VERDIER MELLOM DEVALUERING OG TYRANNI

Det kan bli for mye av det gode. Også av verdier, mer presist: av alt snakket om verdier. Faren for redusert verdi, en devaluering¹ ligger rett rundt hjørnet. Det går til slutt på tomgang; man har snakket verdier i hjel. I motsatt ende av en slik nedskrivning ligger fristelsen til en overivrig bruk (hausse opp) av bestemte verdier i en såkalt åndskamp, i verste fall med dramatiske politiske konsekvenser. Verdiene kan bli tyranner. Denne ytterligheten fremheves i en tekst av den tyske juristen Carl Schmitt (1888–1985)² , som i sin tur hentet frem denne faren (die Tyrannei der Werte) fra sin landsmann Nicolai Hartmanns moralfilosofiske verk Ethik fra 1926.

Det er unektelig en noe overraskende sammenstilling av to ord. Hvem vil forbinde verdier med tyranni? Er ikke verdier tvert om alltid alliert med noe udelt positivt? De kan være en støtte i vanskelige situasjoner, tjene som idealer og mye annet. Konteksten for Schmitts drøftelse av dette uttrykkets relevans i tysk jus og politikk skal jeg ikke gå nærmere inn på, men – etter noen historiske betraktninger – se litt nærmere på fremstillingen hos Hartmann. Til slutt har jeg noen forsiktige betraktninger om vår omgang med verdier.

En verdifull tid

Å stille en samtidsdiagnose – om så bare begrenset til Norge – er alltid en risikosport, men la meg våge: Vi lever i en verdifull tid, i alle fall er den full av verdier. Nær sagt alt som er positivt, hyggelig og politisk korrekt blir betegnet som verdier. Politikere benytter gjerne anledninger til å fremheve sentrale verdier som kompass for partiets standpunkter. Organisasjoner henter i konflikter frem verdier som viktig del av begrunnelser for beslutninger. Idrettslag vifter gjerne også med de aller beste verdier. Prinsesse Ingrid Alexandra omtalte demokrati som en verdi i sin tale på 18-årsdagen. Styreformen demokrati en verdi? Klinger litt rart for meg. Men la oss tolke prinsessen vennligsinnet: Demokrati er en god styreform.

Verdier ser ellers ut til også å ha kommet delvis som erstatning for gode, gamle dyder. I vår vestlige etikktradisjon og diskusjon har dydsetikk vært en viktig deltager. Platon forbindes gjerne med fire bestemte (kardinal)dyder: visdom, tapperhet, måtehold og rettferdighet. Senere kom den kristne kirke med tyngde inn: tro, håp og kjærlighet – også disse søylene kunne bli betraktet som dyder, men i dag vel heller som verdier. Grunnlovens § 2 slår fast: «Verdigrunnlaget forblir [sic] vår kristne og humanistiske arv». Ja, vel. Ikke spesielt klargjørende. Den neste setningen i denne paragrafen understreker at Grunnloven skal sikre demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Det gir mer mening.

LES OGSÅ: Utvidelse av kampsonen

Antydes det i Grunnloven en sammenheng mellom de to setningene, slik at den første blir en premiss for den andre? Det kan virke slik. Det er dermed litt av en status som «verdigrunnlaget» tilkjennes. Og hva betyr det at dette grunnlaget «forblir vår kristne og humanistiske arv»? Utgjør det kristne og det humanistiske en symbiose, en slags høyere enhet. Eller er det kanskje to sett arvegods som helt fint passer sammen? Og vi kan gjerne spørre videre: Hva er det sentrale i henholdsvis det kristne og det humanistiske?

Den tyske grunnloven av 1949 har, til sammenligning, et utgangspunkt som er enklere og ikke så mangetydig, for ikke å si diffust, som det norske. Artikkel 1 (min overs.): 

Menneskets verd er urokkelig. Det er en plikt for all statlig makt å akte og beskytte dette verd.³ – Nå er det selvsagt ikke uproblematisk å sammenligne to lands grunnlover, gitt de til dels svært ulike historiske erfaringer. Allikevel: Menneskeverd er et mer pregnant utgangspunkt enn en sekk med verdier.

Hartmann

Så tilbake til Hartmann. Han gjør i sin murstein fra 1926 oppmerksom på bestemte tendenser i alle moralske verdier: De kan komme i konflikt med hverandre, og de kan bli dyrket ensidig, noen ganger grensende til fanatisme. Han sier om det siste momentet: 

Enhver verdi har – når den engang har fått makten over en person – tendensen til å oppkaste seg til suveren tyrann over hele den personlige etos. Det skjer på bekostning av andre verdier, også verdier som i innhold ikke står diametralt i motsetning til denne tyrannen.

Hartmann understreker altså – NB! – at den tyranniske tendensen ikke tilhører verdiene som sådanne, som de bestemmende (eller utvelgende) makter i den menneskelige verdifølelsen. Problemet ligger hos det mennesket som målbærer verdiene og eventuelt rangerer dem. Den tyranniske tendensen innebærer en fortrengning av andre verdier fra verdifølelsen:

Et slikt verdienes tyranni viser seg allerede tydelig i de ensidige typer av den gjeldende moral, i den velkjente menneskelige intoleranse (også hos det mennesket som ellers er ettergivende). Enda sterkere viser tyranniet seg i en persons individuelle grepethet av én neste verdi.

LES OGSÅ: FILOSOFIHISTORIE SOM LÆRINGSPROSESS

For å illustrere det sistnevnte poeng henter Hartmann frem en av Platons kardinaldyder, i det tradisjonsrike slagordet: fiat iustitia, pereat mundus – la rettferdigheten skje, la verden gå til grunne! Alle verdier, også de fornemste, har en hake ved seg. Ikke i og for seg, men for det mennesket som ønsker å utfolde verdiene i sin praksis.

Vi blir her nemlig minnet om et faktum som lett glemmes, eller som noen bevisst unnlater å ta opp: Verdier defineres og settes av mennesker, det være seg enkeltpersoner, en nærmere bestemt gruppe eller kollektivt hos politiske myndigheter. Dette gjør det nærliggende med ulike typer kritikk, blant annet kan verdier betraktes som ferniss for økonomiske eller andre interesser. Altså verdier underlagt maktbegjær. Også i religiøs sammenheng kan verdier benyttes som støttekompani for bestemte læresetninger. Høytidelig kan det tales om evige verdier, ja Gud selv har i vestlig teologi vært omtalt som det høyeste gode (summum bonum).

Hartmanns påpekning av verdiers tyranniske potensiale, knyttet til menneskets snevre bruk, hindrer ham ikke å argumentere energisk for verdiers objektive status. De er altså mer enn subjektive følelser. Verdiene eksisterer i et slags evig rike. Hartmann drar selv en parallell til Platons ideverden. En verdi er ifølge Hartmann allikevel, uansett en sterk objektiv posisjon, avhengig av et menneske eller en gruppe mennesker setter den. Denne elementære kjensgjerning blir etter min oppfatning ikke tilstrekkelig verdsatt (!) hos ham. 

Vår omgang med verdier

Dersom Hartmann har rett i – jeg tror han har et godt poeng – at problemet med tyranni ligger primært hos det mennesket som skal praktisere verdiene, burde det mane til stor forsiktighet i vår omgang med dem. Schmitt minner oss om et vektig ord fra Goethe: En idé fremtrer alltid som en fremmed gjest når den for alvor kommer inn i vår virkelighet. Og han, Schmitt, føyer til treffende nok: I enda større grad gjelder det for verdier som fremtrer, særlig når de skal formidles og anvendes, i den politiske kampen, i ytterste fall med våpen i hånd. Den fremmede gjesten er nettopp det: fremmed.

Forrige århundre og vårt nåværende har mange eksempler på fatalt misbruk av bestemte verdier. Kommunisme, fascisme, imperialisme og kapitalisme har alle levert solide bidrag. Overgrep av grusomste sort har blitt underbygget med verdiideologiske argumenter. 

En viss forsiktighet er også på sin plass i dem motsatte enden av misbruk. Mange politiske debatter og redegjørelser fra kommunikasjonsansvarlige i firmaer og organisasjoner kunne ha blitt mye bedre med en redusert bruk av verdiprat på tomgang, for unngå en devaluering. Her er konsekvensene kanskje ikke så dramatiske som ved verdityranniet.

Men altså: Det gjelder å finne en farbar vei mellom de to grøftene.

Noter

1. I økonomifaget kan devaluering bety at en stats nasjonalbank nedskriver verdien på en valuta (valutakurs) sammenlignet med et annet lands valuta. –    I mitt bidrag benytter jeg betegnelsen for detsom kan skje ved upresist snakk, snakk og snakk om verdier.
2. Carl Schmitt: Die Tyrannei der Werte. Med et etterord av Christoph Schönberger. 3. opplag 2011, Dunker & Humblot.
3. Die Würde des Menschen ist unantastbar. Sie zu achten und schützen ist Verpflichtung aller staatlichen Gewalt.