GENTEKNOLOGI OG ETIKK

Da genmodifiserte organismer (GMO) gjorde sitt inntog i Europa for om lag tretti år siden, var det nytt og ukjent, og mange fryktet risikoen forbundet med den nye teknologien.¹ Siden har det skjedd en rivende vitenskapelig og teknologisk utvikling innenfor genteknologi og bioteknologi. Blant annet har den nye CRISPR teknologien åpnet nye muligheter for å foreta presise endringer i organismers eget DNA, på en forutsigbar måte.

Denne utviklingen har skapt flere interessante og viktige etiske diskusjoner. På den ene siden er mange fremdeles skeptiske til bruken av ny teknologi for å produsere mat, blant annet på bakgrunn av forventet usikkerhet rundt de miljø- og helsemessige konsekvensene av å tillate genetisk modifisering av planter og dyr. På den andre siden er mange positive til de mulighetene denne teknologien gir når det kommer til å bedre den globale matforsyningen, behandle sykdommer, og å bidra til å løse klimaproblemet. Genteknologi har med andre ord potensielt stor nytteverdi.

Her kan etikk være til stor hjelp. Mens vitenskapen avgjør om vi trygt kan foreta genetiske endringer av bestemte organismer, ber etikken oss ta stilling til om dette er noe vi bør gjøre. Selv om noe er vitenskapelig og teknologisk mulig, betyr det ikke at det er etisk forsvarlig eller ønskelig. Når vi befinner oss i en situasjon hvor genteknologi kan bidra til å løse store globale utfordringer, må vi vurdere hva som er etisk mest forsvarlig – å bruke teknologien eller å la være. I dette essayet skal jeg forsøke å svare på den utfordringen.²

Skepsisen til genteknologi

Vi lever i en tid hvor nye teknologier spiller en stadig viktigere rolle i våre liv. Det gjelder kanskje særlig kunstig intelligens, som har potensiale til å endre våre liv på grunnleggende måter. Her må vi ta stilling til viktige spørsmål rundt hvordan denne teknologien skal reguleres på en måte som gjør den trygg og forutsigbar å ta i bruk. Vi står også overfor store utfordringer når det gjelder å produsere nok energi for en stadig voksende populasjon, og den må produseres på en klimavennlig måte. Her kan kjernekraft bli en viktig energikilde i fremtiden. Globale klimaendringer reiser flere viktige problemstillinger, deriblant hvordan vi kan sikre matforsyning til alle i et stadig skiftende og mer krevende klima. Sist, men ikke minst, må vi sørge for at de som blir syke, får de legemidlene de trenger. Det er særlig i møte med de to sistnevnte utfordringene at genteknologi kan være til hjelp.

Den rådende politikken på genteknologi, både i Europa og i Norge, har de siste tiårene vært konservativ og preget av en forsiktighetstenkning. I frykt for at genmodifiserte organismer og produkter skal ha skadelige miljø- og helsevirkninger, har lovgivningen vært streng på dette området. De som forsvarer en slik forsiktighetstenkning, vil si at den strenge lovgivningen har fungert godt på den måten at det har forhindret genmodifiserte produkter å nå markedet.

Denne skepsisen til genmodifisering av organismer understøttes av ulike typer argumenter. For ordens skyld kan de sorteres i tre hovedtyper av argumenter, som alle er å betrakte som etiske argumenter for at genmodifisering på en eller annen måte er etisk galt. Det finnes andre argumenter, men disse er etter mitt skjønn de viktigste.

1. Genmodifisering er etisk galt fordi det er unaturlig

Poenget her er at mennesker ikke bør herske over eller tukle med naturen fordi det naturlige har en verdi i seg selv. Her er det et underliggende premiss om at genmodifisering er unaturlig. I møte med dette argumentet, er det verdt å spørre hvilken etisk rolle det egentlig spiller om noe er naturlig eller unaturlig. Her kan vi gi noen eksempler fra medisinen. En kreftsvulst vil vi si er naturlig, men likevel uønsket. På den annen side er en respirator unaturlig, men ikke desto mindre ønsket.

Vi endrer hele tiden på naturen på måter som bryter med naturens evolusjon i behandlingen av sykdommer og i tradisjonell planteforedling, uten at det betraktes som galt av den grunn. Påstanden om at genmodifiserte produkter er unaturlige, er dessuten ikke riktig. Minst fem prosent av alle planter, deriblant te, bananer og peanøtter, har naturlig fått tilført de samme bakteriegenene som også brukes i genmodifisering. Vi mennesker har alltid rådet over naturen og endret på den for å imøtekomme våre behov. Det avgjørende etisk sett er ikke om det vi gjør er naturlig eller unaturlig, men om det er forsvarlig.

2. Genmodifisering er etisk galt fordi det er risikabelt

Dette argumentet reiser en viktig problemstilling som berører hvor trygg genteknologien er. Det er forståelig at mange er skeptiske til nye teknologi fordi de frykter risikoen forbundet med teknologien. Her er det viktig å gå vitenskapelig til verks for å avdekke om det er grunnlag for en bekymring om at teknologien kan ha utilsiktede skadelige virkninger på mennesker, dyr eller natur. Vi har over tjue år med risikovurderinger på dette området, som ikke har avdekket noe som gir grunnlag for en bekymring om at genteknologi er særlig risikabel. Man kan ikke utelukke at genteknologi kan brukes til skadelige formål, på samme måte som all annen teknologi, men det er ikke i seg selv et argument for å frykte genmodifiserte organismer som er utviklet for nyttige og trygge formål. Det er i dag like stor faglig enighet om at genmodifiserte matplanter er trygge, som det er faglig enighet om at klimaendringene er menneskeskapte. En konservativ føre-var holdning kan forsvares når vi mangler kunnskap om risikoprofilen til en ny teknologi. Det var situasjonen for tretti år siden da den nåværende genteknologiloven så dagens lys. Men situasjonen i dag er annerledes. Risikovurderingene har vist at genmodifiserte produkter er trygge og etisk forsvarlige. Det er derfor ikke lenger etisk grunnlag for den forsiktighetstenkningen som har preget reguleringen av denne teknologien de siste tiårene.

La meg her bringe inn et viktig etisk poeng til. Når vi skal ta stilling til om vi bør bruke genteknologi eller ikke, kan det være relevant å bringe inn likhetsprinsippet. I henhold til det prinsippet skal like tilfeller behandles likt, og forskjellsbehandling krever en etisk relevant forskjell. Det betyr at hvis like tilfeller behandles forskjellig uten at det kan begrunnes ved noen etisk relevant forskjell, eller hvis tilfeller som er relevant forskjellige, behandles likt, så er behandlingen uten grunn, og i den forstand irrasjonell. Dette prinsippet kan spores helt tilbake til Aristoteles, og er et grunnleggende vilkår for rasjonell praktisk tenkning. Prinsippet brytes for eksempel i tilfeller der noen gis en fordel eller ulempe, sammenlignet med andre, uten at det henvises til en relevant forskjell som kan begrunne forskjellsbehandlingen.

Når det gjelder genteknologi, kan det hevdes at det å forskjellsbehandle genmodifiserte organismer på grunnlag av teknologien som benyttes for å utvikle produktene er diskriminerende mot teknologien – gitt at slike produkter ikke er betydelig forskjellig og mer farlige eller risikable enn produkter utviklet med tradisjonelle avlsmetoder. I denne sammenheng er det relevant å skille mellom ulike typer genetiske endringer. I den ene enden har vi genredigering som gir endringer tilsvarende det som oppnås med tradisjonell avl, bare med enda større presisjon. Dette kalles også noen ganger «presisjonsavl». I den andre enden har vi «genmodifisering», som innebærer at det er satt inn fremmede gener som ikke finnes i arten fra før.

Med hensyn til likhetsprinsippet, kan det anføres at det er en etisk relevant forskjell mellom genmodifiserte organismer hvor det er satt inn fremmede gener, og tradisjonelt avlede organismer, som kan begrunne en forskjellsbehandling av produktene. Når det gjelder presisjonsavlede produkter, er det derimot rimelig å anføre at det ikke foreligger etisk relevante forskjeller sammenlignet med produkter fremstilt ved tradisjonell avl.

Det er fristende å tenke at det er teknologien vi bruker som har betydning for risikoen til det produktet vi står igjen med. Men teknologien er kun et verktøy i denne sammenheng. Det er den tilførte egenskapen som har betydning for risikoen, og ikke teknologien som benyttes. Det vil derfor innebære en etisk problematisk forskjellsbehandling av genteknologi dersom genredigerte planter reguleres strengere enn tradisjonelle matplanter.

3. Genmodifisering er etisk galt fordi det er patentert

Et argument som ofte fremføres av de som er skeptiske til genteknologi er at genmodifisering er etisk galt fordi det er utviklet av multinasjonale selskaper med tilknyttet eierskap i form av patenter. Det hemmer innovasjon og begrenser bønders adgang til såvare fra egen avling. Dette er en viktig bekymring, som må tas på alvor. Men et viktig poeng her er at genmodifiserte produkter ikke trenger utvikles eller patenteres av multinasjonale selskaper. De kan like gjerne utvikles på universiteter og forskningsinstitusjoner, og vil da typisk ikke være patenterte.

Jo mer ressurskrevende det er å få godkjenning, jo mindre sannsynlig er det at små og relativt ikke-kommersielle produkter eller løsninger vil komme på markedet. Bekymringen for eierskap og maktkonsentrasjon kan derfor ikke begrunne en generell motstand mot fremstilling av genmodifiserte organismer, men kan like gjerne være et argument for lavere terskler for godkjenning.

Optimisme på vegne av genteknologi

Det er altså flere argumenter mot bruk av genteknologi. Disse inviterer oss til å spørre hva vi risikerer ved å ta i bruk slik teknologi for å løse globale utfordringer vi står overfor. Fra en etisk synsvinkel må vi imidlertid ikke bare spørre hva vi risikerer ved å bruke ny teknologi for å løse de problemene vi står overfor. Vi må også spørre hva vi risikerer ved å la være å bruke slik teknologi.

Jeg tilhører de som mener at den genteknologipolitikken som har vært ført i Norge og Europa de siste årene har vært altfor restriktiv. Med den rivende vitenskapelige og teknologiske utviklingen som har skjedd de siste tretti årene, gir genteknologi mange muligheter for bærekraftig og samfunnsnyttig utvikling, både til produksjon av mat og til bekjempelse av sykdommer gjennom utvikling av legemidler. I mine øyne er ingen av de anførte argumentene mot genteknologi spesielt overbevisende med tanke på å begrunne en fortsatt restriktiv politikk på dette området.

Fordeling av begrunnelsesbyrden

Regelverket for genteknologi er i dag strengt og politikken som føres er restriktiv. Det er vanskelig, i praksis nesten umulig, å drive innovasjon på dette området. Potensielt bærekraftige og samfunnsnyttige produkter ser aldri dagens lys fordi veien frem til godkjenning er altfor lang og komplisert. I den situasjonen vi nå befinner oss er det rimelig å spørre hvem som har begrunnelsesbyrden: Er det de som ønsker en fortsatt streng regulering av genmodifiserte organismer og produkter, eller er det de som ønsker en oppmykning av regelverket?

De som forsvarer en fortsatt restriktiv politikk, kan vise til prinsippet om at bevisbyrden ligger hos den som vil forandre status quo. «Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får» uttrykker en slik holdning. Problemet med denne forsiktighetsstrategien er at den vil legge de mest pessimistiske skadescenarier til grunn for en politikk. De som ønsker en fortsatt streng regulering av genteknologi, plikter å vise at konsekvensene av en slik regulering er bedre enn konsekvensene av en oppmykning.

De som ønsker en mer liberal genteknologipolitikk, kan vise til den oppdaterte kunnskapen vi i dag har om genteknologi. Her må det tilsvarende kunne anføres at konsekvensene av en streng regulering er dårligere enn konsekvensene av en oppmykning, altså at nytteverdien ved genmodifiserte produkter overstiger den eventuelle risikoen. Det er etter min mening sannsynliggjort at vi kan det i dag.

Situasjonen i dag er ganske annerledes enn den var for tretti år siden, både med tanke på vår kunnskap om hvor trygg moderne genredigering er, og hvor stor nytteverdi slik teknologi har. Hvis genteknologi blir en vesentlig del av løsningen på globale utfordringer, og det ikke finnes aktuelle alternativer som er bedre eller mindre risikable, taler mye for at begrunnelsesbyrden ligger på de som vil opprettholde en streng regulering.

Etisk uforsvarlig å la være

Den vitenskapelige kunnskapen vi har i dag sier klart og tydelig at genteknologi er en trygg og effektiv metode for å utvikle legemidler, produkter til mat og fôr, og klimatilpasningsdyktige organismer. Etikken er minst like klar. Det er etisk forsvarlig å utvikle produkter ved hjelp av genteknologi. Ikke bare det, men det er etisk uforsvarlig eller uetisk å la være å bruke genteknologi som kan bidra til å løse de presserende globale utfordringene vi står overfor.

Utfordringen i dag er ikke å skaffe ytterligere evidens for at genteknologi har stor samfunnsnytte, men å endre flere tiår med motstand mot en teknologi som har utviklet seg enormt i dette tidsrommet. Mange som i dag hevder å være mot genteknologi, er det på bakgrunn av skremselspropaganda om risikoen forbundet med teknologien for tretti år siden. Det er et problem at mye av diskusjonen rundt genteknologi blir polarisert og at folk havner i skyttergraver hvor de mer enn noe annet forsøker å forsvare sin posisjon og sitt standpunkt, istedenfor å la seg overbevise av kraften i det bedre argument. Her skiller ikke diskusjonen rundt genteknologi seg nevneverdig fra andre etiske og politiske stridsspørsmål, for eksempel om abort, eutanasi og kjernekraft.

Selv om noen vil si at diskusjonene rundt genteknologi har blitt mindre polarisert i dag sammenlignet med situasjonen for tretti år siden, da vi fikk genteknologiloven i Norge, har det vist seg vanskelig å bevege diskusjonen fremover. Forklaringene på det tror jeg er sammensatt. En forklaring er at det tilsynelatende hersker uenighet om grunnleggende spørsmål knyttet til hvor risikabel genteknologi er, som forplanter seg i uenigheter rundt hvordan teknologien skal reguleres på en trygg og forutsigbar måte. En annen mulig forklaring er at det knytter seg sterke politiske interesser, og særinteresser, til hvilken plass genteknologi kan, vil eller bør få i fremtiden. En del av motstanden mot genteknologi kommer fra personer eller institusjoner som har interesser av at Norge ikke liberaliserer politikken på dette teknologiområdet. Til slutt er det et faktum at det ofte er krevende å endre på en politikk som har vært ført over lengre tid. Mange har en preferanse for den politikken som har vært ført, og som tilsynelatende har vist seg å fungere. Det hersker med andre ord en treghet i viljen eller evnen til å endre politikk på et så omfattende område som genteknologi. Men her mener jeg som sagt at begrunnelsesbyrden i dag hviler på skuldrene til de som vil opprettholde dagens konservative og restriktive politikk på dette området.

Det gjenstår å avklare flere spørsmål og problemstillinger knyttet til regulering av genteknologi i lover og regelverk som jeg ikke har berørt i dette essayet. Det handler om alt fra definisjon av genmodifiserte organismer, til hvilke krav som skal stilles for godkjenning av produkter fremstilt ved hjelp av genteknologi, og om slike produkter skal spores og merkes. Den nysgjerrige leser kan finne mer om dette i den ferske offentlige utredningen om genteknologi (NOU 2023:18).

 Noter

1. Jeg bygger min diskusjon på den offentlige utredningen om genteknologi, NOU 2023:18 Genteknologi i en bærekraftig femtid, som jeg selv har vært delaktig i. Den inneholder alle relevante sider ved min diskusjon, og en fyldig referanseliste til relevant litteratur om de vitenskapelige, teknologiske, politiske, etiske og juridiske sidene ved genteknologi.
2. Dette essayet bygger på kronikken «Uetisk ikke å satse på genteknologi» som jeg skrev sammen med Muath Alsheikh, Sigrid Bratlie, Trygve Brautaset, Arne Holst-Jensen, Camilla Tøndel og Anna Wargelius. Sammen utgjorde vi flertallet i Genteknologiutvalget som 6. juni 2023 overrakte NOU 2023:18 Genteknologi i en bærekraftig fremtid til klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Takk til Sigrid Bratlie for nyttige kommentarer til en tidligere versjon av dette essayet.