Lyset fra PH (2): Kulturradikalisme som kulturarv

DEL 1: Kulturradikalismens arkitekt

«En af de største danske ånder i det tyvende århundrede» kaller en biskop ham. Hva gjør Poul Henningsen til kulturarv? Den legendariske lampen? Den personifiserte kulturradikalismen? Hans kritikk av kulturarven? Hvis kulturradikalismen per definisjon er i opposisjon, kan den da være kulturarv? Og er kulturarv i det hele tatt noe vi mottar fra fortida, eller noe vi skaper (oss med) i nåtida?

I den andre av tre artikler om PH – arkitekt, skribent, nasjonalikon – omtaler Per Anders Aas Hans Hertels debattantologi Poul Henningsen dengang og nu. Lysmageren i nyt lys. Mens Hertel i tvillingboka PH – en biografi drøftet PHs virksomhet og reaksjonene han skapte, inviterer han her flere forskere med analyser.

De som fulgte komiserien Klovn med et ekstra blikk, la kanskje merke til at Frank Hvams gamle frilynte far hadde en PH-lampe i huset, mens det hos Mia og Frank hang to over kjøkkenbordet. En designklassiker på tvers av generasjoner. Men de unge er pragmatiske og pengesterke nok til å innse at en enslig PH5 i all sin eleganse gir elendig lys.

Metaforen er innbydende: den vitenskapelige lampen som ikke lyste, funksjonalismen som viste seg dysfunksjonell, opplysningsprosjektet som døde i dekor. I Danmark er arkitekten og skribenten Poul Henningsen (1894–1967) mumifisert som kulturradikalismens ansikt, og lampen er blitt logoen som nærmest i kraft av sin symbolstatus brukes til å visualisere, forklare og forenkle (forvrenge) de mindre mainstream-pregete idéene PH faktisk sto for.

Det var det gjengse og overflatiske PH-imaget Hans Hertel, litteraturprofessor ved Københavns Universitet, ville til livs da han i 2006 ba flere forskere bidra til seminarrekka «PH dengang og nu», og selv fulgte opp med den kildekritiske PH – en biografi i 2012. Da utkom også seminarinnleggene, supplert med nye bidrag, i debattboka Poul Henningsen dengang og nu. Lysmageren i nyt lys. Boka følger temaene fra biografien og dekker det meste i 42 innlegg, men jeg vil særlig gå inn på tekster som kan belyse PHs status som kulturarv.

History og heritage

«Af og til kan man få det indtryk, at nutiden er lutter PH», skriver designhistorikeren Jørn Guldberg, som ledet forskingsprosjektet «Poul Henningsen og den danske kulturarv» ved Syddansk Universitet i Kolding og Odense, årene 2006–11 (D19¹).

De som dekket design og kunsthåndverk i Kulturministerets Kulturkanon var sikre på én ting, at PHs skjermsystem skulle med.² Men det gikk på mer enn lampeskjermer: «Det er pudsigt, at den ‘kanon’ eller ‘gode smag’, der idag findes i Danmark, er skabt af Poul Henningsen og hans kulturradikale kammerater i opgøret med en samtid, der klyngede sig til billedet af en for længst forsvunden feudal stormagt.»³

Kanon betyr rettesnor, kanonisering helgenkåring. Guldberg finner Kulturministeriets utsagn mindre interessant som historisk analyse enn som statement. PH uttrykker det moderne danske. Guldberg ser PH representert i nåtida på mange måter, men grunnleggende dobbelttydig:

Handler det om den historiske PH, eller måten han aktualiseres på? Henvisninger til PH viser ofte liten forståelse for den historiske PH. Er det da iboende egenskaper ved lamper, revytekster og debattinnlegg som gjør f.eks. PHs design og demokratioppfatning aktuell og eksemplarisk?

Eller er hans betydning snarere symbolsk i den forstand, at forskelle i nutidens politiserende stillingtagen til (og kamp om) kulturens moderne former kan udtrykkes og tydeliggjøres ved, at man refererer til ham? Kort sagt: Handler diskussionen om PHs aktualitet faktisk om PH, eller er det snarere noget andet, der er på dagsordenen? (D20)

Guldbergs spørsmål har relevans ut over PH-resepsjonen; han knytter det til kulturgeografen David Lowenthals skille mellom history, fortida som gjenstand for historikernes kritiske rekonstruksjon – og heritage, fortida som kulturarv iscenesatt til aktuelle formål. Satt på spissen: Er PH noe vi taler om – eller et språk til å tale med om våre egne ting?⁴

Spørsmålet er viktig fordi PH kom stadig mer i utakt med sin samtid – dermed også med sin ettertid, da utviklingstrekk han reagerte mot har eskalert. Hva betyr det da å bruke ham i dag? Hertels biografi viste ham (blant annet) som desperat gammel radikaler i kamp mot konsumsamfunnet, men for Guldberg er konteksten mer kompleks:

Med sitt posttradisjonelle frisinn forkaster PH en passiv reproduksjon av kulturelle mønstre; tradisjon betyr begrensninger og fordommer. Men modernisering innebærer også at kulturen kommersialiseres og markedstilpasses, og om PH er kritisk til kulturindustrien, er han ikke prinsipielt imot markedet. Borgeren som forbruker, også av kulturgoder, er ikke entydig negativt. Da Kolding-Odense-prosjektet drøftet forholdet mellom den historiske og den formidlete PH, var vinklingen nettopp «kulturens aftraditionalisering/modernisering og tilpasning til markedsøkonomiske vilkår». (D21)⁵ Dermed til Guldbergs poeng:

PH (selv både kulturprodusent og -kritiker) viser hvordan kulturarv ble forstått fra en framskrittsoptimistisk posisjon, i overgangen fra et tradisjonsbasert til et moderne samfunn differensiert i velferdsstat, sivilsamfunn og marked, som også omfatter kulturarv. Prosjektet ville følgelig se PH i forhold til tre aspekter ved det moderne: dansken som statsborger, medborger og forbruker. Uten at Guldberg går i dybden her, er perspektivet interessevekkende: Når PH vil sette mennesket i sentrum – hvem av de tre står på spill?⁶

Turist i egen kultur

Snakker vi om kulturarv, vekkes enda et aspekt: dansken som turist. I artikkelen «Fra guldalder til Panduro» (1963) tok PH selv opp kanonspørsmålet og ble lite populær med sin parkering av Kierkegaard. Guldberg mener PH ville vært skeptisk til hele kanonprosjektet, som reduserer borgeren til turist i egen kultur med reiseførerens monumentbeskrivelse. Det representerer «en patroniserende gestus fra magtens side», motsatt PHs eget normative kunstsyn, «hvor eksistentielle, pædagogisk/moralske og æstetiske kriterier danner en helhed». (D28)

Men hva betyr det at noe er kulturarv? Lowenthals tese er at fortida er og blir fortid, og at kulturarv er en rotekasse der alt som hevdes å ha røtter i fortida kan plasseres og legitimeres. «Fortiden bliver ikke og kan ikke blive levende; hvad der bliver levendegjort er nutidens selektive og oftest fantasibaserede iscenesættelse af fortiden.» Lowenthal skjelner altså mellom historie (history) som den kildebaserte utforskningen av fortida, og kulturarv (heritage), som er alt fra fortida som får en funksjon i nåtida. I boka The Past Is a Foreign Country (1985) bruker han geografi-metaforen: Vi er skilt fra fortida som fra et fremmed land. Mens historikeren tilstreber akademisk objektivitet i sin konstruksjon, fins ingen grenser for konstruksjonen av fortida som kulturarv. «Kulturarven fungerer og har sin styrke i kraft af tro og overbevisning, mens historien er baseret på evidens og dokumentation.»

Som turist kan alle oppsøke historiske levninger i museer og ta med souvenirer hjem fra reiser, men forblir forankret i det hjemlige utgangspunktet. Turistens representasjon av det fremmede illustrerer for Lowenthal kulturarv: en god kilde til å forstå nåtida, men ikke historien. (D30f)

Lampen som case

Er så PH selv kulturarv, og i hvilken forstand? Guldberg bruker PH-lampen, dvs. det originale treskjermssystemet, for å vise fire måter måter fortida kan være til stede i nåtida på, både som historisk levning og nåtidig bruksgjenstand:

For det første: PH-lampen som historie. Lampesystemet, utviklet på 1920-tallet, kan beskrives som kunstgjenstand ut fra arkivstudier – historiske kilder som forteller om formgivningsprosessen, markedsføring, utbredelse, behandling i litteraturen; det kan drøftes i forhold til datidas lysteknikk, designidealer og ideologiske posisjoner. Men ut fra kildene er det konkrete grenser for hva man som historiker kan hevde.

For det andre: PH-lampen som kulturarv. Lampen er mer enn en historisk levning og et stykke belysningsarmatur. Den har bakgrunn i PHs formunivers og hans aktivitet som kulturradikal samfunnsdebattant, noe som har resultert i en massiv betydningstilskrivning. Lampen kommer til å stå for noe annet enn bare det å være lampe – ikke på grunn av sine faktiske egenskaper, men fordi den relateres til den radikale PH.

Når denne betydningstilskrivning er sket og har opnået en vis stabilitet, kommer lampen til at fungere som et konventionelt tegn med en række ideologiske, politiske og smagsmæssige betydninger, uanset om den i sig selv som lampe faktisk har et ideologisk, politisk eller smagsmæssigt betydningsinnhold eller ej. At tage stilling til lampen, f.eks. ved at anskaffe den eller bevidst fravælge den som mulighed, kommer på denne måde til at markere tilslutning til eller afstandtagen fra alt, hvad lampen er kommet til å stå for i tidens løb. Ifølge Lowenthals kategorisering har den fået status som kulturarv, hvilket vil sige, at dens kulturelle betydning beror på, hvad nutiden kan udnytte den til, ikke på dens dokumentariske status i forhold til designhistorien, belysningsteknologiens modernisering eller lignende. (D32)

PH-lampen er så innforstått som tegn at den kan brukes til å karakterisere og karikere. Guldberg tar som eksempel en scene i den historiske TV-serien Krøniken, der to forlovede krangler om de kan ha en «kommunistlampe» som PHs på ønskelista til bryllupet. Eller boka om den antimoderne pastoren med sin hemmelige last: samlingen av PH-lamper.⁸

For det tredje: PH-lampen som levende tradisjon. Lampesystemet kan inngå i et bevisst vedlikehold av en tradisjon, som dansk design, som god smak og tegn på kulturell kapital, som ledd i en livsstil. Og for det fjerde: PH-lampen som skikk og bruk, en umarkert, alminnelig bruksgjenstand, som fins overalt «fordi den ret og slet er lampen ». (D33f)

Som vi ser er det glidende overganger i hvert fall mellom de tre siste betydningene. Men Guldbergs analyse trigger et annet spørsmål hos leseren: Kan resepsjonen av PHs verdier drøftes i forhold til samme glideskala som lampen: som historiske levninger, som posisjonsmarkeringer, som verdibevisst, ubevisst eller i siste omgang bevisstløs konsens?

Kulturradikalismen som PH personifiserer, er konstituert i kritisk opposisjon til majoritetskulturen.⁹ Kan den da selv eksistere som majoritet og konsens, en felles kulturarv? Hvor står Danmark nå?

Humanismen som motfortelling

Det sosiologiske trippelperspektivet – statsborger, medborger og forbruker – kan være en inngang til å drøfte PHs menneskesyn. Det leder videre til et ord med tunge kulturarv-konnotasjoner: humanisme.

«Bogen bliver et indlæg i debatten om, hvad humanisme er overhovedet. Og jeg har svært ved at få øje på et væsentligere indlæg», skriver Politikens anmelder om Hans Hertels PH – en biografi, pendanten til debattboka. Anmelderen er Århus-biskop og idéhistoriker Kjeld Holm, kongenial med både humanismen og Henningsen. I en kultur der Grundtvigs «Menneske først – kristen så» er et kurant premiss, kan bispen konkludere: «Hans Hertel har begået et mesterværk om en af de største danske ånder i det tyvende århundrede».¹⁰

Humanisme er et begrep PH identifiserte seg med, og som Hertel og andre identifiserer ham med. Vi møter det oftere i omtale av dansk enn norsk kulturradikal tradisjon. Debattboka har en artikkel om dette, en av de mest perspektivgivende i antologien. Det er Marianne Stidsen, litteraturviter ved Københavns Universitet, som vil sette lys på «den sammenhengende – til dels glemte – positive filosofi der ligger bag ved [PHs] kulturradikalisme: humanismen». Det er en arv hun finner verd å videreføre og reaktualisere. (D43)

Stidsens generasjon fikk sin kulturelle og politiske oppdragelse på 1980-tallet, da det var moderne å forkaste den framskritts- og fornuftspregete tenkningen PH representerte. Med de store fortellingers død kom et postmoderne mangfold, kaos og ad hoc-politikk. Men Stidsen lærte at å gi avkall på å skape en stor fortelling og dekonstruere de eksisterende, ikke er ensbetydende med de store fortellingers opphør: «Muligvis sker der blot det, at historien bliver fortalt hen over hovedet på én, uden at man selv har nogen indflydelse på det.» Det skjedde på 90- og 00-tallet, med privatisering, «forbrugerisme» og globalisering på markedets premisser – og på den annen side: en engstelig/aggressiv fundamentalisme og identitetspolitikk hos de som ikke hang med i høyhastighets- og konkurranseverdenen. (D45)

Med dette risset setter Stidsen mye på plass, og hun gir PH en plass. Hun leser inn humanismen som den tråd av konsekvens som – tross kritikeres opplevelse av vingling og til slutt desperasjon – gir kontinuitet til PHs prosjekt, og hun trekker den ut som hans arv og aktualitet. Stidsen kan gjøre dette fordi hun har et enkelt, funksjonelt humanismebegrep, som ikke blir konturløst fordi motsetningene er levende og identifiserbare.

Når de store fortellingene ikke lar seg gjenfortelle, får humanismen sitt kairos. Trekk ved denne idéhistoriske tradisjonen gjør den egnet som motfortelling i dag, mener Stidsen:

For det første mennesket i sentrum: det enkeltes rett til frihet og selvbestemmelse. Humanismen skiller seg fra nyliberalismen som nok preker frihet, men i realiteten setter marked og profitt i sentrum. Og fra en fundamentalisme som setter Gud eller naturen i sentrum – eller en kommunisme med total disrespekt for enkeltmennesket. Videre er humanismens fortelling ikke knyttet til et bestemt sted, men åpen for forskjellighet – for historisk utvikling, toleranse og selvkritikk.

Stidsen mener PH er en av de danske intellektuelle som – om noen – har bidratt til å nytenke denne tradisjonen i seinmoderniteten: «Når PHs humanisme i dag kan danne afsæt for en kritisk modfortelling, er det fordi den kiler sig ind mellem neoliberalismen og fundamentalismen, der begge – på hver sin måde – sætter noget andet end mennesket i centrum.» (D46) Humanismen utgjør en referanse for PHs verdier: demokrati, velferd, kulturutfoldelse. Ikke så sterkt fra starten; i PHs tidlige kulturkritikk underlegges individet det allmenne, men seinere vektlegges i økende grad forskjellighet og individualitet.

Og det handler ikke om frihet som primitiv behovstilfredsstillelse. «Principet med, at folk skal ha hvad der morer dem» er for PH dypt udemokratisk (D57). Bak hans demokrativisjon ligger forestillingen om individet som unikt og ukrenkelig, og frihet er ikke frihet til å forbruke, men til å velge uten diktat utenfra. PH viser til den humanistiske tradisjon fra renessansen og opplysningstida – særlig Kant:

Kogt ind til benet har humanismen altså at gøre med dette ene, at mennesket ses som centrum og mål i sig selv. Ikke alene som middel, som forbruger, som tandhjul i samfundsmaskineriet (…), ikke som en lille undseelig brik i Guds store puslespill, men som sig selv. (Stidsen, D53f)

PH trekker Kant ned på jorda når han forstår humanisme som noe opprinnelig og allment, «manden der rækker sin kone kartoflerne». En moderne, sosial humanisme, motsatt liberalistisk eller konservativ-elitær individualitetsdyrking. (D57f)

Det umyndiggjørende markedet

«En av de største trusler mod demokratiet i Vest er (…) den ensretning og uniformering, ja umyndiggørelse, som udspringer af markedets invasion af samtlige livsområder», sier PH i Stidsens referat (D50). Altså ikke umyndiggjøring gjennom åpne krenkelser av folkestyret, men subtilt gjennom forbrukerismen og reklamens hjernevask. Selgeren og ikke kjøperen bestemmer hva som skal kjøpes. PHs svar er en progressiv utdanning til selvstendighet.

Stidsen går bredt ut: mot medier uten public service, mot universiteter uten individuell forskning, mot «vore dagers individualitetsudviskende projekt- og netværkssamfund med endeløst teamwork, endeløse paranoide evalueringer og endeløse orange sækkestole, der skal signalisere kreativitet, synerigieffekt og spilopmageri, men i virkeligheden bare signaliserer ensartethed og dukseaktig kedelighed». (D51, 61) Stidsens spark minner om PHs desperate pessimisme, men hun navngir en norm – humanismen – som styrer sparkene i samme retning. Her er en forsker som vil tenke med og ikke bare om PH, og man kan lese henne som hjemmebasert heritage-skaper. Men jeg tror hun tolker og bruker ham adekvat.

Guldbergs og Stidsens bidrag i åpningsseksjonen «Poul Henningsen den gang og nu» blir keynotes for resten av boka: Guldberg med sin rydding i kulturarv-resepsjonen, Stidsen med sitt humanisme-kriterium til å drøfte tolkninger mot. Begge tar opp markedet. Guldberg ved sin refleksjon over forholdet medborger/forbruker, kulturens markedstilpasning og PH-lampens vei fra ideologimarkør til vare; Stidsen ved å bestemme PHs humanisme som motkultur.

I eksposisjonen opptrer også en antagonist, som kjøper markedspremisset og heller ser PH som problematisk. I teksten «At vove det forkerte» karakteriserer filosofen Henrik Gade Jensen kulturradikalismen som en stadig grenseoverskridelse, som seiret med sine saker på sekstitallet og ender i selvdestruktivitet, fordi den må leve av fiender som ikke lenger fins.

Så er scenen satt. Fins ikke fiendene? Da fins heller ikke kulturradikalismens raison d’être, slik Sigurd Hoel definerte den som «Motstand mot…».¹¹

Resten av antologien utdyper temaene fra Hans Hertels biografi. Først arkitektur og design, for PH et humanistisk prosjekt: Å gi form til de fysiske omgivelser var å gi livsvilkår og form til mennesket.

Designeren

Hva var poenget med PH-lampen? Kunsthistorikeren Lars Dybdahl minner om at elektrisk lys var relativt nytt i dansk boligkultur etter første verdenskrig. PHs idé var å avskjerme lyset for å hindre blending, og prinsippet slo gjennom på internasjonale utstillinger i 1925–26. Lampen demonstrerte de estetiske idealene fra Kritisk Revy, finansierte tidsskriftet (solgte 12.000 på et år) og bidro til PHs økonomiske uavhengighet. Seinere tegnet han en rekke lamper og stålrørsmøbler. PH5-lampen fra 1958 fins i dag i hvert femte danske hjem pluss offentlige institusjoner, og er solgt i over en million eksemplarer globalt.

Søren Nagbøl, utdannet elektriker og sosiolog, beskriver hva lampen rent belysningsmessig dreide seg om – men vel så viktig: «PH’s syn på lys belyser en praksis, hvor arkitekturen ikke kun tjener til at skaffe mennesker tag over hovedet og beskytte dem mod varme og kulde, men fungerer som social iscenesættelse.» (D109)

Arkitekturhistorikeren Carsten Thau nyanserer det enkle bildet av PH som modernisme-forkjemper. Kritisk Revy markerer seg i oppgjøret med historismen, men også mot den europeiske avantgarde-funksjonalismen med maskinfetisjisme, overdreven estetisk autonomi og formalisme. Blir det for mondent, går det småborgerlighet i det. PH er på vakt overfor dem som yter lip service til funksjonsaspektet, men likevel blir formalister.

PHs posisjon er karaktersiert som empirisk populisme: en erfaringsvitenskapelig nytteanalyse (ikke svermeri og hygge) – men samtidig folkelighet, med demokratisk appell til sansene framfor konvensjonell smak. Thau finner det diskuterbart om PH selv følger programmet. Han kopler seg på den nye sakligheten, med røtter i dansk håndverk. Men så lager han noe så posh som et flygel i stål og pleksiglass med innsvingte bein og skinnpolstring, og begrunner det funksjonelt, som praktisk i trange lokaler. (Småborgerligheten er hindret ved et buet lokk som umuliggjør pyntegjenstander). I kulturradikal arkitekturideologi er det et uavklart forhold mellom indidviduell spontanitet og masseproduksjon, påpeker Thau. På den ene side vil PH det lekende, stålflygel og slangestol; på den annen side det byggende, rasjonell byplanlegging. «Som Th. W. Adorno siger om Freud: Han har ret ikke mindst i sine overdrivelser. På den måde løfter PH i sin stil, sin personlige stil, Danmark ind i det 20. århundrede (…)». (D93)

Arkitekten Merete Ahnfeldt-Mollerup behandler PH og modernismen, og sverter glansbildet av Bauhaus («i mine øjne en reaktionær, kryptofascistisk, mystisk organisation, som bare havde utrolig dygtige propagandafolk»), som hun finner grunnlagt på hat til modernismen og moderniteten (D97) – en vinkling det er mulig å belegge.¹² Ved å problematisere klisjéer av PHs kontekst gir hun også en ramme for å fange nyanser i hans modernitetsforståelse.

Hennes fagfelle Allan de Waal tar opp trekk ved forholdet arkitektur/politikk og siterer PHs polemikk mot sin gamle medarbeider Edvard Heiberg, som på førtitallet gjorde knefall for stalinismens arkitektur: «Der findes to slags kunst som der findes to slags politik. Den der opnår helheden ved at øve vold mod livet og enkelthederne – og den for hvem helheden kun kan springe ud af hensynet til hver og en og alt» (D99).

Revy og jazz, film og frisinn

«Måske kan man sige, at det 20. århundrede netop blev en kamp om dagsordenen for ‘det ny menneske’ Skulle det være det kommunistiske menneske, underlagt partiet, eller det nazistiske menneske, underlagt Føreren – eller det frie menneske, underlagt egne impulser?» Det siste seiret heldigvis, med sine lys- og skyggesider.

Det er Suzanne Brøgger som gir dette enkle perspektivet. Av PH har hun lært at man skal leke: «At man skal have mod til at sige ja til alt det, som livet har at byde på, og som ikke behøver lige at stå på samme hylde altid.» (D152ff)

PH og dansk kulturradikalisme forholdt seg nok friere enn den norske til hyller i kultur og politikk. Hva er kulturradikal musikk? Seksjonen «Revyen som våben, jazzen som inspiration» tar opp PHs revyarbeid 1928–54, jazzen og trettitallets kulturradikale revy. For PH inngikk musikken i kampen for det frie mennesket; også musikalsk var han funksjonalist.

Kampen om det 20. århundres nye menneske gjaldt også kollektiv identitet. Jørgen Sørensen påpeker at PHs Danmarksfilm (1935) ble sett som en omforming av nasjonalfølelsen. Kulturradikalerne representerte et lite københavnermiljø, internasjonalt orientert og marginalt i forhold til de store danske folkebevegelsene. Filmen innskrenket seg til det arbeidende Danmark, akkompagnert av udansk jazz, og mottakelsen samlet «alle mulige politiske, ideologiske og kulturelle strømninger i et skarpt prisme, hvor det hele bliver til en voldsom hadudladning». (Peter Schepelern, D173)

Et annet tema er kjønn og seksualitet. Litteraturviteren Jette Hansen mener PH som talsmann for seksuelt frisinn er gjort uaktuell av utviklingen. I dag er det ikke overjeget som svarer til de herskende normer; samfunnet drives fram av mennesker som føyer sine impulser i form av kjøpelyst og forbrukerisme. «Den kulturradikale frisindsindeologi er ikke længere et adækvat modsvar til de kræfter, der undertrykker mennesker.» (D213)¹³

Den politiske PH

I sin kritikk av rettsoppgjøret demonstrerte PH forskjellen mellom humanisme og populisme/nasjonalisme. Det gjaldt å gjenreise demokratiet, ikke sortere hvem som hadde vært gode og dårlige dansker. Og å behandle tyske flykninger verre enn andre, var å overta nazismens forskjellsideologi. Som klassisk kulturradikal imøtegikk PH politikerne og domstolene, som fulgte folkestemningen. «PH ville ikke det nationale som et argument, og det var naturligvis en styrke, når det gjaldt klarhed, men det var en svaghed, når det gjaldt følelser.» (Ditlev Thamm, D224)

Forfatteren Henning Tjørnhøj kritiserer PHs forhold til sosialdemokratiet og vurderer ham som en «meget lille ånd» både som kunstpolitiker og samfunnskritiker. I motsetning til sosialdemokratene ville PH «indoktrinere folket med den del af kunsten, som han fant behag i». Tjørnhøj ser heller ikke noe problem i at arbeiderne fikk del i etterkrigstidas forbruksvekst og materialisme – en utvikling PH opplevde som kulturkampens fallitt for konsum. (D251, 255, 263)

Men Tjørnhøj blir mer enn balansert av historikeren Claus Bryld i hans bidrag om PH, sosialismen og demokratiet: PH ble en kritisk sosialdemokrat. Når fienden var konformisme og USA-importert forbrukerisme, ble sosialdemokratiet for ettergivende. «For ham udgik den totalitære fare altså ikke blot fra et autoritært politisk system, men også – og for os mere relevant – fra det økonomiske system, fra kapitalmagten.» (D267) Bryld mener PH på mange måter har fått rett; valget mellom politiske alternativer er nær utradert.

I oppgjøret med sovjetkommunismen var PH illusjonsløs og skånselløs. Hans demokratiske sosialisme tok utgangspunkt i det autonome individ, inspirert av nykantianismens front mot ethvert autoritært og totalitært styre, «men uden den populisme og konformisme, som ofte har karakteriseret det danske Socialdemokrati – og desværre også gør det i dag», hevder Bryld. «Derfor er PH mer aktuel end noenside, også politisk». (D268)

Litteraturviteren Peter Michael Lauritzen ser begrepet demokrati som det sentrale og konsistente hos PH. Han søkte en tredje vei mellom kommunistisk og borgerlig selvrettferdighet, men det ble kastet stein fra begge kanter.

Her ligger et menneskesyn: «PH er moderne, dvs. instinktiv eller Gelsted-oplært kantianer med ‘mennesket i centrum’ – det almene menneske, ikke det individuelle, egoistiske og griske menneske.» (D275) Dermed blir det feil å tillegge ham et ideal om narsissisme og primitiv behovstilfredsstillelse. PH mente aldri at tilværelsen skulle være bekvem; han så Huxleys Vidunderlige nye verden som et vrengbilde av «den ulideligt lette tilværelse». (D282)

Lauritzen ser de konservatives kritikkhistorie som intellektuell garnering av kommunelærer Jakobsen fra Roskildes ultrakorte leserinnlegg i Information 1955: «Hr. arkitekt Poul Henningsen! Hold kæft!» (D273, B31).

Skarpest imøtegår han presten og folketingsmannen Søren Krarup, som «repræsenterer et niveau i kritikken i av PH, der uden overdrivelse kan kaldes perfidt» (D278). Krarups basis er det nasjonalt-kristelige, en «fortidsdyrkende vadmelsfolkelighed», mens den konservative nestor Henning Fonsmarks basis er markedsliberalismen og mistillit til velferdsstaten: en «ikke-en-millimeter-over-borgerlig-selvbevidsthed-liggende refrænfolkelighed» (D271). «Fonsmark tror på den borgerlige snusfornuft, PH på en større humanistisk fornuft». (D282)

Til slutt angriper Lauritzen Rune Lykkebergs bok Kampen om sandhederne (2008), hyllet av neokonservative som sannheten om kulturradikalismen. Lykkeberg tolker Fogh Rasmussens regjeringsovertakelse i 2001 som den statlige kulturradikalismens fall, da folket – den økonomiske og kulturelle underklassen i allianse med den økonomiske overklassen – «fikk magten og satte velfærdsstatens milde undertrykkere på porten». Lauritzen mener Lykkeberg skriver en bok som er skrevet av konservative før, men nå med marxistiske begreper og metaforer. (D286) Kritikken av boka er på linje med Hans Hertels (jf. forrige artikkel), og den er vesentlig for diskusjonen om kulturradikalisme som kulturarv.

Produktkultur som allmenndannelse

Ut fra hans bidrag både til dansk design og demokratiforståelse ligger det nær å karakterisere PH som kulturarv. Design og demokrati henger sammen; ting former samfunn. Men når konteksten først er postulert, er det ikke utenkelig at tingene kan skifte herre, inngå i et annet prosjekt enn det kantiansk og kulturradikalt kontrollerte.

I etterkrigstida slår produktkulturen tilbake. Tingene inngår ikke i en dannelse til frie og ansvarlige medborgere, men i en konsumorientering som blir et negativt dannelsesprosjekt, markedsstyrt heller enn humanistisk/demokratisk motivert. Det folket PH som pedagog ville selvstendiggjøre via gjenstandskulturen, blir nå umyndiggjort av samme (?) gjenstandskultur.

Denne tematikken tar litteraturviteren Anne Borup opp i debattbokas seksjon «Den pædagogiske PH: Tidskritik og forbrugerkritik». PHs idé er at det fins en kultursammenheng, «overenstemmelse mellem en til en hver tid given styreform, det teknologiske og produktionsnivå og de kulturelle og kunsteriske artikulationer». Han avviser historiserende former, skapt for en annen sammenheng. Moderne kunst skal danne dagens mennesker:

PH’s væsentligste bidrag til den danske version af kulturradikalismen ligger i hans opfattelse af produktkulturens almendannende funktion, og denne brugsæstetiske kunstpedagogik gennemtrænger hele værket, hvad enten der er tale om formidling af funktionalistisk formgivningsteori, modernistisk billedkunst og jazz, bekæmpelse af historiserende former og masseindustriel kulturproduktion eller udformning af en demokratisk forbrugerkultur. (D309)

Borups tema er PHs reklamekritikk og folkeoppdragelse gjennom forbrukermagasinet Tænk. På sekstitallet er han opptatt av at mer eller mindre anonyme krefter i samfunnet preger individet. «Reklamen og salgsteknikken er blevet den store folkeopdrager, den skal gjøre oss til ideelle forbrukere». (D309ff) Mennesket blir offer for manipulasjon, mister muligheten til å utfolde seg som myndig. Reklamen velger for oss, og «[h]vergang andre vælger for oss, krænker de vore dybeste interesser» (D313). PH vil skape selvstendige, kritiske forbrukere.

Borup mener PH med sin forfallsteori overtar en tidstypisk fordom. Hun gjenkjenner også det gamle tyske skillet mellom sivilisasjon og kultur: tilpasning mot frihet, kunstighet mot ekthet, det overflatiske mot det dype. Og når PH stiller den moderne kunstens verdier som motvekt, oppstår et problem: En hierarkisk deling av god moderne og dårlig gammel kunst strider mot demokratisk tenkning.¹⁴

Borups poeng er ikke å imøtegå en nødvendig kritisk forbrukerholdning, men å se PHs forbruker-, reklame- og kulturkritikk i historisk kontekst. Hans premisser blir sjelden gjort eksplisitte: Idéen om harmoni mellom styreform, produksjonsformer og kulturelle objektiveringer utrykker nostalgi etter en tapt orden, en gullalderkonstruksjon tilsvarende tanken om det opprinnelige i barnet som går tapt i sivilisasjonsprosessen. Videre forestillingen om forbrukere som passive mottakere, og en idealistisk forventning til kunsten som frigjørende, et middel i opplysningens tjeneste mot en sløvende massekultur.¹⁵

Den falske folkelighet

Er så folkeoppdrageren folkets mann? PHs synligste konservative kritikere har vært Søren Krarup og hans fetter Jesper Langballe, begge prester og folketingsmedlemmer for Dansk Folkeparti (2001–11). I bidraget «Det kulturradikale ikon» tolker Langballe PHs frihetsideal som «det magelige nydelsesmenneskets fravalg af enhver forpligtethed»:

Vi kan også sige, at han er en ægte kulturradikal, som forsvarer sin egen indre fæstning, og som lever og ytrer sig efter en dogmatisk recept på frihed, der ikke er bundet af familie og slægt og fædreland – af de bånd, som vi hverken utdtænker eller vælger eller knytter selv, fordi de er ét med den på forhånd givne historiske virkelighed. (D350f)

Langballe ser PH som en «letløbende og temmelig overfladisk bajads», men en bajas med en sak. Hans styrke ligger i at han ble et ikon for kulturradikalismen, som i hundre år besatt den åndelige makten i Danmark, men nå har «slidt sig selv ned til en åbenbar tomhed». Folkets reaksjon kom med systemskiftet i 2001: «de menige danskeres kulturkamp mod de intellektuelles forræderi».

Han spiller folkelig på lampemetaforen og slutter seg til Jens Kruuses gamle utsagn om at PH-lampen ikke lyser, men samler flueskitt: «Den har nemlig det for en lampe forunderlige særpreg, at den lukker lyset inde. Derfor bliver den meget varm, og for fluerne er det en ren svir at sidde og skide på det varme metal.» (D349ff)

Historikeren Gunhild Nissen ser på PHs forhold til det folkelige i ulike epoker, og bestemmer folkelighet som «at stå i eller stille sig i et menneskelig ligeværdigt fællesskab med den brede befolkning, de små og de mange». Førkrigs-PH vant ikke gjenklang blant folk flest:

PH prædikede enkelhed og naturlighed – for folk, der endnu ikke havde lært kunstlethed og unatur. Den måtte de hente i borgerskabets kultur, og den havde de endnu kun tilegnet sig sporadisk. Han prædikede tro på egen dømmekraft og mod til egen myndighed. Det var ikke noget, de følte sig ramt af – de havde masser af selvtillid og myndighed. (D352)

Folket Nissen her beskriver, kan minne om PHs edle ville, som neppe selv forsto seg som objekt for hans avstandsforelskelse.¹⁶ Et budskap om seksuell frigjøring slo heller ikke an i fattige samfunnslag der seksuell aktivitet alltid betydde barn. Men Nissen forteller også hvordan man i hennes barndomshjem, preget av grundtvigiansk bondekultur, på sekstitallet kunne anerkjenne PHs sosiale engasjement – og at PH for henne kom til å representere en musisk inspirasjon.

Litteraturviteren Kasper Støvring ser «Den terapeutiske stat» som resutatet av PHs kulturradikalisme. «Historien om opbygningen af den socialdemokratiske velfærdsstat er historien om kulturradikalismens lange sejrrige march gennem institutionerne.» (356) Den er ikke lenger en strømning, men allestedesnærværende. Ikke i opposisjon, men institusjonsbærende. Det problematiske i PH-arven er demokratiforståelsen: «Demokratiet er ifølge PH ikke blot et neutralt parlamentarisk program. Det er noget mere substansielt, nemlig en livsform, som en anden indflydelsesrig radikal, teologen Hal Koch formulerede det». (D358) Dermed er det fare for at staten antaster individenes rett til å være som de er.¹⁷

Tyngst i denne sammenheng er bidraget «Kulturradikalismen og den falske folkelighed» fra nå avdøde Politiken-redaktør og TV2-direktør Tøger Seidenfaden, som avslutter antologien. Kulturadikalerene var få, men representerer «en betydelig del af den åndelige Danmarkshistore». Da Seidenfaden ble redaktør i 1993, var det ingen debatt om kulturradikalismen; den hadde seiret. Og den står ennå på pallen: «Vi er alle på godt og ondt kulturradikale i det danske samfund, også efter 2001 – fra vores seksualmoral og vores glæde ved PH-lamper til vores måde at diskutere uddannelsepolitiske spørgsmål på.» (D363)

Men på grunn av innflytelsen fra Krarups og Langballes posisjon, aktuell i innvandringsdebatten, må diskusjonen tas opp igjen – det kulturradikale arvesølvet reaktiveres. «Jeg må indrømme, at den gang i 1993 betragtede jeg det som relativt støvet arvesølv, men nu er det pludselig blevet relevant igjen.» Det dreier seg om elementære verdier, noe som gjør forsvaret enkelt: «En ydmyg tak til Krarup & Langballe for, at man igen kan få ret bare ved at gå ind for menneskerettighederne.» (D364) Men problemet er at de konservative har makt.

Fra sin far, mangeårig Information-redaktør Erik Seidenfaden, har han arvet en ambivalens overfor PH. Han ser ham både som inspirerende og irriterende, men identifiserer seg med kulturradikalismen i det den har felles med en liberal-demokratisk tankegang og opplysningsprosjektet. Langballe taler om forpliktende verdier, men Seidenfaden ser hans verdigrunnlag som nasjonalistisk, prinsipielt det samme som nazistenes. Her er PH aktuell, for å bekjempe den åndelige fascisme som dukker opp i nye forkledninger og appellerer til mange «ved sin karske snusfornuft og sin aggressivitet, ved sin ‘folkelighed’ og sin evne til at samle flertallet – et postuleret flertal mod et udpreget mindretal». (D367) Men folkeligheten er falsk, og den er ekskluderende.

Antologien som arveoppgjør

Prosjektet ved Syddansk Universitet drøftet både PHs forhold til kulturarven og hans egen status som kulturarv. Hans Hertels prosjekt, nedfelt i biografien og debattboka, bekrefter bildet av PH som moderniseringsagent, kritisk til kulturarv – og samtidig som personifisering av moderne dansk kulturarv, in casu kulturradikalismen.

Kan kulturradikalismen – som per definisjon er kritisk – være kulturarv? I resten av artikkelen tar jeg et skritt ut av debattantologien og ser bidragene i lys av noen faglige perspektiver.

Kulturhistorikeren Anne Eriksen påpeker at akademisk kulturarvforskning har vært opptatt av «å undersøke hvordan det som blir til kulturarv velges ut og formes gjennom kulturelle og sosiale prosesser»; og etterlyser – tross forskning på fenomenene – mer oppmerksomhet om « begrepets grunnleggende politiske karakter», som gjør kulturarv til noe annet enn noe naturlig og naturskapt.

Eriksen melker metaforen og flytter fokus fra arven til arvingene: Ordbruken innebærer ikke bare at kultur gjøres til objekt: «Man blir til et subjekt ved å motta kulturarv. (…) Vi arver, altså er vi.» Dermed blir kulturarv et virkemiddel i identitetspolitikk. Kulturarv er ikke ting, men forhold: «Ordet beskriver vårt eiendomsforhold til tingene og vår vurdering av dem», dvs. en verdsetting: «Og verdsettingen er det vi selv som foretar, ut fra helt nåtidige vurderinger og behov av sosial, økonomisk, politisk og estetisk art.»¹⁹

Hans Hertels PH-biografi og antologi møtte massiv anerkjennelse, og de mange kommentarene viser PHs og kulturradikalismens aktualitet. Alle mener noe om PH – eller i heritage-perspektiv: Alle mener noe via PH, ved å referere til ham. I antologien møtes arvingene. Boka samler et bredt felt av forskere, kulturdebattanter og politikere; den blir nærmest et statusoppgjør fra dansk intellektuell offentlighet. Om noen fraskriver seg arven, er den likevel deres idet de forholder seg til den.

Bøkene blir en moderne dansk verdihistorie, der Eriksens agenda for nåtidige vurderinger og behov – det sosiale, økonomiske, politiske og estetiske – er integrert og aktualisert i PH. Han blir referansen å identifisere seg med – og mot.

«Motstand mot…» som fellesverdi?

Hva er så identiteten? Et gjengs perspektiv er de liberale verdienes internalisering til ubevisst konsens. Friheten er umistelig, men bildet kan også tegnes i svart: kulturradikalismen som basis for en friksjonsfri forbruks- og nytelsesskultur. Men er den da kulturradikalisme?

Vi kunne bruke Freud, for å snakke kulturradikalt: PH forstås først folkelig som id, «det», den farlige og forlokkende driften – og ender (mer i kraft av enn i motsetning til dette?) som nasjonalt superego, overjeg, dvs. det moderne samfunnets normbærer. Jf. PH-bildet både tilhengere og motstandere stadig samles om: at frihet er å være underlagt sine impulser – motsatt hemmende kulturelle normer. Krarup og Langballe slutter fra PHs tradisjonavvisning til hedonisme. Men PHs kantianske basis gjør at dette blir feil.

Om PH selv ble tvunget inn i denne metaforikken, vil han vel heller foretrukket den tredje Freud-instansen – egoet eller jeget – som i en sunn personlighet vokser fram som et selvstendig subjekt, frigjort fra styring nedenfra eller ovenfra. Altså et humanistisk prosjekt.

Arven fra PH kan altså også tolkes som motstand mot bevisstløsheten, det aktive opprør, i tråd med hans kamp mot totalitære krefter til høyre og venstre. Da blir kulturarven ikke konsensen, men et korrektiv til konsensen. Da faller også den populære forestillingen om PH som nytelsesprofet.

Jeg nevnte PH lampens vei fra programmatisk funksjonell gjenstand (lampe og tegn) via betydningstilskrivning som ideologimarkør (tegn) til alminneliggjøring som ubevisst felleseie (igjen lampe). PHs radikale verdier kan sies å gjennomgå en liknende utvikling: fra funksjonell betydning i en kulturkamp, via ideologisk markert fellesreferanse, til noe motstandsløst som favner alle. Men lampen lyser også uten ideologiske konnotasjoner, og de liberale verdiene bærer samfunnet selv om folk tar dem for gitt, enn så lenge.

Det moderne Danmarks idéhistorie kan leses som historien om brytning med et verdisystem, og man kan tolke dette som en kulturradikalisme monopolisert til slapp liberal konsens, eller skjerpe definisjonen, pusse arvesølvet som Seidenfaden, og definere den med Stidsen som en kritisk humanisme å bryne seg mot. Men PHs humanisme er en arv som krever vedlikehold, som ikke forrenter seg og stadig må styrkes med egne midler.

Kulturradikalisme som kulturarv/kanon/kameleon

At kulturarv handler om dagens danske identitet, forklarer det sammensatte og motsigelsesfylte i ettertidas PH-bilde og PH-bruk; jf. Hertels påvisning av hvordan han blir tatt til inntekt for høyst ulike interesser, endog bodysnatches av de politiske grupperinger han sto fjernest fra («Lyset fra PH (1)»).

Seidenfaden måtte hente fram det kulturradikale arvesølvet til islamdebatten. I heritage-perspektiv blir kulturradikalismen her brukt på to måter: Til vern om det flerkulturelle (liberalitet vs. fremmedhatets intoleranse) og til vern mot det (liberalitet vs. det fremmedes intoleranse). Både mot islam og mot islamkritikken. Blir kulturradikalismen da ikke lenger en kanon i betydningen rettesnor, men en kameleon som skifter farge med omgivelsene?

«Kulturradikalismen er blevet til tradition», skrev Rune Lykkeberg i vinter i Politiken.²² Da Fogh Rasmussen kom til makten i 2001, var kulturradikalismen forlatt av de fleste som progressiv posisjon, men institusjonalisert i velferdsstaten:

Skolernes pædagogik var præget af det antiautoritære opgør, pensum i uddannelsessystemet var præget af kulturradikale tanker, og PH-lamperne var ikke noget, man var ideologisk for eller imod. De hænger stadig mange steder.

Det sjove er, at kulturradikalismen, som var kendetegnet ved kritik af tradition og autoritet, selv er blevet tradition og autoritet. Man kan således sige, at vi alle er blevet kulturradikale. Ikke som kritisk position, men som udgangspunkt.

Også kulturradikalismens kritikere hevder frihet og likestilling når de blir utfordret av fremmede, som Dansk Folkeparti konfrontert med islam. Flemming Rose i Jyllands-Posten, avisen som startet karikaturstriden, viser til PH som inspirasjon. «Det er siden blevet til en komisk diskussion om, hvem der har retten til at påkalde sig Poul Henningsen i dag, og hvem der skal holde sig væk», konstaterer Lykkeberg.

Som kritisk position forekommer kulturradikalismen ligegyldig, fordi de toneangivende klasser bekender sig til dens idealer. Og fordi kulturradikalismen ikke har noget analytisk forhold til aktuelle udfordringer som metafysik, historie, religion, faglighed og autoritet.

Men alle er ikke frigjorte og kulturradikale fordi om de toneangivende klasser er det; Lykkeberg viser til forfatteren Yahya Hassan, hvis kritikk er «klassisk kulturradikal» med front mot «religiøst hykleri, latterlig autoritet og skandaløs undertrykkelse»:

Et tankevekkende poeng, men med diskutérbare premisser. Dreier det seg egentlig om to kulturradikalismer? Er det primært det liberale eller det opposisjonelle som konstituerer kulturradikalismen, eller kombinasjonen av de to? Det springende punkt er om dansk majoritetskultur faktisk er kulturradikal, hvis den ikke aktiverer sin anti-totalitære arv mot dagens toneangivende krefter, som ikke kan innkapsles anskuelig til islam.

Mer analytisk utfyllende er idéhistorikeren Niels Peter Skou, som har bidratt til PH-prosjektet ved Syddansk Universitet og mener PH fortsatt er «et ærkedansk kardinalpunkt i søgen efter svar på mange af nutidens problemstillinger».²³ I en perspektivgivende oversiktartikkel om dansk kulturradikalisme spør han hva som skjer når opplysningsprosjektets liberale ideer annekteres i en nasjonal ramme som kulturarv, og kulturradikalismen kanoniseres. Det oppstår en rekke tvetydigheter «når oplysningens universalisme indskrives i en kulturrelativistisk ramme som en partikulær vestlig tradition»:

Skellet mellem konservativt og progressivt, der er en integreret del af oplysningens historieforståelse, kollapser i den forstand, at det progressive bliver konservativt i form af kulturarv og national identitetskonstituent. Det er det, der sker når kulturradikalismen kanoniseres, som det er sket herhjemme. På den måde sker der på samme tid et angreb på kulturradikalismen og en nationalisering af den, og man vil i debatten om forholdet mellem dansk kultur og islam både kunne se islamkritik opfattet som udtryk for en kritik af kulturradikalismen og som en fortsættelse af den.²⁴

Det handler om møtet med det fremmede:

Idealbilledet på «det fremmede» var for Poul Henningsen negeren og den afro-amerikanske kultur. Her kunne han finde foreningen af modernitet, solidaritet med de undertrykte og frigørelse fra den victorianske krops-og dannelseskultur. Alt dette forenedes i jazzen, der blev indbegrebet af den frigørende kunst. Problemet er blot, at det i den muslimske fremmede er ganske let at genfinde elementer af den borgerlige kultur, kulturradikalismen gjorde op med i forhold til kønsroller, seksualmoral, kropskultur osv. Derfor opstår der en konflikt mellem frigørelsesprojektet og toleransen, hvilket især har fået mange tidligere feminister til at melde sig under de anti-muslimske faner.²⁵

Kampen mot skjebnen

Selv tror jeg Marianne Stidsen tar siste stikk. Blant de «aktuelle udfordringer» Lykkeberg med rette anklager kulturradikalismen for ikke å møte analytisk, er det et iøynefallende fravær: markedet.

Har kulturradikalismen seiret seg i hjel? Testspørsmålet er hvorfor PH ikke ble populær for sin radikale fanesak, markedskritikken, etter at kulturradikalismen ifølge observatørene var blitt populær. Himmelen var nådd, men himmelen er som kjent et sted for de døde, og PHs fortvilte fekting tyder på at han ennå ikke var der. Kampen mot markedets umyndiggjøring kompletterer kampen mot tradisjonens umyndiggjøring, og blir dermed kulturradikalisme i ubønnhørlig konsekvens. Slik sett er den stadig potensielt opposisjonell.

Trippelperspektivet fra Kolding-Odense-prosjektet – individet som statsborger, medborger og forbruker – kan i lys av i heritage-forskningen bli en nøkkel til det moderne danske slik det speiler seg i PH. Rollen som statsborger, knyttet til juridiske og politiske rettigheter, er aktualisert av innvandringsdebatten; likeledes rollen som medborger i sivilsamfunnet, knyttet til en substansiell verdimessig identifikasjon. Rollen som forbruker er mindre tematisert, og gir neppe en debattemperatur på høyde med karikaturstriden. I forhold til de tre rollene kan den kulturradikale arven generere både bevisstløs identifikasjon og kritisk aksjon. PHs humanisme blir da en kritisk impuls fordi den i kantiansk ånd vekter det autonome subjekt.

I omtalen av Hertels biografi antydet jeg at det moderne Danmark med PH møter seg selv i døra: en humanistisk arv i uforutsigbart provoserende konsekvens. Det er et poeng antologien kan bekrefte.

Kulturradikalismen utviskes ikke med nødvendighet i slapp konsens. Stidsens aktualisering av PH-arven som en humanistisk motkultur matcher Sigurd Hoels klassiske karakteristikk av kulturradikalismen som «Motstand mot…». PH viser selv til denne arven som våpen: Han identifiserer seg med «en humanitet som ikke er 30, men 3000 år gammel», og påkaller anerekka Sokrates, Platon, Jesus, Kant. Poenget er autonomi, å svekke skjebnens makt: «de sidste stumper af mit liv vil jeg bruge i kampen mod skæbnen og for mennesket». (B509–13)

DEL 3: Modernitet og menneskelighet

Omtalte bøker:

• Bay, Carl Erik: På sporet af PH – arkitekturteori fra Klingen til Kritisk Revy, Aarhus: Arkitektskolens Forlag 2012,166 [+18] s. [«Lyset fra PH (3)»]

• Hertel, Hans: PH – en biografi, København: Gyldendal 2012, 566 s. [«Lyset fra PH (1)»]

• Hertel, Hans (red.): Poul Henningsen dengang og nu. Lysmageren i nyt lys. En debatbog redigeret af Hans Hertel, København: Gyldendal 2012, 428 s. [«Lyset fra PH (2)»]

Annen litteratur:

• Eriksen, Anne: Kulturarv og kulturarvinger, Nytt Norsk Tidsskrift 3–4/09.

• Lykkeberg, Rune: Kulturradikalismen er blevet til tradition. De toneangivende klasser bekender sig alle til idealerne, Politiken 07.12.13.

• Projektbeskrivelse. PH og den danske kulturarv., Syddansk Universitet u.å.

• Skou, Niels Peter: «Kulturradikalismen og dens kritikere», i Borup, Anne og Jørn Guldberg (red.): Kulturmoderniseringens paradokser. Studier i PH’s kulturbegreber, kritikk og praksis, Odense 2009.

• Ågotnes, Hans-Jakob: Kulturarv og kulturelt mangfald.’Heritage studies’ som internasjonalt forskingsfelt. Foredrag i regi av prosjektet «Kulturarv, forsking og formidling» (KAFF), Lillehammer høsten 2007. Publisert på KAFFs nettsted 15.10.08.

Noter

¹ I de tre Salongen-artiklene refererer B til sidetall i biografien (Hertel: PH – en biografi ); D til debattboka (Hertel (red.): Poul Henningsen dengang og nu ) og A til arkitekturboka (Bay: På sporet af PH ). Seminarrekka ved Københavns Universitet, som debattboka bygger på, er også tilgjengelig som podcast (audio) og video (video). Itunes: pocast (audio), video (video). Hør også Hertels omtale av biogfrafiprosjektet i dansk radio: «Rasmus modsat med civil courage», 17.10.11.

Om Kolding-Odense-prosjektet, se «Projektbeskrivelse. PH og den danske kulturarv», u.å. Bøker fra prosjektet på Syddansk Universitetsforlag. Carl-Erik Bay og Hans-Christian Jensen (red.): Tradition og modernisme. Indfaldsvinkler til PH (2008); Jørn Guldberg og Niels Peter Skou (red.): Kritik og formidling. Studier i PH’s kulturkritik (2008); Anne Borup og Jørn Guldberg (red.): Kulturmoderniseringens paradokser. Studier i PH´s kulturbegreber, kritik og praksis (2010); Jørgen Dines Johansen: Redskab og musik. Om PH’s viser og vers (2011). Dines Johansen har et kapittel som direkte treffer kulturarv-tematikken og Hertels dengang/nu-vinkling: «PH’s mærkesager og deres nutidige relevans», som viser hvordan en rekke kulturradikale temaer aktualiseres hos PH. Sist utkomne publikasjon fra prosjektet er Bay 2012.

² Jf. PH-presentasjonen i «Kanon for design og kunsthåndværk», Kunstindustrimuseets skoletjeneste. PHs kanonstatus bekreftes på Udenriksministeriets infoside, der han som i sin tid fikk i oppdrag fra ministeriet å lage propagandafilm for Danmark, nå inngår i Danmarks offisielle propaganda.

³ Kulturkanon, 2006, s. 76, referert i D19. Rune Lykkeberg, forfatter av Kampen om Sandhederne (2008), nå kulturredaktør i Politiken , framhever også den danske kanon som radikal: «Når det gjelder kanonene: Demokratikanon, litterær kanon og så videre… jeg skjønner ikke hvorfor venstresiden har så mye imot dem. (…) Og det bildet som kommer ut av kanonene er verken Grundtvigs eller Søren Krarups Danmark. Det er absolutt ikke Dansk Folkepartis Danmark. Nei, det er modernitetens Danmark! Det er Poul Henningsen, det er Klaus Rifbjerg, alle de kulturradikales viser, sanger, og filmer.» Kampen om sannhetene, intervju ved Lasse Midttun, Morgenbladet 10.07.09.

⁴ Heritage-tematikken har eskalert i internasjonal forskning fra rundt årtusenskiftet. Også i Norge har vi fått en rekke arbeider om kulturarv-begrepet, jf. bl.a. prosjektet «Kulturarv, forsking og formidling» (KAFF), avsluttet 2009. I Hans-Jakob Ågotnes’ oversiktsartikkel gjenfinner vi Lowenthals poeng: «Ein gjennomgåande synsmåte i forskingslitteraturen om kulturarv er at dei perspektiv vi ser det fortidige ut frå, og dei kontekstar vi set det inn i, i prinsippet er samtidsbestemte. Forsking om kulturarv burde begynna i samtida – og innafor det fleirfaglege feltet heritage studies gjer den nettopp det. ’Kulturarven’ representerer kulturelle verdiar som er rådande i samfunn og grupper. Det er ikkje dei objekt vi identifiserer som kulturarv som skaper desse verdiane, det er vi som har tilskrive dei våre verdiar.» (Ågotnes 2008. Mer om prosjektet her.) Se også Anne Eriksens nærliggende refleksjon over begrepsbruken: Hun viser bl.a. til UNESCOs konvensjon for beskyttelse av immateriell kulturarv fra 2003, der det heter at kulturarven både overføres og stadig gjenskapes av fellesskap/grupper, og gir disse «a sense of identity and continuity». Fokus flyttes dermed fra tingene selv til vårt forhold til dem, fra arven til arvingene, noe jeg kommer tilbake til i slutten av artikkelen. (Eriksen 2009) Om kulturarv i dansk kontekst, se Bernard Eric Jensen: Kulturarv – et identitetspolitisk konfliktfelt (Kbh. 2008).

⁵ Prosjektet tok sats nettopp i PH som inkarnasjon av det moderne danske: «(…) en antagelse om, at hans løbebane som kulturkritiker, formidler og producent manifesterer en intellektuel habitus, der inkarnerer typiske og karakteristiske udviklinger, strømninger og modsætninger i 20. århundredes danske kultur. Dermed kan Henningsens kritiske forfatterskab og kulturelle produktion opfattes som en privilegeret kilde til forståelse af væsentlige emner i relation til forvaltningen af kulturarven og dennes rolle i overgangen fra traditionssamfundets værdisæt til den moderne velfærdsstat og et moderne civilsamfunds normer og værdier.» «Projektbeskrivelse. PH og den danske kulturarv», u.å.

⁶ De tre aspektene har vært mer framme i dansk enn norsk debatt, ikke minst i utdanningssammenheng. Pedagogen Ove Korsgaard uttrykker det slik: «Statsborgerskab refererer primært til individets juridiske og politiske status, mens medborgerskab mer refererer til individets opfattelse af identitet og tilhørsforhold.» Ove Korsgaard m.fl. (red.): Medborgerskab: et nyt dannelsesideal?, Fredriksberg 2008, s. 25. Begrepsparet er fruktbart for å fange karakteren av PHs demokratiske engasjement, hvor det tredje aspektet, forbrukeren, også står sentralt.

⁷ Prosjektbeskrivelsen spekulerer fritt i PHs potensielle posisjon: «Der kan ikke være tvivl om, at Henningsen resolut ville have blandet sig i den igangværende kanon-debat – enten for at kritisere projektet ved (med højtidelig ironi) at fremsætte sit eget forslag til lister og evt. foreslå kanon-rækker for alt mulig andet end de officielle, finkulturelle områder, eller for at karakterisere projektet som udtryk for en defensiv, kulturkonservativ desperation. (…)» «Projektbeskrivelse. PH og den danske kulturarv», u.å.

⁸ Boka er Georg Metz’ samtidssatire Et frisk pust eller Rottefængeren i Rosenbedet (2005), som tar opp nasjonalistenes aversjon mot kulturradikalismen.

⁹ Når det gjelder selve begrepet kulturradikalisme, viser jeg til foreløpige definisjoner i forrige Salongen-artikkel, «Lyset fra PH (1)», som vil bli fulgt opp av drøfting i neste artikkel, «Lyset fra PH (3)».

¹⁰ Kjeld Holm: Mesterlige kæmpeværker skildrer også bagsiden af PH, Politiken 18.10.12.

¹¹ Sigurd Hoel: «Motstand mot… Kulturradikalismens fremtidsproblemer – i revisjonens tegn», Politiken 15.05.55. Jf. forrige Salongen-artikkel, Lyset fra PH.

¹² For den som vil grave i dette sporet, anbefales Staffan Källström: Framtidens katedral. Medeltidsdröm och utopisk modernism (Stockholm 2000), som drøfter middelalderfascinasjonen i 18- og 1900-tallets kultur og setter Bauhaus-bildet inn i en idéhistorisk kontekst.

¹³ Vi gjenkjenner her Torunn Borges kritikk av norsk kulturradikalisme, som jeg tar opp i tredje artikkel.

¹⁴ Det er ellers ingen underdrivelse å si at PH var kritisk til kulturarv i tradisjonell forstand; han kalte f.eks. Nationalmuseet et magasin med ting til henting av Frelsesarmeen (B76).

¹⁵ Anne Borup, som døde i 2010, var lektor i dansk litteratur og kulturøkonomiske studier ved Syddansk Universitet. Hennes tverrfaglige forankring er typisk for deltakerne i PH-forskningen, både Kolding-Odense-prosjektet og Hertels antologi. Borup bidro begge steder. – I en historisk kontekstualisering kunne det også ligge nær å peke på Franfurterskolen med Horkheimer og Adornos kritikk av kulturindustrien, noe som ikke tematiseres i Hertels biografi og antologi.

¹⁶ Jf. idealiseringen av «negeren i os alle», «Lyset fra PH (1)».

¹⁷ Støvrings poeng kan minne om Krarups og Langballes anklage om absolutering av demokratiet i retning av totalitarisme – en utvidelse fra det formale til det substansielle som også kunne tolkes positivt; jf. Hal Koch om nødvendigheten av et konkret kulturprogram som motvekt mot den totalitære nazismen. («Lyset fra PH (1)»)

¹⁸ Prosjektet formulerte sin interesse slik: «Kulturarvens status og funktion i relation til den kulturelle moderniseringsproces, som Poul Henningsen er aktør i – som kulturtænker, som kritiker og formidler og som oplevelsesorienteret kulturproducent. Henningsen ses her i et dobbelt optik: som kritiker og kommentator henholdsvis som en del af kulturarven.» – «Projektbeskrivelse. PH og den danske kulturarv», u.å.

¹⁹ Eriksen 2008.

²⁰ Litteraturviteren og kritikeren Erik Skyum Nilsen kalte biografien «en milepæl, ikke blot for studiet af PH og hans tid, men også for dansk humanistisk forskning». Skyum Nilsen: Den omfattende ensomme ånd, Information 19.10.12. Et utvalg omtaler: Nils Gunder Hansen: Ud af myten og ind i historien, Kristeligt Dagblad 24.10.12, . Mads Kastrup: Rigsvækkeren, Berlingske Tidende 17.10.12. Hans Hertel intervjuet av Jeppe Bangsgaard: «Jeg finder mange fejl og bagsider hos PH», Berlingske Tidende 24.02.13, Og litt malurt: Allan de Waal: PH til afklapsing hos HH, Information 23.10.12, .

²¹ Jf. Dansk Folkepartis valgvideo fra 2011, «Jeg er Danmark», som spiller på to hester: først kulturarven som partikulær nasjonal tradisjon, deretter som universelle liberale verdier. http://www.youtube.com/watch?v=MmMnnazW7dM.

²² Lykkeberg 2013. Da Lykkeberg tiltrådte som kulturredaktør i Politiken, kulturradikalismens gamle flaggskip, ble han spurt av avisens nettredaktør om han selv innerst inne var kulturradikal: «Jeg er det i den forstand, at vi alle sammen er det. (…) Det er en kulturarv, vi er vokset op med. Det er noget, vi må forholde os kritisk til. Det er ikke en politisk position for mig. Det er en præmis, og derfra diskuterer man. Derfor ser jeg ikke kulturradikalismen som en løsning på mange af vores problemer, men som udgangspunkt.»

Referert av Niklas S. Hessel og Søren K. Villemoes: Konsensus om sandhederne, Vagant 3/2013.

²³ Intervju på videnskab.dk: PH slår stadig gnister, 04.05.2009. Skou bidro bl.a. som medredaktør av antologien Kritik og formidling. Studier i PH’s kulturkritik, og har skrevet doktoravhandling om PHs demokratiforståelse: Fra samfundsbygning til personlighedsdannelse. Demokratiske kulturbilleder hos Poul Henningsen 1921-1955, Syddansk Universitet 2010.

²⁴ Skou 2012, s. 341.

²⁵ Skou 2012, s. 342.