Stanley Cavell: Lesningens virkning på selvet

I sitt hovedverk The Claim of Reason (1979) tar den amerikanske filosofen Stanley Cavell (1926-2018) avstand fra en utbredt positivistisk forståelse av filosofien. Fremfor å forstå filosofitradisjonen som en samling av nedarvete problemer som skal løses, mener Cavell at filosofi innebærer å lese tekster som kan gjøre individet kjent med seg selv.¹ Cavell skiller seg dermed fra sine samtidige ved at lesningen i seg selv gis en sentral rolle for tenkningen. Heller enn å forfekte en positivistisk sannhetssøken, mener Cavell at filosofien skal bidra til en utdanning for voksne hvor individet skal bli kjent med seg selv og oppnå selvbestemmelse. Metafilosofisk stiller Cavell seg dermed i en romantisk-filosofisk tradisjon, og henter særlig inspirasjon fra Emerson og Thoreau. Men hvilken filosofisk verdi tilskriver Cavell egentlig lesningen, og hvordan skal man forstå denne?

Et tapt ideal

Ifølge Cavell har filosofien mistet av syne et terapeutisk ideal den en gang holdt ved. Cavell hevder, med henvisning til Platon, at filosofien begynte med en «higen til det terapeutiske».² Men filosofi er likevel kun sammenlignbar med terapi, ved at begge kan medvirke til forløsning og forandring:«Certainly I do not wish to see philosophy, as a profession, get back into the business of therapy … but I confess that the idea is more painfully ludicrous than I wish it were, because I am of the view that philosophy is, or ought to be, haunted by the success of its escape from this obligation.»³

Der terapi gjerne er innrettet mot korreksjon og normalitet, handler det terapeutiske idealet Cavell etterlyser om økt selvforståelse, frihet og autonomi, skjønt dette er en forpliktelse filosofien ifølge Cavell har forlatt eller glemt. Cavell fremholder i denne forbindelsen det han kaller for «perfeksjonistiske» tekster. Dette er tekster som kan inngi en tankefrihet og selvstendighet hos leseren, og slik «utdanne» leseren til større selvbestemmelse og -forståelse. Cavell trekker blant andre frem Platons Staten, Thoreaus Walden (1854) og Wittgensteins Filosofiske undersøkelser (1953) som paradigmatiske eksempler på slike perfeksjonistiske tekster. Men om vi skal forstå hva som utgjør disse tekstenes transformative kvaliteter, må vi først se på Cavells egen variant av moralfilosofisk perfeksjonisme, samt hans syn på filosofi som en form for voksenutdannelse, og lesningens rolle i denne.

Perfeksjonisme

Cavell utvikler sitt syn på selvforandring i forlengelsen av det som gjerne kalles for Emersons perfeksjonisme. Der perfeksjonisme innen moralfilosofien gjerne har som mål ­å forbedre selvet i tråd med forestillinger om det gode liv, spiller Cavell videre på en emersonsk idé om at det ikke finnes noe statisk eller bestemt selv som en kan finne eller utvikle, men at selvet er noe fremtidig vi streber etter å oppnå ut av misnøye med vårt nåværende selv. Arbeidet med selvet er dermed alltid ufullstendig og uinnfridd, noe Cavell omtaler som vårt «unattained but attainable self».⁴ Selvforandring tenkes dermed ikke å resultere i et endelig selv, men utgjør heller en kontinuerlig forbedring av et nåværende selv som aldri egentlig kan innfris eller nås, grunnet et utrettelig behov for forandring og fornyelse.

Cavell fraråder samtidig en teoretisk eller systematisk tilnærming til perfeksjonismen, og forstår i stedet denne som en form for selvforståelse og -utvikling med røtter tilbake til Platon. Cavells perfeksjonisme synes slik å handle om å være sann mot seg selv, i en stadig og aldri fullført bevegelse frem mot nye utgaver av ens selv.⁵ Dermed er forestillingen om autentisitet, forstått som det å leve i tråd med sitt egentlige selv, et viktig element ved dette synet.

Voksenutdannelse

I The Claim of Reason formulerer Cavell sitt syn på filosofi som en type «utdannelse for voksne». Filosofi for Cavell handler slik delvis om utdanning og utvikling av selvet, i aldri fullbrakte bevegelser frem mot økt selvbestemthet og -forståelse. Som Cavell bemerker det: «The anxiety in teaching, in serious communication, is that I myself require education. And for grownups this is not natural growth, but change. Conversion is a turning of our natural reactions; so it is symbolized as rebirth».⁶ Det er her interessant at eksemplene Cavell fremholder på slik transformativ filosofi er Augustin, Luther, Rousseau og Thoreau – et selskap av bekjennende og selvransakende tenkere nokså betegnende for hans Walden-lesning. Her er det nemlig bokens instruerende og eksistensielt omveltende aspekter som vektlegges, i det denne, som Cavell skriver, forsøker å få oss til å fatte interesse for våre liv.⁷

Ifølge Cavell fremmaner Walden den enkeltes ansvar for eget liv, ikke gjennom argumentasjon, men gjennom den leseerfaringen teksten muliggjør.⁸ Som Cavell skriver det: «As Thoreau sees the matter … a grand world of laws is working itself next to ours, as if ours is flush with it. Then it may be a feature of any perfectionist work that it sets up this relation to its reader’s world.»⁹ Walden blir for Cavell et eksempel på perfeksjonistisk litteratur, som ved å eksemplifisere forfatterens selvfornyelse, viser vei til leserens egen forandring.¹⁰

Lesningens transformative potensial

Skal vi nærmere forstå Cavells idé om lesningens transformative virkning, er det viktig å se hvordan Cavell her er påvirket av psykoanalysen. Cavell tenker nemlig den perfeksjonistiske teksten som leserens egen fortolker, i det leseren, i psykoanalytiske termer, «overfører» sin innerste person, tanker, følelser, nykker, frykter og ubevisste forestillinger over på den leste teksten. Cavell skriver det slik:

I møte med den perfeksjonistiske teksten kommer altså først overføringen, hvor vi bringer egne forestillinger og følelser over på den leste teksten. Som Cavell bemerker det om denne mekanismen, kan perfeksjonistiske tekster her sies å «lese oss», ved at disse spiller tilbake på oss våre overførte tanker og følelser, hvorfra de kan utfordre og utdanne oss, idet vi tvinges til å reflektere over disse.¹² Den perfeksjonistiske teksten kan her, som Espen Hammer skriver, blottstille og utdanne leseren, ved å fremstille seg som «representativ for en holdning leseren kanskje trekkes mot, men ennå ikke har nådd».¹³ Og det er først når vi har gitt etter for tekstens forføreriske kvaliteter at vi kan falle tilbake på et tilgrunnliggende ønske om frihet, herunder frihet fra teksten selv og den leste forfatterens nedskrevne oppfatninger. Slik blir frihet fra teksten vel så mye et spørsmål om løsrivelse. Med Cavell:

Gjenoppdagelsen av selvet

Det Cavell anser som perfeksjonistisk litteratur er altså tekster som evner å forandre leseren gjennom den selvrefleksiviteten og (tanke-)friheten de hensetter leseren i. Cavell kaller dette samtidig en type fødsel eller gjenfødsel, sammenlignbar med psykoanalysens potensial for forløsning. Tekstens terapeutiske effekt ligger her i dens transformative virkning på leseren, idet teksten gjennom nevnte overføringsmekanisme stiller leseren ansvarlig for eget liv, og derfra utdanner leseren til en friere og mer autentisk livsførsel.

Om vi nå returnerer til det innledende spørsmålet om lesningens filosofiske nytte, ser vi at Cavell fremholder et nokså platonsk begrep om filosofi, hvor utviklingen av den enkeltes autonomi og selv utgjør filosofiske siktemål. I likhet med Platon, Rousseau og Thoreau, er dette imidlertid ikke noe vi oppdager, men snarere gjenoppdager.¹⁵ Gjennom lesning kan vi oppdage hvordan andre handler og utøver sin frihet, og derfra bli påminnet vår egen, i en bevegelse som også rommer en uttalt politisk dimensjon. Lesning kan slik, om enn indirekte, hjelpe oss med å fatte interesse for våre liv, hvor et viktig ledd er innsikten om egen avsondrethet i verden og ansvaret for eget liv, hvilket ifølge Cavell fremstår særlig presserende når vi leser.¹⁶

Alternativet til en problemorientert filosofi blir dermed, med Cavell, filosofisk romantikk i moderne, amerikansk tapning, hvor filosofi forstås som et sett med transformative tekster som gjør krav på leserens oppmerksomhet og utvikling. Med en personlig-biografisk involvering i egne tolkninger, viser Cavell selv frem den filosofiske utviklingen slike tekster kan frembringe. For om filosofi ikke skal forveksles med terapi, er det, som Cavell flere steder minner om, like fullt viktig å minnes deres innbyrdes sammenheng.

Noter

1. Stanley Cavell, The Claim of Reason: Wittgenstein, Skepticism, Morality, and Tragedy (Oxford: Oxford University Press, 1999), 3.
2. Stanley Cavell, A Pitch of Philosophy: Autobiographical Exercises (Cambridge: Harvard University Press, 1994), 4.
3. Stanley Cavell, In Quest of the Ordinary: Lines of Skepticism and Romanticism (Chicago: University of Chicago Press, 1994), 12.
4. Stanley Cavell, Conditions Handsome and Unhandsome (Le Salle: Open Court, 1990), 8.
5. Cavell, Conditions Handsome and Unhandsome, 2.
6. Cavell, The Claim of Reason, 125.
7. Cavell, The Senses of Walden (New York: The Viking Press, 1972), 66.
8. Cavell, In Quest of the Ordinary, 14.
9. Cavell, Conditions Handsome and Unhandsome, 8.
10. Som Cavell skriver det : «The writer keeps the choices in front of me, the ones I am not making and the ones I am. This makes me wretched and nervous. My choices appear as curiosities, and to be getting the better of me. … This becomes a mood of our acts of reading». Cavell, The Senses of Walden, 48.
11. Cavell, sitert i Gould, Hearing Things: Voice and Method in the Writing of Stanley Cavell (Chicago: The University of Chicago Press, 1998), 197.
12. Se også Timothy Goulds Hearing Things, eller David Rudrum, som skriver følgende om Cavells begrep om lesning: «Freud went from regarding transference as a hindrance to the psychotherapeutic process to regarding it as a help, in that it foregrounds precisely the issues in need of discussion … Texts do the same thing. That is how they read their readers.» Rudrum, David. Stanley Cavell & The Claim of Literature, 35.
13. Hammer, «Cavell og politisk romantikk», 19, i Agora 26, nr. 1-2 (2008): 5-28.
14. Cavell, sitert i Gould, Hearing Things, 198.
15. Cavell, The Senses of Walden, 85-86.
16. Cavell, The Senses of Walden, 48.