Eksistensiell medmenneskelighet

Eksistensfilosofen Søren Kierkegaard stiller sterke krav til enkeltindividet om selvransakelse og autentisk levesett. Vil en slik individualisme resultere i isolasjon og vansker med å relatere seg helhjertet til andre mennesker? I sin masteroppgave argumenterer Ingjald Finjord for at Kierkegaard er opptatt av at et autentisk liv må virkeliggjøres i samspill med andre mennesker.

I samarbeid med Masterbloggen presenterer Salongen aktuelle masteroppgaver i filosofi. Ingrid Grønli Åm er Masterbloggens fagredaktør for filosofi og idéhistorie.

Inn i paradokset

Finjord tar utgangspunkt i Kierkegaards oppfordring til et mest mulig ekte og autentisk liv, noe som skal medføre en eksistensiell bevisstgjøring hos hver enkelt. En slik prosess må rette et ærlig blikk mot våre eksistensielle betingelser, avsløre kroppens skrøpelighet og mangelen på åpenbar mening med vårt daglige strev. Selv om prosessen vil være utfordrende, må vi likevel forsøke å tilegne oss denne eksistensielle redeligheten.

Det er for den menneskelige forstand ubegripelig at det skulle finnes et aspekt ved tilværelsen som overskrider den materielle og biologiske virkeligheten som fornuften viser oss. Og på samme tid er det like paradoksalt at en biologisk skapning kan ha en forestilling om en åndelig side ved eksistensen.

Dette doble aspektet ved den menneskelige væremåte er hva Kierkegaard omtaler som paradokset. Det er dette paradokset vi må konfrontere.

Troens tilsynelatende ensomhet

Kierkegaard beskriver konfrontasjonen med paradokset som en erfaring som overskrider språket og forstandens grenser. Paradokset ved den menneskelige tilværelse kan først erkjennes fullt ut hvis vi konfronterer vår egen åndelighet. Finjord understreker det gåtefulle med steget over i troen.

Hvordan skal den troende vende tilbake til det sosiale feltet etter å ha overskredet språk og kommunikasjon gjennom spranget inn i troen?

Makter vedkommende å relatere seg helhjertet til andre mennesker, eller er han eller hun dømt til for alltid å være avskåret fra autentiske relasjoner til andre? Finjord påpeker at dette er et vanskelig tema for Kierkegaard. Og han mener det er viktig å merke seg at Kierkegaard selv understreker det umulige i å føre en klar logisk argumentasjon for den troserfaringen han ønsker å formidle.

Det er også essensielt at selv om veien til troen er nødt til å være en privat opplevelse, trenger ikke det å bety at troens virkninger er av det samme slaget. Finjord vil vise at troen hos Kierkegaard åpner for en dypere nestekjærlighet som knytter menneskeheten sammen.

Nestekjærlighetens bånd

Nestekjærligheten er av universell karakter og springer ut av en forståelse av det menneskelige hos hver enkelt. For å komme til den autentiske nestekjærligheten må hver enkelt gå gjennom den eksistensielle bevisstgjøringen som leder til konfrontasjonen med paradokset og troen.

Finjord argumenterer for at Kierkegaards tilsynelatende sterke fokus på individualisme derfor bare er halve sannheten. Individets eksistensialisme er et redskap til i neste omgang å nå et mer autentisk mellommenneskelig fellesskap.

Les mer om Ingjald Finjords masteroppgave på Masterbloggen.