Alle krigers Clausewitz

Carl Von Clausewitz er blant historiens fremste militærstrateger. Tenkningen hans har både blitt brukt og misbrukt de siste 200 årene. I 2020 kom en norsk oversettelse av hans hovedverk Om krigen. Er det noen relevante innsikter å hente fra dette gamle storverket?

Carl Von Clausewitz (1780-1831) ble innrullert i den prøyssiske hær bare 12 år gammel. Hans første aktive tjeneste var som infanterist i Revolusjonskrigene. Deretter kjempet han på ny mot Frankrike under Napoleonskrigene. Han opplevde koalisjonens store nederlag ved Austerlitz (1805) og Auerstädt (1806), hvor han etter sistnevnte slag ble satt i ett års krigsfangenskap. Slagene resulterte også i at Østerrike og hjemlandet Preussen i praksis ble vasallstater for den franske okkupasjonsmakten, og måtte finansiere Napoleons felttog mot Moskva. I 1811 brøt derfor Clausewitz sin ed til kongen og gikk inn i russisk tjeneste for å fortsette kampen mot Napoleon.

Denne avgjørelsen samt reformvennlige sympatier skulle gi han en utstøtt posisjon i det prøyssiske militærhierarkiet. Men mot slutten av Napoleonskrigene fikk Clausewitz likevel lov til å kjempe for den prøyssiske hær igjen. Han bidro til den endelige seier over Napoleon i 1815 som armékorpssjef i Waterloo-felttoget, da han fikk i oppgave å avskjære en fransk forsyningsstyrke på vei til slaget ved Waterloo. Disse krigserfaringene ga Clausewitz et ambivalent forhold til Frankrike. Han foraktet den franske stat, fransk kultur og kunne visst nok heller ikke fordra det franske kjøkken.¹ Samtidig satt han igjen med en stor beundring over hva Napoleon og den franske hær hadde fått til på slagmarken.

Om krigen

Clausewitz er imidlertid mer kjent for sin militærteori enn for sin praktiske karriere. Vom Kriege (1832) ble påbegynt på starten av 1800-tallet og Clausewitz arbeidet med verket frem til 1830, året før han døde av kolera. På dette tidspunktet var det heller ikke fullført og det ble utgitt posthumt av hans enke, Marie. Som historikeren Hew Stachan påpeker i forordet til den nye norske utgaven, har verket blitt lest av offiserer og statsmenn siden det utkom, og har opplyst og stimulert enhver som studerer krigens vesen.² Dette er muligens én av årsakene til at Om Krigen har blitt oversatt til norsk av Lars Holm Hansen og Vidarforlaget så nylig som i 2020. For første gang foreligger verket i sin helhet på norsk og oversettelsen hjelper oss å forstå en tung teoretisk tekst, skrevet på gammeldags tysk.

Verket rommer totalt 8 bøker med tematiske inndelinger som til sammen skal utgjøre en fullstendig krigsteori. Det begynner med å avklare hva krig er, hva som er krigens mål og dens relasjon til politikken. Deretter fokuserer verket på forholdet mellom krigføringens taktikk og strategi. Den avsluttende delen av verket begir seg ut på filosofiske betraktninger om krigens abstrakte nivåer og dens historiske betingelser. Clausewitz’ mål var nettopp å finne frem til krigens essens og analysere fenomenet på en måte som kunne være gyldig i og utenfor hans egen tid.³ Dette er ingen enkel oppgave ettersom krigens betingelser utvikler seg i takt med teknologi og samfunnets premisser.

Hvorvidt verket inneholder tidløs militærteoretisk visdom, diskuteres stadig blant militærmenn og historikere. Det som imidlertid kan fastlås er at Om Krigen har en enorm virkningshistorie. Det fikk for alvor sitt gjennombrudd under de tyske samlingskrigene, og ved utbruddet av første verdenskrig var Clausewitz den dominerende krigsteoretiker for alle store europeiske militærmakter. Mottagelsen skulle imidlertid ikke stoppe der. I tillegg til å ha blitt lest i alle verdenshjørner, har både marxister og nazister brukt Clausewitz krigsteori som et intellektuelt grunnlag for deres krigføring. Man kan derfor i det minste påpeke en teoretisk forbindelse mellom noen av de største begivenhetene i det 20. århundre og den prøyssiske generalen. Verkets resepsjonshistorie viser at lesere heller ikke har sittet igjen med samme utbytte. Fortolkningen av Om krigen er derfor muligens vel så kontekstuell som selve verket. Ved å undersøke denne resepsjonshistorien kan man kanskje forstå hvorfor Om Krigen stadig utkommer i nye utgaver og nye oversettelser.

Clausewitz’ krigsteori

Militærhistorikeren Rolf Hobson deler Om Krigen i to hovedkategorier: den «militære Clausewitz» og den «filosofiske Clausewitz».⁴ Den førstnevnte kategorien betegner gjerne de seks første bøkene: «Om Krigens natur», «Om militærteori», «Om strategi generelt», «Trefningen», «De væpnede styrker» og «Forsvar» som alle er skrevet før 1827. Det som kjennetegner denne delen av forfatterskapet, er at han i denne perioden er fullstendig trollbundet av Napoleon. Hobsen påpeker at «disse seks første bøkene først og fremst er en dissekering av Napoleons krigføring, som i denne tiden sto for ham som et ideal for den mest fullkomne formen for krig».⁵ Det som hovedsakelig opptar den «militære Clausewitz» er Napoleons strategiske nivå. Som moderne leser kan man stå i fare for å sammenblande krigens strategi med krigens taktikk, men strategi er krigføringsnivået over taktikk og handler om å anvende krigen på en produktiv måte. I Clausewitz’ perspektiv, begrenser taktikk seg til de konkrete grepene som utføres for å planlegge, tilrettelegge og lede selve trefningen, mens strategi er mer overordnet og dreier seg om å «koordinere hver av dem med hverandre, slik at de kan bidra til krigens formål».⁶ Altså å bruke de enkelte slagene krigen består av til å oppnå krigens hensikt.

Det er mange som har skrevet om krig før Clausewitz, men deres fokus forble som oftest på taktikk, og Napoleon selv brukte ikke begrepet før etter sin aktive karriere. Det var imidlertid åpenbart for krigsteoretikere som skrev etter Napoleonskrigene at det var strategien som skilte Napoleon fra sine motstandere. Konsekvensen av å bruke Napoleon som analyseområde er at bøkene til en viss grad blir historisk betinget og dagens militærmenn leser hovedsakelig denne delen av verket med historisk interesse.⁷ De var imidlertid høyt ettertraktet som en militærhåndbok i andre halvdel av 1800-tallet, og beholdt en militærteoretisk posisjon frem til første verdenskrig.

Den «filosofiske Clausewitz» betegner bok 7 «Angrep» og bok 8 «Krigsplanen». De kaster lys over nye intellektuelle impulser mot slutten av hans liv.⁸ Han var blant annet sterkt preget av den tyske historismen i denne perioden, et teoretisk perspektiv som legger til grunn at alle menneskelige virksomheter er underlagt sosiale og materielle premisser. Dette førte til at han i større grad begynte å reflektere over krigens historiske betingelser:

En mer generell og teoretisk behandling av temaet kan la seg gjennomføre dersom vi legger til grunn statenes og samfunnenes beskaffenhet, slik at de er definert i lys av tidsepoken de eksiterer i og livsbetingelsene de er underlagt. […] Halvsiviliserte tatarer, antikkens republikker, middelalderens lensherrer, og endelig 1800-tallets fyrster og folk, førte alle krig på sin måte, førte den forskjellig, med andre midler og for andre formål.⁹

Denne erkjennelsen dreier de avsluttende bøkene inn mot krigens abstrakte nivåer, og krigsperspektivene i disse bøkene beskrives av mange som tidløse.¹⁰ Nivåene dreier seg om at krigen kan innta ulike former som følge av hva som står på spill, og disse analysene frigjør seg fra materielle premisser. I bok 8, Handlingsplanen finner vi blant annet begrepene virkelig og absolutt krig. Begrepene følger et teoretisk premiss som allerede blir introdusert i bok 1, og som Clausewitz kaller krigens treenighet.¹¹ Treenigheten avgjør krigens intensitet og består av tre elementer: folket, hæren og statskabinettet. Når disse tre elementene er i overenstemmelse om å slå motstanderen på hvilken som helst bekostning, er krigen i sin absolutte form og kan føre til en total utladning av aggresjon. Virkelig krig er derimot ofte begrenset av politiske forhold. De fleste kriger når ikke sitt ytterste voldspotensial fordi den politiske hensikten ikke er å tilintetgjøre motstanderen. Man kan for eksempel okkupere et landområde, for senere å bruke okkupasjonen som en brikke i diplomatiske forhandlinger.¹² Motstanderens politiske forhold til andre stater er også blant faktorene som begrenser virkelig krig.¹³ Man må ta hensyn til et helhetlig spekter av praktiske hensyn som ofte forhindrer at krigen når sin absolutte form.

Begrepene virkelig og absolutt krig fikk en militærteoretisk renessanse under den kalde krigen. Muligheten for at konflikten mellom Vesten og Sovjetunionen skulle eskalere, løftet frem alternativene som to ulike handlingsplaner i en eventuell atomkrig (absolutt eller begrenset).¹⁴ For politikere og militærmenn har de abstrakte perspektivene til Clausewitz forblitt relevant fordi de kan brukes fortolkende og rekonstruerende i nye politiske og militære fenomener.¹⁵

Hva er krig?

Det er på et vis merkverdig at bok 1, «Om Krigens natur» ikke blir betraktet som en del av den «filosofiske Clausewitz» ettersom den forsøker å besvare et filosofisk spørsmål. Den mest nærliggende forklaringen er at boken plasserer han som teoretiker forankret i sin egen tid. Merkelapper er sjeldent helt treffende, og man bør kanskje heller anse den «militære Clausewitz» som «1800-tallets Clausewitz». Bok 1 begynner nemlig med det som har blitt betraktet som 1800-tallets mest innflytelsesrike krigsbegrep.¹⁶ Frem til omtrent 1820 var Clausewitz metodisk inspirert av Kants erkjennelsesteori.¹⁷ Teorien legger til grunn at man kan nærme seg kjernen i et fenomen ved å benytte nøyaktige og treffende begreper, «richtige Begriffe».¹⁸ For å undersøke et begrep er man nødt til å presisere hvilket mål det forsøker å nå og middelet det benytter for å oppnå sitt formål. Når Clausewitz skal forklare hva krig er, søker han derfor å undersøke hva som er krigens mål og hvilket middel det har til disposisjon. Det første leddet i forklaringen er at: «Krig er bruk av vold for å tvinge motstanderen til å gjøre som vi vil».¹⁹ Middelet er vold og målet er å få gjennomslag for sin vilje. Det særegne ved krigen, som skiller den fra andre menneskelige virksomheter er volden den benytter som virkemiddel, men organisert vold i en slik skala oppstår ikke og føres ikke uten politiske interesser. Dette leder til svaret i sin helhet:

Krigen adskiller seg bare fra politikk i fredstid ved sitt virkemiddel. Den er en ren fortsettelse av diplomatiet når ord og brevvekslinger ikke tilfredsstiller statskabinettets vilje. Krig er derfor en kamp mellom viljer. Målet med krigen er som Clausewitz skriver: «å gjøre fienden forsvarsløs, slik at vi kan påtvinge vår vilje».²¹ Han understreker at forholdet mellom politiske mål og militære midler ikke har en ensidig dynamikk. Det er et kontinuerlig samspill mellom målet og midlene, men «krigen er middelet. Og middelet kan aldri betraktes isolert fra hensikten».²²

Det er verdt å legge merke til at Clausewitz ikke drøfter hvorvidt krig er et verdispørsmål. Mange har fortolket fraværet av etiske vurderinger som en del av Clausewitz søken etter å fremstille krig deskriptivt.²³ Dette bør imidlertid undersøkes med en viss historisk skepsis, ettersom definisjonen av krig som et politisk instrument reflekterer et bestemt perspektiv på internasjonale relasjoner. Perspektivet betegnes gjerne med det franske begrepet, raison d’etat eller det tyske, realpolitik. Det innebærer at det som er avgjørende for utenrikspolitiske vurderinger er hva som til enhver tid vurderes som fordelaktig. Om Clausewitz var inspirert av Kants metodiske tilnærming sto han altså i skarp kontrast til moralfilosofens verdenssyn. Perspektivet er tidstypisk for 1800-tallets oppgjør med Kant og opplysningstidens perspektiv på internasjonale relasjoner, som la til grunn at verden består av et samfunn av nasjoner, hvor naturretten legger føringer for moralsk samhandling mellom stater.²⁴ I og med at det internasjonale samfunnet ikke hadde en overnasjonal autoritet eller domstol som kunne forsterke rettslige normer, anså Clausewitz den internasjonale arena som en blek kopi av samfunnslivet i staten hvor lover og normer faktisk ble håndhevet.²⁵ Snarere enn å problematisere krigens moralske karakter, var han heller skeptisk til fredstidens forringende virkning på folkets moral:

Nå finnes det i vår tid knapt noen annen måte å oppdra hæren til dristighet på enn gjennom krig under dristig lederskap. Bare slik kan man motvirke sinnets bløtaktighet, denne hangen til hygge som forringer et folk i gode tider med velstand og økt handel. Bare når folkets karakter og krigserfaring gjensidig forsterker hverandre i vedvarende vekselvirkning, kan et folk håpe på å oppnå en sterk posisjon i internasjonal politikk.²⁶

Hvis man legger til grunn at alle stater har ansvar for sin egen ferd i verden, er ikke krig nødvendigvis en kritikkverdig bedrift, ettersom den kan hjelpe staten med å nå sine realpolitiske mål og styrke nasjonens samhold. Dette perspektivet var heller ikke Clausewitz alene om. Det var typisk for europeiske nasjoner å betrakte internasjonal rett i et positivistisk perspektiv. Det vil si at man anså den internasjonale verden som forbundet gjennom gyldige avtaler og ikke metafysisk etikk. De anså verden som grunnleggende konfliktfull på grunn av sin lovløshet, og krig kunne benyttes som et konkurransemiddel i alles kamp mot alle. Krig ble ofte ansett som et gyldig diplomatisk virkemiddel dersom noe annet ikke var formalisert gjennom traktater.²⁷

Krigsforståelsen vi finner i Om Krigen skulle etter hvert kulminere i første verdenskrig. Det vil si at forståelsen av krig som et politisk instrument har blitt betegnet av ettertidens historikere som dominerende fra omtrent 1815 til 1918.²⁸ Etter fredsforhandlingene i Versailles (1919) og Folkeforbundet ble opprettet i 1920, skulle krig ha langt strengere betingelser enn å tilfredsstille enhver stats politiske interesser.²⁹ Likevel var ikke dette slutten for Om Krigen. I motsetning til mange av sine samtidige som bare beholdt sin relevans innenfor 1800-tallets politiske kontekst, ble Clausewitz tatt med videre.

Clausewitz og Marxistene

Det var ikke bare statsmennene som representerte Europas nasjoner som tok til seg Clausewitz. Internasjonale revolusjonære på tvers av landegrenser så verdien i Om Krigens teorier. Vladimir Lenin som i utgangspunktet ikke var noen militærekspert, begynte å lese Om krigen mens han var i eksil i Sveits fra 1914 til 1915. Åpenbart var han imponert over krigsskriftet ettersom han noterte med stor iver i sine notatbøker, passasjer og ideer av viktighet for den revolusjonære bevegelsen.³⁰

Hva var det ved den Prøyssiske generalen som traff så godt? Svaret er todelt. For det første passet Clausewitz historisme særdeles godt med marxistenes sosiale og materielle forståelse av historien. Lenin beskriver krigens historiske betingelser på nesten identisk vis som Clausewitz, i talen «War and revolution» (1917):

Det viktigste for marxistene når de skulle ta stilling til en krig, var hvilke klasser som styret og kjempet i den og hvilket formål de krigførende hadde. Clausewitz’ historiske budskap om at ulike epoker er formet av kontekstuelle krigsintensjoner ga et historisk formål til klassekampen. Revolusjonskriger var krigene som skulle forme 1900-tallet, i det minste i et marxistisk perspektiv.

Et annet teoretisk prinsipp fra Om Krigen som ble adoptert av Lenin var at: «krig er politikk med andre midler». Dette poenget kunne brukes på to måter. På den ene siden kunne det brukes som en kritikk av bourgeoisienes avgjørelse om å gå inn i første verdenskrig. Det var den styrende elitens politiske vilje og ikke arbeidernes vilje. På den andre siden kunne det brukes som et argument for revolusjonen. Volden som var nødvendig for å opprette det proletariske samfunnet marxistene søkte var et middel som kunne gjennomføre arbeidernes politiske vilje. Clausewitz definisjon av krig ble derfor Lenins definisjon av krig, og han brukte den aktivt i sine taler:

Senere kritikk av Lenins Clausewitz-resepsjon fra andre marxister, deriblant Stalin, poengterte at Clausewitz var politisk idealist. Clausewitz tok ikke stilling til nasjonens interne fraksjoner og vektla utenrikspolitikk i større grad enn sosioøkonomiske konflikter.³³ Men Lenin benyttet seg av definisjonen fordi den åpnet opp for egne resonnementer. Tilpasningen av Clausewitz’ teori i et marxistisk bilde skulle også vise seg å gi god politisk uttelling.

Ved utbruddet av første verdenskrig øynet Lenin muligheten til å kritisere Den andre internasjonalen, som var en internasjonal sammenslutning av sosialistiske partier. Han produserte pamfletter som påpekte at sosialistene hadde akseptert krigen, begrunnet i nasjonalt selvforsvar, og dermed forlatt prinsippet om å ikke delta i kapitalistiske kriger.³⁴ Kritikken av sosialistene skal ha gitt marxistene en økt politisk oppslutning blant arbeiderklassen. Lenins mål var altså ikke å diskutere med Clausewitz, men heller å bruke han som militærteoretisk tyngde. Slik ble Om Krigen i seg selv et politisk instrument for de revolusjonære marxistene.    

Clausewitz og nazistene

Skuffelsen Clausewitz følte i sitt liv over Preussens krigsplan under Napoleonskrigene, førte til at han gikk fra å være prøyssisk monarkist til å bli tysk nasjonalist.³⁵ Dette i tillegg til hans innbitte motstand mot fransk okkupasjon gjorde han utsatt for nazistisk appropriasjon i det 20. århundre. Nazistene på 1920-tallet hentet frem Clausewitz notater fra 1812, hvor han oppfordrer hele det tyske rike til å fortsette kampen mot Napoleon.³⁶ Hitler brukte sitater fra notatene i sine taler for å dra paralleller mellom Napoleons okkupasjon og Folkeforbundets kontroll over tyske områder.³⁷

Det var imidlertid ikke helt uproblematisk å forene Om Krigen og den nazistiske krigsforståelsen. Erich Ludendorff, som selv var general under første verdenskrig og senere nazist, hevdet at tyskerne måtte forkaste Clausewitz. I Der Totale Krieg (1935) formulerte han en tese om at krig ikke er en forlengelse av politisk vilje, men heller en forlengelse av folkets vilje. Hitler skal ha tilsluttet seg dette perspektivet.³⁸

Et annet aspekt ved Om Krigen som ikke var i overensstemmelse med den nazistiske krigsplanen var Clausewitz’ forståelse av angrepskrig som strategisk underlegen forsvarskrig. I bok 7, «Angrep» påpeker han at ethvert militært angrep vil svekkes og nå sitt kulminasjonspunkt.³⁹ Han hadde til og med spådd så tidlig som i 1803 at Napoleon ville bli slått dersom han forsøkte å innta Russland på grunn av landets veldige område.⁴⁰ Nazistenes Blitzkrieg la altså ingen lit til strategiske advarsler fra den prøyssiske generalen.

Om Krigen ble likevel viktig for nazistene mot slutten av krigen. Propagandaminister Joseph Goebbels plukket opp Clausewitz-tråden i Sportpalasstalen (1943) etter at krigslykken hadde snudd for tyskerne.⁴¹ Det som ble interessant for Goebbels var Clausewitz’ begrep om treenigheten. Altså at når de tre elementene politikken, hæren og folket er i overensstemmelse, når krigen sitt potensial og sin absolutte form. Goebbels brukte riktignok merkelappen, totale krieg, og knyttet sammen Lundendorffs og Clausewitz teorier.⁴² I talen ble det annonsert at myndighetene ville stenge barer, restauranter og andre virksomheter som kunne distrahere folket fra krigsoppgaven som lå foran dem. Tiltakene skulle sikre at hele folket var fokusert på krigsinnsatsen og at elementene var i overensstemmelse. I 1944 ble tankesettet ført videre da den tyske folkemilitsen, Volkssturm (folkestormen) ble opprettet for å mobilisere det tyske folk til et siste forsvar av Det tredje rike. Begrepet, Volkssturm var visstnok inspirert av Om Krigens gjengivelse av den tyske motstanden under Napoleonskrigene:

Etter Bonaparte har krigen altså fått en helt annen natur, ved at den ble hele folkets sak, først hos den ene parten, deretter hos den andre. Eller rettere sagt, den har kommet svært nær sin sanne natur, sin absolutte fullkommenhet. Midlene man skaffet til veie, hadde tilsynelatende ingen grense, den forsvant i regjeringens og undersåttenes energi og entusiasme. […] Målet med kamphandlingen var å nedkjempe motstanderen. Først når motstanderen lå bevisstløs på bakken, mente man å kunne stanse opp og komme til enighet om motstridende interesser. Krigen hadde, befridd seg fra alle konvensjonelle begrensinger, med andre ord brutt ut med hele sin naturlige kraft.⁴³

Det Clausewitz beskriver i passasjen er først og fremst fenomenet historikere har kategorisert som massemobilisering.⁴⁴ Altså den organisatoriske overgangen fra at hærer benyttet aristokratiet i krigføring, til at hele folket ble mobilisert og rekruttert i hæren og i offiserposisjoner. Goebbels oversatte passasjen i et dystopisk budskap som betydde at Tyskland skulle kjempe til siste mann mot den allierte invasjonen. Hitler hadde ingen intensjon om å kapitulere og kalte det siste forsvaret av Berlin for Operation Clausewitz.⁴⁵ Operasjonen var imidlertid ikke i overenstemmelse med Om Krigens prinsipper, ettersom Clausewitz aldri mente at krig skulle utføres i blind lidenskap. Den skulle alltid være kontrollert av dens politiske hensikt: «Idet offeret blir så stort at det ikke står i forhold til verdien av den politiske hensikten, må man oppgi hensikten og inngå fred».⁴⁶

Fortolkningen av Om Krigen støter ofte på en grunnleggende teoretisk tvetydighet. Verket er både en kontemporær analyse av krigføring i napoleonstiden, og det søker å fremstille en universell krigsteori.⁴⁷Denne motsetningen er et resultat av Clausewitz eget livsløp. Etter 1827 forsøkte han å revidere hele verket i tråd med nye visjoner, men han rakk det ikke. Ettersom han forsøkte å revidere teksten med abstraherende perspektiver, kan leseren lettere harmonisere teksten med sitt eget verdensbilde.

Men det er verdt å understreke at Clausewitz først og fremst er et barn av sin egen tid. Han hadde blant annet svært tidstypiske holdninger til hvordan krig burde føres. Han foretrakk Napoleons strategi: man skulle konsentrere motstanderens styrker og slå dem i et avgjørende slag.⁴⁸ Kapittel 1 i bok 1, «Hva er krig?» er i tillegg det eneste ferdigreviderte kapittelet han så seg fornøyd med.⁴⁹ I dette kapittelet finner vi tesen om at krig er politikk med andre midler, noe som vi har sett gjenspeiler 1800-tallets perspektiv på internasjonale relasjoner.

I det store og det hele tror jeg vi bør lese Om Krigen i lys av 1800-tallets politiske og intellektuelle kontekst, og at resepsjonshistorien forteller oss mer om leserens verdensbilde enn om Carl Von Clausewitz. Det resepsjonshistorien imidlertid kan fortelle oss, er at det dreier seg om en tekst med enorm historisk innflytelse og at den nye norske utgaven kan, som omslaget påpeker, regnes som en kulturhistorisk begivenhet.

Noter

1. Carl von Clausewitz, Om Krigen, Overs. Hansen, (Stachan, innledning) (Oslo: Vidarforlaget, 2020), s. 16.
2. Ibid. 25.
3. Rolf Hobson, Krig og strategisk tenkning i Europa 1500-1945: samfunnsendring statssystem – militærteori (Oslo: Cappelen akademisk forlag, 2005). s. 3.
4. Ibid. 176.
5. Ibid.
6. Clausewitz, Om Krigen, Overs. Hansen, II, 135.
7. Hobson, Krig og strategisk tenkning i Europa 1500-1945.
8. Ibid.
9. Clausewitz, Om krigen, VIII, 897.
10. Hobson, Krig og strategisk tenkning i Europa 1500-1945, 177.
11. Clausewitz, Om Krigen, Overs. Hansen, I, 72-73
12. Clausewitz, Om krigen Overs. Hansen, VIII, 922.
13. Ibid., 925
14. Gerald R. Huges, «Carl von Clausewitz and his Philosophy of War: The Evolution of a Reputation» History 2020, Vol 105. s. 773-805. 792.
15. Ibid. 804
16. Stephen C. Neff, War and the Law of Nations. A General History (Cambridge: Cambridge University Press, 2005), s. 197.
17. Hobson, Krig og strategisk tenkning i Europa 1500-1945, 177.
18. Ibid., 178.
19. Clausewitz, Om Krigen, Overs. Hansen, I, 50.
20. Ibid., 70.
21. Ibid., 52.
22. Ibid., 70.
23. Gat Azar, A History of Military Thought: From The Enlightenment to The Cold War (Oxford: Oxford University Press, 2001), s. 238.
24. For mer informasjon om Kants perspektiv på internasjonale relasjoner se: Kant, To Perpetual Peace, overs. Humphrey (Indianapolis: Hackett, 2003), 15.
25. Gat, A History of Military Thought, 241.
26. Clausewitz, Om Krigen, VI, 243.
27. Neff, War and the Law of Nations, 170.
28. Ibid., 159.
29. Ibid., 285.
30. Gat, Azar. «Clausewitz and the Marxists: Yet Another Look» Journal of history 1992, Vol 27 (2). s. 363-382. 370 -371.
31. Vladimir Lenin, «War and Revolution» S. 398-421 i Lenin Collected Works, oversatt av Isaacs Bernard (Moscow: Progress Publishers, 1964). Tilgjengelig: https://www.marxists.org/archive/lenin/works/1917/may/14.htm
32. Lenin, «War and revolution».
33. Gat, «Clausewitz and the Marxists», 372-373.
34. Ibid. 371.
35. Clausewitz, Om Krigen, Overs. Hansen, (Stachan, innledning), 16.
36. Huges, «Carl von Clausewitz and his Philosophy of War», 782.
37. Ibid.
38. Ibid. 787.
39. Clausewitz, Om Krigen, Overs. Hansen, VII, 803.
40. Huges, «Carl von Clausewitz and his Philosophy of War», 789.
41. Ibid., 783.
42. Ibid., 787.
43. Clausewitz, Om Krigen, Overs. Hansen, VIII, 907-908.
44. Hobson, Krig og strategisk tenkning i Europa 1500-1945, 174.
45. Huges, «Carl von Clausewitz and his Philosophy of War», 787.
46. Clausewitz, Om Krigen, Overs. Hansen, I, 78.
47. Gat, A History of Military Thought, 253.
48. Ibid.
49. Clausewitz, Om Krigen, Overs. Hansen, (Stachan, innledning), 24.