Hurra for Karamasov!

Lille Iljusja er død. Han har en dranker til far, og moren er sinnssyk. I begravelsen vil hun ha den lille blomsten Iljusja holder i hånden. Midt inne i den bunnløse sorgen tenner Dostojevski et lys for oss: Sorgen og lidelsen lutrer. Fiendene i begravelsesfølget kjenner kjærlighet til hverandre.

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Verdens beste roman

En grunn til at jeg stanget meg i gjennom Dostojevskis Brødrene Karamasov på slutten av syttitallet var at jeg hadde lest Kurt Vonnegut. Han skriver et sted, jeg tror det er i Slaktehus 5 at romanen er den beste i verden. Så det måtte jeg jo undersøke. Nå har jeg selvfølgelig ikke lest all litteraturen i hele verden, men jeg syntes Karamasov-gjengen var heftig lesning. Den satte spor etter seg. Siden den gangen har jeg lest den to ganger til, nå sist foran Studio Sokrates-forestillingene i Harstad i juni.

En ting jeg festet meg ved den gang, var epigrammet på første side, før romanen starter. Dostojevski siterer Johannesevangeliet (er det ikke dette evangeliet som kalles «kjærlighetens evangelium»?). Kapittel 12, vers 24 lyder:

Sannelig, sannelig sier jeg eder: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt.

Bunnløs sorg

Lille Iljusja er lett å glemme i farten. Det er han som forsvarer og sloss med guttene som snakker stygt om den fulle faren. Iljusja blir mobbeoffer. Alle de andre barna er jævlige mot ham. Og i siste kapittel av Brødrene Karamasov dør den lille gutten.

Men Brødrene Karamasov er ei så diger bok, og det hender så mye, at lille Iljusja går i glemmeboken helt til vi hører om ham i epilogen: Drankeren er for en gangs skyld edru i begravelsen, moren har for alltid gått fra forstanden – og nå bærer de den lille kisten ut av kirken. Sorgen er gjennomborende. Og de fleste i begravelsesfølget er barn. De samme barna som plaget og kastet stein på Iljusja.

Hurra for Karamasov!

Det er tolv barn i den siste scenen. Og Aljosja, Dostojevskis helt i Brødrene Karamasov (som Jesus og disiplene). De stopper opp og kaster noen smuler til småfuglene. Aljosja holder en liten tale. Om den gang guttene kastet stein på Iljusja da han forsvarte faren sin. Om hvordan alle var fiendtlig innstilte til ham, men nå er alle sammen fylt av stor kjærlighet.

Det er minnet om den lille Ijlusja som kaller fram kjærligheten; slik blir den lille pjokken til et frø som faller i jorden og dør og som skal bære megen frukt hvis barna som er sammen nå kan spre dette budskapet videre.

Alle føler seg lettet etterpå, slik man gjerne gjør. Aljosja tar barna med seg og går ut av romanen. En av guttene, Kolja utbryter: «Hurra for Karamasov!»