DRONNINGREKKA
- DEN ANDRE SIDEN AV FILOSOFIHISTORIEN 

Helt fra pytagoreerne i antikken til vår egen tids Christine Korsgaard og Martha Nussbaum finner vi et mylder av eksempler på kvinner som, til tross for mange hindringer, målbærer interessante filosofiske systemer og teorier, samt introduserer nye problemer og perspektiver. Likevel har sørgelig få, om noen, blitt kronet til dronninger og tilkjent plass i filosofihistorien ved siden av Platon, Aristoteles, Augustin, Aquinas, Descartes, Hume, Kant, Hegel, Kierkegaard og Nietzsche. Antologien Filosofdronninger, redigert av Rebecca Buxton og Lisa Whiting, forsøker å bryte med denne tradisjonen ved å fremheve og innlemme kvinnelige tenkere sine viktige bidrag til filosofihistorien.

Oversettelsen er ført i pennen av Agnete Øye og språket er lettlest og tilgjengelig. Verket, som er kronologisk organisert, består av portretter av tjue kvinnelige filosofer fra «hele» verden. «Portrett» henspiller både på at boken er utstyrt med fargerike tegninger av de kvinnelige tenkerne som fremstilles, både på omslaget og i de enkelte kapitlene, samt at det er en tilhørende tekst på 5-8 sider som beskriver tenkernes biografi og bidrag til filosofihistorien. De tjue portrettene er skrevet av kvinner med ulik bakgrunn og med en imponerende geografisk spredning hvor omtrent alle verdensdeler er representerte, selv om de fleste av dem har tilknytning til et amerikansk eller britisk universitet. I så måte er det et svært inkluderende, fargerikt og forfriskende verk med impulser fra hele verden, og antologien har de beste forutsetninger for å gi en første introduksjon til sentrale kvinnelige tenkere og inspirere til videre studier for enhver som interesserer seg for filosofi og filosofihistorie.

Antikken

Fra antikken finner vi blant annet portretter av de to mest kjente – eller kanskje helst minst ukjente – kvinnelige tenkere fra denne perioden, nemlig Diotima (ca. 400 fvt.) og Hypatia (350-415 evt.). Særlig er kapitelet om Diotima interessant. Det har gjennom tidene vært satt spørsmålstegn ved om Diotima faktisk var en levende person som flagget de synspunktene om kjærlighet og skjønnhet som kommer til uttrykk i Sokrates’ berømte tale i Symposion, eller om hun bare var en oppdiktet litterær figur fra Platons side. Det siste har nok vært, og er trolig også, den dominerende oppfatningen, da vi ikke kjenner henne fra andre kilder enn Platons verk. I sin presentasjon av Diotima i firebindsantologien A History of Women Philosophers, utgitt i perioden 1987-95, utfordrer imidlertid Mary Ellen Waithe denne antakelsen, særlig siden Platon ellers lar Sokrates diskutere med historiske og ikke oppdiktede skikkelser.¹ 

Zoi Aliozi, som har skrevet portrettet om Diotima i Filosofdronninger, henviser til denne påstanden og spekulerer blant annet i hvorvidt påstandene om oppdiktning kan skyldes manglende tro på at det fantes kvinner med et slikt intellekt som gjorde seg gjeldene i antikkens Hellas. Likevel, uansett om hun er en historisk eller fiktiv skikkelse, viser Aliozi at Diotima gir uttrykk for interessante ideer som er verdt vår filosofiske oppmerksomhet. Kanskje er det slik at Diotimas begreper om «det gode» eller «skjønne» ikke, slik standardinterpretasjonen tilsier, svarer til det Platon i andre dialoger mener med «det godes» eller «skjønnes idé». Diotima ser nemlig ut til å mene at skjønnheten ikke er et mål, men et middel til å nå noe høyere. Slike tankevekkende spørsmål er verdt å diskutere, siden de uunngåelig vil føre inn i spørsmål om hvorvidt Diotima fremsetter en selvstendig posisjon, samt hvorvidt det er Diotima eller Sokrates, eller eventuelt ingen av dem, som representerer Platons talerør i Symposion.

Antologien setter ikke bare fingeren på fraværet av kvinner, men også av ikke-vestlige tenkere, i tradisjonelle filosofihistorieverk. Boken inneholder nemlig portretter av kvinner fra ikke-vestlige kulturer, deriblant kinesiske Ban Zhao (45-120 evt.). Historisk er nok Zhao mest berømt for at hun fullførte det store verket om det vestre Han-dynastiets historie som var påbegynt av hennes far. Portrettet i Filosofdronninger fokuserer imidlertid på hennes filosofiske bidrag, og da først og fremst verket Lærestykke for Kvinner. I dette verket argumenterer Zhao først og fremst for at kvinner bør få utdannelse. Verket ble enormt godt tatt imot i samtiden innenfor den kinesiske, eller mer generelt østlige, kulturen og Zhao regnes for en pioner i kampen for utdanning for kvinner. Etter at Vesten begynte å interessere seg for studier av Østen på begynnelsen av 1900-tallet, ble hun imidlertid stemplet som fiende av kvinnesaken. Zhao knytter nemlig relasjonen mellom kjønnene til forholdet mellom yin og yang. Yang, som er kjennetegnet av rigiditet og styrke, knyttes til menn, mens yin, som forbindes med føyelighet og mildhet, assosieres med kvinner. Eva Kit Wah Man, forfatteren av dette portrettet, gjør en forbilledlig jobb med å plassere denne teorien innenfor konteksten av kinesisk filosofi der hun kontrasterer den med så vel konfusianisme, taoisme og moisme.

Mary Astell og Mary Wollstonecraft

Antikken er rimelig godt representert, men for en filosofihistoriker er det skuffende at ikke flere kvinner fra middelalder og tidlig nytid er inkluderte i antologien. I middelalderen finner vi nemlig spennende tenkere som Murusaki Shikiku, Heloise, Hildegrad von Bingen, Birgitta av Wadstena og Christine de Pisan. Det eneste portrettet fra middelalderen i antologien er av Lalla fra Kashmir (1320-92). I tidlig nytid, som kan beskrives som en gullalder for kvinnelige filosofer, finner vi blant annet Elisabeth av Böhmen, Sofie av Hannover, Anne Conway, Margaret Cavendish og Damaris Cudworth Masham. Også fra denne perioden er kun en enslig svale representert, nemlig platonisten og kartesianeren Mary Astell (1666-1731). Astell er primært kjent for at hun med det anonymt utgitte verket A Serious Proposal to the Ladies (1694/97) foregrep kampen for kvinners rettigheter, særlig når det gjelder muligheten for utdannelse. Denne kampen assosierer vi ellers helst med opplysningsfilosofer som Catharine Macaulay, Nicolas de Condorcet, Olympe de Gouges og Mary Wollstonecraft. Nå skal det likevel sies at Astell ikke er så opptatt av å sikre kvinners allmenne rett til utdannelse, men at hun mer gir uttrykk for en bekymring om at kvinners fornuft og indre liv vil bli skadelidende dersom de ikke får muligheten til å utvikle seg gjennom utdanning og oppøvelse av evnen til kritisk tenkning.

Allmenn rett til utdannelse er imidlertid et viktig anliggende for Mary Wollstonecraft (1759-97), som blir beskrevet i det neste portrettet i antologien. Wollstonecraft, som nok er den mest kjente kvinnelige tenkeren i filosofihistorien før 1900, gir i verket A Vindication of the Rights of Woman (1792) et mektig, fryktløst og til dels polemisk forsvar for kvinners rettigheter, herunder særlig retten til utdannelse. Det er spesielt viktig at kvinner får undervisning og utdannelse mener hun, da det kun er slik de vil bli i stand til å frigjøre seg fra avhengigheten til og kontrollen fra sine ektemenn. Wollstonecraft går på ingen måte bort fra ekteskapet som et naturlig ramme for menneskelivet, men argumenterer for at ekteskapet skal være en forening av to likestilte og selvstendige individer ²

1800-tallet

Fra 1800-tallet er det inkludert to portretter som begge personifiserer de særegne utfordringene som kvinnelige filosofer har stridt med gjennom historien. Det første portrettet om Harriet Taylor Mill (1807-58) dreier seg i hovedsak om feminisme og sosial rettferdighet. Allerede i 1820-årene møtte Taylor Mill John Stuart Mill og de utviklet et nært samarbeid. Som Mill skriver i sin selvbiografi, var Taylor Mill ofte vel så viktig for ideene i – og utformingen av – verkene hans som det han selv var. Hun nektet ham likevel å føre opp navnet hennes som medforfatter, da hun ikke ville synes i offentligheten. Slik har det i ettertid, kanskje naturlig nok, vært en tendens til at de synspunktene som fremmes i for eksempel Principles of Political Economy, On Liberty og The Subjection of Women, tilskrives Mill og ikke Taylor Mill. Dette er ikke særegent for Taylor Mill, men det gjelder for mange kvinnelige filosofer. I slike samarbeid har kvinnen gjerne blitt ansett for å være den passive parten som i beste fall kan betraktes som en kommentar eller fotnote til sin «aktive» mannlige motpart.  De verkene Taylor Mill selv utga, ble dessuten utgitt anonymt, noe som heller ikke var uvanlig for kvinnelige filosofer, ettersom det har vært vanskelig for kvinner å få publisert sine tanker simpelt hen i kraft av at de var kvinner.

I det andre portrettet fra 1800-tallet, som omhandler Mary Anne Evans (1819-80), illustreres en annen strategi for å komme unna publiseringsrestriksjonene. Evans utga nemlig sine verk under det mannlige pseudonymet George Eliot. Dette var ikke bare en praktisk strategi for å få utgitt sine tekster, men også for at de skulle blitt tatt seriøst så vel i akademia som i verden ellers. Verk utgitt anonymt eller med pseudonym har det åpenbare problemet at de egentlige forfatterne ikke får den anerkjennelse de fortjener. Endelig er det også slik at både Taylor Mill og Evans i hovedsak benyttet andre sjangere, henholdsvis avisartikler og romaner, enn de som tradisjonelt har blitt anerkjent og verdsatt i akademia, slik som monografier og fagartikler, det vil si de sjangrene som mannlige filosofer i hovedsak har gjort bruk av.

Stein, Arendt og Beauvoir

Den perioden som er klart best representert i antologien er 1900- og 2000-tallet med hele tolv portretter. Dette inkluderer blant annet de tre mest berømte kvinnelige tenkerne i filosofihistorien, nemlig Edith Stein (1891-1942), Hannah Arendt (1906-75) og Simone de Beauvoir (1908-86). En problemstilling som hefter ved disse filosofene, tross deres berømmelse, er i hvilken grad de var originale tenkere eller om de bare representerer en interessant kommentar til sine respektive mannlige motparter. Tilsvarende problemstilling gjelder også flere andre tenkere i denne perioden som ikke er tatt med i antologien, for eksempel Lou Andreas Salomé (1861-1937), som gjerne blir portrettert med utgangspunkt i hennes relasjoner til Nietzsche, Rilke og Freud heller enn som selvstendig tenker.³ Det motsatte, altså at mannlige tenkere presenteres med utgangspunkt i sin relasjon til kvinnelige tenkere, gjelder imidlertid ikke. Når leste man sist en presentasjon av Husserl hvor det vektlegges at han var mentoren til Stein, av Heidegger hvor han fremheves som læreren til Arendt eller av Sartre hvor han først og fremst fremstilles som kjæresten til Beauvoir? Også i de tre portrettene i Filosofdronninger nevnes relasjonen til de mannlige motpartene til Stein, Arendt og Beauvoir, men jeg synes likevel at portrettforfatterne gjør en solid innsats for å få frem de kvinnelige gigantene sine originale bidrag til særlig fenomenologi, politisk filosofi, eksistensialisme og feminisme.

Oxford-kvartetten

Tre av portrettene i antologien er viet Iris Murdoch (1919-99), Elizabeth Anscombe (1919-2001) og Mary Midgley (1919-2018), som sammen med Philippa Foot utgjorde «The Oxford Quartet». Denne gruppen er ikke minst interessant da den representerer en samling kvinnelige filosofer som forente seg og produserte selvstendige bidrag til filosofien uten nære relasjoner til kanoniserte mannlige filosofer.  Anscombe var riktignok knyttet til Wittgenstein og arbeidet med utgivelsen av hans verk, men hun har selv bidratt på flere andre områder, slik som filosofihistorie, metafysikk, etikk og religionsfilosofi. Hennes verk Intention fra 1957 vakte stor oppmerksomhet ettersom hun fremviste svakhetene ved de ledende etiske teoriene. Særlig berømt er hennes inngående kritikk av Harry Trumans valg om å slippe atombomber over Hiroshima og Nagasaki for å avslutte andre verdenskrig. Dessuten bidro artikkelen «Modern Moral Philosophy» fra 1958 til revitaliseringen av dydsetikken som et reelt alternativ til pliktetikken og utilitarismen. Den beredte slik grunnen for Foot, Alasdiar MacIntyre og Rosalind Hursthouses senere bidrag i denne prosessen.

En viktig grunn til at Murdoch ikke har fått den anerkjennelsen hun fortjener innenfor filosofien, er at hun tradisjonelt heller har blitt beskrevet som en skjønnlitterær forfatter enn som filosof. Selv om det kan være gode grunner for en slik plassering, var hun på mange måter vel så mye filosof, noe den norske filosofen Elin Svenneby har vist gjennom sitt store verk om Murdoch fra 2019.⁴ Murdoch har særlig bidratt innen etikk, der hun fremmer en moralfilosofi som alternativ til hennes samtids rådende analytiske og eksistensialistiske teorier. Dessuten har hun, inspirert av Simone Weil, pekt på betydningen av viktige innsikter fra Platon for samtidens mange problemer. Heller ikke Mary Midgley har fått den oppmerksomheten hun fortjener, kanskje med unntak av hennes bidrag til dyreetikk. Midgley har imidlertid deltatt i diskusjoner i mange andre disipliner og underdisipliner, slik som evolusjonsteori, miljøetikk og feminisme. De tre portrettene er svært godt skrevet, men det er uforståelig hvorfor man ikke har funnet plass til et portrett av det fjerde medlemmet i kvartetten.

Kvinnelige tenkere fra vår egen tid

De seks siste portrettene, som omhandler kvinnelige tenkere fra vår egen tid, gir igjen et godt bilde på den inkluderende og representative holdningen som preger antologien, da to av portrettene er av vestlige, to av ikke-vestlige og to av afro-amerikanske filosofer. De to vestlige portrettene handler om britiske Mary Warnock (1924-2019) og amerikanske Iris Marion Young (1949-2006). Et fellestrekk ved disse tenkerne er at de har markert seg i forhold til tenkningens faktiske konsekvenser i det praktiske livet. Warnock har blant annet engasjert seg i etiske og politiske spørsmål om kunstig befruktning og kommersiell surrogati. Dessuten har hun utviklet disiplinen bioetikk som nettopp utgjør et bindeledd mellom etikk, politikk, offentlighet og biomedisin. Young har som tenker fremfor alt markert seg innenfor feminisme, demokrati- og rettsteori. Likevel er hun kanskje vel så kjent for sin politiske aktivisme knyttet til kvinners rettigheter, arbeidsrettigheter, krigs- og atomvåpenmotstand, samt sletting av u-landsgjeld. Gjennom hele livet tilstrebet hun å utvikle teori som kunne anvendes på institusjoner og praksiser i en konkret sosial virkelighet. Særlig har Young teoretisert rundt sosial rettferdighet og menns undertrykking av og dominans over kvinner både innenfor og utenfor hjemmets fire vegger.

Minna Salami og Nina Dahir står bak de to portrettene av ikke-vestlige kvinner, nærmere bestemt henholdsvis Sophie Bosede Oluwole (1935-2018) fra Nigeria og Azizah Y. al-Hibri (f. 1943) fra Libanon. Olowole har utviklet moderne yorubafilosofi, det vil si en slags folkefilosofi som forsøker å forklare årsaken til og arten av ting som påvirker så vel det kroppslige som åndelige. Det er et faktum at lite afrikansk filosofi har blitt nedfelt i skrift. Olowole bestreber seg imidlertid på å anlegge en hermeneutisk metode på kontinentets lange muntlige tradisjoner i form av ordspråk, ritualer, musikk, skapelsesmyter, livshistorier og tradisjonelle fortellinger. Al-Hibri er på sin side særlig kjent for sine bidrag til rettsfilosofi. Hun har spesielt beskjeftiget seg med menneskerettigheter, islamsk rettslære og kvinners situasjon i den muslimske verden.

Anita L. Allen (f. 1953) er sentral i begge de to afro-amerikanske portrettene, for i det første er hun forfatter av portrettet av Angela Davis (f. 1944), før hun så selv blir portrettert av Ilhan Dahir i det andre. Tenkningen til både Davis og Allen er dypt preget av diskrimineringen og segregeringen av afro-amerikanere i det amerikanske samfunnet. Davis har særlig markert seg som borgerrettighetsaktivist og feminist. Allen kaller henne sågar for det fremste ikonet for Black Power-bevegelsen, og særlig har hun pekt på betydningen av kapitalismen for undertrykkingen av svarte kvinner. Selv er Allen kjent for sine banebrytende teorier om personvern og databeskyttelse, ikke minst med hensyn til kvinners privatliv. Med Allens teori har personvern og privatliv blitt en egen filosofisk underdisiplin under rettsfilosofi og etikk, og denne har ikke minst blitt viktig i vår stadig mer globaliserte, teknologiske og digitale hverdag.

Gode intensjoner, forunderlig utvalg

Oppsummert er det en rimelig sammensatt gruppe av kvinnelige filosofer som portretteres. Det er likevel noen sider ved antologien som kan kritiseres, særlig i lys av at redaktørene ikke på noe sted begrunner utvalget av portretter. For en filosofihistoriker er det skuffende at majoriteten av portrettene er hentet fra forrige og vårt eget århundre. De moderne bidragene er hver for seg på sin plass, men en inkludering av flere historiske bidrag kunne vært viktig med hensyn til å endre inntrykket av filosofien som en mannlig beskjeftigelse. Undertittelen på verket, Kjente og Ukjente kvinner i Filosofihistorien, antyder jo at det primært angår sentrale historiske skikkelser. Når det gjelder utvalget av europeiske tenkere, har antologien dessuten en klar slagside mot engelskspråklige forfattere, og særlig er fraværet av tysk-, fransk- og spanskspråklige kvinnelige tenkere påfallende.

En svakhet ved utvalget er det i all hovedsak består av bidrag innen praktisk filosofi, særlig feminisme, etikk og politisk filosofi. Kvinner har imidlertid også bidratt innen andre disipliner, slik som Catharine Trotter Cockburn (1679-1749), som er kjent for sitt brilliante forsvar for Lockes empirisme, Émile du Châtelet (1706-49), som beskjeftiget seg med naturfilosofi og diskuterte med Newton og Voltaire, Susan Stebbing (1885-1943), som først og fremst arbeidet med logikk og analytisk filosofi, og Margaret Masterman (1910-86), som primært jobbet med språkfilosofi og som har blitt berømt for sin vitenskapsteoretiske kritikk av Kuhns paradigmebegrep. Dersom antologien hadde inkludert disse, ville den i større grad speilet spekteret av kvinnelig filosofer og bidratt til å motvirke tendensen til å karakterisere alle kvinnelige filosofer som feminister. Til antologiens forsvar for utvalget kan man si at den på ingen måte pretenderer å skulle gi et fullstendig bilde av hele dronningrekken, men at det nettopp er tale om et utvalg. Dessuten avsluttes antologien med en interessant liste over andre kvinnelige tenkere i filosofihistorien som ikke har fått plass i antologien.  

Man kan med rette kritisere den tradisjonelle filosofihistorieskrivingen for at den bare forteller halve sannheten om tenkningens utvikling idet den ekskluderer kvinners bidrag. Å forandre en fagdisiplin tar tid og kan være svært krevende, da det finnes mange konservative krefter som stritter mot. Gjennom kanonkritikk og gjentatte forsøk på å vise frem kvinners viktige bidrag til fagdisiplinen vil imidlertid tiden før eller siden komme for at den er klar til å anerkjenne kvinnenes bidrag som likeverdige med mennenes. Det er nemlig kun gjennom å inkludere samtalene og diskusjonene mellom menn og kvinner i kanon, at vi kan lykkes med å gi en korrekt gjenfortelling av filosofihistorien. Filosofdronninger er kanskje bare en dråpe – eller kanskje helst tjue dråper – i havet i så måte, men på et tidspunkt blir begeret fullt og disiplinen er klar for å tre over i en ny, bedre og mer mangfoldig tidsalder. Som Ruth Hagengruber påpeker, er historien om kvinnelige filosofer like lang og like mangfoldig som historien om mannlige filosofer.⁵ Det er derfor på høy tid å gi prinsessene halve kongeriket og krone dem som dronninger av et rike som tilkommer dem i like stor grad som kongene.

Noter

1. Mary Ellen Waithe. «Diotima of Matinea», i A History of Women Philosophers. Bind 1: Ancient Women Philosophers 600 B.C.-500 A.D, red. av Mary Ellen Waithe (Dordrecht: Springer, 1987), s. 83-6, 101-8.
2. Kjersti Fjørtoft. «Mary Wollstonecraft: The Call for a Revolution of Female Manners», i Philosophy of Justice, red. av Guttorm Fløistad (Dordrecht: Springer, 2015), s. 264.
3. Sandra A. Wawrytko. «Lou Salomé», i A History of Women Philosophers. Bind IV: Contemporary Women Philosophers: 1900-Today, red. av Mary Ellen Waithe (Dordrecht: Springer, 1995), s. 69.
4. Elin Svenneby. Iris Murdochs Velvalgte Ord: Filosofi og Fiksjon. (Oslo: Emilia, 2019).
5. Ruth Hagengruber. «Cutting Through the Veil of Ignorance: Rewriting the History of Philosophy». The Monist, 98, nr. 01, 2015, s. 35.