KUNNE VI GJORT NOE ANNET?

Dette var spørsmål som ble luftet under rettssaken mot Anders Behring Breivik, selvfølgelig uten at retten skulle svare ja eller nei på noen av dem. For mens dommere og psykiatrisk sakkyndige kan vurdere hvem av oss som er tilregnelige, ansvarlige personer, er det et filosofisk spørsmål hva det vil si å ha fri vilje – eller også hvorvidt vi i det hele tatt har det.

Dette skillet mellom fagene ble nok ikke alltid respektert i den offentlige debatten rundt rettssaken, men nå som gemyttene roer seg, la oss se litt nærmere på spørsmålet om viljens frihet fra et filosofisk ståsted.

Hevder vi at noen er tilregnelige og derfor fortjener straff for en ugjerning, appellerer vi til vedkommendes frie vilje; til at han eller hun under de gitte omstendigheter kunne valgt å gjøre noe annet. Det samme gjelder følelser som sinne og beundring. Eller tenk på en gang du ble rasende på en venn som kom for sent: «Herregud, nå har jeg ventet en time!» utbryter du med dyster mine. «Ja jeg skjønner at det ikke var morsomt, men hva mener du jeg skulle gjort da?» svarer vennen og viser til uforutsette ting som dukket opp. Svarer du «Nei du kunne ikke gjort noe annet, men jeg er sint likevel», vil ingen ta deg alvorlig.

Med andre ord: Vi antar at det hadde vært fysisk mulig å gjøre det man burde ha gjort. Siden det ikke er fysisk mulig for et menneske å fly, kritiserer vi derfor ingen for ikke å fly til den andre siden av gaten for å redde en person fra å bli påkjørt. Det ville være like tåpelig som å kritisere en mynt for å falle til jorden når vi slipper den. Naturlovene sørger for at den ikke kunne gjort noe annet enn å falle. Hvis imidlertid alt vi gjør er determinert av kroppens nevrofysiologi, blir det også fysisk umulig å velge noe annet enn vi gjorde. Dermed virker det like absurd å trekke et menneske til ansvar for ikke å ha handlet annerledes som å kritisere noen for ikke å fly uten vinger.

I filosofiske diskusjoner av denne problematikken har det avtegnet seg to hovedposisjoner, kompatibilisme og inkompatibilisme. Mens den første posisjonen betyr at fri vilje og naturlovsdeterminisme er forenlige, betyr den andre posisjonen at de er uforenlige.

To av dagens mest framtredende kompatibilister er de amerikanske filosofene Daniel Dennett og Harry Frankfurt, som begge mener vi bør kvitte oss med forestillingen om at ansvar forutsetter en evne til å handle annerledes.

I den forbindelse minner de oss om Martin Luthers ord da han ikke ville fornekte sin lære: Her står jeg og kan ikke annet. Dennett og Frankfurt tolker Luther helt bokstavelig. Gitt hans bakgrunn, karakter og hardt tilkjempede overbevisning var han faktisk ute av stand til å gjøre noe annet enn han gjorde, hevder de. Likevel vil mange rose ham for å ha gjort det riktige, og en tilsvarende holdning bør vi vi i følge Dennett og Frankfurt ha når vi kritiserer noen for å gjøre noe galt.

Eller tenk deg kidnappere som manipulerer gislene til å identifisere seg med de kriminelle planene. Viser gislene tegn på skrupler, får de en pille som fjerner skruplene. I realiteten kan de altså ikke bestemme seg for noe annet, men vil vi ikke likevel holde dem ansvarlige, spør Frankfurt. Nei egentlig ikke, svarer hans kritikere, kidnapperne bærer det fulle og hele ansvaret.

Men om ikke alle er overbevist av Frankfurts og andre kompatibilisters argumentasjon, fører også inkompatibilismen med seg åpenbare problemer når den tvinger oss til å velge enten determinisme eller fri vilje.

En tilhenger av den første posisjonen, som ofte kalles hard determinisme, er amerikaneren Derk Pereboom. Han tviler på om en følelse som sinne eller tanken på at noen fortjener straff lar seg opprettholde i et deterministisk univers; ikke med mindre vi velger å basere vårt liv på illusjoner. Den motsatte posisjonen, libertarianisme, representeres blant annet av John Searle og Robert Kane. De er begge opptatt av at kvantefysikken oppviser avvik fra deterministiske lover, slik at reelt frie valg omfatter indeterminerte prosesser på mikronivå i den menneskelige hjerne.

Selv om både Searle og Kane har gode poenger, har jeg for min del problemer med å følge dem i denne fokuseringen på kvanteindeterminisme. For blir det ikke litt rart å justere hele vårt menneskebilde etter siste nytt fra partikkelakseleratorene ved CERN og andre forskningssentre?

I den filosofiske tradisjonen fra Immanuel Kant til Jürgen Habermas finner vi en annen form for libertarianisme, som har berøringspunkter med kompatibilismen:

Som gjenstander for objektive, vitenskapelige beskrivelser er våre legemer deler av et deterministisk univers, og det betyr at objektivt er framtiden lukket. Men når vi diskuterer hva det er fornuftig å mene eller gjøre, beskriver vi ikke hverandre som objekter. Vi beskriver en sak, som vi bedømmer uavhengig av årsaker som påvirker oss. Det gir for eksempel ingen mening å si at «Siden det og det nå skjer i min hjerne, konkluderer jeg med at det og det er fornuftig.» Vi ser bort fra slike objektive årsaksbeskrivelser, og så lenge vi ikke kjenner våre egne konklusjoner, representerer de en åpen framtid.

I rasjonelle overveielser har vi altså en praktisk bevissthet om alternative handlingsmuligheter som på en måte verken er sann eller usann og som derfor ikke står i motsetning til vitenskapelig, teoretisk kunnskap om menneskelivet. Det er nok også en bevissthet det er umulig å kvitte seg med så lenge vi oppfatter oss selv og hverandre som utstyrt med en smule fornuft.

Så lenge det er tilfelle, har vi ingen grunn til ikke å kritisere hverandre for å treffe irrasjonelle valg.