Rasisme og slaveri

STUDIO SOKRATES: Borgerkrigen er det mest omtalte og omskrevne fenomen i amerikansk historie. På flere måter ble grusomhetene som skulle finne sted i Europa i første og andre verdenskrig foregrepet i det store amerikanske oppgjøret 1861–65.

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Slaveri

I sitt stille sinn visste slaveeierne i sydstatene at noe var galt. Thomas Jefferson, som var en av hovedmennene bak den amerikanske uavhengighetserklæringa fra 1776 – og slaveeier, skriver i dagboka si i 1790: «Jeg skjelver for landet mitt når jeg tenker på at Gud er rettferdig.»

Så gjaldt det å produsere troverdig ideologi – forestillinger som kunne rettferdiggjøre slaveriet. Hadde ikke grekere og romere slaver i sin storhetstid? Og er ikke Hellas og Italia to av sivilisasjonens høydepunkter? Negrene måtte forstås som en laverestående rase, en rase som ikke tåler frihet, men trenger en myndig «far» fordi de fra naturens side er som ubesværede, sorgløse barn.

Abraham Lincoln kommenterte kort og treffende: Han hadde aldri hørt om noen som frivillig ble slaver for å nyte godt av slaveriets påståtte fordeler.

Krigen

Da Abraham Lincoln ble president i 1860, ble slavestatene i syd urolige. De fryktet at han ville oppheve slaveriet (det ville han ikke) og at slavene nå ville kaste seg over alle hvite kvinner. I desember erklærte South Carolina seg uavhengig av USA. Staten fikk følge av Florida, Mississippi, Alabama, Georgia, Louisiana og Texas, og de dannet CSA, Confederate States of America. Da ble det krig.

Krigen ble stygg. Den prøyssiske hærføreren, feltmarskalk Helmut von Moltke erklærte at det ikke var noen grunn til å studere den amerikanske borgerkrigen. Den var ikke utkjempet av soldater og generaler, men av bevæpnede horder som slaktet hverandre. Det sa Moltke i 1870. Førti år etterpå, i 1914, satte europeerne i gang med skyttergravene i første verdenskrig, der bevæpnede horder slaktet hverandre på grusomste måte.

Erfaringene

Saken var at den våpentekniske utviklingen midt på attenhundretallet gjorde forsvaret sterkere enn angrepet. Først langsomt gikk dette opp for generalene i Europa etter 1914: Det var umulig å avansere på slagmarken. Samtidig gjorde moderne transportmidler, spesielt jernbanen, det mulig å transportere massehærer fram til slagmarkene mens industrien kunne masseprodusere våpen og ammunisjon. Resultatet ble blodig.

Samtidig var forestillingene om krig forrykte. I 1914 skulle krigen være over før løvet ble gult på trærne. Særlig! Og nordstatenes (demokratenes) brutalitet i borgerkrigens sluttfase viser hvor hensynsløse demokrater kan bli i krig. (Det var også USA og Harry Truman som slapp de første atombombene i 1945.)

Endelig må vi nevne hvor effektiv rasisme er som motiverende faktor. Sørstatene kjempet med fascistisk fanatisme for en håpløs sak: Å forsvare og opprettholde retten til å holde slaver. De hadde ordnet med rene anstalter med unge slavekvinner til produksjon og salg av slaver, og pressen utviklet en rennestensrasisme som fikk fattige hvite til å gripe til våpen – selv om de ikke hadde slaver og aldri kom til å få det heller.

Ukens Studio Sokrates

Denne uken holder vi oss til tre sider i USAs historie: Filosofen Emerson, borgerkrig, rasisme og slaveri – og orkesterlederne Duke Ellington og Fletcher Henderson. For å skrive teksten til Studio Sokrates har jeg støttet meg tungt på USAs historie av Erling Bjøl. At borgerkrigen også fikk betydning for jazzen og folkemusikken i Amerika, er hevet over tvil. Tenk på negro spirituals, på kampsangene fra borgerkrigen og på alle instrumentene fra militærband som ble liggende på slagmarken, samlet i svære hauger og gitt bort.