Om at også kvinner bør filosofere

Gaius Musonius Rufus var en romersk stoiker som levde i det første århundret e.Kr., og er kanskje mest kjent for å være læreren til en langt mer kjent stoiker, Epiktet. Rufus er langt på vei et ubeskrevet blad i filosofihistorien sammenlignet med de tre andre romerske stoikerne Marcus Aurelius, Epiktet og Seneca. Han er hverken inkludert i Johannes Von Arnims samling over stoiske fragmenter fra tidlig på 1900-tallet, eller i A. A. Long og David Sedleys samling fra 1970-tallet, to av de klassiske samlingene av stoiske tekster. Den første oversettelsen av Rufus til engelsk kom så sent som 1947, og meg bekjent har han aldri blitt oversatt til norsk før nå.

I likhet med sin elev Epiktet, skrev han ingenting selv, og det vi har bevart er notatene til en av hans elever. Disse notatene har overlevd frem til vår tid gjennom blant annet den bysantiske antologisten Johannes Stobaeus.

Rufus har i senere tid blitt trukket frem igjen med ujevne mellomrom, og han har en viss appell hos både moderne kristenkonservative og feminister. I essayet «The Incomplete Feminism of Musonius Rufus» viser Martha Nussbaum blant annet til historikeren G. E. M. de Ste. Croix, som ifølge Nussbaum trakk frem Rufus som den tenkeren som ga de viktigste bidragene for likestilling mellom kjønnene.¹ I boken The Porch and the Cross presenterer Kevin Vost stoisismen for et kristent publikum. Her trekkes Rufus frem som en forkjemper for normer for sex, ekteskap og prevensjon som konservative kristne kan stå for i dag.² Rufus har ikke bare blitt lest av disse gruppene, men jeg tror at en så spredd gruppe av interesserte lesere viser at det ikke nødvendigvis er så lett å gjøre antikkens tenkere til talspersoner for ens egne politiske idéer, uten å samtidig måtte se bort ifra de delene av deres tenkning som er i konflikt med ens egne idéer.

Utdragene som jeg har oversatt er leksjon 3 og 4 i samlingen av korte diskurser som er bevart, og begge tar for seg Rufus’ (og trolig også de andre stoikernes) syn på kvinner og deres plass i samfunnet. I disse leksjonene argumenterer Rufus for at fornuften er en egenskap som er felles for både kvinner og menn. Fornuften er det som gjør oss i stand til å forstå hva som er godt og ondt, rett og galt, og til å leve velordnede liv. Rufus, i likhet med de andre stoikerne, mente at det er nettopp dette som er filosofi. Derfor vil det gagne både kvinner og menn, og staten som helhet, at kvinner også får lov til å ta del i filosofistudiet.

Jeg har konferert med en engelsk oversettelse av Cynthia King³ og en annen av Martha Nussbaum.⁴ Astrid Gindeland har lest korrektur opp mot den greske originalen.

Leksjon 3: Om at også kvinner bør filosofere

Da noen spurte ham om også kvinner bør filosofere, begynte Rufus å argumentere omtrent på følgende måte for at de bør gjøre dette.

Den samme fornuften som mennene har fått fra gudene, har også kvinnene fått. Fornuften er det vi bruker i vår samhandling med hverandre, og for å forstå om hver enkelt ting er noe godt eller ondt, skjønt eller heslig. Kvinnene har også de samme sansene som menn har: syn, hørsel, lukt og de andre. Kvinner og menn har dessuten de samme kroppsdelene, og den ene parten har ikke mer enn den andre. Den naturlige driften og evnen til å tilegne seg dyd er ikke bare noe som menn har, men også kvinner. Av natur gleder kvinner seg ikke mindre over skjønne og rettferdige handlinger enn det menn gjør, og de har den samme motviljen mot det som er heslig og urettferdig.

Hvis dette er sant, hvordan kan det da være passende for menn å lete etter svar og undersøke hvordan man lever godt, men ikke for kvinner? Det er nettopp denne undersøkelsen som er å filosofere. Er det slik at det er passende⁵ for menn å være edle, men ikke for kvinner? La oss undersøke hvilke egenskaper som passer for kvinner som ønsker å være gode, én etter én, for det ser ut til at filosofien vil være best egnet til å skaffe dem disse egenskapene.

For det første: en kvinne bør være god til å ta seg av et hjem, forstå hva som gagner husstanden, og hvordan man bør lede husslavene. Jeg hevder at disse evnene er til stede i størst grad hos kvinner som studerer filosofi, ettersom disse evnene omhandler aspekter av livet, og kunnskap om livet er ikke noe annet enn filosofi. Og en filosof, for å si det med Sokrates, undersøker dette ustanselig: «Hvilke gode og onde handlinger har han utført i sine haller».⁶ En kvinne må også være måteholden, altså være ren fra seksuelle handlinger som er imot loven, være ren fra de andre nytelsenes svakheter, ikke være en slave av begjæret, ikke være glad i å krangle, ikke være overdådig i sitt forbruk, og ikke være jålete. Slik er en måteholden kvinnes handlinger, og jeg vil føye til dette: Hun blir ikke sint, hun blir ikke knekt av smerte eller sorg, og hun er sterkere enn enhver irrasjonell lidenskap.⁷

Filosofistudiet gir deg nettopp disse evnene, og det virker for meg som om den som har studert og øvd seg i dette faget vil bli mest ordentlig, enten det er en mann eller kvinne. La dette være nok om måtehold. Hva så med rettferdighet? Vil ikke en kvinne som studerer filosofi være rettferdig? Vil hun ikke være en uklanderlig livspartner, en samarbeidspartner som du kan være i overenstemmelse med, en omsorgsfull beskytter av mann og barn? Vil hun ikke være helt uten grådighet og arroganse? Hvilken kvinne vil i større grad enn én som har studert filosofi anse det å begå urett som verre («verre» i betydningen «mer skammelig») enn å bli utsatt for urett? Hvis hun er filosof vil hun nødvendigvis ikke anse det å lide urett som verre enn det å gjøre urett.⁸ Hvilken annen kvinne enn én som har studert filosofi vil anse det å møte motgang som bedre enn det å få fordeler som man ikke har fortjent, og dessuten, hvilken annen kvinne vil sette barnene sine høyere enn selv det å leve? Og om det er slik, hvilken kvinne vil være mer rettferdig enn hun som har studert filosofi?

Det er også riktig at en kvinne som er utdannet er mer modig enn én som ikke er utdannet, og at en kvinne som er filosof er mer modig enn en kvinne som ikke er det. En kvinne som har studert filosofi vil selvfølgelig ikke gjøre noe skammelig som følge av hverken frykt for å dø, eller noen motvilje mot slit. Ηun vil ikke bli kuet av en mann bare fordi han er fra en god familie, eller fordi han er mektig, eller rik, nei selv ikke – ved Zeus – om han er en tyrann.⁹ For hun har lært seg å bli storsindig, og til ikke å anse døden som et onde, eller livet som et gode. Hun har også lært seg å ikke styre unna prøvelser, og å aldri søke det bekvemme fremfor alt annet. Det er derfor klart at en slik kvinne vil være selvdrevet og utholdende, at hun vil amme barnet selv, at hun vil hjelpe mannen sin med egne hender. Det noen anser for å være arbeid egnet for slaver vil hun gjøre uten å nøle.

Vil ikke en slik kvinne være til stor hjelp for ham som har giftet seg med henne, vil hun ikke være en pryd for sin familie, et glimrende forbilde for kvinnene som kjenner henne? Men, ved Zeus, det er noen som sier at de kvinnene som omgås filosofer for det meste blir egenrådige og overmodige. De forsømmer husarbeidet sitt og henger sammen med menn og øver seg på argumenter og sofismer og analyserer syllogismer, når de heller burde ha sittet hjemme og spunnet garn.

Jeg forventer ikke at kvinnene som studerer filosofi (og ei heller mennene) skal sluntre unna gjøremålene sine for å hengi seg til studier alene. Men jeg sier at de studiene som de tar for seg, skal være studier som de tar for seg for handlingers skyld.¹⁰ For på samme måte som det ikke er noe hjelp i legekunsten dersom den ikke er rettet mot menneskekroppens sunnhet, er det heller ikke noen hjelp i filosofien dersom den ikke bidrar til menneskesjelens dyd. Først og fremst bør vi undersøke den lærdommen som vi mener at kvinner som studerer filosofi bør leve i henhold til. Kan lærdommen som fremstiller respekt som det høyeste gode gjøre dem arrogante? Kan lærdommen som viser vei til den største besindighet lære dem å leve mer skjødesløst? Kan ikke lærdommen som viser tøylesløshet som det fremste ondet lære dem måteholdenhet? Kan ikke lærdommen som fremstiller det å drive en husholdning som en dyd gjøre dem gode til å drive en husholdning? Filosofien oppmuntrer kvinner til å bli selvdrevne og være fornøyde. 

Leksjon 4: Om døtre bør utdannes likt som sønner

En gang, mens Rufus diskuterte, ble han spurt om han mente at døtre bør utdannes på samme måte som sønner.

Kjønn utgjør ikke noen forskjell når man trener hester og hunder. Tisper læres opp til å jakte på samme måte som hannhunder, og man ser ingen forskjell i måten en hoppe og hingst læres opp, dersom den som lærer dem opp ønsker at de skal kunne utføre en hests oppgave på en god måte. Er det nødvendig at menn har noe særegent i sin utdannelse og oppdragelse som kvinner ikke skal ha? Som om det ikke var nødvendig at kvinner og menn får de samme dydene på samme måte. Eller er det mulig at de oppnår de samme dydene, ikke gjennom den samme utdannelsen, men gjennom en forskjellig utdannelse?

At det ikke er én type dyder for menn og en annen for kvinner er lett å forstå. For det første er det nødvendig for en mann å ha praktisk fornuft, og det er det også for en kvinne. For hvilken nytte vil det være i en mann eller i en kvinne som mangler dette? Dessuten er det like nødvendig for både kvinner og menn å leve rettskaffent. En mann vil ikke være en god borger hvis han ikke er rettferdig, og en kvinne vil ikke drive et hushold på en kyndig måte dersom hun ikke er rettferdig. Dersom kvinnen ikke er rettferdig vil hun være urettferdig mot mannen sin, slik de sier at Erifyle¹¹ var. Det er også like skjønt for en kvinne å være måteholden som det er for en mann. Lovene straffer dessuten den mannen som har sex utenfor ekteskapet like hardt som kvinnen som han har sex med.¹² Fråtsing, fyll og andre lignende karaktersvakheter er eksempler på utsvevende adferd som fører stor skam over de som roter seg inn i slikt, og viser tydelig at måtehold er svært nødvendig for alle mennesker, enten de er kvinner eller menn. Det er gjennom å være måteholden, og dette alene, at vi unnslipper tøylesløsheten.

Noen vil kanskje si at mot er noe som bare er passende for menn. Det er ikke tilfellet. For det er nødvendig for kvinnen å være modig; ja, for den beste kvinnen er det faktisk nødvendig å være modig, slik at hun ikke blir knekt av hverken slit eller frykt. For hvis hun ikke har mot, hvordan kan hun da være måteholden? Hvis hun mangler mot kan noen hun frykter, eller noen som påfører henne smerte, tvinge henne til å gjøre noe skammelig. Kvinner bør også være forberedt på å kunne slåss, hvis de ikke, ved Zeus, ønsker å fremstå som dårligere enn hønene og de andre hunn-fuglene, som slåss mot dyr som er langt større enn det de selv er for å forsvare ungene sine. Hvordan kan da kvinner ikke trenge mot? Amazonfolket viste at også kvinner kan ta del i væpnede konflikter ved å legge land under seg. Så dersom kvinner kommer til kort på dette området, er det ikke som følge av deres natur, men heller som følge av manglende trening.

Ettersom dydene er de samme for både kvinner og menn, er det nødvendigvis også passende at de også får den samme utdannelsen og oppdragelsen. For alle dyr og planter er det slik at hvis de pleies på rett måte, vil dette føre til at de utvikler dydene som er passende for dem. Hvis det hadde vært like nødvendig for både kvinner og menn å kunne spille fløyte, og hvis de begge trengte å kunne gjøre dette for å tjene til livets opphold, ville vi ha lært begge kunsten å spille fløyte på samme vilkår. Og på samme vis dersom de trengte å lære seg å spille kitara. Hvis det er slik at både kvinner og menn må utvikle dydene som gjør dem til gode mennesker, og være fornuftige og kunne være besindige i like stor grad, og at de begge trenger mot og rettferdighet, ville vi ikke da ha gitt begge kjønn den samme utdannelsen og lært dem kunsten som gjør et menneske godt? Vi må gi dem den samme utdannelsen, og ikke forskjellige.

Noen vil kanskje spørre om jeg mener at det er like nødvendig for menn å lære seg å spinne garn, eller for kvinner å drive med sport. Jeg mener ikke dette, men jeg mener at ettersom den maskuline naturen er den sterkere i menneskeslekten, og den kvinnelige naturen den svakere, så bør oppgavene tildeles i henhold til naturen til kjønnene: de tyngre til de som er sterkere, og de lettere til de som er svakere. Dermed er det å spinne garn mer passende for kvinner enn det er for menn på samme måte som det å være innendørs er mer passende for kvinner, og det å drive med sport er mer passende for menn på samme måte som det å jobbe utendørs er det. Men noen ganger vil menn kunne utføre noen av de lettere og kvinner vil utfører noen av de tøffere oppgavene som synes å være mer passende for menn. Dette kan for eksempel være aktuelt som følge av kroppslige tilstander,¹³ nødvendighet, eller andre passende anledninger.

Alle menneskelige oppgaver har på samme måte blitt nedfelt i en felles basis,¹⁴ og er felles for menn og kvinner, og ingen oppgave har blitt gitt eksklusivt til en av dem av nødvendighet. Noen av oppgavene er mer passende for naturer av en bestemt art, mens andre er mer passende for naturer av en annen art, og derfor anses noen av oppgavene for å være mannens og andre kvinnenes. Men hvis vi sier at dyd er like passende for både kvinner og menn, må vi også si at det som har med dyd å gjøre er like passende for alle naturer. Derfor mener jeg at det er riktig at man bør utdanne kvinner og menn likt i de tingene som angår dyd. Vi bør begynne å lære både kvinner og menn, allerede fra de er spedbarn, hva som er rett og hva som er galt,¹⁵ (og det som er galt er galt for begge); dette gagner og dette skader; dette bør gjøres og dette bør ikke gjøres. Ut av dette oppstår det en praktisk fornuft i dem som lærer dette,¹⁶ på samme måte i jentene og guttene, og ingenting vil skille dem i dette henseendet. Etter dette må vi gi dem en skamfølelse som er rettet mot alt som er skammelig. Da vil de nødvendigvis bli besindige, både kvinnene og mennene. Den som har blitt utdannet riktig, uansett hvem det er, enten det er en kvinne eller mann, må være godt vant til å holde ut prøvelser, til å ikke frykte døden, og ikke bli satt ut av noe som helst som kan skje dem. Gjennom denne tilvenningen vil de bli modige. Tidligere viste jeg at kvinner bør være modige og at dette ikke er mindre nødvendig for dem enn det det er for menn. Det å sky unna grådighet, å sette likhet høyt, å ønske å gjøre det som er godt, og – i kraft av å være menneske – ikke ønske å gjøre ondt mot andre mennesker, disse tingene er de skjønneste tingene å lære, og gjør den som lærer dette rettferdig.

Hvordan kan det å lære disse tingene være mer nødvendig for en mann enn for en kvinne? For hvis, ved Zeus, det er passende for en kvinne å bli rettferdig, så er det nødvendig for både en kvinne og en mann å ha lært seg disse mest overlegne og storslagne tingene. Når en mann behersker et aspekt av en kunst og en kvinne ikke gjør det, eller når det motsatte er tilfelle, så viser på ingen måte dette noen forskjell i utdannelsen hver har fått. Dette er greit nok, men hva angår de største og viktigste tingene bør det ikke være slik at én har lært dette og en annen ikke; disse tingene bør de begge kunne. Dersom noen hadde spurt meg om hvilken kunnskap det er som frembringer denne utdannelsen, ville jeg ha svart at det er filosofi, og at uten filosofi vil ingen, hverken mann eller kvinne, få en korrekt utdannelse. Jeg sier ikke at kvinner også bør tilegne seg store evner i dialektikk eller en ekstraordinær skarphet i tillegg, hvis de skal drive med filosofi som kvinner. Dette er egenskaper som jeg ikke setter veldig høyt hos menn heller. Men kvinner bør tilegne seg gode karaktertrekk og en skjønn og edel livsførsel. Og det er nettopp dette, og ingenting annet, som er filosofi: Å hengi seg til en edel livsførsel. 

 Noter

1. Martha Nussbaum, «The Incomplete Feminism of Musonius Rufus,» i The Sleep of Reason: Erotic Experience and Sexual Ethics in Ancient Greece and Rome, redigert av Martha Nussbaum og Juha Sihvola (Chicago og London: The University of Chicago Press, 2002.
2. Kevin Vost, The Porch and the Cross: Ancient Stoic Wisdom for Modern Christian Living (USA: Angelico Press. 2016).
3. Gaius Musonius Rufus, Musonius Rufus. Lectures and sayings, oversatt av Cynthia King, publisert gjennom Createspace Independent Platform (2011).
4. Nussbaum, «The Incomplete Feminism of Musonius Rufus».
5. Her har jeg oversatt verbet proshēkō til «være passende». Proshēkō kan bety flere ting og verbet er nært beslektet til en stoisk fagterm, kathēkon, som gjerne oversettes med «passende handling», som er et viktig begrep i stoisk etikk. I Ciceros verk Om Pliktene, er det latinske ordet som Cicero bruker for plikt, «officium» en latinsk oversettelse av kathēkon.
6. Homer, Odysseen, 4.392.
7. Irrasjonell lidenskap = pathos. Stoikernes syn på følelser er litt komplisert, og nysgjerrige lesere henvises til Margaret Gravers Stoicicsm and Emotion. Kort forklart er pathos noe som oppstår som følge av en feilaktig oppfatning om godt og ondt. Det bør også nevnes at selv om stoikerne hadde et ideal om at en vis person ville være apathēs, altså uten pathos, så innebærer ikke dette det vi legger i å være kald, følelsesløs eller apatisk.
8. Her er det en parallell til Platons Gorgias og diskusjonen om det er verre å lide urett enn å begå urett. Diskusjonen starter rundt 482d.
9. En tyrann var en som ble konge på et eller annet ikke-legitimt vis.
10. Altså, man studerer filosofi for å lære seg å kjenne igjen og utføre etisk riktige handlinger.
11. Hun forrådte mannen sin.
12. Verbet som jeg har oversatt med å ha sex utenfor ekteskapet her er: μοιχεύω (moikheuō). Hadde denne oversettelsen vært 100 år eldre, hadde det kanskje vært naturlig å oversette det med «å begå hor» eller noe sånt. Det er uansett en sekkebetegnelse for sex som skjer utenfor rammene av ekteskapet.
13. Her tenker nok Rufus på et tilfelle hvor, for eksempel, en kvinne hjelper en mann med gårdsarbeidet fordi mannen er syk, eller hvor en mann hjelper en kvinne med å spinne garn fordi hun har ødelagt hånden, eller lignende.
14. Πἀντα μὲν γὰρ ἴσως ἐν κοινῷ κεῖται τὰ ἀνθρώπεια ἔργα…. «Alle menneskelige oppgaver er på samme måte lagt ned i det som er felles/det som er allment». Jeg tror at Rufus’ poeng er at alle menneskers oppgaver har sitt opphav i, og rettferdiggjøres av, den menneskelige naturen, som er felles for alle mennesker.
15. …ἀγαθόν… κακὸν. Veldig viktige ord, som det er vanskelig å oversette på en fullgod måte. Det første kan oversettes med edelt og godt, det andre med dårlig, slett, stygt.
16. Det er noe som lugger i denne setningen. Man forventer nesten noen ord om hva dette viser. Cynthia King har oversatt setningen slik: When a man knows something about a craft that a woman doesn’t know or if she knows something about a craft that a man doesn’t, this does not demonstrate that the education of either one was different but that their training was.