Kunsten å sosialisere

Har du noen gang hatt lyst til å be naboen la være å forpeste nærmiljøet og klimaet med tomgangskjøringen sin? Eller å be en kompis bytte ut den årlige helgeturen til New York med en togtur til Køben, som et lite bidrag til kampen mot global oppvarming? De fleste av oss er nok fristet til denne formen for moralisering en gang i blant. Samtidig kvier vi oss ofte for å gjøre det. Det er sosial risikosport å kritisere andre på moralsk grunnlag; vi kan bli oppfattet som at vi tror vi er bedre enn andre, eller at vi blander oss i ting vi ikke har noe med. Dessuten kan vi være usikre på om det er riktig å moralisere. Har det egentlig noen effekt, utover å skape dårlig stemning? Vil det gjøre at folk oppfører seg bedre, eller vil det ha motsatt virkning og gjøre at folk bare blir mer oppsatte på å trosse våre krav?

Moralisme og moralsk kritikk er med andre ord et lite minefelt. Moralisten møter motstand både fra dem som rammes av kritikken, og dem som betviler moralismens nytte og legitimitet mer generelt.¹ Espen Gamlund er professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, og er av mange kjent som ivrig offentlig debattant og formidler av filosofi, med faste opptredener blant annet på Verdibørsen på NRK P2. Gamlund er dessuten selverklært moralist, og med sin nye bok, Kunsten å moralisere, vil han motstanden mot moralisering og moralisten til livs.

Boken retter seg mot alle som vil vite mer om hva moralisme er, hvorvidt det er noe vi bør drive med, og hvordan vi i så fall bør gå fram. Over ti kapitler og cirka 180 sider, ser Gamlund på moralismens betydning og status i den filosofiske litteraturen samt i dagliglivet, og diskuterer fenomenet i lys av temaer som moralsk relativisme/subjektivisme, toleranse og moralsk ekspertise. Bokens hovedtese er at så lenge den moralske kritikken er godt begrunnet og utført på riktig måte – altså i tråd med kunsten å moralisere – er den ikke bare tillatelig, men også noe vi bør holde på med. I min omtale fokuserer jeg på dette normative prosjektet. Lykkes Gamlund i å overbevise om at moralisme er en god ting?

En rett til å moralisere

Moralisme eller moralisering oppstår ifølge Gamlund «når en part, for eksempel en person, retter moralsk kritikk mot en annen part.» ² Hvorfor er moralisering noe vi bør akseptere, også når vi selv rammes av den? Gamlunds kongstanke er at enhver har en rett til å moralisere. Denne retten avleder han fra to grunnleggende og bredt aksepterte liberale prinsipper: ytrings- og tankefriheten. Tankefrihet innebærer en rett til å tenke selvstendig og gjøre seg opp egne meninger om hva som er rett og galt. Ytringsfrihet gir oss en rett til å ytre oss kritisk om andres handlinger og praksiser. Dermed har vi en rett til å kritisere personer vi mener begår moralske overtramp – så lenge dette ikke begrenser andres frihet eller rett til å ytre seg og tenke fritt.

At vi har en rett til å moralisere virker altså ikke urimelig, dersom vi aksepterer tanke- og ytringsfrihet. Men det at vi har en rett til å moralisere, betyr ikke at vi nødvendigvis bør benytte oss av denne retten. Hvorfor mener Gamlund at moralisering ikke bare er noe vi har en rett til å gjøre, men også noe vi bør holde på med?

Bør vi moralisere?

Gamlund gir tre typer etiske argumenter for moralismen. Det første er at moralisme kan endre moralsk problematiske handlinger og praksiser – enten som en intendert virkning eller som en sideeffekt³ – og dermed kan ha gode konsekvenser. Det er imidlertid ikke gitt at (utstrakt) moralisering har slike positive effekter, og Gamlund viser ikke til noen empiri – annet enn enkelte anekdoter – til støtte for det. Jeg kommer tilbake til dette nedenfor.

Kanskje har vi en moralsk plikt til å moralisere, uavhengig av om det har gode konsekvenser? Gamlund viser til «en plikt til å kritisere et kritikkverdig forhold.»⁴ Vi har tungtveiende grunner til å forhindre uforholdsmessig skade på dyr, for eksempel, og det gir oss også en grunn til å si fra om det; vi har, mer generelt, grunner til å «protestere mot urett», rett og slett fordi det er urett. Om protesten faktisk fører til noe, er underordnet sett fra dette pliktetiske perspektivet. Det er bra hvis den gjør det – men vi har uansett en plikt til å si fra.

Ikke overraskende trekker Gamlund til slutt frem at det i tillegg til de konsekvensetiske og pliktetiske argumentene beskrevet overfor, kan finnes dydsetiske grunner til å omfavne moralismen. Det finnes lastefulle moralister, og i boken gir Gamlund en liste over lastene som bør unngås: selvrettferdighet, skråsikkerhet, dømmesyke, ubarmhjertighet og propagandisme.⁵ Men det finnes også dydige moralister, hvis moralske kritikk treffer middelveien mellom overdreven og manglende moralisering. Her nevnes blant annet dyden «posisjonalitet», som går ut på at den gode moralisten unngår å moralisere i situasjoner der det kan reises tvil om hennes «domsmyndiget» eller posisjon til å kritisere. En forelder kan for eksempel kritisere sine barns klesstil, uten at det dermed er greit for en venn av familien å gjøre det samme. Gamlund nevner også mot, barmhjertighet, ærlighet, toleranse og moralsk kunnskap/ekspertise blant de dyder den gode moralisten må ha.

Det er i dette dydsetiske landskapet at Gamlunds forsvar for moralisten er på sitt mest virkningsfulle, etter min mening. Den dydsetiske tenkemåten gir Gamlund muligheten til å komme kritikerne i møte når det gjelder den lastefulle moralisten. Den selvrettferdige og hyklerske moralisten, som ikke oppnår annet enn å irritere vettet av folk med sin moralske kritikk, er det ingen som vil ha – heller ikke Gamlund (selv om han synes å foretrekke denne fremfor et fravær av moralister). Den dydige moralisten, på den andre siden, har lært seg kunsten å moralisere og kan ikke angripes på samme måte som den lastefulle. Han aksepterer at folk har andre meninger, og kan derfor ikke anklages for intoleranse; han er ærlig og barmhjertig, og kan dermed ikke anklages for hykleri eller manglende empati – osv.

Man kan imidlertid påpeke at det dydsetiske argumentet ikke er tilstrekkelig. For at vi skal ha grunn til å handle i tråd med den gode moralistens dyder, må det vises at vi har grunn til å moralisere i utgangspunktet. En ting er at vi kan ha en plikt til å si ifra. Men har vi det også i tilfeller der det å si fra ikke fører noe særlig godt med seg? Hvor går grensen mellom god og dårlig moralisme?

Moralismens grenser

En innvending mot Gamlunds forsvar for moralismen er at han ikke gjør nok ut av skillet mellom ulike former for moralsk kritikk. Som Gamlund selv påpeker,⁶ så er det stor forskjell på å rette moralsk kritikk direkte mot personer – det være seg den forurensende naboen, den reiseglade kjæresten, eller ungdommen som ikke reiser seg for gamle damer på trikken – og det å skrive en artikkel der man påpeker det moralsk problematiske ved en eller annen praksis. Jeg tror svært få har problemer med sistnevnte. Men det å kaste seg over folk for det minste lille moralske overtramp i hverdagen, er noe helt annet.

Kort sagt kan man betvile hvorvidt den formen for «hverdagsmoralisme» som Gamlund forvarer i boken, er et gode i det hele tatt – i alle fall hvis vi fokuserer på konsekvensene. For eksempel, hva godt gjør det at jeg kritiserer naboen min for å la bilen stå på tomgang, hvis dette mest av alt fører til at naboen blir sur og det blir dårlig stemning i nabolaget? En ting er hvis naboen gjør dette støtt og stadig, og til sjenanse for alle i nabolaget. Men i Gamlunds diskusjon av slike hverdagslige eksempler, synes han å legge opp til at moralisering er ok/påkrevd også i ganske ubetydelige enkelttilfeller, så lenge kritikken er velbegrunnet og man utviser den gode moralistens dyder. Men er det slik? Hvis vi får mange nok slike moralister som ytrer sin moralske indignasjon over alle små og store overtramp folk gjør hver dag, vil vi muligens få et sosialt klima som vil kvele oss lenge før eksosen til naboen gjør det. Det betyr ikke at jeg forsvarer naboens handling. Jeg mener, som Gamlund, at denne fyren bør skjerpe seg. Min bekymring gjelder hvor mye det er å vinne på å si det til ham. Vil naboen slutte med tomgangskjøringen på bakgrunn av moralistens formaninger?

Det kommer selvsagt an på naboen og hvor lydhør han er overfor de grunnene moralisten serverer. Har naboen lest Gamlunds bok, så kan det godt hende at han vil verdsette moralistens prosjekt og ta til seg kritikken på en måte som ikke forsurer stemningen (og lufta) ytterligere. Dersom det er snakk om et par enkelttilfeller, kan det likevel hende at det er bedre om vi holder tilbake den moralske kritikken og gir naboen en sjanse til selv å komme fram til at han bør slutte med det. Som Gamlund selv påpeker, vil det ofte være vanskelig for moralisten å vite nok om omstendighetene rundt hendelsen hun kritiserer. Kanskje tomgangskjøreren er distrahert på grunn av et viktig ærend, eller har andre gode grunner eller unnskyldninger for forsømmelsen? I så fall kan det være ubehagelig og provoserende å bli irettesatt av naboen.

Poenget er at gode grunner og dydig utførelse ikke alltid vil være tilstrekkelig til å begrunne moralismen. Vi bør vise raushet og ha som utgangspunkt at folk som gjør mindre overtramp, stort sett er ålreite personer som ikke nødvendigvis fortjener å bli åpent kritisert for hver minste lille foreteelse de gjør seg skyldig i. Dette gjelder særlig, etter mitt syn, i de tilfellene der foreteelsene ikke har alvorlige konsekvenser som enkelthendelser. Vel kan tomgangskjøring være et problem dersom det skjer i omfattende skala, og dermed påvirker både naboenes velferd og klimaet. Men de fleste enkelttilfeller av tomgangskjøring vil ikke ha alvorlige konsekvenser. Det samme gjelder dersom noen unnlater å reise seg for eldre på bussen, eller spiser kjøtt i ny og ne. I slike tilfeller kan moralismen overfor handlingene ha de dårligste konsekvensene – selv om den er utført av tilsynelatende gode grunner og i tråd med moralistens dyder.

Videre er det, som Gamlund er helt klar over, stor forskjell på å moralisere over folks irriterende oppførsel i nabolaget eller på bussen, og å rette moralsk kritikk mot folk som gjør alvorlige overtramp, for eksempel i form av seksuell trakassering og overgrep. Ingen vil mene at det er galt å si fra om overgrep, eller å kritisere overgriperen. Men det er heller ikke dette vi forbinder med moralismen, i alle fall ikke i dagligtalen. Moralisten er i dagligtalen en som sier fra om det meste han kommer over som er moralsk kritikkverdig, og som retter kritikken direkte mot personene det gjelder. Selv om vi synes dette er greit i mange tilfeller, er det mange som vil finne den typen moralist som Gamlund forsvarer litt i overkant, ja, moralistisk – og det gjelder kanskje særlig den virkelig dydige moralisten, dette dydsmønsteret som aldri selv gjør noe galt – for en uutholdelig kjedelig fyr!

Jeg overdriver selvsagt, og innrømmer gladelig at jeg etter å ha lest Kunsten å moralisere er mer positiv til den Gamlundske moralisten og hans på mange måter heltemodige prosjekt. Moralisten må, som Gamlund påpeker, ofte bære en ganske stor kostnad i form av andres misbilligelse – ja, til og med sinne – over praksisen. Hun utsetter seg med andre ord for ubehageligheter i moralens tjeneste, og det bør vi ha respekt for. Det er også klart at moralismen i mange tilfeller kan ha god effekt, for eksempel ved å gjøre folk oppmerksomme på moralsk problematiske forhold og derigjennom påvirke deres adferd og vurderinger.

Kunsten å moralisere – og sosialisere

I sum mener jeg at Gamlund gir et verdig forsvar for moralismen i denne korte, men filosofisk rikholdige og ikke minst underholdende boken. Muligens er det på det analytiske nivået at boken lykkes best. Den gir nødvendige avklaringer av moralismen som begrep og fenomen, og setter moralismen i forbindelse med en rekke interessante tema, som subjektivisme og relativisme, toleranse og moralsk ekspertise. Jeg ble klokere på hva moralisme er, og hva som er fordelene og ulempene med den, etter å ha lest denne boken.

Like fullt er det altså noe med det sosiale som ikke redegjøres helt tilfredsstillende for i Gamlunds bok. De fleste av oss er nok glade for at det finnes moralister – verden ville sannsynligvis vært et dårligere sted uten dem. Men vil vi ha dem hele tiden, overalt? Jeg mistenker at det sosiale maskineriet ville få seg en alvorlig knekk under vekten av en for omfattende moralisme. Én ting er å lære seg kunsten å moralisere, og å moralisere der det virkelig gjelder. Men vi må ikke, i moralismens tjeneste, glemme eller undervurdere kunsten å sosialisere.

Noter

1. Se for eksempel Julia Driver, «Moralism», i Journal of Applied Philosophy,vol. 22, nr. 2: 137-51 (2005).
2. Gamlund, Kunsten å moralisere, 2021, s. 14.
3. Gamlund, Kunsten å moralisere, 2021, s. 48.
4. Gamlund, Kunsten å moralisere, 2021, s. 50.
5. Gamlund, Kunsten å moralisere, 2021, s. 161-162.
6. Gamlund, Kunsten å moralisere, 2021, s. 53.