MENNESKET OG DYRET.
EN KOMMENTAR TIL RILKES 8.ELEGI 

Jeg skal si litt om mannen og verket, men primært skal det handle om den åttende elegi – det er i alt ti – der temaet er menneskets vesen sett i lys av dyrets. Det er tale om «kreaturen», et ord som tidligere ble brukt om storfe og småfe, på norsk «krøttera». Men her gjelder det ikke bare de nære, tamme dyr.

En elegi skal definitorisk være en klagesang. Den personifiserte Klage finnes i den tiende elegi, som er en vandring inn i dødsriket, og en sørgmodig tone merkes også i den åttende. Men språkets intensitet løfter leseren bort fra all nedstemthet.

Først noen glimt av enkelte trekk ved dyr-menneske-relasjonen, et bakteppe som burde gjøre det lettere å se det radikale i Rilkes visjon. Elegien er så kompakt at den umiddelbart kan virke utilgjengelig, derfor velger jeg å sitere den til slutt.

Et bakteppe

Dyr dominerer i de forhistoriske hulemaleriene. Det hittil eldste funn (i Sulawesi, Indonesia), skal være mer enn 45 000 år gammelt. Man antar gjerne at disse fremstillingene har spilt en rolle i magiske ritualer knyttet til jakt, men det kan jo spekuleres annerledes. Kan «Ærefrykt for livet» være et moderne uttrykk for den elementære og grunnleggende religiøse fornemmelse? Helt frem til vår tid har mennesker kjent seg styrket ved identifikasjon med totem-dyret. I moderniteten er slik identifikasjon umulig, noe som i høy grad bekreftes i Rilkes elegi.

Til gjengjeld er dyr gjort til symboler for så mangt. I historisk tid har samfunnets mektige sett imposante dyr som passende uttrykk for egen herlighet. Den tohodede ørn, velkjent fra flere øst-europeiske land, stammer fra det bysantiske riket men kan spores tilbake til bronsealderen. Også Tyskland og USA foretrekker ørnen, mens man her i landet har holdt seg til løve med øks i riksvåpenet siden 1200-tallet.

Dyreskikkelser er fremtredende i hinduismen. Vishnu, som opprettholder kosmos ved å inkarneres i en rekke avatarer, viste seg først som fisk, deretter som skilpadde. Disse bisto livet gjennom store farer i denne verdens første faser. (Evolusjon er ingen provokasjon for hinduismen.) Dessuten har hinduene Ganesh, guden med elefanthode som kan rydde unna praktiske hindringer på menneskets vei. Apeguden Hanuman blir æret og elsket for sin usvikelige trofasthet mot Rama og Sita.

I den kristne tradisjon er menneskeskikkelser med dyriske trekk alt annet enn guddommelige. Djevelen er ofte blitt fremstilt som en mann med bukkehorn og hale, det vil si demonisert livskraft.

Synet på dyr nådde et lavmål i Vesten på 1600-tallet, preget av tidens nye vitenskap. Dyr kunne oppfattes som kompliserte maskiner, uten sjel, derfor uten følelser av noen art. Nicolas Malebranche sier det eksplisitt, kanskje har også Descartes trukket den konklusjonen. Dette er et ekstremt kontraintuitivt syn som det er vanskelig å ta alvorlig, likevel har man behandlet dyr som om Malebranche skulle ha rett. I dag blir dyreplageri fordømt, men Vesten fastholdt lenge et skjevt blikk på India – en håpløst konservativ kultur med irrasjonelle trekk. Inntil nylig var det progressivt rosverdig å slakte hellige kuer. Men ikke i dag, for nå er de progressive kuene de helligste.

Diktere kan uttrykke gjenkjennelse også ved arter uten noe som ligner våre mentale tilstander. Bevegelser kan være nok. Ta en snegls følehorn der de rulles ut og trekkes tilbake, rulles forsiktig ut igjen: «... störningar och tveksamhet ... Vad den liknar mig själv i mitt sökande!» skriver Tomas Tranströmer («Østersjöar», del V).

Gjenkjennes det menneskelige ved dyret eller det dyriske ved mennesket? I siste tilfellet har det dyriske et dårlig rykte, for da fryktes det primitive, før-sivilisatoriske og før-moralske. I Rilkes åttende elegi er slik frykt fraværende, i likhet med all symbolikk.

Uten inspirasjon ingen elegi

Rainer Maria Rilke (f.1875 i Praha – d.1926 ved Montreux) var en rastløs person, stadig på reisefot gjennom Europa. Han satte store krav til omgivelsene, stedets ånd var visst vesentlig for inspirasjon. Slott og herregårder var best egnet, og det manglet ikke på aristokratiske invitasjoner. Rilke oppholdt seg lenge i Paris, ble nær venn av Auguste Rodin og hans sekretær en kort tid. En beundrende monografi om Rodins verk gir innblikk i Rilkes eget syn på Natur og Kunst. Rodin var den andre faderskikkelse i hans liv. Tidligere hadde han sammen med Lou Andreas-Salomé reist til Russland og oppsøkt Tolstoj, som var den første. Rilke tok tidlig avstand fra kristendommen, men Tolstojs omforming av den til ren etikk var ikke Rilkes sak. I stedet ble han fascinert av grevens trang til å være bonde.

Som kjent var det velstående borgere som oppdaget verdien av vill natur og dyrs spontanitet, en av urbanitetens viktigste bidrag til moderne kultur. Geitekillingers formålsløse hopp og sprett uttrykker den rene livsglede, følgelig er det er en like formålsløs glede ved å betrakte dem. Jo færre som yrkesmessig har med dyr å gjøre, desto sterkere fremheves det terapeutiske ved nærhet til dem.

Det er riktignok mulig å påpeke formål ved alle prosesser og hendelser i den levende natur. Ungdyrs lek skal være forberedelser til kamp, i hvert fall nødvendig trening av muskulaturen, og formålet med terapi er opplagt. Vil formålsrasjonell tydning av alt levende føre til at vi kjenner oss hjemme i verden? Spørsmålet reises i den første Duineser-elegien, og peker frem mot den åttende.

Elegienes tilblivelseshistorie er eiendommelig. De ble påbegynt i 1912 i slottet Duino ved Adriaterhavet, derav tittelen. Så gikk mange år uten nødvendig inngjevnad (et godt nynorskord). Den inntraff i 1922 da Rilke oppholdt seg i Chateau de Muzot i Sveits. Den åttende elegi ble til i løpet av et par dager. Ettersom «Sonette til Orfeus», det andre hovedverket, i sin helhet ble skrevet samtidig, er det forståelig at Rilke erindret dager med «stormende» kreativitet.

Han hadde tidligere skapt mange formfullendte dikt; Duineser-elegienes språklige skjønnhet er egenartet for dem. Setningsmelodier hjelper øret i møte med underlige, noen ganger bisarre syntaktiske konstruksjoner. Elegienes språk er ytterst konsentrert, med innslag av knuter som rytmisk løser seg opp. Det er som å lytte til en tale som lenge har vært overdøvet av prat. Selvsagt lyder det fremmedartet.

Mennesker kan være «de elskende» eller «helten», men særlig i den åttende elegi artikuleres det menneskelige som «vi» og belyses ved andre eksistensformer, ved siden av dyret fremfor alt engelen. Det er igjen fare for moraliserende misforståelse. Engelen kunne oppfattes som moralsk fullkommen, dyrets amoralske natur som et varsel om «bestialske» muligheter. Slike tanker spiller ingen rolle her. Det finnes ingen moralske synspunkter i elegiene.

Rilkes engel er ikke kristendommens. En budbringer eller en skytsengel er det ikke tale om, og slett ikke bevingede småbarn, de såkalte putti. Da heller engelen i islam, skriver Rilke i et berømt brev til den polske oversetteren. Han forklarer ikke hvorfor.

Rilkes engel er ren og skjær værensintensitet. Det utdypes i elegienes mest strålende, man kan trygt si overveldende passasjer. For vi overveldes av engelen. I lys av den er menneskelig liv skyggeaktig. Engler vet ofte ikke vet om de omgås levende eller døde, sies det et sted. Forskjellen er ubetydelig. Avstanden mellom menneske og engel fremheves i elegienes første setning: «Hvem, hvis jeg skrek, hørte meg da i englenes ordner?» Bare her antydes et hierarki. Ellers er englene ett vesen, den ene står for dem alle.

Den niende elegi slår an toner som minner om Nietzsches Bleibt der Erde treu. (Forbli trofast mot jorden). Her er tanken ikke rettet mot overtro på det overnaturlige. Elegienes trofasthet er å fastholde en opprinnelig undring over tingene, leve i en verden der det synlige liksom lengter etter å bli opptatt i menneskelig inderlighet og der bli intensivert til det usynlige. Den åttende elegi utsier at mennesket ikke makter slik transformerende trofasthet. Bare engelen makter det.

Å lytte til den åttende elegi

LES OGSÅ:
HVA SIER DYRENE?

I denne elegi – blant de språklig lettest tilgjengelige – er engelen fraværende. Vår eksistens belyses utelukkende ved kontrast til dyrets. Vi er reflekterte, «snudd om». Dyrets bevissthet er uten refleksjon, uten ego-orientering. Engelens intensitet strømmer i en lukket krets, dyret er ren åpenhet. Følgelig kan det fornemme mye det ikke forstår. Spørsmålet var om vi kan kjenne oss hjemme i en altomfattende formålsrasjonalitet, og allerede i første elegi antydes et svar: «... de våkne dyr merker det nok, at vi ikke er helt tilforlatelig hjemme i den tydede verden.» Også mennesker kan merke at noe skurrer uten å forstå hva det er. Det kan føre til en intellektuell uro som er ukjent for dyret, og nå ville det være en ny misforståelse å tenke på dyret som et anti-intellektualistisk ideal. Dyret kan nok kjenne usikkerhet, men den er ikke som vår, likevel kan det kjenne «et stort tungsinns tyngde og bekymring». Dyret står oss naturlig nok nærmere enn engelen.

Rilke har i et annet dikt, «Der Panther», formulert en rystende innlevelse i et dyrs skjebne. Panteren er innesperret i et trangt bur i en zoo. Man glemmer ikke så lett glimtene Rilke gir av villdyrets blikk der det vandrer frem og tilbake i buret. Her finnes bare tusen gitre, og bak gitrene ingen verden – en ofte sitert linje i diktet. Blikkets åpenhet er blitt fratatt dyret i fangenskap. Å frata et villdyr friheten er verre enn å drepe det. (En så bastant formulering er naturligvis uhørt i diktet.)

Engelens utenompoetiske eksistens kan betviles, men man leser den åttende elegi med visshet om at dyr faktisk finnes. Det er en faktisitet som trekkes inn i språkets transcendens uten å bli absorbert fullstendig. En flaggermus er en brist i porselen men også virkelig virrende gjennom luften i skumringen.

Evolusjonen har sørget for at dyr oppfatter omgivelsene slik det er gunstig for deres overlevelse. De lever i en gitt verden, mens vår verden er preget av tydninger som reflekteres, modifiseres og noen ganger forkastes. Det synes naturlig å slutte at vi lever i frihet mens dyret er ufritt. Elegien ser det omvendt. Dyrets bevissthet er ikke besatt av refleksjoner, følgelig lever det i åpenhet. Vi derimot er henvist til våre egne konstruksjoner og dekonstruksjoner. (Vi er ikke helt tilforlatelig hjemme i den gjeldende orden ...) Elegien antyder ikke at poesi kan skape noe som ligner dyrets åpenhet. Det åpne finnes heller ikke i faktisiteten, som alltid er «overfor». Det er vår «skjebne» å alltid være overfor, sies det. Døden er det ultimate overfor. Vi lever i uopphørlig avskjed – elegiens siste ord. Dette er hint om forskjellen mellom en endelig og en uendelig verden. Følgelig er det vår skjebne å ikke fatte eller gripe dyrets uendelige åpenhet, som poesien kan vise til, åpenbart på menneskelig vis. Ingen symbolikk: Det blir misvisende å si at dyret står for en mangel ved mennesket.

LES OGSÅ:
Å TENKE DIKTERSK 

Det er nærliggende å tenke på elegiene som et metafysisk verk. Men med Heidegger kan vi spørre om ikke en lyttende holdning til ord kan åpne for noe som skjules av metafysikkens begreper. Ta en passasje som denne: «For nær ved døden ser man døden ikke lenger/men stirrer ut, med dyrets store blikk kan hende».

Her kan man lese at kanskje har et døende menneske et dyrisk blikk. En brutal, nedverdigende tanke? Men det er noe annet som høres, som straks virker inn på det leste, slik at innvendingen faller bort. Når en påstand fremsettes i lyrikk, får den en svevende status, noe som ofte skyldes at det hørte ikke sammenfaller med det leste. «Men husk at også Jorden er en stjerne!» skrev Arnulf Øverland. («Til en misantrop») Det stemmer ikke, Jorden er en planet. I diktet kan det likevel stemme.

Asbjørn Aarnes fremhevet poesiens «ugjensigelighet»: det kan ikke sies på annen måte. Enhver tolkning er en kommentar, og det finnes en uoversiktlig stor kommentarlitteratur til Rilkes elegier. Jeg har kommentert nok, det er på tide å gi ordet til dikteren.

Her kan man bli kjent med originalteksten. 

Verket er blitt oversatt til dansk av Thorkild Bjørnvig og til nynorsk av Åsmund Bjørnstad. Etter vink fra dem har jeg forsøkt en oversettelse til riksmål. Nylig har også Jon Fosse publisert en oversettelse.

Den åttende elegi

Tilegnet Rudolf Kassner

Kreaturen ser med alle øyne 
det åpne. Kun våre øyne er
som dreid om og stilt opp som feller
rundt om den frie utgang.
Det som er der ute, vi kjenner det fra dyrets
åsyn alene; for selv det lille barnet
snur vi om og tvinger det, så det i tilbakeblikk
ser allting formet, ikke det åpne, det
som er så dypt i dyrets ansikt. Fri for død.
Den ser bare vi; det frie dyr
har alltid undergangen bakom seg
og foran Gud, og hvis det går, så går det
i all evighet, slik fontener går. 
     Vi har aldri, ikke en eneste dag,
det rene rom foran oss, der blomster
uendelig åpner seg. Alltid er det verden
og aldri ingen steds uten Ikke: det rene,
uovervåkede, som man ånder og
uendelig vet og ikke begjærer. Et barn
fortaper seg stille i det og blir
rykket tilbake. Eller det dør og er det.
For nær ved døden ser man døden ikke lenger
og stirrer ut, med dyrets store blikk kan hende.
Elskende, om ikke den andre sperret for synet,
er nær ved og undres ...
Som ved et feilgrep finnes en åpning
bak den andre ... men bakenfor
kommer ingen, og igjen er verden alt.
Alltid vendt mot skapelsen ser vi
i den kun en speiling av det frie,
som vi fordunkler. Eller at et dyr
stumt ser opp og rolig ser igjennom oss.
Dette er skjebne: være overfor
og intet annet og alltid overfor.

Om bevissthet av vårt slag var i det
sikre dyret der det kommer mot oss
i en annen retning –, ville det rive oss rundt
med sin forvandling. Men å være er for det
uendelig, ubegrepet og uten blikk
for egen tilstand, rent, slik som dets utblikk.
Og der vi ser fremtid, der ser det Alt
og ser seg selv i Alt og er for alltid hel.

Og dog finnes i det vaktsomt varme dyr
et stort tungsinns tyngde og bekymring.
For ved dyret også hefter det
som ofte overvelder oss, - erindringen,
som om det man higer etter
allerede engang var nærmere, mer trofast
og uendelig ømt forbundet. Her er alt avstand,
mens det der var åndedrag. Etter det første hjemsted
blir det andre tvekjønnet og trekkfullt.
     O salig er de ørsmå dyr,
som forblir i skjødet der det bæres frem,
o myggens lykke der den hopper i sitt indre,
selv når bryllup feires: for skjød er Alt.
Og se fuglens halve sikkerhet,
den som fra første stund vet begge, nesten,
som var den en etruskers sjel,
en av de dødes, som rommet mottok,
dog med den hvilende figur som lokk.
Og hvor bestyrtet er vel den som fødes til å fly
og stammer fra et skjød. Den virrer gjennom luften
som forskrekket ved seg selv, lik bristen i en kopp.
Slik flenger flaggermusens spor igjennom kveldens porselen. 

Og vi: tilskuere, alltid, overalt,
vendt mot alt og aldri utover!
Det overvelder oss. Vi skaper orden. Det løses opp.
Vi ordner atter og blir oppløst selv.

Så hvem har dreid oss om, slik at vi
hva enn vi gjør, har holdningen til en
som vandrer bort? Slik han på det siste
høydedrag, enda en gang med utblikk
over hele dalen, vender seg, stanser opp, bier -,
slik lever vi i uopphørlig avskjed.