SKOG OG SVARTMETALL

Helge Kaasins Snø og granskog – Språk, ideologi og nasjonalromantisk raseri i norsk svartmetall (2023) og Bill Peels Tonight It’s a World We Bury: Black Metal, Red Politics (2023) tar begge opp svartmetallens ideologiske og politiske dimensjoner. Til tross for et lignende utgangspunkt, spriker observasjonene i retning mot fortidsfokusert, gjenoppstandelse av nasjonalromantikk (Kaasin) eller fremtidsorient sosialisme (Peel). Istedenfor å gi én av forfatterne rett, kan de ulike tolkningene vise hvordan svartmetall ikke har noen enhetlig ideologi, og hvordan livssyn og overbevisninger varierer mellom ulike artister.

Det mest tydelige med bøkene til Kaasin og Peel er hvordan tider har forandret seg fra den gang massemediene fremmedgjorde svartmetall og dens aktører som avvikende samfunnstrusler. Miljøet hadde høy kunstnerisk virksomhet på nittitallet, men mediene fokuserte heller på bevegelsens utøvelse av drap, gravskjendinger og kirkebrenninger, samt satanisme og sekteriske ritualer. Kaasin kommenterer hvordan økokrims skriftserie nummer 11, 1998 med navnet «Kirkebranner og sataniske motiverte skadeverk – etterforskning og påtale» innskrenket og ukritisk sikter inn mot satanisme som del av sjangeren.¹ Ved å løfte blikket mot ideologiske holdninger, nyanserer begge forfatterne svartmetallens motkulturelle profil til å være mer enn bare vold og djeveldyrking. Forfatterne utforsker også hvordan sjangeren bruker skog og villmark til å signalisere politiske orienteringer.

Skog som hovedkulisse

Kaasins Snø og granskog starter med å direkte sitere et Theodor Kittelsen-sitat som fargelegger skogen som utgangspunkt for meningsbærende, ekstatiske eventyr. Også norske svartmetall-musikere bruker skog, i likhet med Kittelsen og andre nasjonalromantikere, til å uttrykke kjærlighet for en «opprinnelig og naturforankret livsform».² Kaasin beskriver skog som svartmetallens «hovedkulisse» og gir varierte eksempler som vitner til musikksjangerens romantiske interesse for skog og natur: for eksempel synger Satyricon om å vandre «Into the Mighty Forest» på albumet Dark Medieval Times. Kaasin forteller at skogen kan ansees som en motpol til vårt moderne, kristnede samfunn. Ifølge ham representerer samfunnet, kulturhistorisk sett, et «ryddig lys», mens skog er dens kaotiske nattside. På samme måte som svartmetallen inverterer korset, omkalfatres også det ryddige og urbane til den ville, ubøyelige – dog estetisk appellerende – naturen. Også Darkthrones «Skald av Satans skog» på albumet Transilvanian Hunger bruker skog som motiv til dette formål: 

Tåken tetner

Mørket faller 

Ondskap slumrer

Skogen kaller ³

Nasjonalromantikkk og refortrylling

Kaasin observerer postmoderne samfunnstilstander i Norge som årsak bakom musikksjangerens naturinteresse: overfladiske verdier vant tilstedeværelse i sammenheng med jappetiden her til lands i 1980-årene, og etter Berlinmurens fall sprakk de meningsbærende narrativene om «hvem vi var». Svartmetallen spirte fram som opprør mot datidens «tomme» tilværelse.⁴ Jeg skulle ønske Kaasin gikk dypere til verks med å forklare omstendigheter som forutsetter svartmetallens samfunnopprør. Han kunne klargjort om han følger i fotsporene til kulturteoretikere som Fredric Jameson eller Mark Fisher, som jo begge trekker linjer mellom postmodernitet og kapitalismens overfladiske forbrukerkultur.⁵

For eksempel forklarer Jameson at forbrukerprodukters tiltrekningskraft skapes av postmoderne estetikk som b.la. omgjør modernismens subversive uttrykk til noen uten «farlige» huggtenner og dermed kommersielt levedyktig.⁶ Kaasin drøfter isteden hvordan svartmetall-musikerne refortryller tilværelsen som, ifølge sosiologen Max Weber, kan forstås som avfortryllet. Dette gjennomføres «[...] ved å hente tilbake fortidens verdier, mytiske åndeverden og naturens mystikk [...]». Til dette formålet anvendes kulturhistoriske fortellinger om skogen og nasjonalromantiske malerier som svartmetall-musikere lærte om på skolen.⁷

Kaasin skriver at svartmetallens reaksjonære standpunkt mot postmodernitet passer med nasjonalromantikken som også, i seg selv, ønsker å finne et meningsbærende nasjonalt særpreg fra en forgangen tid – eller volksgeist, om man bruker Johann Gottfried von Herders terminologi – i skogen, men også i felles språk, etnisitet og kulturelle tradisjoner. Ifølge ham er sjangeren ukritisk til denne forståelsen av kultur og natur i sitt «nasjonalromantiske raseri»,⁸ og gjennom raseriet ønsker dens aktører å rekonstruere folkeånden med hensikt om å bekjempe postmoderne tilstander der nasjonal stolthet og felles identitet ikke lengre rår. Dette innebærer også å «vandre inni den mørke skogen» ved å erstatte hverdagsgrå, kristne verdier som beklageligvis også bidrar til å avmystifisere tilværelsen. 

Kaasin kommenterer ikke hvorvidt anti-kristendom kan kobles til sjangerens misnøye overfor kapitalistiske verdier. Fordi han allerede anvender det Weberianske konseptet om avfortrylling, så ville det kanskje ikke vært malplassert å undersøke hvordan Weber også drøfter at protestantismens harde arbeidsmoral har bidratt, historisk sett, til å forøke kapitalismens gjennomslagskraft. På samme måte som Kaasin unnlater å tydelig påpeke forbindelser mellom postmodernitet og kapitalisme, poengterer han heller ikke det mulige slektskapet mellom kapitalisme og protestantisme. Som leser kan man oppleve at de nevnte konseptene eksisterer uavhengig av hverandre selv om tilfelle kan være helt motsatt.

Det må likevel sies at Kaasin har et imponerende øye for å se svartmetallens mange forbindelser til nasjonalromantiske motiv. Boken briljerer på de punkt der han avslører intertekstuelle koblinger som er nok usynlige for de fleste – som når han viser hvordan spor av Welhavens gotisk inspirerte diktning kan finnes i sangtekstene til Burzum.⁹ Boken lykkes med å leie leseren gjennom en skogstur som viser både eksplisitte og implisitte forbindelser mellom den tidvis antisosiale svartmetallen og den kulturhistoriske nasjonalromantikken fra 1800-tallet.

Med Nasjonalbiblioteket som oppdragsgiver

Kaasins bok er et bestillingverk forespurt av Nasjonalbiblioteket.¹⁰ Bibliotekets offisielle forlag står også bak bokens utgivelse. Nasjonalbiblioteket ønsker å bevare «norsk kulturarv»,¹¹ men det kan være essensialiserende å avgrense kultur til et bestemt geografisk område fordi kulturelle produksjoner er som regel påvirket av internasjonale strømninger. Eksempelvis er Nidarosdomen bygget på internasjonal helgenlegendetradisjon som går århundrer tilbake i tid. Det er ingenting særegent trøndersk eller norsk med Nidarosdomen.¹² Jeg lurer på om Kaasin påvirkes i overkant av Nasjonalbibliotekets ideologi fordi han karakteriserer svartmetallens «andre bølge» som et særnorsk fenomen:

«Mayhems oppstart i 1984 regnes som starten på den andre, norske, bølgen av svartmetall, i kjølvannet av band som blant andre svenske Bathory, sveitsiske Hellhammer og arvtageren Celtic Frost, og ikke minst britiske Venom – som skrev «Mayhem with Mercy», låta Mayhem tok navnet sitt fra.»¹³

Kaasin anerkjenner det internasjonale omfanget til svartmetallens første bølge, men erkjenner ikke at sjangerens andre bølge fastsettes i flere nordiske land: fra Finland har man b.la. Beherit og Behexen. Fra Sverige: Marduk, Abruptum og Shining. Ikke-norske svartmetallmiljøer begår også sosiale og kriminelle overskridelser som ligner på norske svartmetall-aktørers beryktede handlinger: frontmannen i svenske Dissection, Jon Nödtveidt, begår både drap og selvmord der sistnevnte motiveres angivelig av Nödtveidts nyreligiøse, «satanistiske» trossystem.¹⁴

Kaasin nevner heller ikke hvordan det norske miljøet regelmessig holder kontakt med svartmetall-musikere fra andre nordiske land. Deriblant er det finske og norske miljøet i en livsynsmessig konflikt med sint brevveksling på nittitallet. Finske Impaled Nazarene trykker også «NO ORDERS FROM NORWAY ACCEPTED» inni en albumutgivelse fra 1992.¹⁵ Ikke all kommunikasjon mellom band fra ulike nordiske land preges av konflikt: Mayhem-frontmann Øystein «Euronymous» Aarseth utgir – via sitt eget plateselskap Deathlike Silence – flere innspillinger til svenske Abruptum. Han komplimenterer dem på det sterkeste – i karakteristisk svartmetall-fasong – ved å kalle bandet «the audial essence of pure black evil».¹⁶

Snø og granskog  ville ha vært bedre hvis Kaasin plasserte musikksjangeren i en mer internasjonal – og dermed også mer innholdsrik og nyansert – kontekst. Peels bok er slik sett sterkere fordi han anerkjenner en myriade av svartmetall-band, - og miljøer som ikke er norske. Han nevner b.la. franske og tyske omgangskretser som etterlignet «Den svarte sirkel» i kjelleren til platebutikken Helvete i Oslo. Peel tar også opp svartmetall-band fra Midtøsten som saudiarabiske Al-Namrood og iranske Akvan. Disse bandene overfører den nordiske antikristendommen til Midtøsten ved å opponere mot islam. Akvan bejaer også den før-islamske epoken med zoroastrisme.¹⁷

Her ser man tydelige paralleller til nordiske svartmetall-band som gir før-kristne naturguder spesiell betydning: for eksempel tufter bergenske Enslaved på norrøn-inspirert trosforestillinger, og kan tydelig knyttes til Kaasins analyse av reaksjonære holdninger innad sjangeren. Det norrøne tilbakeblikket kan representere nok et forsøk på refortrylle tilværelsen og finne en motgift til postmodernitet og kristendom. Enslaved anvender dessuten Yggdrasil som omdreiningspunkt for flere sangtekster. Bandet tar altså svartmetallens skogsfascinasjon i en norrøn retning ved å gjentatte ganger henvise til verdenstreet fra norrøn mytologi.

Sosialistisk svartmetall?

Mens Snø og granskog klarlegger hvordan svartmetallens dans med nasjonalromantiske skogmotiv er ment å støtte førstnevntes reaksjonære verdenssyn, forsøker Peels Tonight It’s a World We Bury å koble svartmetall til «rød», sosialistisk politikk. Det er ikke uvanlig at høyrevridd politikk tas til etterretning i akademiske undersøkelser av sjangerens nasjonalisme som, i enkelte tilfeller, også vrir seg i retning mot nasjonalsosialisme.¹⁸ 

Peel ønsker derimot å formulere hvordan svartmetallens samfunnsopprør (og skogfascinasjon) kan forstås som venstrevridd opposisjon mot kapitalisme. Mens Kaasin poengterer at svartmetallen tar avstand fra postmodernitet (og kapitalisme) ved å reaksjonært idealisere «vår felles fortid», fremhever Peel hvordan musikksjangeren tar sjansen på å konstruere en ny fremtid som aviser markedsøkonomi. Til å begynne med skriver Peel om hvordan svartmetallen tilsikter et utilgjengelige, musikalske uttrykk for å skli unna kulturindustriens iver etter å kommersialisere og akkumulere mest mulig profitt.¹⁹ 

Dette kan stemme godt: svartmetall-tilhengere og musikere kjennes for å elitistisk nedvurdere kommersielt suksessrike band som Dimmu Borgir og Cradle of Filth fordi deres glattpolerte lydbilder motsetter seg «autentisk» og lite lyttervennlig svartmetall. Peel anerkjenner hvordan kapitalismen likevel approprierer mindre finpusset svartmetall ved at Spotify-algoritmer fanger opp, strømmer og omgjør også dette til nok et forbrukerprodukt. Han er derimot optimistisk fordi svartmetall sikter konstant etter nye musikalske, - og produksjonsmessige lydbilder som ikke (enda) er kolonisert av kapitalistiske interesser.²⁰

Den ultimate svartmetallen er alltid utilgjengelig, obskur og dermed unyttig for kommersielle formål. Peel skriver videre at svartmetall-artister kontrasterer fra andre artister som ønsker å bli sett; som ønsker å spre mest mulig informasjon om seg selv.²¹ Mens kapitalismen vil at informasjon (som persondata) er synlig, tilgjengelig og salgbar, er svartmetallen ofte skjult i «mørket» fordi dens aktører bruker pseudonymer og unnlater, slik noen tilfeller viser, å distribuere musikk utenfor små lokale «offline» miljøer med likesinnede.²² Peel tenker at sjangerens fascinasjon for skog kan forstås i sammenheng med ønsket om å være skjult. I likhet med Kaasin, skriver også Peel at skog kan representere en nattside til lys. Synlighet forutsetter lys, mens skog kan, i overført betydning, representere mørket og dermed også usynlighet.²³ Sagt med en litt annen metafor: svartmetall søker ly i skog fra kapitalismens søkelys.

Peels venstreorienterte analyse av svartmetall er viktig for å forstå sjangeren utfra flere politiske orienteringer, men kan svekkes av å utelukke emiske perspektiver; dvs. virkelighet slik den forstås av medlemmer i bestemte sosiale miljøer. Som eksempel er det vanskelig å tenke seg at høyreekstremistiske Varg Vikernes har noe til overs for marxistiske tankegods. Tonight It’s a World We Bury risikerer altså å projisere sosialistiske verdier på aktører som ikke identifiserer seg selv som venstreorienterte, men Peel ramser likevel opp «røde» band som Wolves in the Throne Room, Liturgy og Panopticon, og viser med dette svartmetall-aktører som engasjerer seg til fordel for sosialisme.

Både Kaasin og Peel fortolker svartmetallens tankestrukturer forskjellig, men til felles for begge er hvordan sjangerens misnøye og kulturelle ubehag danner utgangspunkt for å opprøre mot status quo. Dette skjer enten via «rød», fremtidsrettet anti-kapitalisme eller reaksjonær, nasjonalromantisk dragning. Forfatterne illustrerer også at svartmetall-musikere omfavner skog som i vesten, ifølge kulturforsker Elizabeth Parker, ofte assosieres med alt mørkt, dystert og farlig.²⁴ Sjangeren tiltrekkes likevel mot skog fordi kultur og sivilisasjon preges av inautentiske verdier og ismer. Derfor er det mer beleilig å være mellom trærne. Svartmetall omkalfatrer med dette også Adam og Evas eksil ut i villmarken: isteden at bortvisning fra det gudommelige paradis ansees som straff, er det heller ønskelig å søke tilflukt i det ideologiske skogsterrenget hvor Guds lys ikke strekker til.

 Noter

1. Helge Kaasin, Snø og granskog: språk, ideologi og nasjonalromantisk raseri i norsk svartmetall (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2023), 13
2. Kaasin, Snø og granskog, 17
3. Kaasin, Snø og granskog, 23
4. Kaasin, Snø og granskog, 43
5. Mark Fisher, Den kapitalistiske realismen: Finnes det ingen alternativer? (Moss: H//O//F, 2023), 30-31
6. Fredric Jameson, «Postmodernism and Consumer Society», i The Anti-Aesthetic: Essays on Postmodern Culture, redigert av Hal Foster (Port Townsend, Washington: Bay Press, 1983), 124
7. Kaasin, Snø og granskog, 31
8. Kaasin, Snø og granskog, 110-111
9. Kaasin, Snø og granskog, 133-134
10. Kaasin, Snø og granskog, 6
11. «Her skal den norske kulturarven bevares til evig tid.» Bræin, Nina, Nasjonalbiblioteket https://www.nb.no/pressemeldinger/her-skal-den-norske-kulturarven-bevares-til-evig-tid/
12. Terje Nordby, «Hva er norsk kulturarv?», Kirke og kultur 119 (2) (2014): 104 https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3002-2014-02-02
13. Kaasin, Snø og granskog, 11
14. Dayal Patterson, Black Metal: Evolution of the Cult (Port Townsend, Washington: Feral House, 2013), 345-346
15. Patterson, Black Metal: Evolution of the Cult, 121-122
16. Daniel Ekeroth, Swedish Death Metal, (Brooklyn, NY: Bazillion Point Books, 2008), 256
17. Bill Peel, Tonight It’s a World we Bury: Black Metal, Red Politics (London: Repeater, 2023), 139
18. Peel, Tonight It’s a World we Bury, 2
19. Peel, Tonight It’s a World we Bury, 35
20. Peel, Tonight It’s a World we Bury, 39-40
21. Peel, Tonight It’s a World we Bury, 77
22. Peel, Tonight It’s a World we Bury, 79-80, 89
23. Peel, Tonight It’s a World we Bury, 82
24. Elizabeth Parker, The Forest and the Ecogothic: The Deep Dark Woods in the Popular Imagination (Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2020)