SELVREFLEKSJON KAN IKKE OUTSOURCES

Da Russlands invasjon av Ukraina var et faktum, tok Lars Fr. H. Svendsen (1970) til å skrive på sin nylig utgitte bok om håp, Håpets filosofi (2023). Dypdykk i allmennmenneskelige temaer som frihet, ondskap, løgn og arbeid har kjennetegnet UiB-professorens forfatterskap siden debuten med Kjedsomhetens filosofi (1999). Skrevet i kjølvannet av en doktorgrad om Immanuel Kants fortolkningslære, lå det i denne første boken underforstått en misnøye med hvor kjedelig akademisk filosofi kan være.

Men Svendsen synes her å ha funnet et formspråk nærmere eget temperament og stil, som fortsatt gjenfinnes et par tiår og nå 14 bøker senere. Mossemannen har vært sentral i å kaste lys på både sentrale og underbelyste filosofiske temaer i Norge så vel som i utlandet, hvor flere av bøkene er oversatt. Svendsen turnerer det særakademiske med referanser fra populærkultur og musikk, i en sjeldent tilgjengelig og sammenfattet form.

Du innledet ditt filosofiske forfatterskap med kjedsomhet over filosofien?

- Kjedsomhetsboken var et resultat av at jeg hadde kjedet vettet av meg det siste året jeg holdt på med doktorgraden. Jeg så overhodet ikke poenget med det jeg holdt på med, og vurderte å legge filosofien på hylla for godt, selv om alt synes å ha gått på skinner frem til da. Men jeg tenkte at jeg kunne bruke filosofien til å få grep om kjedsomheten, som på sett og vis var blitt et altoverskyggende fenomen i min tilværelse. Hadde jeg gått til en psykolog eller en psykiater på det tidspunktet hadde jeg antagelig blitt diagnostisert med en klinisk depresjon, men jeg mente at dette ikke var en psykiatrisk sykdom, men i stedet en filosofisk sykdom. Så jeg måtte forsøke å finne ut av det filosofisk, og skrev kjedsomhetsboken som en form for egenterapi. Derfor tok jeg meg også friheten til å bryte samtlige av reglene jeg hadde fulgt i doktoravhandlingen.

Du havnet på bestselgerlistene med en Heideggeranalyse?

- Den delen er nok en «tough read»! Men dette gikk jo bra, og boken viste meg at jeg kunne arbeide med filosofi på en annen måte enn jeg til da hadde gjort. Den viste meg at jeg kunne fortsette med filosofi, men da på en annen måte enn jeg hadde lært.

Dine etterfølgende bøker har gjerne omhandlet allmennmenneskelige temaer?

- Den viktigste grunnen til at jeg skriver en bok er fordi jeg lurer på noe. Ifølge Wittgenstein har filosofiske problemer formen «jeg kan ikke orientere meg», så når orienteringsevnen er kommet på plass gjennom skrivingen av boken, er gjerne behovet mitt for å tenke mer om temaet fjernet. Samtidig liker jeg filosofien dårligst når den omhandler filosofers problemer, snarere enn menneskers. Det henger nok sammen med min bakgrunn fra en ikke-akademisk familie. Jeg var den første i familien som åpnet en bok, noe jeg begynte med nokså sent i livet, som 17-18-åring.

Og derfra skjøt det fart?

- Jeg tenkte først at jeg kunne studere filosofi for å få litt orden på ting i livet, men så var det jo vanvittig morsomt og jeg gjennomgikk en mental revolusjon i uken omtrent. Det ga meg et enormt rush. Det var noe jeg måtte gjøre mer av.

Å skrive filosofi

Bøkene dine fremstår for meg som preget av et overskudd. Kjenner du deg igjen i dette?

- Det er absolutt en entusiasme i skrivingen min, og jeg arbeider fort når jeg først blir revet med.

Og du hører gjerne på musikk når du skriver? Noen spesiell type musikk?

- Jeg må alltid ha på musikk når jeg skriver, og med visse av bøkene har jeg spilt noen få plater på repeat. Det kan være Swans, Nick Cave, John Coltrane, og med kjedsomhetsboken var det Pet Shop Boys’ Bilingual og Glenn Goulds Schoenberg-innspillinger annenhver gang! Musikk er kanskje min aller største interesse, men jeg ønsker ikke å skrive om det, for jeg vil ikke gjøre jobb ut av det. Det er absolutt fint å ha en av sine interesser som jobb, men kanskje ikke den største!

Hvordan ser skriveprosessen din ut?

- Jeg gjør mye research. Det er hovedarbeidet i alle bøkene. Jeg leser og tar notater så lenge det virker hensiktsmessig, før jeg etter hvert skjønner hva boken skal handle om og hvordan den skal bli. Da begynner skrivingen, og jeg har heldigvis en såpass god hukommelse og oversikt over hva jeg har lest, så førsteutkastet skriver jeg for hånd. Da kan jeg dra på hytta i noen uker og arbeide veldig konsentrert. Deretter skriver jeg det inn på macen, og sløyfer gjerne en tredjedel av stoffet.

- Det å skrive en tekst flere ganger rent fysisk, tror jeg er veldig nyttig. Da ser man så mye bedre hva som funker og ikke funker, enn ved å flikke i et dokument som ligger på skjermen. Når jeg er ferdig med dette, er teksten i grunn ferdig. Men tidvis avbrytes prosessen av andre hendelser i livet. Det er jo et relativt stort tidsgap mellom Arbeidets filosofi fra 2008 og Frihetens filosofi fra 2013. Min far ble syk, og jeg måtte ta meg av ham, og valget mellom det, og å skrive filosofiske essays, var ikke vanskelig.

Leserens arbeid

For meg fremstår dine bøker som tydelig preget av din måte å skrive filosofi på?

- Det er jo en stemme der, og det merker jeg på oversettelsene og hvorvidt oversettelsen har truffet tonen min.

Hva slags tone er dette?

- Det er vanskelig å si. Men jeg gjenkjenner et visst sinnelag og stil, kanskje tydeligst i de minst akademiske bøkene, fordi jo mer akademisk en skriver, jo mer er teksten styrt av normene på feltet. Men jeg prøver å unngå at bøkene faller mellom to stoler, det akademiske og det mer allmenne, men at de heller faller ned på begge stolene. Man kan skrive i samsvar med akademiske standarder og likevel skrive leselig for en større lesergruppe, selv om man noen ganger må ofre litt presisjon, til fordel for kommunikasjon.

Har denne balansen vært i konflikt noen gang?

- Det er den alltid. Forlaget vil som regel at jeg skal skrive enklere, men her er jeg sta og har tiltro til at leserne er villige til å strekke seg. Jeg tror heller aldri at jeg er smartere enn mine lesere, selv om jeg gjerne kan mer om temaet jeg skriver om. Men mine synapser fyrer ikke kjappere enn deres.

- Mine bøker er ikke lettleste, men de er tilgjengelige. Man må gjøre en innsats, og jeg lar det alltid stå igjen et arbeid til leseren. Det henger sammen med mitt syn på filosofi som et arbeid med en selv, som Wittgenstein skriver. Dette er ikke noe jeg kan gjøre for leseren – selvrefleksjon kan ikke outsources. Jeg kan derimot vise heldige og uheldige måter å tenke om et fenomen på. En helt ferdigtygd, konsumerbar filosofi er en misforståelse av hva filosofi handler om.

Tysk påvirkning

Du nevner Wittgenstein, som er sentral i ditt fagmiljø på Universitetet i Bergen. Hvilke inspirasjonskilder har vært viktige for deg?

- Min absolutt viktigste inspirasjonskilde har vært Kant. Det var han som lærte meg filosofi.

Hva lærte du her?

- Det å tenke strukturelt og systematisk, og å skjønne at en ikke bare kan begynne med en definisjon, men at man kanskje ender opp med en – om en har flaks! Kant er en svært god filosofisk håndverker, samtidig er jeg nok en frafallen kantianer, men når en først har fått Kant inn i hodet, får du ham aldri ut igjen! Det hender jeg skriver noe uten å ha ofret Kant en tanke, for senere å se at dette er så kantiansk det kan bli!

Noen andre som bør nevnes?

- Wittgenstein. Han har et utrolig godt blikk for problemstillinger, og er med noen få bemerkninger i stand til å belyse fenomener på en helt spesiell måte. Og så har Heidegger vært viktig, selv om mitt forhold til ham hele tiden har vært preget av sterk ambivalens. Jeg hadde en voldsom raptus, hvor jeg leste godt over halvparten av hans samlede skrifter, men deretter hadde jeg fått nok. Jo oftere han tar på seg profetkappen og opptrer som en filosofisk sektleder, jo mer irriterende blir han. Men hans problematisering av filosofi er ofte god, og her er det en likhet med Kant og Wittgenstein, i hans skille mellom filosofi som en begrepslig disiplin, «Begriff», og filosofi som skal omsettes i en livspraksis, «Vollzug». For alle tre skal filosofi munne ut i en livspraksis. Det har vært en ambisjon også for mine bøker.

Hva har filosofien gitt deg?

- Filosofi er fortsatt, når den er god og relevant, noe av det mest tilfredsstillende jeg vet om. Det er klart det har forandret seg fra jeg begynte å studere, men jeg opplever fortsatt filosofi som dypt meningsfullt, og det er jo derfor jeg fortsatte etter doktorgraden, i stillingen jeg i grunn har hatt siden. Jeg tenkte ikke da at jeg skulle bli værende lenge i akademia, men å arbeide med filosofi har holdt seg svært meningsfullt for meg.

Har du hatt noen urealiserte prosjekter?

- Jeg har hatt flere bokprosjekter hvor jeg kom i gang, men ikke klarte å gjøre noe annet enn det som allerede var gjort til det kjedsommelige. Jeg gjorde for eksempel mye arbeid for å skrive en slags oppdatert versjon av Georg Simmels Pengenes filosofi (1900), men prosjektet ville seg ikke.

Jeg har etter hvert samlet opp svært mye litteratur som jeg har stablet på prosjekter jeg ennå ikke har skrevet, men det må være riktig tidspunkt å gjøre det på. Jeg kommer jo til å skrive om døden en dag, men det prosjektet har ikke meldt seg ennå, selv om jeg har ekstremt mye litteratur på emnet. Og jeg hadde planer om en oppfølger til boken Å forstå dyr (2018), som skulle hete Å forstå mennesker. Jeg ville se om det var mulig å blåse liv i den filosofiske antropologien, en disiplin som ikke akkurat lever i beste velgående, men jeg fikk ikke helt dreisen på det. Du filosoferer for å oppnå orienteringsevne.

Hvordan orienterer du deg i slike ufullførte temaer?

- Nei, altså jeg skjønner fortsatt ikke hva penger er, og jeg forstår meg fortsatt ikke helt på oss mennesker! Jeg var ikke helt i posisjon i disse prosjektene, og i stedet for å stå fast i vedvarende frustrasjon, kan jeg heller plukke opp trådene senere. Det er ikke mangel på andre interessante temaer å jobbe med.

En moderat optimist

Du er som husfilosof å regne i den liberale tenketanken Civita. Kan det spores noe liberalt i din utenompolitiske filosofi?

- Det har jeg aldri tenkt på. Men jeg har vært tilknyttet Civita lenge, og at jeg er liberal er ingen hemmelighet. Men jeg er nok en mer gammeldags opplysningstidsliberalist, med et sterkt kantiansk tilsnitt. Derfor var det morsomt da kjedsomhetsboken kom, som blandet mange ulike kilder, og enkelte omtalte meg som postmodernist! Det skjønte jeg ikke, for jeg så på meg selv som en skikkelig gammeldags opplysningsmann! Dét var selvforståelsen min.

- Men jeg er begeistret for selve grunntanken i det liberale demokratiet: at individer og grupper i hovedsak bør få leve sine liv ut fra de oppfatningene de selv har om hva som gir deres liv mening og verdi. Mange av bøkene mine kan nok plasseres i nabolag med den tanken.

Kan man gjenfinne en liberal impuls i din filosofiske metode eller tilnærming, ofte en type optimistisk oppklaringsarbeid? Ensomhet er ille, men som samfunnsproblem er det ikke så ille som man skal ha det til, eksempelvis.

- Mye av det jeg skriver kan i vid forstand plasseres innenfor sosialfilosofien, og det er ikke til å komme fra at mye av det som skrives her er veldig krisemaksimerende. Jeg forsøker i stedet å se hvordan ting egentlig har seg, som i ensomhetsboken, hvor jeg brukte statistikk. Jeg gjør vanligvis ikke dette, men i tallene var det et grunnlag å uttale seg på. Grunnforpliktelsen er å yte fenomenet rettferdighet, og det som blir gjort på ensomhetsfeltet er ofte fattig på empiri, med mye synsing og antagelser. Et eksempel er Noreena Hertz’ Ensomhetens århundre (2020), hvor ensomhet hevdes å være i sterk økning grunnet tiltakende individualisering. Når en ser på empirien, er det derimot lavere ensomhetsprevalens i individualistiske samfunn sammenlignet med kollektivistiske. Derfor behøves noen ganger empiri, ettersom en ikke finner ut slikt gjennom tradisjonell filosofisk begrepsanalyse.

Hva annet enn bruk av statistikk har forandret seg gjennom ditt forfatterskap?

- Mine første bøker er mørkere i verdenssynet, helt klart mer pessimistiske. Da jeg etter Ondskapens filosofi (2001) skrev om mote, var det rett og slett for å lufte ut hodet. Jeg er helt klart blitt mer optimistisk med årene, og vil i dag omtale meg selv som en moderat optimist. Og jeg er mindre opptatt av å være «flink» enn i tidligere bøker. I temperament er jeg også et annet sted, og blir utålmodig med forfatteren av kjedsomhetsboken, som jeg synes var i overkant sytete, og i stor grad for selvopptatt. Er det noe jeg etter hvert har skjønt så er det at uansett hva man leter etter her i livet, så finner man det ikke ved å nistirre i egen navle!

Kjeder du deg mindre i dag enn tidligere?

- Jeg kjeder meg aldri! Det kan det være mange grunner til, altså. Og så er det klart at jeg virkelig liker å bli eldre, fordi det gradvis blir klarere for en hva som er viktig å bry seg om, og hva som ikke er det.

Og hva bryr filosofen seg om nå?

- Jeg bryr meg aller mest om familien min, hunden min og vennene mine, men det er som privatperson. Som filosof har jeg jo akkurat utgitt boken om håp, og gir en del intervjuer og reiser rundt og holder foredrag for å få den i omløp blant lesere og i utlandet. Det er et problem, om enn et luksusproblem, at den delen av forfattervirket med bokpromotering tar ganske mye tid, for når jeg er ferdig med en bok, har jeg som regel mest lyst til å jobbe med et helt annet tema. Men jeg har nå skrevet 2/3 av en ny liten bok med arbeidstittelen Dumhetens filosofi, som kanskje utgis allerede til høsten. Den starter slik: «Jeg er dum. Det er du også. I tillegg er jeg en idiot. Det er du også.»