MERSMAK OG BISMAK AV WONDERFUL WORLD

Stavanger er ikke akkurat kjent som filosofi-Norges arnested og det var derfor kanskje noe overraskende at Nordens filosofifestival skulle gå av stabelen nettopp der. Men publikum lot seg begeistre. På programmet fant man byvandring, film, teater, poesi, musikk, samtaler, debatt, foredrag og bokutsalg. Ambisjonene til arrangørene har vært skyhøye, og forventningene til festivalen vokste i takt med stadig nye programslipp og nedtellingen til det hele skulle brake løs – det er tross alt ikke hver dag de store filosofiske spørsmålene blir skjenket slik oppmerksomhet.

KÅKÅ, eller Kverulantkatedralen, er Stavangers svar på et litteraturhus og har siden 2014 servert byen festivaler og debatter under mottoet «ingen by er bedre enn sin egen offentlighet». Festivalsjef Jan Inge Reilstad har uttrykket en lengsel etter debatter med friksjon og uenighet omkring tema som ikke har hatt sin naturlige plass under deres vanlige festivalføljetong, KÅKÅnomics – kjent som Norges største økonomifestival.

Nå var det altså filosofi og vitenskap som skulle «festivaliseres» – og det var ikke gitt at det skulle bli en suksess. Bare se til vitenskapsfestivaler som Starmus og Big Challenge som ble kritisert for å være lite folkelige, ha høye prislapper, skjev kjønnsfordeling og fikk dårlig oppmøte på arrangementene. Men KÅKÅ, bestående av kompetente debatt- og kulturarrangører, synes å ha vært akkurat det ensemble som trengtes for å gjøre filosofi spennende, og Tou Scene var et utmerket sted for et slikt arrangement: I vidunderlige omgivelser på Stavanger Øst var regnbuefaktoren høy og både tilreisende og siddiser flokket seg til alle tilgjengelige scener.

Så skal det sies at dette var ikke-filosofenes filosofifestival. Her fant man ingen svevende og virkelighetsfjerne foredragsholdere. Temaene var dagsaktuelle, engasjerende og tilgjengelige. Ekstra stas var det selvfølgelig at flere av Salongens egne – både tidligere og nåværende redaksjonsmedlemmer – bidro på forskjellige vis: Hannah Winther, tidligere redaktør, deltok i en samtalte med Kristin Gjesdal om boka Kvinner i filosofien. I tillegg ledet Winther et panel om fremtidens dyr, landbruk, og mat. Alexandra Esdaile, nåværende redaksjonsmedlem, ledet også flere panel, med tema som fremtidsmennesket, psykiatriens tilstand og ville verdier i antropocen. Oda Davanger, tidligere redaksjonsmedlem, holdt et flammende og godt innlegg om kjønn og nye virkelighetsbeskrivelser.

Akkurat dette siste arrangementet ble også kilden til noe av bismaken noen følte på, både før, under og etter festivalen. Bare et døgn før festivalen kom i gang kunne man lese et leserinnlegg av festivalsjef Jan Inge Reilstad i Stavanger Aftenblad. I innlegget etterlyste han transpersoner, og helst FRI Rogalands tilstedeværelse på festivalen, som han tydelig hadde forsøkt å få på banen ved gjentatte anledninger, uten hell. 

Hvordan kunne det ha seg, når alt Reilstad ønsket var en arena hvor vi kunne «undres over verdens mystiske og vidunderlige kompleksitet sammen, på utsiden av ekkokammer og moralsk indignerte stammer, med klar, moden og opplyst innestemme»? 

Hvis man er litt sympatisk er det ikke veldig vanskelig å forstå hvorfor. For det første kan man aldri tvinge noen til å delta i en debatt de ikke ønsker å ta del i. Man kan invitere, og man må forvente noen nei. 

For det andre var ikke leserinnlegget veldig inviterende. Tvert i mot hadde den en uthengende stil – som om det var FRI eller Esben Ester Pirelli Benestads som måtte ta skylden for at Reilstads drøm om en debatt med «friksjon og uenighet, ikke koseprat og dialogpjatt» ikke gikk i oppfyllelse. Reilstad mener at dette handler om intet mindre enn «ytringsfriheten og uenighetsfellesskapet, som er forutsetningen for mye mer enn det fungerende demokratiet og den store, åpne samtalen». I samme åndedrag navngir han transfolk, fremstiller dem som ofre og påstår at de ikke evner å ta den nye kjønssvirkeligheten på alvor. Det er ikke åpenbart hva Reilstad gjør i dette innlegget for å motvirke det han kaller en «kjønnsdebatt som har gått av skaftet».

For det tredje setter han Anne Kalvig på scenen – en av norges mest uttalte antitrans-aktivister. Man må ha forståelse for at transpersoner ikke vil delta i et panel med folk som er så ytterliggående i debatten, når man ikke engang får mulighet til å ha dialog. Arrangørene hadde lagt premisset for arrangementet langt unna der transpersoner følte seg hjemme og velkomne. Som Karoline Skarstein, leder for FRI Rogaland, skriver i sitt svarinnlegg til Reilstad, er det rart «å gå helt ut til den ytterste ytterkant. Og så rase over at ingen av det de kaller «transvennlige» ville stille.»

At ingen fra transmiljøet stod på scenen når deres sak ble diskutert var trist, men også forståelig. Her burde nok FRI eller andre ønskede innleggsholdere blitt gitt større mulighet å sette premissene for egen deltagelse, slik at de kunne få til et godt og inkluderende arrangement. Blindheten for dette undergravet paradoksalt nok Reilstad og KÅKÅs egen visjon om et arrangement for ytringsfriheten og uenighetsfellesskapets fremtid. 

Dialogpjatt ble det uansett ikke. Temperaturen ble høy, selv om det ikke var lagt opp til dialog eller debatt mellom deltagerne, men snarere en serie enkeltstående innlegg. Men fremtidig tilstedeværelse avhenger, for flere av oss, av at arragørene klarer å anerkjenne sine feiltrinn og legge opp til bedre balanserte panel i fremtiden. 

Tross noen barnesykdommer – Wonderful World ble en braksuksess og jeg tror og håper festivalen har kommet for å bli. Kanskje det nettopp var den komplekse tematikken, presentert på en tydelig og tilgjengelig måte som samlet publikum. Det er i alle fall ingen tvil om at arrangementer med substansielle og dypere debatter engasjerer folk – inkludert meg.