Den besværlige friheten

Det oppstår et visst ubehag når vi tenker på vår egen frihet. Vi kan ikke velge om vi vil være frie – vi er frie, ferdig med det. Dermed blir det opp til oss å finne et livsinnhold som samsvarer med vår egen frihet, og det er her vanskelighetene står i kø, selv om vi lengter etter å føre et ubesværet liv.

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Søren Kierkegaard var smertelig klar over dette, dessuten fant han at filosofien ikke strekker til, filosofien aldri gi oss et entydig svar på hvordan et enkeltmenneske bør leve sitt liv. Men hvis filosofien ikke strekker til – hvordan skal vi da orientere oss om den besværlige friheten?

Stadiene

Helt håpløst er det ikke. Kierkegaard tenkte seg at filosofien kan klarlegge noen av rammene vi kan velge å leve våre liv innenfor. Det er disser rammene, eller stadiene han er mest berømt for, det estetiske stadium, det etiske og det religiøse stadium.

Det religiøse stadium skal jeg skrive om i neste uke, mens det estetiske og det etiske stadium litt bråkjekt kan omtales som et uansvarlig og et ansvarlig liv. Med Kierkegaards egne eksempler: Don Juan versus en klassisk god ektemann med familieansvar. Den som i all hast har bruk for å repetere Kierkegaard på dette punktet kan besøke kollega Petter Myhrs tekst om Kierkegaard og Bob Dylan som sto på trykk i Dagbladet for noen år siden. Jeg har noe annet på hjertet:

Skal bare

«Skal bare», sier Albert Åberg – som et svakt ekko av en Kierkegaard-tanke. Det ser ut som om Kierkegaard må ha reflektert over de formålsløse og distraherende prosjektene vi setter i gang med mens vi prøver å fylle vår frihet med et meningsfullt innhold. Han er både selvironisk og sarkastisk i en liten novelle han lar trykke i «Øieblikket» nr. 7 i 1855. «Først Guds Rige» heter novellen og handler om Cand. theol. Ludvig From som er et søkende menneske.

Når man hører at en teologistudent er søkende er det lett å skjønne at det han søker er Guds rike, for det skal man jo søke først av alt. Men det er ikke det Cand. theol. From søker, han søker kongelig levebrød som prest. Men før han kommer så langt skjener han langt ut på siden av budet om å søke Guds rike først…

Først går han i den lærde skole, men kan ikke søke Guds rike før han har tatt to eksamener, fullført fire års studier til embetseksamen før han altså blir Theologisk Candidat. Så kan han vel søke Guds rike? Neida, først må han gå et halvt års tid i Seminariet. Kierkegaards novelle begynner i det From har lagt åtte års studier bak seg – og nå skal han begynne med det første: Å søke Guds rike.

Krymper

Ludvig From støter på en gammel kjenning som påpeker at From er blitt mindre med årene. Mye mindre og mer sammenfallen, hvilket muligens beror på at det har gått med From som med Baron von Münchausens russiske mynde: Den løp så forbasket mye at den til slutt lignet på en grevlinghund.

For når Ludvig From endelig skal ta fatt på det første, som altså var å søke Guds rike, går han isteden for i eksistensielt spinn! Han søker plutselig alt, virrer rundt og fyller ark og stemplet papir om alt og ingenting, skvalper fra Herodes til Pilatus, anbefaler seg hos ministeren og hos portneren – kort sagt, From er blitt en slave i det liv han skulle beherske….

Kierkegaard i egen person

Novellen passer jo godt på Kierkegaard selv, med unntak av slutten. For Kierkegaard ble ikke mindre av sine mange slalåmsvinger, men større, slik jeg ser ham. Men hvis vi beholder bildet av Cand. theol Ludvig From en liten stund til så skjer det noe tankevekkende hvis vi plasserer en av ukens jazzartister i lyset fra denne novellen.

Det er altså slik at man skal søke Guds rike først, eller med andre ord avklare sin egen rolle og sitt eget frihetspotensiale på et så tidlig stadium som mulig

Studio Sokrates

Denne utgaven av Studio Sokrates laget vi i 2004, vi satt på Assistens kierkegård der Søren ligger begravet i København. Intersserte kan høre Studio Sokrates her: Den besværlige friheten