WOLLENSTONECRAFT OG NAKENHET I KUNSTEN

Mary Wollstonecraft, forfatteren og filosofen som allerede på 1700-tallet tok til orde for å gi kvinner bedre utdanning og plass i landets styrende organ, har omsider blitt hyllet med sin egen statue. Dette har vist seg å skape debatt. Kunstneren Maggi Hambling har nemlig valgt å skape en naken og tilsynelatende idealisert skulptur. Når ett av de største feministiske prosjektene i kunstverden har vært å utfordre den nærmest hegemoniske bruken av nakne kvinnekropper i kunst, er det ikke rart det blir bråk. «Would a man be ‘honoured’with his schlong out?» spør noen seg, og det påpekes at man ikke finner mange nakne statuer av kjente historiske menn.¹ Dette poenget er spesielt relevant om man tar Wollstonecrafts betydning for den feministiske bevegelsen i betraktning.

Bak skulpturen står organisasjonen Mary on the Green, som har hatt som mål å reise en offentlig statue eller kunstverk til ære for Wollstonecraft. Foreninga skriver at de ønsker å bruke statuen til å skape debatt og oppmerksomhet rundt henne. Minnesmerket skal være et «håndgripelig sted» der man kan dele Wollstonecrafts ideer og visjoner, og hennes «fysiske nærhet» skal være til inspirasjon for de unge.² Generelt forventer man at minnesmerker utrykker et fysisk nærvær av den som minnes.³ Som vi skal komme tilbake til, blir dette fysiske nærværet mindre tydelig fordi statuen likevel ikke representerer Wollstonecraft i person. Tilnærmingen til skulpturen som figurativ, men ikke representativ for Wollstonecraft, vil vi se skaper flere utfordringer for Hambling.

I dette essayet vil jeg undersøke hvordan Hamblings skulptur stiller seg i den feministiske debatten om nakenhet i kunsten, og hva det er som gjør skulpturen kontroversiell. Møtet mellom publikums mottakelse og kunstnerens intensjon med skulpturen byr på konflikter. Begge parter har en forventning om at skulpturen må bryte tradisjoner og konvensjoner, men har, ser det ut til, forskjellige konvensjoner i mente.

Om skulpturen

Skulpturen viser en stående kvinnefigur i sølvbelagt bronse. Den stiger opp fra en abstrakt og organisk form, som kan beskrives som virvlende eller skyaktig. Figuren er naken, i rak og rett positur. Den virker dessuten slank og veltrent. Ifølge organisasjonen bak skulpturen, skal kunstnerens intensjon være å avbilde en «everywoman» som er beredt til å erobre verden, og visuelt kommunisere utfordringene Wollstonecraft møtte i sin samtid.⁴ På statuens sorte og tilnærma kubiske sokkel, finner vi inskripsjonen «For Mary Wollstonecraft – 1759 – 1797» på en side, og sitatet, «I do not wish women to have power over men, but over themselves», henta fra hennes bok A Vindication for the Rights of Women. På en tredje side finner vi en kort tekst om hvem som har reist statuen.

Kritikken av statuen i all hovedsak todelt. For det første kritiseres skulpturen for å ikke innfri forventningene om å representere Wollstonecraft selv. Statuen representerer nå den alminnelige kvinne, og reiser seg fra resultatene av sine tidligere forgjengeres kvinnekamp.⁵ Jeg vil hevde den kan leses som en opphøyd idé eller som en allegori for kvinnekamp. Publikum, som på sin side forventer et portrett av Wollstonecraft, viser til et ønske om å bøte på at så lite som 3% av minnesmerkene i London viser ikke-kongelige kvinner.⁶ For det andre dreier kritikken seg om at nakenhet, etter feminismens inntog i kunstverden, har blitt et omdiskutert tema. Som påpekt innledningsvis, ville det vært overraskende om noen lagde en tilsvarende mannlig statue.

The nude og the naked

Det er kanskje kunsthistorikeren Kenneth Clark som i størst grad har forma den moderne debatten om nakenhet i kunst – i det minste utgjør han et godt utgangspunkt for en slik debatt. I 1953 ga han ut boka The Nude – A Study of the Ideal form, hvor han mener å identifisere to former for nakenhet: «The nude» og «the naked». Den sistnevnte formen for nakenhet er for Clark den private og avkledde formen. Vi forbinder den med å være flau og skamfull. Begrepet «the nude» henspiller derimot på en dannet form for nakenhet, og har ifølge Clark ingen følelse av ubehag knytta til seg.⁷ Slik jeg leser Clark, vil jeg hevde at han her setter ord på en konvensjon for bruk av nakenhet i kunst. Konvensjonen har røtter i gresk kunst, men brukes gjennom hele kunsthistorien. Fordi kategorien «the nude» er reservert for aktmotiv i kunsten, vil vi se at det er innenfor disse rammene kritikerne plasserer Hamblings skulptur.

Hva skal til for at en naken kropp i kunsten skal kvalifisere til å være en «nude»? Og hva betyr det at kroppen er idealisert? Oppsummert kan vi finne to sentrale kjennetegn på Clarks «the nude». Clark siterer Aristoteles, som sier at kunsten skal fullføre det naturen selv ikke får til.⁸ I praksis betyr dette at kunsten skal idealisere formene i naturen. Det første kjennetegnet er altså en etterstrebelse av en ideell kropp. For det andre skal en naken fremstilling etterstrebe å ha noe spirituelt eller gudommelig over seg. På grunn av sin idealiserte og gudommelige form settes den nakne kroppen utenfor vår rekkevidde i tid og rom.⁹ Den gjøres opphøyd og uoppnåelig, og blir noe større enn enkeltmennesket.

Fra et feministisk perspektiv er disse kriteriene problematiske, slik Lynda Nead argumenterer for i sin bok The Female Nude – Art, Obscenity and Sexuality. Ett av hennes sentrale argument er at Clarks skille mellom «the nude» og «the naked» til sjuende og sist fungerer som en kontrollerende faktor over kvinnelig kropp og seksualitet.¹⁰ Årsaken til dette er at skjønnhetsidealene vil definere og filtrere hvordan kvinnelig kropp, seksualitet og identitet skal fremstilles i kunsten.¹¹ Videre argumenterer Nead for at det er en tydelig forskjell i hvordan Clark omtaler nakne statuer av kvinner og menn, hvor de mannlige statuene legitimeres etter andre ideal.¹² Når det gjelder kvinnekroppen, snakker vi på en side om den private og obskøne kropp, som vi må forstå peker i retning mot det pornografiske og upassende. På den annen side snakker vi om en dannet og idealisert kropp vi streng talt ikke finner i virkeligheten.¹³ Til sist, kan vi også legge merke til at selv Clark innrømmer at det finnes spor av begjær mellom betrakter og en slik naken fremstilling.¹⁴ Dette blir spesielt problematisk når kjønnene jo fremstilles forskjellig.

Er Neads kritikk også anvendelig på Hamblings statue? Jeg vil hevde skulpturen oppfyller begge kjennetegnene jeg har identifisert for Clarks begrep «the nude», og den rammes dermed av Neads kritikk. Det spirituelle eller gudommelige kjennetegnet, kan vi argumentere for at den oppfyller ved å skulle representere en «everywoman». Skulpturens kropp ser dessuten ut til å være idealisert og uten særpreg. Hambling selv sier at «as far as I know, she’s more or less the shape we’d all like to be» og innrømmer dermed figurens kropp som et idealisert forbilde.¹⁵ At skulpturen er idealisert, kunne vi enkelt begrunnet med at den jo ikke er et portrett. Da er det vanskelig å legge inn særtrekk. Videre forsvarer Hambling sin nakne skulptur ved å ytre et ønske om å bryte det hun omtaler som en viktoriansk tradisjon for å lage portrettskulpturer på sokkel.¹⁶ Hun hevder at klær vil tidfeste en figur, og at nakenhet derfor er et nødvendig virkemiddel for å ikke tidfeste skulpturen.¹⁷ Kunstnerens intensjon med den tidløse nakne skulpturen er altså å avbilde noe som er større enn enkeltmennesket.

Denne argumentasjonen faller godt sammen med Clarks analyse av nakenhet i kunsten, og hun benytter slik sett en tradisjonell mekanisme i kunsten. Spørsmålet er om denne konvensjonen likevel kan benyttes innenfor feministiske rammer, uten å virke kontrollerende.

Kan vi finne igjen en slik argumentasjon hos Wollstonecraft? For Wollstonecraft er det viktig at man først og fremst er et rasjonelt menneske – så sitt kjønn. Når kvinner ikke fikk tilsvarende utdanning som menn, ble de fratatt sin egen natur og gjort til objekter for menns lyst. Gjennom bedre utdanning og utvikling av intellektet, argumenterer Wollstonecraft for at kvinner vil bli mer likeverdige og likebehandlede partnere i ekteskapet. I stedet for å fundere ekteskapet på at kvinnen er «a object of desire», hvor intellektet er bundet opp for å bevare skjønnheten, omtalt som «a woman’s glory!», burde ekteskapet heller være fundert på et intellektuelt vennskap mellom partene.¹⁸ Hamblings figur omtales som «sexy toned» og «a wet dream of a woman».¹⁹ Kritikerne vil hevde at Wollstonecraft reduseres og objektiveres²⁰ til en naken kropp, som ikke vil hevde seg likeverdig med mennenes så ofte påkledde statuer. Når Wollstonecraft argumenterer for at intellektet bør overta for skjønnheten som kvinners mål i livet, blir denne kjønnsdelte forskjellen i skjønnhetens rolle i kunsten utfordrende.

Det begjærende blikket

Til nå har jeg gjort en kritisk undersøkelse av hvordan Hamblings bruk av den nakne kvinnekroppen i skulpturen etter Wollstonecraft forholder seg til konvensjoner for bruk nakenhet i kunsthistorien. Til denne analysen har jeg brukt Clarks begrep om «the nude», og Neads feministiske kritikk av Clark, som vi har sett også rammer Hamblings statue. Som nevnt kjennetegnes begrepet «the nude» ved to ting: Kroppsfiguren er idealisert, og den representerer noe større enn enkeltmennesket. I tillegg så vi hvordan selv Clark erkjente at betrakteren vil kunne føle et begjær overfor en slik naken figur. Videre i essayet vil jeg undersøke hvordan dette begjæret er til stede i møtet med Hamblings skulptur. Er det mulig å skjerme en aktfremstilling fra det begjærende blikket? I John Bergers essay-samling Ways of Seeing finner vi blant annet en kritikk av Clarks begrep for aktmotiv i kunsten. Berger setter tydelig ord på hvordan begrepet «the nude» krever en betrakter. Har man ingen betrakter, vil figuren simpelthen være naken i sin private sfære. Bergers betrakter, som han omtaler som den europeiske kunstens hovedperson, er den mannlige betrakteren.²¹ Dette utgjør grunnlaget for det mye omtalte mannlige blikket, som for oss mer presist kan kalles det begjærende blikket. Når Hambling benytter den nakne kvinnekroppen i sin skulptur, ville Berger sagt at figuren gjøres til objekt for mannens blikk, som vi kan lese som et begjærende blikk.

Berger forsøker ikke å lage en modell for hvordan man omgår dette begjærende blikket, men viser blant annet til Manets Olympia. Dette verket er i seg selv ikke feministisk i intensjon, men er et tidlig og kunsthistorisk viktig eksempel på hvordan rammene for bruk av aktmotiv kan utfordres. Gjennom en rekke grep lar Manet Olympia få kontroll over relasjonen mellom henne og betrakteren, slik at det begjærende blikket brytes.²² Kunsthistorikeren T. J. Clark har i mer dyptgående form analysert Olympia, og har identifisert tre sentrale poeng. For det første bryter Manet relasjonen mellom Olympia og betrakteren ved hjelp av ukonvensjonell komposisjon. For det andre er maleriets tegning utført «ukorrekt». I tillegg til noen formale og anatomiske avvik, må dette leses som at Olympia er avbilda aktpågivende. For det tredje ligger hånda over kroppen i en positur som kan hinte om seksuell aktivitet – som definitivt hører til i den private sfæren utenfor begrepet «the nude».²³ Det vi skal bringe videre fra denne diskusjonen er nettopp hvordan Olympia bryter relasjonen mellom den mannlige betrakteren og den kvinnelige modellen, og utfordrer det det begjærende blikket.

I motsetning til Olympia, er skulpturen for Wollstonecraft er laget av en kvinnelig kunster. Den føyer seg dermed inn i en kategori av kunst som viser nakne kvinnekropper framstilt av kvinnelige kunstnere. Vil også kvinnelige kunstnere lage nakne fremstillinger som rammes av det begjærende blikket? I sin analyse av Suzanne Valadons kunstnerskap, argumenterer kunsthistorikeren Rosemary Betterton for at Valadon motarbeider rammene for bruk av den nakne kvinnekropp i kunst gjeldende på 20-tallet. Hun arbeidet med de samme aktmotivene som Degas og de andre i sin samtid, men tok grep, bevisst eller ubevisst, for å skjerme motivene fra det begjærende blikket. I stedet for den mytiske tidløse kvinnekroppen finner vi her motiv som fremmer sosiale relasjoner mellom kvinner og i kvinners liv, som visuelt skiller seg fra andre samtidige malere.²⁴ Andre kvinnelige kunstnere har direkte henvendt seg til de patriarkalske normene, ved å sette kvinnekroppens egne premiss på spissen i kunsten. Dette ser vi spesielt på 70-tallet, hvor kunstnerne ønska å vise fram sider ved den kvinnelige kroppen som ikke vises i annen kunst. Som vi så med Olympia, kan uventa fremstillinger skjerme figuren fra det begjærende blikket. Blant de mest kjente eksemplene på dette, hvor den nakne kroppen er sentral, finner vi Judy Chicagos Red Flag (1971) og Carolee Schnemanns Interior Scroll (1975).

Felles for disse verkene fra den feministiske kunsthistorien, er at de tar tydelig standpunkt mot de patriarkalske rammene som i sin tid er satt for kunsten, og gjør seg utilgjengelig for begjæret. Og det er kanskje nettopp her Hambling bommer – verket hennes inntar en utydelig posisjon i forhold til rammene vi har for kunsten i dag. Man kan argumentere for at verket forsøker å skjerme seg fra begjæret gjennom skyen kvinnefiguren stiger opp av, og at figurens positur ikke kan sies å henvende seg til den mannlige betrakteren. Dette ser likevel ut til å være en for tynn beskyttelse mot det begjærende blikket. Hamblings utgangspunkt – en naken og ikke-personlig skulptur, som viser til de klassiske greske idealer – er derfor utfordrende.

Et forventningsbrudd

Mary Wollstonecraft skrev at «taught from their infancy that beauty is woman’s scepter, the mind shapes itself to the body, and, roaming round its gilt cage, only seeks to adorn its prison.»²⁵ En slik tankegang er også sentral for feministisk kunstkritikk, som hevder at bruk av den nakne kvinnekropp i kunst ofte skjer på andre premiss enn den mannlige kroppen. Kunsthistorikeren Kenneth Clark har gjennom sitt begrep «the nude» forsvart en slik bruk av den nakne kropp, ved å si at den gjennom idealisering gjøres tidløs og opphøyd til noe utenfor enkeltmennesket. Selv om dette kan sies om nakne kunstverk av alle kjønn, påpeker kritikerne forskjeller i hvordan han omtaler statuer av menn og av kvinner. Han innrømmer selv, og blir kritisert for, at en slik konvensjon for bruk av den nakne kvinnekroppen gjør den til objekt for begjæret. Idealisering måler, kontrollerer og filtrerer ut det som ikke passer inn, og en slik konvensjon fungerer derfor som en kontrollerende mekanisme på kvinnelig kropp og seksualitet. For å bygge videre på Wollstonecrafts sitat om skjønnheten, kan man kanskje tenke at denne konvensjonen er Wollstonecrafts forgyllede bur. For oss er dette relevant, fordi kunstneren Maggi Hambling har valgt å bruke en naken kvinnekropp i sitt minnesmerke etter Wollstonecraft. Kunstneren selv forsvarer sin nakne kvinneskulptur etter en argumentasjonsrekke som tilsynelatende er lik Clarks. Om skulpturen ikke er gudommelig, så hevder kunstneren at den er opphøyd til en «everywoman», en slags allegori for kvinnelighet eller kvinnekamp. Fremstillingen har vi dessuten sett at er upersonlig, og ifølge kunstneren selv idealisert.

Monument som kunstnerisk sjanger ligger utenfor dette essayets omfang, men det har blitt tatt til orde for at monumentets funksjon blei svekka med modernismens inntog på starten av 1900-tallet.²⁶ Når Hambling begir seg ut på et allerede vanskelig prosjekt – å innenfor feministiske rammer benytte den nakne kvinnekroppen som virkemiddel – ser vi derfor at fallhøyden blir stor. Kunstnere som i den feministiske kunsthistorien har avbildet nakne kvinnekropper, har hele tida gjort tydelige grep som skjermer kroppen fra det begjærende blikket, som følger mannens premiss. Hambling må derfor lykkes i å både lage et kunstverk som fungerer som minnesmerke i vår tid, og som attpåtil skjermer figuren fra et slikt begjærende blikk. Dette vil jeg hevde hun ikke har lykkes i. Når dette er sagt, skal man likevel huske at Hamblings intensjon har vært skape et brudd med viktorianske konvensjoner for minnesmerker. Selv om de gamle konvensjonene kan ha mannsdominerte konnotasjoner, og kunsten unektelig lever av nyskapning, kan det virke om hennes intensjon ikke når igjennom.

Noter

1. Stuart Jeffries, «‘There are plenty of schlongs in art’ – Maggi Hambling defends her nude sculpture of Mary Wollstonecraft», The Guardian, 16. desember 2020, http://www.theguardian.com/artanddesign/2020/dec/16/plenty-schlongs-art-maggi-hambling-defends-nude-sculpture-of-mary-wollstonecraft; Alexandra Topping, «‘Insulting to Her’: Mary Wollstonecraft Sculpture Sparks Backlash», The Guardian, 10. november 2020, http://www.theguardian.com/books/2020/nov/10/insulting-to-her-mary-wollstonecraft-sculpture-sparks-backlash; «Why I hate the Mary Wollstonecraft statue: Would a man be ‘honoured’ with his schlong out?», The Guardian, 10. november 2020, http://www.theguardian.com/artanddesign/2020/nov/10/why-i-hate-the-mary-wollstonecraft-statue.
2. «Mary on the Green», åpnet 13. desember 2020, https://www.maryonthegreen.org/project.shtml.
3. Shearer West, Portraiture, Oxford History of Art (Oxford: Oxford University Press, 2004), s. 62-63.
4. «Mary on the Green – Latest News», åpnet 13. desember 2020, https://www.maryonthegreen.org/latestnews.shtml.
5. «Mary on the Green – Latest News».
6. Topping, «‘Insulting to Her’». Samme argument har blitt gjentatt av flere.
7. Kenneth Clark, The Nude: A Study in Ideal Form, Bollingen Series (New York: Pantheon books, 1964), s. 3.
8. Ibid., 12.
9. Ibid, 25. Helt spesifikt omtaler Clark her greske statuer, men jeg vil hevde vi må lese dette som et grunnlag for hvordan den nakne kroppen har blitt brukt også seinere i kunsthistorien.
10. Lynda Nead, The Female Nude: Art, Obscenity and Sexuality (London: Routledge, 1992), s. 6.
11. Ibid., 70-72.
12. Ibid., 13.
13. Ibid., 13-14, 35.
14. Clark, The Nude, 8.
15. Robert Dex, «Artist behind Mary Wollstonecraft Statue Says Critics Missed the Point», 11. november 2020, https://www.standard.co.uk/news/uk/mary-wollstonecraft-naked-sculture-maggi-hambling-b63158.html.
16. «Mary Wollstonecraft Statue: ‘Mother of Feminism’ Sculpture Provokes Backlash», BBC News, 10. november 2020, pargr. London, https://www.bbc.com/news/uk-england-london-54886813.
17. Jeffries, «‘There Are Plenty of Schlongs in Art’ – Maggi Hambling Defends Her Nude Sculpture of Mary Wollstonecraft».
18. Mary Wollstonecraft, A Vindication of the Rights of Men: With a Vindication of the Rights of Woman and Hints, Cambridge Texts in the History of Political Thought (Cambridge: University Press, 1995), 76-78, 94, 99 og 113.
19. Dex, «Artist behind Mary Wollstonecraft Statue Says Critics Missed the Point»; Topping, «‘Insulting to Her’».
20. «Why I Hate the Mary Wollstonecraft Statue».
21. John Berger, Ways of Seeing, new ed. 2008., Pelican Original (London: Penguin books, 1972), 54.
22. Ibid., 63.
23. Timothy James Clark, «Preliminaries to a possible treatment of Olympa in 1865», i Modern Art and Modernism: A Critical Anthology, red. Francis Frascina og Charles Harrison (London, 1982), s. 268-271; Nead, The Female Nude, 88.
24. Rosemary Betterton, «How Do Women Look? The Female Nude in the Work of Suzanne Valadon», Feminist Review, nr. 19 (1985): 16-18, https://doi.org/10.2307/1394982.
25. Mary Wollstonecraft, «A Vindication of the Rights of Woman», i A Vindication of the Rights of Men: With a Vindication of the Rights of Woman and Hints, Cambridge Texts in the History of Political Thought (Cambridge: University Press, 1995), 116.
26. Pam Meecham, Modern Art: A Critical Introduction, 2nd ed. (London: Routledge, 2005), 76, 85.