SENSURERTE KVINNER I FILOSOFIEN

Dette er en forkortet versjon av intervjuet, som først ble publisert i Arr.

En samtale med filosof Kristin Gjesdal

I Kristin Gjesdals nyeste bok Kvinner i filosofien – romantikk, revolusjon, sosialt fellesskap (Cappelen Damm, 2022) har hun i samarbeid med Dalia Nassar løftet frem noen av filosofihistoriens glemte kvinner. Her har de samlet tekster av og skrevet introduksjoner til ni kvinnelige filosofer fra det som gjerne kalles «det lange 1800-tallet», perioden fra den franske revolusjonen til omtrent første verdenskrig.

Felles for mange av disse kvinnene er at de var mye lest og godt kjent i sin samtid, samtidig som de senere er blitt utelatt fra bøker i filosofihistorie, og de glimrer som regel med sitt fravær på pensumlister i filosofi i dag. Kan vi si at denne utelatelsen eller glemselen er en form for sensur? Og i så fall: Hvordan har denne sensuren blitt begrunnet, og hvordan har den artet seg?

- Vi har ett nivå med en type direkte sensur, og så er det et annet nivå med en form for «historisk» sensur eller marginalisering som er atskillig vanskeligere å få fatt i, og som rettferdiggjøres på et helt annet grunnlag hvis det overhodet gjøres noe forsøk på å forstå den.

–At kvinnene faktisk hadde en plass i den skrevne filosofihistorien tror jeg er en ny opplysning for mange av oss. Da lurer man litt på hva som har skjedd?

– Det er ikke så lett å vite akkurat hvorfor kvinner ble presset ut, men vi vet litt om når kvinners filosofiske arbeid for alvor ble marginalisert. Like etter første verdenskrig, etter at kvinner hadde fått stemmerett, fikk kvinner i Tyskland også rett til å habilitere seg (å kvalifisere seg til de øverste stillingene ved universitetet) etter at fenomenologen Edith Stein (1891‒1942), som er med i boken, saksøkte staten for på grunnlag av kjønn å diskvalifisere kvinner fra å ta den høyeste utdannelsen som var mulig. 

Hun vant saken, og etter det var det ingen formelle hindringer, selv om det tok utrolig lang tid før den første kvinnen faktisk fikk tatt en doktorgrad, og enda lengre tid før den første kvinnen ble ansatt i en akademisk stilling i Tyskland. Men omtrent på den tiden hvor kvinner i Tyskland fikk adgang til habilitasjonen og dermed i prinsippet til akademiske stillinger, så forsvant kvinnerepresentasjonen i den etablerte kanon innenfor mer «akademisk filosofi» praktisk talt fullstendig. Om det dreier seg om en årsakssammenheng eller to parallelle fenomener er vanskelig å si med sikkerhet, men det er i hvert fall verdt å merke seg at dette foregår på omtrent samme tid.

– Det er fristende å spekulere litt, når dette med stemmerett og adgang til filosofifaget i akademisk forstand faller sammen med at kvinner helt forsvinner ut av filosofihistoriebøkene. Kan det handle om et forsøk på å begrense makt og kvinners innflytelse?

– Makt er én ting og sannsynligvis, som du sier, en avgjørende faktor her. Jeg har tenkt mye på et annet aspekt, som handler om det vi kunne kalle disiplinær tilhørighet, og som henger sammen med følelsen av å høre hjemme et sted, ha en historie, at det er en plass for en innenfor filosofifaget. Når man kutter historien, så kutter man en slags åpenhet mot fremtiden, man avgrenser kvinner fra å føle seg hjemme, og man gjør dem nær sagt til besøkende gjennom å ta fra dem den lange og sterke fortiden de egentlig har i faget. Om dette skjer bevisst eller ubevisst er kanskje ikke så lett å si, men at noen må ta ansvar for å motvirke denne prosessen, virker veldig klart for meg. 

Én måte man ikke tar ansvar for denne marginaliseringsprosessen på er den jeg ble eksponert for, og sikkert du også, da vi var studenter her i Oslo eller andre steder. Om og om igjen sa foreleserne at «hvis det hadde fantes kvinner i filosofihistorien, da ville vi ha undervist i dem, men det finnes ingen kvinner, så dermed kan vi heller ikke undervise i dem». Med en slik holdning gir det ikke engang mening å lete. En av de store overraskelsene Dalia og jeg fikk da vi begynte på dette prosjektet, var hvor lett det var å finne kvinner i den moderne filosofihistorien. Det tok ca. 20 minutter før vi forsto at her fantes det ganske mye materiale. Det var ikke vanskelig å finne kvinnene, det har simpelthen ikke vært gjort noe ordentlig forsøk.

– Dette gjelder på mange felt og i flere perioder ‒ hvis man graver litt, så er kvinnene der, for eksempel i tidligmoderne tid.

– Det var dette som var drivkraften for Dalia og meg da vi begynte på dette prosjektet. De som driver med tidligmoderne filosofi, perioden rundt Descartes, Spinoza og Leibniz, hadde begynt for lenge siden. Fra denne perioden har det vært veldig god representasjon av kvinner på pensum. For mine yngre kolleger på filosofi ville det være nesten utenkelig å undervise et kurs i tidligmoderne filosofi uten å ha kvinner med på pensum. Det ville ganske enkelt være uttrykk for en utdatert tenkemåte. Ikke desto mindre har selv de som har drevet med tidligmoderne filosofi hatt en forestilling om at det skjedde noe omkring den franske revolusjon – da kom det et tilbakeslag der kvinnene forsvant ut av filosofihistorien. 

For oss som driver med det lange 1800-tallet, nemlig hele den store glansperioden i europeisk filosofi fra sen opplysningstid og romantikk, fra Kant via Hegel og Kierkegaard, frem til Marx og Nietzsche, får denne forestillingen konsekvenser. Dette er en periode der man setter spørsmålstegn ved omtrent alle dogmer – bortsett fra kjønn. Og i denne perioden ­– som har bidratt til at så mange av oss blir hekta på og får lyst til å jobbe mer med filosofi – så har vi skrevet kvinnene ut av historien. Det gir overhodet ikke mening at kvinner i den tidligmoderne perioden tenker filosofisk, skriver filosofisk, blir undervist i filosofi og selv underviser i filosofi – og så kommer den franske revolusjon, og deretter blir det taust. Ut fra det perspektivet begynte vi å lete. Og det som er klart, er at i selve forestillingen om at kvinnene plutselig forsvant er det noe som ikke stemmer, og dette handler kan hende om en form for sensur.

Et eksempel er den skjønnlitterære forfatteren og den politiske tenkeren Germaine de Staël (1766‒1817), som ble utsatt for direkte sensur, så her står vi ikke bare overfor en vag eller vassen historisk marginalisering, men en sensur som er uttalt og som det blir gjort et poeng ut av. Hun skrev sin første bok om Jean-Jacques Rousseau da hun var 22 år. Hun publiserer boken under pseudonym, men det var godt kjent hvem som hadde skrevet den. Staël føyer seg inn i en betydelig rekke av kvinner som skriver om Rousseau, kvinner som er interessert i utdannelse, og som tenker at det er en avgjørende sammenheng mellom utdannelse og menneskelig selvrealisering. De bruker Rousseau ‒ til tross for at han tidvis er heller reaksjonær når det gjelder kjønn, anvender de ham på en mer progressiv måte. 

Germaine de Staël skriver altså en tidlig bok om Rousseau, og deretter skriver hun et ekstremt interessant verk om lidenskapene, som også publiseres mens hun er relativt ung. Deretter skriver hun et par romaner som blir bestselgere både i Frankrike og i resten av verden. Vi snakker for eksempel om tre amerikanske oversettelser av hennes roman Corinne samtidig på ulike steder på østkysten, fordi Philadelphia ikke ville vente på Boston, og Boston ikke ville vente på New York og så videre. Dette er en dame som har en overveldende suksess – hun blir omtalt som den tredje stormakt i Europa sammen med Russland og England. Så omfattende og imponerende, tenkte man, var hennes politiske innflytelse! 

Da hun satte seg ned og skrev et verk om Tyskland og tysk kultur, mens Napoleon var i krig med tyskerne, så fikk Napoleon nok. Han hadde allerede forvist henne fra Paris, med stadig større radius fra byen. I verket om tysk kultur og tysk filosofi nevner hun ikke Napoleon i det hele tatt, men hun snakker pent om tysk kulturliv, mindre pent om fransk kulturliv. I 1810 re Napoleons utsendte inn på forlagshuset og ødela hele førsteopplaget av boken om Tyskland. Det dreide seg om 5000 eksemplarer av to forskjellige bind, så det var 10000 eksemplarer som totalt ble destruert. Deretter tok det tre år før boken kom ut på fransk, denne gangen i England.

Dette er et eksempel på direkte sensur, som kanskje kan ha gitt opphav til ryktet om at det var et tilbakeslag som rammet kvinner på den tiden. Men selv om det kan ha dreiet seg om et tilbakeslag, betyr ikke det at kvinnene lot seg stoppe. Staëls bok kom ut og solgte i mange opplag, den kom på engelsk det påfølgende året, deretter på tysk. Hun var allerede oversatt av Goethe da boken kom ut; hun var rett og slett et intellektuelt powerhouse av en annen verden. Sensurforsøket var der, men det var et sensurforsøk som om mulig ga henne mer innflytelse internasjonalt. Om noe så ga det henne både kredibilitet, intellektuell makt og politisk makt, fordi hun etter hvert knyttet sterke bånd til Napoleons motstandere, inkludert svenskekongen, som hun hadde en plan om å gjeninnsette som konge i Frankrike. Hun var rådgiver i kulissene under Wienerkongressen, og delvis involvert i forslaget om at Danmark skulle avstå Norge til Sverige. Slik ville Sverige bli styrket maksimalt, for å spille en viktigere rolle i et post-napoleonsk Europa.

– Så hun har bidratt til vår norske historie også, i stor grad?

– Ikke bare det, men også til norsk kultur: Ibsen leste henne, for eksempel.

–Dette med hvor kjente disse kvinnene var i samtiden, hvor stor innflytelse de hadde og hvor langt bøkene deres ble spredt, er noe dere får veldig godt frem i boken. Det er viktig informasjon som man går glipp av ved at man ikke har disse kvinnene på pensum nå?

– Det er rett og slett slurvete historieskrivning, vil jeg si – det er slurvete hva angår den perioden hvor kvinnene levde, og det er slurvete hva angår den perioden mellom den perioden de levde og vår egen tid, fordi vi mister hele det rike innflytelsesfeltet som fulgte i kjølvannet av tekstene deres. For eksempel, og her er jeg selv like skyldig som mange andre, går vi glipp av disse kvinnenes betydning for samtidens ledende intellektuelle menn. Jeg har for eksempel skrevet en bok om Ibsen, Hegel og Nietzsche, og dette jobbet jeg med samtidig som jeg jobbet med Kvinner i filosofien-prosjektet mitt, og om og om og om igjen så jeg hvordan Ibsen leste kvinnene – han leste for eksempel kvinnerettighetsforkjemperen Hedwig Dohm (1831‒1919), han leste Germaine de Staël, men man har ikke gjort noe videre ut av disse forbindelsene, men i stedet latt seg overraske, gang etter gang, over hvor moderne Ibsens dramatikk tidvis er hva angår fremstilling av (intellektuelt nysgjerrige) kvinner.

– Vi snakker om sensur på mange nivåer her – sensur gjennom flere epoker av historien […]

– Men det er en veldig spesiell form for sensur, hvis man skal tenke på det som sensur, for det er klart at kvinner utgjør litt mer enn halve jordens befolkning. Hvis man tenker at filosofi, og kanskje også idéhistorie, tar for seg temaer som de ytterste betingelsene for erkjennelse, betingelsene for å felle etiske dommer, estetiske dommer og så videre – eller hvis man tar utgangspunkt i selve filosofi-begrepet som «kjærlighet til kunnskap» – hvis man da antar at halve befolkningen egentlig ikke har noe å bidra med her, så har man både avskrevet halve menneskeheten som mulige medspillere i diskusjonen av disse spørsmålene og også fratatt kvinner i dag en selvforståelse som historisk sett viktige filosofiske bidragsytere.

– Det er veldig spesielt – det er kanskje den mest omfattende sensurvirksomheten man har drevet med, rett og slett?

– Hvis man ser det som sensur så tror jeg man må se det som et av kraftigste og mest seiglivede sensur-prosjektene som finnes. Man kan naturligvis si at dette ikke dreier seg om sensur, men dersom man anerkjenner disse marginaliseringsprosessene som sensur, så er det vanskelig å tenke seg noe mer omfattende prosjekt enn marginaliseringen av kvinner, i Europa og andre steder, i kultur- og filosofihistorien.

Jeg bor nå store deler av året i et land hvor Mary Wollstonecraft har blitt sensurert på nytt, i hvert fall i noen stater. Men det finnes også et annet sensurbegrep som for eksempel Germaine de Staël skriver om, nemlig det hun oppfatter som kvinners selvsensur i lys av samfunnsforventninger som de stilles overfor. Hun skriver spesielt om intellektuelle kvinner. Staël er rousseauianer nok til å mene at vi alle sammen er sosialisert til å ønske anerkjennelse av de vi omgir oss med. Og det gir, hevder hun, andre en god del innflytelse og makt over oss selv. Fordi kvinner samfunnsmessig sett ikke blir premiert for å være intellektuelle, fordi man har sett dem som ukvinnelige dersom de ytrer seg intellektuelt, så internaliserer man reaksjonene man får og trekker seg tilbake fra sin intellektuelle virksomhet. Hun beskriver faktisk det som vi i dag kaller «internalized bias», eller kanskje selvsensur, om man vil, så tidlig som på 1790-tallet.

– Det er en veldig effektiv og viktig form for sensur – som flere av kvinnene som er med i boken opplever?

– Dette tror jeg er et refreng – det var nesten ingen av de kvinnene vi har med i samlingen som slapp unna. Den eneste jeg kan komme på som virkelig ble oppfordret til å gå den intellektuelle veien må være sosialisten og fenomenologen Gerda Walther (1897‒1977). Hun hadde foreldre, også en far, som var dedikerte sosialister, og som var klare på at hun skulle utdannes. Så hun leste Hegel og Marx sammen med Kautsky, som var en familievenn, fra tenårene av. Hun ble oppfordret i sin intellektuelle virksomhet, sendt på universitetet, og det hersket ikke på noe tidspunkt tvil om at hun skulle ta en skikkelig utdannelse. Men for mange av kvinnene gjelder det at selv om de fikk utdannelse, så møtte de forventninger om at de skulle være hjemme med barn så fort de hadde stiftet familie.

– Det er jo det man stadig har utfordringer med, dette med å kombinere familieliv og en krevende karriere, og de har ikke hatt det enklere, de som har gått foran her.

– Nei, Germaine de Staël løste det veldig kjekt med å ansette en huslærer, som var ingen ringere enn August Wilhelm Schlegel! Her var det ingen mangel på ambisjoner for barnepasset. Men det er klart at de kvinnene som klarte seg som intellektuelle i denne perioden var privilegerte – ikke absolutt alle, men nesten alle, i hvert fall i den tidlige fasen. De var helt avhengige av huslærere, av besteforeldre kanskje, av å ha tilgang til et bibliotek, av brødre som leste sammen med dem. Det fantes ikke noen demokratisk fordeling av kunnskap for kvinner på den tiden. Men når du kommer til Edith Stein, Gerda Walther og så videre, så blir det litt annerledes.

– Et annet interessant aspekt som dere skriver en del om i innledningen til boken er at disse kvinnene som får muligheten til å skrive, lese og å tenke ofte retter seg i en mer praktisk, en mer sosial retning. Mange av dem blir politisk aktive, også fordi de ikke har tilgang til akademia – det kan se ut som om de på grunn av begrensningene som finnes vender filosofien i en litt annen og ny retning. Kan dette betraktes som en av sensurens mulige positive sider?

– Det er nettopp slik vi endte med å tenke omkring denne problematikken. Det er klart at marginalisering er negativt, det mener vi ikke å hoppe bukk over, og disse kvinnene var selvfølgelig ofre for marginalisering hva deres intellektuelle bidrag angikk. Men i de tilfellene der vi står overfor et historisk og filosofisk materiale har vi å gjøre med nettopp de som, i sin egen samtid, klarte å overvinne denne marginaliseringen (selv om de senere ble «remarginalisert» i historieskrivingen). Vi kan tenke oss hvor mange som ikke klarte det. Men de som faktisk klarte det, var likevel utestengt fra akademia, de forsøkte dermed ikke å skrive for akademiske kolleger (som de ikke hadde), men henvender seg i stedet til et langt bredere leserfelt – og får dermed en bredere eller en annen type innflytelse fordi de skriver på en måte som gjør at de kan leses av mye større grupper.

Mange av kvinnene på første halvdel av attenhundretallet hadde lest Kant og Fichte og responderer direkte på problemer innen for eksempel transcendentalfilosofien. Men flere av dem har likevel en praktisk, politisk orientering. Poeten og naturfilosofen Karoline von Günderrode (1780‒1806), for eksempel, påpeker at det er lett å snakke om de transcendentale betingelsene for frihet, men så fort vi går ut i verden ser vi at frihet realiseres på en helt forskjellig måte for kvinner og menn. Så de transcendentale betingelsene blir kanskje viktigst hvis man har et visst minstemål av frihet i verden, og hvis man ikke engang har det minstemålet, så er det det man ønsker å fokusere på først.

– Det ville ikke være så underlig å tenke seg at kvinners opplevelse av å ikke ha full tilgang og ikke kunne gjøre akademisk karriere gjør at de oppdager andre sider ved samfunnet?

– Ja, ettersom de ikke hadde tilgang til akademiske stillinger var de naturlig nok holdt utenfor både en smalere akademisk diskurs og en beskyttet campus-atmosfære. Mange av de kvinnelige filosofene skriver om problemer og utfordringer som ikke springer ut av en ren filosofisk diskurs, men ut fra atskillig bredere politiske og etiske problemer. Men de gjør ikke desto mindre dette nettopp med filosofiens hjelpemidler. Det er med andre ord ikke slik at de forlater filosofien, men heller slik at de utvider den.

Det er også slik at mange av de kvinnelige filosofene var eldre enn mennene når de først begynte å skrive. Friedrich von Schelling var for eksempel et nesten provoserende ungt geni. Det finnes færre unge genier, av denne typen, blant disse kvinnene. Men ingen regel uten unntak. Et unntak er nettopp Karoline von Günderrode. Hun hadde skrevet betydelige arbeider før hun tok livet av seg da hun var 26, så hun kan vel kvalifisere. Og Germaine de Staël får vi også kalle et ungt geni, hun var jo bare 22 da boken om Rousseau kom ut. Men de fleste av de andre kvinnene hadde atskillig mer livserfaring før de skrev og publiserte.

Karoline von Günderrode hadde bakgrunn fra et fallert adelskap. Hun ble sendt i kloster fordi hun mistet faren sin og familien ikke hadde ressurser til å forsørge den store søskenflokken. I klosteret fikk hun tilgang til bibliotek. Germaine de Staël var i utgangspunktet ikke adelig, men da hun ble giftet bort var hun angivelig den rikeste unge kvinnen i gifteklar alder i Europa, så ekteskapet hennes ble forhandlet på Marie Antoinettes og svenskekongens nivå. Så i de tilfellene hvor kvinner publiserte egne verk i begynnelsen av 20-årene snakker vi gjerne om helt ekstraordinære privilegier.

– Det er flere av kvinnene i boken som ble utsatt for mer direkte sensur – jeg tenker for eksempel på Bettina Brentano von Arnim (1785‒1859) som både bidro til diskusjonen om kanon og til politisk filosofi i samtiden?

LES OGSÅ: GLEMTE HISTORIER OM NORSKFILOSOFISK KVINNEKAMP

– Da Brentano von Arnim politisk sett ble radikal, begynte hun å reise spørsmål ved fattigdomsproblematikken og kritisere fengselsvesenet. Hun er en av de første i denne perioden som virkelig ser at fattigdom er et strukturelt problem. For henne handler fattigdom ikke om individuelle svakheter, om uflaks, sykdom, manglende evne til å planlegge økonomisk, drikkfeldighet eller spillegalskap, det handler simpelthen om store strukturelle samfunnsutfordringer. Det er et ekstremt viktig filosofisk poeng som hun får frem. En annen innsikt som er tydelig hos henne er at hvis man skal diskutere et fenomen som fattigdom, må man lytte til hva de som lever under slike betingelser selv har å si ‒ lytte til hvilke livserfaringer de har og hvilke utfordringer de faktisk støter på. Brentano von Arnim begynner først med empirisk materiale og gjør intervjuer, men mot slutten av livet setter hun også inn avisannonser for å få vitnesbyrd fra folk som lever i fattigdom. Brentano von Arnim opplever at skriftene hennes blir forbudt. Det er med andre ord et eksempel på direkte sensur.

– Sosialisten Rosa Luxemburg (1871‒1919) ble vel også direkte sensurert – hun fikk en fengselsstraff, gjorde hun ikke?

– Hun fikk flere – både for ting hun hadde gjort, og for ting hun ville kunne komme til å gjøre, så det ble i aller høyeste grad forsøkt å sette munnkurv på henne. Blant de sosialistiske kvinnene var det feministen Clara Zetkin (1857‒1933) som var blitt «tilegnet» kvinneproblematikken, mens Rosa Luxemburg søkte å posisjonere seg innenfor den mer akademiske delen av sosialismen og var opptatt av det som ble oppfattet som sosialismens kjerneproblematikk. Rosa Luxemburg hadde en doktorgrad i økonomi fra Zürich (der kvinner kunne studere), og hun arbeidet livet ut med sentrale problemer innenfor marxistisk teori. 

Der møtte hun motstand, både når det gjelder posisjonen hennes, det at hun utarbeidet et ståsted som i ettertid er blitt kalt en humanistisk marxisme, og at hun insisterte på at marxismen ikke kunne fungere ovenfra og ned, fra partiet til massene, men at den måtte bygge på en viss spontanitet og mulighet til å la massene organisere seg selv. Dette poenget ble sterkt kritisert. Hun ble også kritisert fordi hun la for mye vekt på antropologi, på å vise hvordan forskjellige typer livsformer ble valset ned av kapitalismens ensretting når den beveget seg inn i nye geografiske områder eller inn i nye deler av vår livsverden. Lenin kalte det hun gjorde for «pratete» og irrelevant. Men Luxemburg var talefør, gikk til motangrep, og det gjorde hun godt. Hun møtte kritikk på politisk nivå i Tyskland, ikke minst på grunn av sin pasifisme og sine antikrigsholdninger. Til slutt ble hun så myrdet.

– Det er påfallende hvordan mange av disse kvinnene har fått litt lettbeinte karakteristikker i ettertiden, slik som Lou Salomé (1861‒1937), for eksempel, kjent som Nietzsches gode venninne heller enn for sine banebrytende verk innenfor metafysikk, religionsfilosofi og psykoanalyse. Det samme gjelder Bettina von Arnim, som skrev om Goethe og Beethoven, i den boken som hun selv kalte «Goethes brevveksling med et barn». I boken din blir det tydelig at det er veldig mye mer ved dem enn den lille birollen de har fått i ettertiden.

– Det å sette merkelapper på kvinners arbeid hvor de gjøres til underholdende essayister eller poeter i stedet for å bli tatt på alvor, er en vanlig strategi. Et eksempel er igjen Germaine de Staël ‒ hun skrev tidlig tre noveller som kretser rundt temaene antislaveri, antikolonialisme og antirasisme. Hun utgir disse novellene, som hun skrev sammen med et essay som handler om fiksjonens natur og betydning. Det hun skriver der, er at fiksjon, det vil si moderne fiksjon, selv må være filosofisk. Dette ble Georg Brandes senere veldig opptatt av. På den måten får hun svart alle dem som i hennes egen samtid påstår at kvinner kan drive med fiksjon, men Gud forby at de beveger seg over i filosofien. Hun svarer ved å fremsette en påstand om at vi kan holde på med fiksjon alle sammen, og fiksjonen, spesielt den moderne romanen, kan selv, på sitt beste, være filosofisk. Denne arbeidsdelingen, der kvinner har blitt forsøkt presset inn i det poetiske hjørnet og holdt utenfor filosofien, den undergraver dermed seg selv. Antislaverinovellene er ikke noen udelt god lesning når vi vender tilbake til dem i dag. Men i en periode der slaveskip ble oppkalt etter Rousseau og Voltaire, er det verdt å merke seg at Staël ble betraktet som antislaveriets mor i Frankrike.

– Det slår meg at ettertidens dom og grunnlaget for utvelgelse av hva som skal regnes som god eller verdig filosofi er nokså subjektivt. Kanondannelse er jo en veldig sterk form for utvelgelse – også fordi det man lærer om først innenfor et fagområde blir det man opplever som normalt, det som alt annet blir målt opp mot?

– Man må spørre seg ikke bare om hvorfor kvinnene ble utelatt av det som har vært den rådende 1800-talskanon i Europa, men også hvor lite vilje vi har vist til å håndtere all den rasismen og alt det kvinnehatet som finnes hos de vi oppfatter som selve vokterne av denne periodens rasjonalitet. Hvorfor har vi blitt trent opp til bare å trekke på skuldrene når Kant sier at kvinner ikke bør lese bøker, når Hegel sier at kvinner er som planter eller når Schopenhauer sier at kvinner som ikke lenger kan få barn er som flyvemaur som har mistet vingene sine? Hvorfor har vi blitt trent opp til å tenke at disse filosofene bare var barn av sin tid? Dette er personer som på alle andre arenaer reiste kritiske spørsmål. Et overraskende faktum som står veldig klart for meg etter at jeg har jobbet meg gjennom dette stoffet, er hvordan de filosofene som vi nå oppfatter som del av den sentrale kanon, ikke simpelthen var barn av sin tid når de inntok denne typen posisjoner. 

Det fantes en rekke alternative standpunkter. Kant skal for eksempel ha spist middag regelmessig med Theodor von Hippel, som skrev to mye omdiskuterte feministiske pamfletter. Hippel skrev også om kvinners idéhistorie. Skriftene hans ble utgitt samtidig med at Mary Wollstonecraft ble oversatt til tysk. Så det var ikke slik at den eneste mulige posisjonen i samtiden var å være anti-feminist. Det var en reell diskusjon av likestillingsspørsmål fra 1790-tallet og fremover. Mange av de filosofene vi leser i dag valgte de mer reaksjonære posisjonene som var tilgjengelige ‒ og det har vi egentlig ikke holdt dem ansvarlig for. Jeg mener at hvis vi skal komme videre i denne diskusjonen om kanon, så kan vi ikke tro at de som er kanoniske er perfekte. Vi må også se på svakhetene i deres tenkning. Vi må tenke gjennom hvordan deres kvinnefiendtlighet og deres skepsis overfor kvinners bidrag til filosofi kanskje har gjort at vi er blitt mindre tilbøyelige til å lete etter kvinner i deres samtid.

– Det er interessant at det særlig er filosofien som har denne ikke-kvinnelige siden, for kvinner kan skrive romaner, og de kan dikte, og de kan bedrive andre kvinnevennlige aktiviteter. Men de bør ikke befatte seg med den rene tenkningen?

– Nei – og for mange av filosofene i denne perioden står det fast at filosofien utgjør en klargjøring av tenkningens grunnpremisser, så filosofien blir et forsøk på å legge ned de aller viktigste byggesteinene. Og hvis det der ikke er plass for kvinner, så vil det si at byggesteinene – strukturene i rasjonell diskurs – er lagt uten at kvinnene er med. Mens Dalia og jeg har jobbet med dette arbeidet har vi vekslet mellom å bli begeistrede for å finne så mange sterke kvinner i filosofien, men også innimellom bli heller nedslåtte over at så kompetente og dyktige kvinner likevel ble sensurert, glemt eller tilsidesatt – i den grad at nesten alle spor er utslettet innenfor en senere filosofisk kanon. Det er på en måte nesten den perfekte forbrytelse.

– Det sier ganske mye om vår nære filosofiske tradisjon at man ikke har lett, at man ikke har tatt kvinnene inn og at sensuren faktisk har vært minst like sterk frem til nå.

– Ja, og for å undersøke dette skikkelig, kunne man tatt en kikk på pensumlistene på både idéhistorie og filosofi – det har ikke jeg gjort, jeg vet ikke hva som undervises der. Jeg registrerer at det har kommet noen frustrerte nødskrik fra studenter som ikke er menn og som føler seg dårlig representert, både i Oslo og ved andre universiteter. Men jeg vet ikke hvordan pensum her ser ut. For meg, og for mange av de som er yngre enn meg innenfor mitt eget miljø, ville det som sagt i dag være helt utelukket å undervise kurs kun med bidrag som er skrevet av menn.

 Jeg har inntrykk av at frontene er steilere her enn det jeg er vant til fra USA, og det er rart, for det norske samfunnet fortoner seg ofte som mer progressivt hva likestilling angår. Det er kanskje fordi USA gikk gjennom de vanskelige årene med Trump. Etter det har det kanskje blitt en mye klarere forståelse av at det må en dugnad til, ellers risikerer man å ende opp et sted man overhodet ikke har lyst til å være.

– Det er et viktig arbeid dere har gjort i denne boken med å løfte frem disse glemte kvinnene – jeg har blitt slått av å se hvor mange de er, hvor bredt de bidrar til den filosofiske debatten og hvor tydelig de går i dialog med de mer kjente mennene i sin samtid.

– Vi kunne ha laget boken både dobbelt og tre ganger så tykk. Og hvis vi skulle ha gjort det på nytt, så tror jeg at jeg hadde ønsket å organisere prosjektet mer tematisk, slik at vi for eksempel hadde hatt ett bind om erkjennelsesteori, ett om etikk, ett om kunstfilosofi, ett om politisk og sosial filosofi, og så kanskje ett bind om feminisme – for å bare få det helt klart frem hvilken mengde sterke bidrag det dreier seg om. Stoffet er der, vi kunne helt fint ha gjort det. Men jeg tror og håper og krysser fingrene for at den type prosjekt kommer.