DEN SISTE RADIKALEREN

Chantal Mouffe (1943–) er en belgisk filosof. Hun befatter seg hovedsakelig med politisk filosofi og demokratiteoretiske spørsmål. Som en av mange, aksepterer hun ikke betingelsesløst vår tids største dogme: ideen om det liberale demokratiets fortreffelighet. Jeg vil ta utgangspunkt i det Mouffe, sammen med den argentinske filosofen Ernesto Laclau, betegner som «Det radikale demokrati», og især verket Om det politiske. 

Mouffes tilnærming til politikk er at politiske handlinger utgjør logikken for all forandring og det som alle andre sosiale forhold er basert på. Politikk kan derfor ikke reduseres til hverken overbygning eller en bestemt del av samfunnet – som meningsløse politiske debatter kl. 21.00 på statskanalen. Derfor er også kampen om definisjonen av «det politiske» viktig. Tilsvarende står også dagens politiske kamp om hvordan de politiske subjektene blir formet og definert. Det er senkapitalismen som foreløpig vinner i å konstituere subjektet som forbrukere heller enn borgere. 

Forestillingen om at de vestlige landene med markedets utbredelse automatisk vil utvikle seg selv og den tredje verden til rike, rettferdige og demokratiske samfunn, samt at individet vil bli friere i en liberal forstand er den dominerende, for ikke å si, totale konsensusen i den vestlige politikken. Politisk utvikling forstås her som en kumulativ moderniseringsprosess bestående av en rekke stadier som alle har ført frem til eller foregrepet vårt nåværende politiske høydepunkt – det vestlige liberale demokratiet.

En av de mest markante representantene for oppfatningen om vestens politiske utvikling som en rasjonaliseringsprosess er Jürgen Habermas, hvis tenkning er en artikulasjon av en generelt utbredt samfunnsforståelse. I Om det politiske er Habermas én blant flere andre vestlige representanter for en liberal og ahistoriske forståelse av politisk utvikling. Forskningen, mediene, rettsinstansene, osv. gis en tilsynelatende karakter av å være verdifrie i politikken, som om de følger statsvitenskapelige prinsipper, og ikke er utviklet historisk. 

Det er en forståelse som ikke innbefatter den kulturelle og politiske variasjonen og antagonisme som Mouffe vil si samfunnet er kjennetegnet av. Nye former for ulikheter og utbytting lar seg ikke løse gjennom en utvidelse av det naive dialogiske rammeverket hos Habermas til alle samfunnsarenaer. Det er en posisjon som blir blind for politikkens hegemoniske dimensjon og står i fare for å nettopp legitimere det liberale konstitusjonelle demokratiets moralske overlegenhet.

Samtidig antas det i liberalistisk demokratitenkning at relasjonene mellom de politiske subjektene formes etter et objektivt og begripelig mønster der det politiske subjektet forstås som abstrakt og forbigår ethvert historisert og kontekstavhengig meningsuttrykk. Det utelater enhver forbindelse til vår senmoderne tid og hvordan det menneskelige subjekt fremkommer i ulike sfærer og diskurser, som religiøse diskurser, forbrukerøkonomiske styringsmekanismer og juridiske praksiser. Det liberale demokratiet blir fremstilt som transparent og rasjonelt der de politiske aktørene er autonome og rasjonelle. Men det er bare en konstruksjon og noe som er mer hensiktsmessig å fortsette å tro på enn det er beskrivende for det politiske feltet. 

Tvert imot er nettopp det politiske feltet basert på konflikt og antagonisme. I motsetning til en forståelse av det politiske som rasjonelle individers ulike interesser i et strategisk og gjennomsiktig spill om makt, posisjoner og ressurser defineres det hos Mouffe som hvordan sosiale grupper konstituerer seg selv som historiske subjekter og kollektive viljer. Samfunnet er ikke gjennomsiktig, men gjennomtrengt av antagonisme. Dette begrepet står sentralt i Mouffes filosofi og relaterer seg til begrepet om agonisme. Antagonisme er forhold hvor partene ikke aksepterer hverandres identitet og hvor det er kamp om hvilken fortolkning som skal være dominerende. Agonisme er en form for «konfliktbasert konsensus» mellom legitime motstandere.

Et forsvar for jihadistene

anmeldelse

LES OGSÅ:
Nye ideer og bedre løsninger

Mouffes filosofi er mer aktuell enn noensinne, og f.eks. hennes syn på hvordan vi møter terrorisme er illustrerende. Terrorangrep begått av jihadister vekker internasjonal moralsk fordømmelse, og blir sett på som angrep på selve de vestlige verdiene. I følge Mouffe møtes alt som ikke passer innenfor den liberale hegemoniske demokratimodellen, med moralisme. Vestlige land og ikke minst Norge har siden 2001 vært involvert i en rekke kriger mot det som bredt blir definert som «terror». Den siste krigen vi så ivrig bidro i hadde det poetiske navnet «Odyssey Dawn», og var som vanlig ment å beskytte menneskerettigheter og sivilbefolkningen, i dette tilfellet i Libya. 

Men konsekvensene av krigsbidraget inkluderte vel strengt tatt også å drepe sivile mennesker og skape fundamentet for en motstandsbevegelse som i dag blant annet går under navnet IS. I denne evigvarende og totale krig som går over alle kontinenter står fienden som vi betegner som IS, Al-Qaida, ISIS og Taliban utenfor menneskeheten. De er gjort fredløse. De har ikke rett til liv eller til å bli hørt. Hva slags politiske krav de har eller hvilke interesser og motsigelser de har mot den vestlige konsumerismen er uinteressant. Den vestlige ytringsfriheten strekker ikke så langt likevel.

Selv kritikere av «krigen mot terror» vil til en viss grad vedgå at Al-Qaida ikke er en forhandlingspartner. Med det godtar man en fiksjon om at politikk er moralisme heller enn antagonisme slik Mouffe definerer det politiske feltet. Til grunn for en slik moralsk oppfatning av terrorisme ligger det at Vesten har gjort sine partikulære interesser synonymt med moralske prinsipper som fremstår som universelt bindende. 

De krigene vi er involvert i handler ikke lenger om politiske og ideologiske spørsmål slik de gjorde tilsynelatende i langt større grad før Berlinmurens fall, men blir omdefinert til moralske spørsmål. «Krigen mot terror» handler angivelig ikke om oljekonsesjoner, det pågående imperialistiske slaget i Afrika mellom USA, EU og Kina eller om økonomiske og politiske mekanismer i våre egne politiske systemer, men om det vi kaller vestlige friheter og demokrati – som er moralske kategorier vel så mye som politiske og rettslige systemer.

Mouffe kritiserer forestillingen om en enhetlig og fredelig verden hvor for eksempel muslimske fundamentalister anses som noen få bakstrevere som motsetter seg fremskrittet. De blir konstruert ut fra moralske kategorier som «god» versus «ond» og ikke ut fra politiske begreper klasse, sosial, dialektikk, revolusjon, herredømme. Når terroristene blir definert som «onde» er det derfor umulig å ha en dialog med dem. De må bare utslettes som om de er bærere av en «moralsk sykdom». Den moralske kategorien «ondskap» for å betegne fienden utelukker enhver analyse av terrorismens oppblomstring og fremgang. Ikke rart vi ble overrasket etter den arabiske våren hvor de påfølgende valgene viste at muslimsk fundamentalisme hadde overveldende stor oppslutning. Vi trodde jo alle at de skulle velge den nordiske velferdsmodellen.

Paradoksalt nok hevder Mouffe at det er fundamentalistiske muslimer som i all hovedsak opptar seg med politiske spørsmål i dag. Disse grupperingene klarer å skape kollektive identiteter. Muslimsk fundamentalisme gjør dette gjennom en overindividuell religiøs forestilling. Hvor mange i Vesten er f.eks. villige til å dø for en sak større enn det som angår oss selv – uavhengig av hvor mange jomfruer vi blir lovet i det neste liv? Det å mobilisere følelser rundt en politisk sak og gå i døden for denne saken er noe annet enn en rent moralsk reaksjon for å forsvare såkalte universelle regler.

Det som først og fremst er interessant med Mouffes analyse her er hvordan det etter den kalde krigens slutt, hvor det ikke lenger eksisterer alternativer til den nyliberale sosioøkonomiske modellen. De få som finnes er f.eks. islamsk fundamentalisme som strengt tatt ikke gir politiske løsninger på de katastrofale miljøproblemene vi står ovenfor, økonomiske ujevnheter, atomvåpen, det militærindustrielle komplekset, osv.

Da gjenstår følgende paradoks: hvis det liberale demokratiet er så uovertruffent og ytringsfriheten så hellig, hvordan kan vi da forklare at så mange mennesker blir tiltrukket av arkaiske identifikasjonsformer, som for eksempel det å sette en bokstavtro tolkning av Koranen høyere enn å være forbrukere på et marked? Her er en klar relasjon til at omfanget av terrorisme øker, nemlig mangelen på legitime politiske kanaler for å uttrykke misnøye. 

Mer konkret skyldes denne mangelen at grensene mellom det politiske venstre og høyre er blitt nesten umulig å holde fra hverandre, og at alle partier beveger seg mot det politiske sentrum. Venstresiden har gitt opp å være et alternativ til den eksisterende hegemoniske ordenen. Samtidig har Vesten klart å sidestille sine partikulære interesser med moralske normer som fremstår som universelt bindende. Det å motsette seg denne messianske ideen fremstår som det samme som å motsette seg selve menneskehetens felles interesser. Imidlertid representerer Mouffe nettopp et politisk alternativ; det radikale agonistiske demokrati.

Anbefalt lesning

Agamben, Giorgio, A. (1998). Homo Sacer: Sovereign Power and Bare Life. Stanford University Press, Stanford.

Gramsci, A. ([1932] 1975): Letters from prison: Antonio Gramsci, Harper Colophon.

Habermas, J. (1996). Between Facts and Norms. Cambridge Mass: MIT Press.

Laclau, E. & C. Mouffe (2001). Hegemony and Socialist Strategy. Towards a Radical Democratic Politics. London: Verso.

Laclau, E. & C. Mouffe (2002). Det radikale demokrati – diskursteoriens politiske perspektiv. Faglig redaksjon: Carsten Jensen og Allan Dreyer Hansen. Roskilde: Roskilde Universitetsforlag.

Mouffe, C. (2002). The Democratic Paradox. London: Verso.

Mouffe, C. (2015). Om det politiske. Oversatt av Lars Holm-Hansen med etterord av Simen Andersen Øyen. Oslo: Cappelen Damm.