Mot en bredere idéhistorie

AKTUELT: Senter for global og komparativ idéhistorie er i den spede oppstartsfasen. Bak nettsidens få og navnløse artikler står tidligere Ny Tid-redaktør Dag Herbjørnsrud. Målet? Å berge siste rest av humaniora, bryte ned forestilte kulturfellesskap og danne grunnlaget for en ny opplysningstid.

i samtale med Dag Herbjørnsrud

På hvilken måte vil Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI) bidra til en opplyst offentlighet?

– Store deler av humaniora-pensum hegner om en felleseuropeisk identitet, noe jeg mener det finnes liten dekning for. SGOKI er ment som et supplement til den mytologiske nasjonalismen og den metodologisk eurosentrismen, som har fått gjennomslag i akademia de siste tiårene. Hensikten er å tilgjengeliggjøre kunnskap man hadde før, men som i dag er gått tapt.

Det er mange referanser til Arne Næss på nettsiden, og du samarbeider tett med hans sønn, Ragnar Næss. Hvorfor er det så viktig å gjenintrodusere Næss?

– Hadde alle studenter blitt presentert for Næss’ Filosofihistorie (1953), som før var exphil-pensum, ville det ikke vært så problematisk at fag som sosiologi og statsvitenskap har tendensiøse tekster på pensum. På sosiologi blir studentene servert problematiske påstander om jøder i Max Webers Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd (1905), og verken på statsvitenskap eller filosofi får man vite noe om Aristoteles hyllest til demokratiet i Nord-Afrika.

– Problemet er at hvis studentene ikke presenteres for et balansert kildegrunnlag, vil det alltid være enkelte folk som tipper over. Både Eurabia-ideologer og salafister kan få sitt verdensbilde bekreftet.

Hva med idéhistorie?

– At masterprogrammet i idéhistorie nedlegges til fordel for «Europeisk kultur» er også et symptom på europafokuset i vår tid. Bak tekstene som velges ut ligger en politisk forståelse av Europa som én enhet. I virkeligheten finnes det lite belegg for å snakke om et finsk og portugisisk kulturfellesskap. Europa er som verden for øvrig: mangfoldig.

Du har flere styremedlemmer og tilknyttede, men bortsett fra deg er det ingen idéhistorikere i senteret for idéhistorie. Har du ingen medsammensvorne?

– Vi forsøker å være tverrfaglige, men jeg er absolutt åpen for flere idéhistorikere. Men idéhistoriefaget har ikke vært spesielt utadvendt, så jeg har forståelse for at dette ikke passer helt inn.

Hvor mye av gamle Ny Tid vil vi se i SGOKI?

– Jeg har jobbet ti år i Aftenposten, ti år som Ny Tid-redaktør og to år i Morgenbladet. Det føler jeg er en fin balanse. SGOKI er heller en videreføring av bokprosjektene Blanke løgner, skitne sannheter (2002) og Norge – et lite stykke verdenshistorie (2005), som jeg ikke har hatt tid til å følge opp før nå.

«Global idéhistorie» må lyde godt hos Fritt Ord, som i rapporten Hva skal vi med humaniora? argumenterer for at «humaniora bør gjøre brytningene mellom det nasjonale og internasjonale/globale til emne og undersøke hvordan forhandlingene med det globale gis betydning innenfor en nasjonal ramme.»

– Jeg håper på støtte fra Fritt Ord og andre institusjoner, men min erfaring er at pengene går til europaforskning og prosjekter som bygger opp under nasjonalistiske perspektiver.

Hva kan vi vente oss fra SGOKI i framtiden?

– For tiden arbeider jeg på et bok om globalkunnskap, som jeg håper å få ferdig i høst. Så vil jeg utvikle nettsiden og forhåpentligvis ulike kurstilbud – for de som er interessert i idéhistorien utenfor pensumlistene.