel begynte han å tilbringe stadig lengre perioder borte fra Wollstonecraft og barnet. I begynnelsen av 1795 tok hun med seg datteren og dro til London, der Imlay var. Da han avviste henne, brøt hun sammen og forsøkte å ta livet av seg. I brevene til Imlay ser en hvordan Wollstonecraft prøver å holde fast både på forholdet og på sine egne idealer om en fri, rasjonell kjærlighet mellom to likeverdige partnere. Det er derfor nærliggende å se hennes desperate fortvilelse som uttrykk for en dobbel sort, fordi hun gjennom tapet av Imlay ikke bare mistet sin elskede, men også troen på det han representerte.

Reisen til Skandinavia, som fulgte like etter selvmordsforsøket, innebærer et nytt vendepunkt. Boken om reisen kom ut i januar 1796 under tittelen Letters Written during a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark, og gjennom den fikk Mary Wollstonecraft i tillegg til sin berømmelse status som en romantisk og tragisk skikkelse. En av dem som ble betatt av bokens selvportrett var William Godwin. Han og Wollstonecraft kjente hverandre fra Joseph Johnsons sammenkomster, men da hun tok kontakt med ham utpå våren «ble vennskapet smeltet om til kjærlighet», som han uttrykker i biografien om henne. 

De fortsatte å leve atskilt, men giftet seg da Wollstonecraft ble gravid. Datteren Mary ble født 30. august 1797, og elleve dager senere døde Mary Wollstonecraft av komplikasjoner. Da hun døde, holdt hun på med sin andre roman. Den ble utgitt året etter av Godwin under tittelen The Wrongs of Woman; or, Maria. A Fragment. I denne boken, som på mange måter representerer et pessimistisk motstykke til Et forsvar for kvinnens rettigheter i, stiller hun spørsmålet om det i det hele tatt fins noen «rettigheter» for kvinner i et samfunn der menn har all makt. Hovedpersonen, Maria, er innesperret på galehus av sin mann fordi han vil ha full kontroll over formuen hennes, og selv om hun gjør alt hun kan for å flykte, lurer hun på om det egentlig er noe poeng: «Var ikke verden et stort fengsel, og kvinner født til slaver?»

Fengselsmetaforen dukker også opp i Mary Wollstonecrafts nordiske reisebeskrivelse. Her fungerer forestillingen om følelsesmessig og intellektuell fangenskap som et motstykke til fortellerens frihetslengsel. Begge deler finner hun uttrykk for i de landskapene hun reiser igjennom.