HVA ER EKSTREMISME?

Innledning og oversettelse av Henrik Wathne og Kamilla Østerberg

Hvert år inviteres en innflytelsesrik filosof og dyktig formidler til Universitetet i Oslo for å holde en forelesning om et aktuelt exphil-tema. Forelesningen kalles Den store Exhil-forelesningen og i år var det professor Quassim Cassam som ble invitert til å holde forelesningen om temaet ekstremisme.

Cassam tok sin doktorgrad under Peter Strawson og er i dag tilsatt som professor ved Det filosofiske institutt ved Warwick universitet. Født i Mombasa, Kenya, flyttet han som ung voksen til Storbritannia hvor han har tilbrakt mesteparten av sin akademiske karriere. Han har skrevet flere bøker, både om selvforståelse, persepsjon, intellektuelle dyder, ekstremisme og konspirasjonsteorier. For tiden er det først og fremst fenomenene ekstremisme og terrorisme som opptar Cassams filosofiske virksomhet.

I sin forelesning om temaet ved Universitetet i Oslo den 28. september brukte Cassam tiden til å dvele ved spørsmål om hva ekstremisme er og hvordan ekstremisme kan identifiseres. Cassam presenterer tre måter man kan forstå ekstremisme på: som ideologi, som villighet til å bruke vold som politisk middel og som et uttrykk for et særskilt sinnelag. Cassams ender opp med å hevde at sistnevnte er den mest fruktbare måten å forstå ekstremisme på. Det er i ekstremistens sinnelag vi finner kimen til ekstremisme. Ifølge Cassam kan en slik definisjonsavklaring bidra til å tydeliggjøre hva ekstremisme er og dermed også bekjempe det.

Salongen oversetter her et viktig bidrag fra Cassam, en tekst som stod på trykk i The New Statsman i 2020 med tittelen: Why extremism is a question of psychology, not politics.

Les oversettelsen under. God lesning!

Ekstremistens sinnelag

Som svar på avsløringen om at Extinction Rebellion har blitt utpekt som ekstremister av antiterror-politi, har Sarah Khan, de britiske myndighetenes hovedrådgiver på ekstremisme, etterspurt en tydeligere definisjon på hva ekstremisme er. Khan ble sitert på at en klarere definisjon vil «hjelpe å forme en helhetlig samfunnsrespons ved å gi bedre forståelse»¹

Det er vanskelig å være uenig i dette, men å faktisk komme opp med en bedre definisjon er ingen enkel sak. Kynikerne blant oss kan hevde at ekstremisten i bunn og grunn er en med et politisk syn man er sterkt uenig med, og at intet nøytralt faktum kan avgjøre hvorvidt noen er ekstremist. Ifølge et slikt syn er begrepet «ekstremist» et skjellsord og ikke et seriøst verktøy for politisk analyse. For eksempel virker idéen om at det ikke finnes et klart svar på om ISIS er ekstremister, tilsynelatende absurd. Det er ikke bare opp til den enkelte hvorvidt ISIS er en ekstremistisk gruppe. Gruppen er det. Men dette bringer oss tilbake til utfordringen om å definere hva som er «virkelig» ekstremisme.

Det enkleste forslaget er at ekstremister er dem som bruker eller støtter bruk av vold for å oppnå sine politiske mål. Siden det er et faktum at ISIS bruker ekstrem vold for å nå sine mål, er det derfor også et faktum at dette er en ekstremistisk gruppe. På samme vis kan man si at Extinction Rebellion ikke er ekstremistisk, gitt at deres strategi baserer seg på ikke-voldelig sivil ulydighet. George Monbiot² hevder at «hvis det å kjempe for å forsvare alt liv på jorden gjør oss til ekstremister, har vi intet annet valg enn å ta eierskap til merkelappen.»³ Men kan Extinction Rebellion «ta eierskap til merkelappen» dersom gruppen vil distansere seg fra voldsbruk?

Det er imidlertid ikke åpenbart at det er korrekt å definere ekstremisme ved å henvise til voldsbruk. African National Congress brukte vold i deres kamp mot apartheid, men dette gjorde dem ikke nødvendigvis til ekstremister. Nelson Mandela forsvarte African National Congress sin væpnede kamp, av to overbevisende grunner: de hadde en rettmessig sak, og det var ingen alternativer. Dette tyder på at det i høy grad er kontekstavhengig om aksept eller bruk av vold gjør en til ekstremist. Argumenter som angår hvorvidt voldsbruk gjør en organisasjon «ekstremistisk» handler delvis om hvorvidt man har en rettmessig sak og om man har virkningsfulle alternativer.

Alternativt kan man tenke på ekstremisme ved hjelp av den politiske høyre-venstre-aksen. Se for deg at de politiske synene lar seg innordne på en høyre-venstre-akse. En ekstremist kan da bli definert som en som befinner seg på et av ytterpunktene. Det finnes imidlertid ekstremister som er vanskelig å klassifisere slik. ISIS er et tydelig tilfelle, til tross for påstander om at deres ideologi er fascistisk. Det er ikke lettere å plassere fascisme på høyre-venstre-aksen.

En mer lovende tilnærming er å tenke på ekstremisme ved hjelp av psykologiske termer. Å være ekstremist vil da først og fremst innebære å ha et ekstremistisk sinnelag. Det poengteres ofte at folk på motsatte ytterpunkter av den politiske aksen har overraskende mye til felles. Det de har felles er deres sinnelag. En persons sinnelag består av minst fire kjerneelementer: deres fremste interesser, holdninger, tankemønstre og følelser. Ved å forstå disse elementene forstår man også hvorfor ekstremisme-merkelappen ikke er noe man bør bære med stolthet.

Et sentralt trekk ved ekstremister innebærer å gjøre seg selv til offer ved å betrakte seg selv som forfulgt. Selv om ekstremisme kan være en reaksjon på genuin forfølgelse, er mange ekstremister besatt av tankespinn om at de blir forfulgt. Et eksempel på dette er de som kaller seg «incels». Dette er menn som lever i ufrivillig sølibat og som hevder at de undertrykkes av kvinner som nekter å ha sex med dem. Dette er klassisk ekstremistisk oppspinn om forfølgelse.

En annen ekstremistisk beskjeftigelse er renhet. Renheten som ekstremister er besatt av kan være av ideologisk, religiøs eller etnisk art. Ideologiske ekstremister er ikke bare sterkt dedikert til en spesifikk ideologi eller trossystem. Deres dedikasjon er rettet mot det de ser som den reneste eller mest uforfalskede versjonen av deres foretrukne ideologi. Deres største frykt er å bli utvannet, og de ser seg selv som dydige nettopp fordi de innehar rene oppfatninger.

Ekstremismens fetisjering av renhet forklarerer en av deres nøkkelholdninger: dens holdning til kompromiss. Ekstremister forakter kompromiss fordi det undergraver renhet. Å være ekstremist angår like mye hvordan man holder sine overbevisninger som hva man er overbevist om. Ekstremister er helt og holdent kompromissløse i deres oppfatninger fordi de ser på kompromiss som et slags forræderi. Ekstremister er velkjente for deres forakt for politiske opponenter, men deres hat for dem er vanligvis mildere enn deres hat for personer på deres egen side som har, slik de ser det, sviktet saken.

En annen sentral holdning hos ekstremisten er likegyldighet ovenfor enhver negativ konsekvens av ens handlinger eller retningslinjer. I den avdøde Roger Scrutons ord: ekstremister tar en politisk idé til dens ytterpunkter, «uavhengig av 'uheldig' konsekvenser, ugjennomførbarhet, argumenter eller følelser som taler imot.»⁴ Å ikke la seg avskrekke av slike ting utgjør essensen av fanatisme. Altså følger det at ekstremister også er fanatikere. Det motsatte er imidlertid ikke tilfelle. En kan være likegyldig til praktiske forhold, nettopp slik Scruton beskriver, uten å være opptatt av renhet eller å innta offerrollen.

Når det kommer til ekstremistiske tankemønstre, er disse tydelig artikulert i Richard Hofstadters essay Den Paranoide Stilen i Amerikansk Politikk.⁵ Ekstremister tenderer mot både utopisk og konspiratorisk tenkning. De tenker i lys av en fremtidig utopi som skal realiseres ved å følge egne retningslinjer og de ser konspirasjoner over alt. Mange ekstremistiske konspirasjonsteorier er anti-semittiske som de beryktede Sions vises protokoller.

I Hofstadters fremstilling sitter også ekstremister inne med et uvanlig sterkt sinne, og dette peker da også mot de emosjonelle komponentene i det ekstremistiske sinnelaget. Ekstremisters sinne er forankret i følelsen av bitterhet overfor deres eget lodd i livet. En annen grunnleggende ekstremistisk følelse er selvmedlidenhet. Sinne, bitterhet og selvmedlidenhet er en potensielt giftig emosjonell cocktail – særlig i kombinasjon med andre elementer av ekstremistens sinnelag.

Å tenke på ekstremisme i psykologiske termer har implikasjoner for forholdet mellom ekstremisme og vold. Å ha et ekstremistisk sinnelag fører ikke nødvendigvis til at en person utfører eller støtter voldshandlinger, men det er utvilsomt en risikofaktor for vold. Det er neppe overraskende om tankespinn om forfølgelse, likegyldighet overfor handlingers praktiske konsekvenser og sinne, gjør at noen tyr til ekstreme metoder.

Er noe som helst av dette relevant for britisk politikk i dag? Det finnes voldelige ekstremister i Storbritannia, men ekstremismen som forderver hovedstrømningene i politikken er av en ikke-voldelig art. Under den opphetede debatten om Brexit ble det for eksempel vanlig for ivrige tilhengere på begge sider av debatten å anklage hverandre for ekstremisme. Implikasjonen var ikke at den ene eller andre siden omfavnet bruk av vold, men at det var en annen betydning av ekstremisme i spill. Den relevante betydningen kan forklares med ideen om det ekstremistiske sinnelaget.

For eksempel er trangen til å sette seg i offerrollen synlig i det Fintan O’Toole har beskrevet som den selsomme følelsen av innbilt undertrykkelse som ligger til grunn for Brexit – bildet av «en undertrykket nasjon som løsriver seg fra EUs lenker.»⁶ En overdreven besettelse av renhet er også synlig i forestillingen om et «rent», ubesudlet Brexit. Fra et slikt «Brextremistisk» standpunkt er det ikke rom for kompromiss.

For Brextremisten er enhver skade på økonomien en pris det er verdt å betale for utopien om et «fritt» og uavhengig Storbritannia. Følelsene som driver Brextremisme inkluderer ikke bare sinne og bitterhet, men også selvmedlidenhet. Brexit, hevder O’Toole, gir mening for en nasjon som er «gjennomsyret av en hysterisk selvmedlidenhet.»⁷

Med denne forklaringsmodellen er ikke dedikerte tilhengere som vil forbli en del av EU ekstremister. Dette til tross for rimelige anklager om dogmatisme, snever tenkning og en uvillighet til å komme andre i møte. Samme hvor standhaftige de er, er de ikke overdrevent opptatt av renhet eller å være et offer for EU. Og de kan neppe bli anklaget for likegyldighet overfor konsekvensene av å forlate EU eller ei. De kan anklages for likegyldighet overfor de potensielt dystre konsekvensene av å ignorere resultatet av folkeavstemningen, men dette er ikke nok for å likestille deres sinnelag med ekstremistens.

Bildet som kommer til syne av ekstremistens sinnelag er ikke vakkert, og det er vanskelig å overdrive den grad et slikt sinnelag leder til konflikt og polarisering. Etter hvert som ekstremistiske besettelser, holdninger og tankemønstre blir en del av hovedstrømningene i politikken, vil politikken bli mer og mer giftig. Hva kan gjøres mot denne utviklingen? Er ekstremisme mulig å kurere?

Den gode nyheten er at folk noen ganger endrer seg. Våre besettelser er ikke hugget i sten, og våre holdninger er ikke fastsatte og uforanderlige. Selv sterke følelser kan visne hen og folk kan endre tankemønstre - og gjør også det. Slik sett kan ekstremisme kureres, selv om det selvsagt ikke finnes noen sikker kur. Til syvende og sist er den viktigste lærdommen av den psykologiske tilnærmingen at håndtering av ekstremisme ikke bare handler om å endre sinn, men om å endre sinnelag.

Noter

1. Grierson, J. (2020) UK extremism tsar urges rethink after Extinction Rebellion listed as terror threat. URL: https://www.theguardian.com/uk-news/2020/jan/20/uk-extremism-tsar-urges-rethink-after-extinction-rebellion-listed-as-terror-threat
   
2. Britisk miljøforkjemper, red.anm
   
3. Monbiot, G. (2020) If defending life on Earth is extremist, we must own that label. URL: https://www.theguardian.com/commentisfree/2020/jan/22/defending-life-earth-extremist-police-extinction-rebellion
   
4. Scruton, R. (2007) The Palgrave Macmillan Dictionary of Political Thought. URL: https://www.palgrave.com/gp/book/9781403989512
   
5. Hofstadter, R. (1964) The Paranoid Style in American Politics. URL: https://harpers.org/archive/1964/11/the-paranoid-style-in-american-politics/
   
6. O'Toole, F. (2020) Fintan O’Toole: ‘Brexternity of endless uncertainty’ starts today. URL: https://www.irishtimes.com/opinion/fintan-o-toole-brexternity-of-endless-uncertainty-starts-today-1.4155296
   
7. Antony, A. (2020) Fintan O’Toole: ‘Brexit is full of hysterical self-pity’. URL: https://www.theguardian.com/books/2018/dec/29/fintan-otoole-the-books-interview-brexit-english-nationalism