GAMMELGRANA I TRILLEMARKA
I det siste nummeret av Arr rettes et historisk og kritisk søkelys på skogers mangfoldige og komplekse plass i menneskers forestillingsverdener. Salongen viderebringer dette lille essayet av Anne Sverdrup-Thygeson, om grana i Trillemarka.
Publisert
Sist oppdatert
En grankongle slipper sine frø en vårdag for 544 år siden. Langsomt faller de bevingede frøene mot bakken, danser i sakte spiraler, før ferden ender på vårsnøens kornete flate.
Her tar livet slutt for de fleste frøene. De blir fuglefrokost, ender i magen på en smågnager eller råtner, går ut av livets sirkel allerede før de fikk begynt.
Men ett frø overlever, slår rot når sommeren har fått tak. Strekker blygt sin spire opp av mosen, vokser, vokser. Hver vår et nytt toppskudd. Ring på ring av lignin og cellulose bygger staut stamme.
Slik hekler grana hundreårene sammen.
For trær som får stå i fred, kan bli gamle. Skikkelig gamle. Om du har vært så heldig å gå i en skog der vår påvirkning er begrenset, en skog som har fått være skog, er sannsynligheten stor for at du nettopp der har hilst på de eldste organismene du vil møte i ditt korte menneskeliv.
Som denne navnløse grana i en vestvendt skrent i Trillemarka, Norges største barskogsreservat. Det eldste kjente grantreet i Nord-Europa, avslørt av en boreprøve fra et forskningsprosjekt. Da dette treet spirte, i 1480, var verden en annen enn i dag. Christopher Columbus hadde ennå ikke styrt sin skute mot det amerikanske kontinentet, med alle konsekvenser den reisen fikk. Martin Luther var ikke en gang født, og innlandsskogene i Norge var i praksis urskoger.
Få grantrær får bli så gamle i dag.
«Vær som en gran i skogen», skrev Øverland i diktet «Opbrud» (1927), «et stridig, gammelt træ! Den kjenner storm og stjerner og tørketid og sne». Men inngående kjennskap til naturkreftene er ikke tilstrekkelig for å bli ei gammel gran i norsk skog i dag, slett ikke. For selv om tørke, storm og snø fortsatt er med på å forme norsk skog, er det helt andre krefter som i hovedsak rår, nemlig næringspolitikk og vårt ressursbehov.
Hadde grana stått utenfor verneområdet, hadde den ligget tynt an. For der hogges granskog normalt ved 80 års alder. Før små oppavlede granplanter, fra frø omhyggelig utvalgt etter genetiske egenskaper hos morplanten, plasseres ut. I tømmer-produksjonens tjeneste.
I norrøn mytologi var verden ordnet som sirkler utenpå sirkler. Lik årringene i et tre.
Et mønster vi også finner igjen i våre egne fingermerker.
Jeg stryker en forsiktig hånd over grov bark, over tørre kvaeklumper. Kikker opp gjennom greinverk og nåler, det suser stille i tusenvis av barnåler. Den virker vital og fortsatt sterk, denne grana. Nesten ti ganger eldre enn meg, et tidsvitne fra middelalderen, en verdifull del av vår naturarv.
