ANTI-ØDIPUS – ET KJÆRTEGN ELLER ET SLAG?

Denne artikkelen ble først publisert i Agoras temanummer om Anti-Ødipus. 

«C’est une caresse ou une claque?» Spørsmålet finnes, anekdotisk innrammet, i første seminar fra Jacques Lacans Les Psychoses (Psykosene, 1955), der det brukes for å problematisere ideen om en direkte forbindelse mellom «reell» fysisk hendelse og psykisk respons.¹ Selve anekdoten er enkel. En liten gutt spør etter å ha registrert en berøring han ikke er i stand til å identifisere: «Var det et kjærtegn eller et slag?» Det autoritative svaret på spørsmålet har ingen innvirkning på de fysiske realitetene, men det utgjør likevel en verden av forskjell med tanke på den psykiske effekten av dem. Som signifikant får hendelsen sin bestemmelse retroaktivt, og innenfor et symbolsk register. Skal vi tro Lacan, er Ødipus opphavet til denne mekanismen.

Da Gilles Deleuze og Félix Guattaris L’Anti-Œdipe. Capitalisme et schizophrénie ble utgitt rett over nyttår 1972, var det lett å oppfatte boken som et slag i ansiktet på den offentlige smak, i ånden etter den avantgarden boken hyppig påkaller. Sjangermessig er Anti-Ødipus først og fremst et manifest, med alt det innebærer av retorisk radikalisme og ekstravagant polemikk. Verket opponerer mot makten og etablissementet, staten og kapitalen, på en måte som vekselsvis kan oppfattes som leken og uforsonlig. Mer spesifikt vender det seg mot psykoanalysen, representert ved Ødipus, omtrent slik Engels og Marx i Anti-Dühring vender seg mot Eugen Dührings positivistiske filosofi, og slik Nietzsche vender seg mot kristendommen i Der Antichrist. 

I likhet med Antikrist plukker Anti-Ødipus opp et bredt spekter av historiefilosofiske og psykologiske tråder i et forsøk på å rekke opp den altfor menneskelige, nevrotiske tvangstrøyen både psykoanalysen og kristendommen representerer, og på den måten åpne en strøm av produktivt bejaende begjær. «Ødipus er hordementalitetens uforlignelige instrument, det europeiske menneskets ytterste private og underkastede territorialitet», heter det i Anti-Ødipus,² med en formulering som til forveksling minner om Nietzsches tirade mot Paulus i Der Antichrist.

Anti-Ødipus er den nye kapitalismens Antikrist, kunne vi kanskje si: en figur som presser kapitalismens begjærslogikk til det ytterste, samtidig som den bærer i seg sin egen negasjon. I kraft av sitt negerende anti fremstår den som en skygge av den skikkelsen den vender seg mot.

Samtidig er Anti-Ødipus et konstruktivt verk, i mer enn én forstand. Ikke bare har dets forkjærlighet for oppkoblinger, maskiner, begreps- og begjærsproduksjon en klar praktisk-konstruktivistisk tendens: Det handler om å få ting til å virke, strømme, flyte. I tillegg er boken – snarere enn et slag i ansiktet – et håndslag, eller en håndsrekning, til de franske myndighetene. Fra slutten av 1960-tallet hadde Guattari vært tilknyttet det frie forsker- og aktivistnettverket CERFI (Centre d’Études de Recherche et de Formation Institutionnelle), som tok opp i seg 68-opprørets nytenkning av det politiske og det urbane, der begjæret spilte en vesentlig rolle.³ 

I 1971, da Guattari ledet CERFI, og både Foucault og Deleuze opptrådte i en slags mentorrolle, fikk nettverket med hjelp fra gode kontakter i det politiske etablissementet et forskningsoppdrag fra Miljø- og energidepartementet (Ministère de l’Équipement) på hele én million 1971-franc. Oppdraget gikk ut på å utrede hvordan det sosiale kravet om offentlige innretninger (équipements collectifs) skulle tolkes, hva et slikt krav egentlig betyr, hvor det kommer fra, og på hvilken måte det bør imøtekommes. «Med et slag», skriver Janet Morford i L’histoire du CERFI, «og på nesten mirakuløst vis befant denne lovløse banden seg i statsapparatets fold, oppmuntret av dets private agenter som tok dem på alvor som samtalepartnere».⁴

CERFI-gruppens forskningsresultater kan etterspores i Anti-Ødipus så vel som i andre verk med forankring i gruppen: Verken subjektet eller familien er opphavelig antropologisk gitte størrelser, men resultat av hvordan ubevisste krefter og strømmer registreres, representeres og normaliseres gjennom de offentlige innretningenes kategorier. I én og samme bevegelse produserer makten både innretningene, subjektet, familien og de behovene man søker å identifisere, som om det var snakk om objektive størrelser. I CERFI-tidsskriftet Recherches nr. 13–14 sammenfattes resultatene fra gruppens forskning i perioden 1971–73 i form av kollektive, skisseaktige essays, under rubrikken «Kapitalens genealogi». Tittelen forbinder, symptomatisk nok, to sentrale begreper fra henholdsvis Marx og Nietzsche i et forsøk på å tenke forbindelsen mellom kapital, makt og begjær på en måte som kan bidra til å «oppløse behovenes objektivitet og hele det systemet som artikulerer det».⁵

Til arbeidet for CERFI og franske myndigheter tok Guattari med seg erfaringer fra den eksperimentelle La Borde-klinikken, der han også spilte en sentral rolle. Under ledelse av Jean Oury var klinikken arnested for en schizoanalytisk praksis der psykoterapien ble tenkt ikke-hierarkisk, horisontalt og som radikalt åpen for nye former for kollektiv subjektivering – hinsides den ødipale strukturen som vanligvis kjennetegnet terapeutiske institusjoner. Dette utgjør en viktig renning i arbeidet med Anti-Ødipus, der den eksperimentelle, kollektive arbeidsformen hadde satt dype spor.⁶ Guattari lukket seg inne på La Borde noen timer hver dag for å skrive; så sendte han sine anarkiske notater til filosofisk finpuss hos Deleuze. 

Ifølge Robert Linhart, en av grunnleggerne av den maoistiske bevegelsen i Frankrike, kunne CERFI betraktes som den «bevæpnede grenen» av Anti-Ødipus – en bok han for øvrig mente var «totalitær» og «høyrevridd», skrevet for å innlemme aldrende venstreradikale i den borgerlige samfunnsfolden.⁷ Skepsisen var gjensidig. I motsetning til maoistenes versjon gikk ikke Deleuze og Guattaris idé om revolusjonen ut på å ta makten for så å omkalfatre statsapparatet. Det nye samfunnet – den virkelige endringen – kan ikke oppstå så lenge institusjonene og begjærsinvesteringene følger samme mønstre som før, og det er på dette planet den revolusjonære aktiviteten må finne sted.⁸

Noen år etter utgivelsen av Anti-Ødipus omtalte Deleuze boken som «mislykket» i den forstand at den ikke hadde klart å bidra til en revolusjonær endring i det franske samfunnet. Han beklaget også at noen lesere hadde misforstått hva fluktlinjene bestod i, og trodd de var ensbetydende med rus eller spontanitet, noe som hadde ført til en rekke destruktive eksperimenter med avhengighet eller døden til følge. «Alle tenkte at det var bra å være schizo», sier Claire Parnet i L’Abécédaire – en serie intervjuer hun gjorde med Deleuze i 1988 og 1989 – med referanse til studietiden ved Université Paris 8 Vincennes-Saint-Denis, der Deleuze holdt sine innflytelsesrike seminarer. Når hun så spør hva han tenker om Anti-Ødipus’ relevans «i dag», løfter Deleuze frem bokens begrep om det ubevisste, og han understreker at han ikke ville ha endret noe i kritikken av psykoanalysen. Den hadde, hevder han, aldri forstått noen helt essensielle sider ved begjæret: for det første at det å begjære involverer et ensemble eller oppsett med mange komponenter, som psykoanalytikeren fører tilbake til den ene signifikanten (pappa, mamma eller fallos); for det andre at ethvert delirium handler om verden (landskap, ørkener) og ikke om den ødipaliserte familien, og for det tredje at det ubevisste er en maskin eller en fabrikk, og ikke et teater der det alltid dukker opp en Hamlet eller en Ødipus. Psykoanalysen hadde med andre ord ikke tatt inn over seg begjærets konstruktivistiske karakter.⁹

Den anti-ødipale kritikk

Deleuze og Guattaris kritikk av den psykoanalytiske ødipaliseringen førte til at psykoanalysen, også i lacaniansk tapning, etter hvert mistet mye av sin prestisje i franske intellektuelle kretser. Samtidig er det et faktum at psykoanalysens egne representanter langt på vei har anerkjent – og videreutviklet – den anti-ødipale kritikken innenfor rammene av den analytiske metadiskursen. Derfor kan det være på sin plass å spørre hva Deleuze og Guattaris hyperbolske kritikk av psykoanalysen i siste instans innebærer. Var den et slag i ansiktet – eller et fordekt håndslag?

Lacan selv ser ut til å ha vært nokså ambivalent til den anti-ødipale kritikken. Guattari, som var hans elev, forsikret sin mentor om at Anti-Ødipus var skrevet i forlengelsen av Lacans lære, som et forsøk på å ta begjærsteorien hans et skritt videre.¹⁰ Lacan lot seg ikke helt overbevise, og forholdet dem imellom ble aldri det samme. Overfor Deleuze, som han ikke kjente like godt, valgte han en annen strategi: Lacan skal ha sendt bud på ham, lovprist boken og klaget over at hans egne tilhengere ikke var på høyde med Deleuze: «C’ést quelqu’un comme vous qu’il me faut.»¹¹ 

Ut over på 1970-tallet videreutviklet Lacan sin egen teori om psykosene i det som kunne oppfattes som en markant anti-ødipal retning. Særlig tydelig er dette i og med innføringen av den borromeiske knuten, en topologisk figur som viser hvordan det imaginære, det reelle og det symbolske er bundet sammen til én psykisk apparatur: Løsnes det ene båndet, rakner hele strukturen – og psykosen er et faktum. Det som da forhindrer det totale kollapset, er for den sene Lacan sinthomet, det vi si et potensert symptom som subjektet investerer hele sitt begjær i, slik at det fungerer som en supplerende – reparerende – fjerde borromeisk «reserve-ring». Mens det klassiske symptomet grunnleggende sett er ødipalt og nevrotisk, er sinthomet en schizo-aktig, pulserende fluktvei.

Deleuze og Guattaris anti-ødipale optikk privilegerer psykosens begjærsmaskineri på bekostning av nevrosens forknytte dramaturgi, som i deres sjargong blir det notoriske greske teateret som legger lokk på det ubevisste qua begjærsfabrikk. «En schizofren ute på tur er en bedre modell [for begjærsproduksjonen] enn en nevrotiker utstrakt på divanen», heter det programmatisk tidlig i Anti-Ødipus.¹² Dette er avgjørende nettopp fordi én av psykoanalysens fundamentale operasjoner er å skille mellom nevrose og psykose. Siden psykosen utløses av en symbolsk/språklig dysfunksjon, nemlig farsnavnets eller mestersignifikantens fravær, vil den schizofrene som regel være immun mot the talking cure, altså psykoanalytisk terapi.

Likevel utgjør psykosen, ved siden av nevrosen og perversjonen, en av de grunnleggende strukturene i psykoanalysens kartlegging av den menneskelige psykens topologi. Psykoanalysens kanon omfatter da også flere psykose-teoretiske tekster og kasusstudier. I sentrum av denne tradisjonen står Freuds egen tekst om den navngjetne tyske høyesterettsdommeren Daniel Paul Schreber, fra 1911, med tittelen Psychoanalytische Bemerkungen zu einem autobiographisch beschriebenen Fall von Paranoia (Dementia Paranoides) (Psykoanalytiske bemerkninger til en selvbiografisk beretning om et tilfelle av paranoia [dementia paranoides]). Selv om Freud aldri hadde møtt den hallusinerende høyesteretts­dommeren, skrev han altså sin studie basert på Schrebers memoarer, Denkwürdigkeiten eines Nervenkranken (1903).

Sistnevnte er også Lacans viktigste referanse i Les Psychoses, som vi siterte fra innledningsvis. Seminarrekken bindes sammen av en utførlig eksegese av Schrebers beskrivelse av sin egen sykdomshistorie, i kontinuerlig dialog med Freuds utlegning av den.

Deleuze og Guattaris valg av Schreber som anti-ødipal gjennomgangsfigur er med andre ord ikke uskyldig, men et ledd i en kamp om fortolkningen av en av psykiatriens (og metapsykologiens) eksemplariske figurer. Allerede i bokens første avsnitt finner vi en referanse til høyesterettsdommer Schreber og hans anus solaire. Og det er særlig denne anale, eller rektale, oppkoblingen, eller opplysningen, og den schizoide hyper-kreativiteten den avstedkommer, som fanger Deleuze og Guattaris oppmerksomhet. «Es war die Vorstellung, dass es doch eigentlich recht schön sein müsse, ein Weib zu sein, das dem Beischlaf unterliege», skriver Schreber: Det var tanken om at det faktisk måtte være ganske fint å være en dame som utsettes for samleie.¹³ Dette er selve vendepunktet i hans sykdomshistorie. Ikke lenge etterpå er han innlagt og umyndiggjort på grunn av intense hallusinasjoner og vrangforestillinger. Han står i direkte kontakt med Gud, som han mener har planer om å besvangre ham for slik å starte en ny menneskehet i et univers bestående av levende døde, eller flyktig-improviserte mennesker (flüchtig hingemachte Männer). Snart begynner Schreber ifølge eget vitnesbyrd å utvikle kvinnelige former, men med en viljeanstrengelse klarer han å stanse omformingen av selve kjønnsorganet fra mannlig til kvinnelig. Schrebers sykdomshistorie er – blant mye annet – en tidlig, veldokumentert historie om (delvis) transisjon fra mann til kvinne.

Både Freud og Lacan legger seg tett på Schrebers egen fremstilling av sykdomsforløpet og kamp for anerkjennelse. Begge utviser sympati og respekt ikke bare for Schrebers integritet under særdeles krevende omstendigheter, men også for hans evne til å observere og analysere verden slik den fremstår for ham etter at den paranoide psykosen har slått ut i full blomst. Selvsagt finnes det innslag av analyse og fortolkning, men disse bygger omhyggelig på Schrebers egne beskrivelser, som analytikerne forsøker å trekke de logiske konsekvensene av. Mot slutten av sin studie sier Freud rett ut at Schrebers beskrivelser til forveksling minner om hans egen libido-teori. «Det vil derfor være opp til fremtiden å vurdere om det er flere vrangforestillinger i [denne] teorien enn jeg liker å tro, eller om det er mer sannhet i [Schrebers vrangforestillinger] enn det andre er villige til å innrømme.»¹⁴ Ja, han foreslår sågar at Schreber burde gjøres til professor i psykiatri og direktør for et mentalsykehus.

Lacan ser på sin side Schrebers utvikling av begreper som Nervenanhang og Seelenmord for å beskrive det universet som har åpnet seg for ham, som et koherent tankearbeid på nivå med mange moderne filosofiske systemer. I disse er det som om subjektet er blitt bitt av en tarantell som plutselig får det til å oppfatte et bestemt fenomen – durée, Bovarysme, whatever – som nøkkelen til hele universet, for så å rekonstruere det ved hjelp av den nye universalnøkkelen, uten at noen egentlig kan forklare hvorfor akkurat dette fenomenet privilegeres.¹⁵ I Schrebers tilfelle har vi opplagt å gjøre med en erotisering av signifikanten (eller et utvalg signifikanter), som lades med mening, til eller hinsides bristepunktet. Nøyaktig hvilken mening det er snakk om, er ikke godt å si. Det viktigste er at den er der, at den svulmer og bølger, at den impliserer subjektet og plasserer det i et nettverk av intense, barokke forbindelser.

«[H]øyesterettsdommer Schreber føler noe, han produserer noe, og er i stand til å lage en teori om det», heter det i Anti-Ødipus.¹⁶ Schreber tar den hele og fulle konsekvensen av at verden kollapser rundt ham. Subjektet forvitrer, det dør, for så å gjenoppstå ved en kraftanstrengelse, der det ikke bare er han selv, men hele universet som må bygges på nytt, med det nye subjektet som sentrum. Ved hjelp av et Nervenanhang bestående av kondenserte solstråler, nervefibre og sædceller er Schreber koblet på solen, Gud, og diverse kosmiske krefter og sjeler. I så måte hører han hjemme i samme kategori som andre høyst begavede psykotikere, som William Blake og Aby Warburg.¹⁷ Han er det kosmiske rettssystemets visjonære profet. Schreber er grunnleggende sett en religionsstifter. Visjonene gir ham ikke noe valg: Han må fortelle verden om åpenbaringene han har mottatt, på tross av skammen die Entmannung innebærer (den obskøne ordlyden i de auditive hallusinasjonene), på tross av at han utmerket godt skjønner at hans borgerlige og juridiske miljø oppfatter disse erfaringene som komplett uforståelige – og på tross av at han egentlig ikke tror på Gud. Men Schreber vet at det er snakk om en reell erfaring, uavhengig av om den deles av andre eller ikke; derfor er heller ikke de grove detaljene i hallusinasjonene noe han kan lastes for.

Den deliriske talen er ikke hans egen, men de andres. «Man kan ikke la seg støte av det sterke språket i boken», slår en dom fra 1902 fast: «Det tilhører ikke den anklagede; han gjentar bare det de åndelige stemmene sa til ham på den tiden han var hjemsøkt av kraftige hallusinasjoner.»¹⁸ Slik kan Schreber fremstå som en notar, nærmest, som selv ikke er ansvarlig for annet enn formidlingen av de samme visjonene som ryster ham, en filolog og ekseget av det esoteriske språket i det post-apokalyptiske universet.

Nytelsens imperativ

«Psykoanalysen er som den russiske revolusjonen: Vi vet ikke når det begynner å gå galt», heter det i andre kapittel av Anti-Ødipus.¹⁹ Men kritikken rettes først og fremst mot «Lacans elever»; Lacans egen status er langt mer tvetydig. Han fremstår både som suspekt apologet for signifikanten og «farsnavnet» og som opphavsmann til det Deleuze og Guattari i andre utgave av Anti-Ødipus omtaler som en «beundringsverdig begjærsteori», der objekt a (objet petit a) igangsetter det de kaller «en reell produksjon».²⁰ I Anti-Ødipus adopteres begrepet om det Reelle som begjærsproduksjonens materielle basis, på bekostning av det symbolske og det imaginære, i overensstemmelse med tendensen i utviklingen av Lacans egen tenkning. Påvirkningen er etter alt å dømme gjensidig.

Når det gjelder urfaderen, Freud, er det liten tvil om at Anti-Ødipus fører det ødipale ondet tilbake til ham – på lignende vis som det i forbindelse med den russiske revolusjonen stadig gjentas at årsaken til fadesen verken kan tilskrives de kontrarevolusjonære eller reserveres Stalin, men derimot må søkes i Lenins eget virke som politisk ideolog. Ifølge Deleuze og Guattari var Freud en trefoldig figur. Han var både en revolusjonær pioner à la Columbus og «en genial borgerlig leser av Goethe, Shakespeare og Sofokles» – men også «en maskert Al Capone».²¹ Hvilket skulle svare til Freuds banebrytende oppdagelse av det ubevisstes fremmede kontinent, hans kontrollerte utvikling og applikasjon av psykoanalytisk ortodoksi på den vestlige kanon – og den «mafiøse» realpolitikken han også iverksatte, som har hjemsøkt psykoanalysen som institusjon frem til i dag.

På den tiden Anti-Ødipus ble unnfanget, hadde den opprinnelige mestersignifikanten i Lacans tenkning som nevnt mistet sin hegemoniske posisjon. Hans fire diskurser, utviklet med eksplisitt referanse til 68-hendelsene, er begjærsdrevne produksjonsformler, rammet inn av en panoramisk versjon av kapitalismens fremvekst og metamorfoser. Diskursene er ment å forklare hvordan det sosio-psykiske maskineriet fungerer under kunnskaps- og kulturkapitalismen som da lå i støpeskjeen. Lacans «apokryfe» femte diskurs, discours du capitaliste, ble lansert i 1972 og er således jevngammel med Anti-Ødipus. Det er neppe urimelig å påpeke en viss familielikhet dem imellom: Også i Lacans oppkobling er fortrengningen opphørt og kastrasjonen avviklet. Hele det ubevisste begjærsapparatet er lagt åpent, slik at «alt flyter» og «ingenting mangler» – som en parodi på begjærets investeringer i kapitalismens siste fase. Overskuddet, eller mer-nytelsen, er total, og ingen har lenger kontroll på noe som helst, aller minst subjektet selv.

Guds krav på permanent nytelse, jouissance, som Schreber underkaster seg, kunne stått som epitaf over kapitalismens post-ødipale fase, der nytelsen ikke lenger er undertrykt, forbudt, men derimot et imperativ: jouis – nyt! Schrebers multiorgasmer er utmattende og forvirrende, slik dagens opplevelses- og nytelseskultur også er det. Og begge er underlagt et paranoisk overvåkningsregime, det være seg ved Gud, overlegene ved Sonnenstein-sanatoriet eller algoritmenes organløse kropp.

Anti-Ødipus – 50 år etter

«Anti-Ødipus – 50 år etter» er det andre Agora-nummeret som tar for seg Deleuzes filosofi, men det første som tar utgangspunkt i Deleuzes samarbeid med Guattari. Agora nr. 2–3, 2000 handlet om «Deleuze og filosofien», og den gang var redaktør Ragnar B. Myklebusts mål å belyse et forfatterskap som var «altfor lite kjent i Norge».²² Situasjonen er annerledes i dag. Når vi nå vender tilbake til Anti-Ødipus, er det snarere for å løfte frem diskusjoner som har vært viktige for hvordan vi i dag tenker om kapitalisme, schizofreni – og moderniteten. Dette var også foranledningen for seminaret som ligger til grunn for nummeret, «Hvor ble det av Ødipus?», arrangert av Forskergruppe for radikal filosofi og litteratur (RFL) ved Universitetet i Bergen i samarbeid med Litteraturhuset i Bergen i november 2022. Spørsmålet står fortsatt åpent, og vi håper at bidragene vil kunne sette leseren på sporet av mulige svar.

Noter

1. Jacques Lacan, Le Séminaire, livre III: Les Psychoses. Paris: Seuil 1981, 14–15.
2. Gilles Deleuze og Félix Guattari, Anti-Ødipus. Kapitalisme og schizofreni. Oversatt av Knut Stene-Johansen. Oslo: Spartacus 2002, 113.
3. Se Sven-Olov Wallenstein, «De offentliga inrättningarnas genealogi», i Le monde diplomatique, august 2003: https://www.lmd.no/2003/08/de-offentliga-inrattningarnas genealogi/?fbclid=IwAR0HNjmT2jbJcgdYoAeNERneeCWit67x94gXcArVNlGIcd65l6MYb9s1vL0
4. Janet Morford, L’histoire du CERFI: la trajectoire d’un collectif de recherche sociale. Mémoire de D. E. A. École des Hautes Études en Sciences Sociales, 1985, 104 http://www.editions-recherches.com/revue/extraits/JMorford_HistoiresDuCERFI_1985.pdf
5. Wallenstein, «De offentliga inrättningarnas genealogi».
6. Se Ragnar Myklebust og Knut Stene-Johansen, «I analysens glasshus». Etterord til Anti-Ødipus, 466.
7.  François Dosse, Gilles Deleuze and Félix Guattari: Intersecting Lives. New York: Columbia University Press 2010, 207.
8. Jf. Ian Buchanan, Deleuze and Guattari’s Anti-Oedipus. London: Continuum 2008, 10.
9. Gilles Deleuze, L’Abécédaire de Gilles Deleuze. Serie av TV-intervjuer med Claire Parnet, produsert av Pierre-André Boutang, filmet 1988–1989, premiere 1996, episoden om D (Désir).
10. Dosse, Gilles Deleuze and Félix Guattari, 184–185.
11. «Le ‘Je me souviens’ de Gilles Deleuze.» Intervju med Didier Eribon i Le Nouvel Observateur 1619, 16.–22. november 1995, 50–51.
12. Anti-Ødipus, 13.
13. Daniel Paul Schreber, Denkwürdigkeiten eines Nervenkranken. Bürgerliche Wahnwelt um Neunzehnhundert. Wiesbaden 1973, 32.
14. Sigmund Freud, Psychoanalytische Bemerkungen zu einem autobiographisch beschriebenen Fall von Paranoia (Dementia Paranoides). Projekt Gutenberg. https://www.projekt-gutenberg.org/freud/paranoia/chap004.html
15. Lacan, Les Psychoses, 66–67.
16. Anti-Ødipus, 13.
17. Se. W.J.T Mitchell, «On Gifted Schizophrenia», i Peter Goodrich og Katrin Trüstedt (red.), Laws of Transgression. The Return of Judge Schreber. Toronto: University of Toronto Press 2022.
18. «Addendum E: Judgement of The Royal Superior Country Court, Dresden, of 14 July 1902». Daniel Paul Schreber, Memories of My Nervous Illness. Oversatt og redigert av Ida Macalpine og Richard A. Hunter. New York Review Books 2000, 439.
19. Anti-Ødipus, 64.
20. Ibid., 433.
21. Ibid., 131.
22. Ragnar B. Myklebust, «Deleuze og filosofien», i Agora nr. 2–3, 2000, 3.